Karibiske drømmer - Utila

Reise til Utila skjer med passasjerfergen Utila Princess II som har avgang fra La Ceiba kl. 09:30 og kl. 16:00 og fra Utila til La Ceiba kl. 06:20 og kl. 14:00. Taxi fra La Ceiba til terminalen er 50 lempiras (kr. 15-20). Jeg tok fergen om morgenen, og jeg hørte at fergeovergangen om ettermiddagen kan bli kaotisk p.g.a høye bølger. Fergen er ganske enkel; ett stort rom med benker. Overfarten tar en time.. en Honduras time vil det si. En time og litt mer..

Mange flotte blomster med friske farger i regntiden.


Det lokale apoteket.

Noe av East Harbour, Utila sett fra bryggen hvor fergen kommer inn.

Gatebilde.

Hvalhai er det store her.

Utila er en ganske liten øy som ligger langt ute i det Karibiske hav utenfor Honduras. Den har en mye større naboøy kalt Rotan i øst, som ligger enda lenger ut i havet. Begge tilhører Bay Islands (Islas de la Bahia). Historien til øyene er veldig interessant, at de var bebodd år 1000 vet man med sikkert, men innbyggerne er ukjent, og også hvor de kom fra. Christopher Columbus gikk i land på øya kalt Guanaja i 1502 hvor han møtte en stor poppulasjon av urbefolkning, som på Rotan og Utila. Spanske slavehandlere kidnappet øyboerene og sendte dem til arbeid ved plantasjer i Cuba, og i sølvgruver i Mexico. I mellomtiden etablerte, engelske, blant dem den berømte Henry Morgan, nederlandske og franske pirater gjemmesteder på øyene og brukte dem som baser for raids mot spanske lasteskip lastet med gull, og andre skatter. Det var 5000 pirater på Rotan alene i det 17. århundre. Spanjolene erobret Port Royal, på Rotan, mars 1782, drepte det meste av pirater, og solgte resten som slaver. Rotan var uokkupert inntil 1797 da den britiske marinen dumpet 2000 svarte karibere der. De slo seg ned i byen Punta Gorda på Rotan og ble kjent som Garifuna. Inntil 1859 var Bay Islands kontrollert av britene, etter det ble de del av Honduras. Det er rart å se hvordan hvite, svarte, blandinger og spanjoler lever i harmoni her. Befolkningen er svært mangfoldig, og jeg hører forskjellige språk. Engelsk snakkes med karibisk aksent, som folk i Jamaica, så er det Garifuna som er ett konstruert språk og spansk. Spansk er litt vanskelig for meg å forstå her. Jeg ser mange europeiske ute i gatene og jeg trodde de var turister som meg, men de er etterkommere av tidlige irske og britiske innvandrere som kom hit for over 100 år siden. Men det er bosettere fra USA, Israel, Frankrike og England som kom hit som tilreisende og så bare forlot de aldri Karibien. De jobber i turist orienterte bedrifter.

Mine siste dager

Saa, det har vaert noen ville dager etter den uheldige episoden i Chimaltenango. Etter foerst aa nesten ha tenkt serioest at jeg maa dra tilbake til Norge, vet jeg at dette ikke kommer til aa skremme meg fra aa bli vaerende. Etter aa ha sittet hos politiet en hel dag for aa melde fra om ranet, hadde jeg onsdagen da ingenting skjedde. Jeg ringte ambassaden og UDI, men ble gaaende hele dagen, nesten, alene i Lenchos hus. Den dagen var en av de svarteste i mitt liv. Jeg kunne ikke la vaere aa tenke: "hva hvis..", "Hvordan kunne... " osv. Jeg tenkte at jeg kom til aa bli gal hvis jeg skulle maatte tilbringe masse tid i denne byen, og at jeg ikke hadde lyst til aa gaa ut i gaten igjen. Paa torsdag, dagen etter, sto jeg og Lencho opp tidlig og tok en chickenbus til Guate for aa dra paa ambassaden, heldigvis er jeg kort distanse fra Guate (Guatemala city) i det minste, saa det koster bare 7Q aa komme seg dit. I Guate tok vi ett gammelt skrapjern av en bybuss til zona 10, 14 calle, hvor ambassaden ligger. Man kommer dit ved aa ta R40 buss, i alle fall fra den rettningen jeg kom fra. de fleste som kommer til ambassaden kommer nok fra Antigua, hvor det er rapportert hoeyest rate av lommetyveri og stjeling av verdisaker i hele Guatemala. Det er ogsaa den mest turistiske byen her. men foer jeg doemmer noe her, husker jeg at da jeg bodde paa studenthjem, skjedde det ganske hyppig at noen mistet sin laptop eller andre verdisaker fordi en person rett og slett gikk inn i det ulaaste rommet og hentet det. Det har vaert mange episoder av tyveri paa studenthjem i Norge den tiden jeg har bodd paa slike steder.

De siste dagene har vaert en kamp om aa faa overfoert noe penger via Western Union eller paa hvilken som helst maate fra Norge, siden min laptop var stjaalet og jeg ikke kunne vaere i kontakt med Norge naar enn, saa maatte jeg laane laptopen til Jonatan og sjekke med jenve mellomrom. Det er ganske spesiell situasjon for meg aa maatte vaere avhengig av at andre mennesker hjelper meg med penger eller andre ting paa den maaten som de har gjort her. Jeg er ganske sikker paa at hvis en mann fra Guatemala hadde blitt ranet i Norge, saa hadde ikke han uten videre blitt tatt inn i ett norsk hjem. I dag har jeg "fri" og slapper av. For foerste gang trenger jeg ikke aa jobbe frenisk med aa komme meg ut av situasjonen jeg har vaert i, og foeler at jeg kommer meg raskt paa beina igjen. Jeg trenger "bare" aa vente paa at ett nytt visakort skal komme til ambassaden i Guate. Heldigvis har jeg en liten bank i Nord-Norge og kjenner hun som jobber der, saa hun faar nok alt ordnet mye raskere enn hvis jeg hadde hatt en bank i oslo. Takket vare min ressurssterke venninne Cecilie fikk jeg heldigvis noe noedpenger sendt i gaar paa soendag, noe som var en stor lettelse siden mennesker som ikke har saa mye har gitt meg mat og husly i disse dagene, og fremdeles gir meg mat og husly. I dag fikk jeg, gjennom Western Union sendt ett stort beloep penger som jeg haapet at jeg skulle kunne faa tatt ut i US$..... men det fikk jeg ikke dessverre. Jeg har ikke saa veldig bruk for quetzales akkurat naa, fordi jeg tenkte aa vente paa bankkortet mitt i El Salvador i stedet for aa sitte her. I El Salvador bruker de naa US$, dessuten er vekselraten mye hoeyere for US$ enn for alle valuta rundt her. Honduras og Nicaragua har billigere valutta enn Guatemala, men jeg kan ikke reise saa langt som Nicaragua uten aa kunne ta ut paa kortet mitt. Det er ikke saa billig aa sende gjennom disse pengeselskapene, saa det kan ikke fortsette. Takk ogsaa til min venninne Jeevani som sa seg villig til aa overfoere en sum fra foreldrene mine til Guatemala. uten dem i Oslo saa hadde jeg maattet leve paa mine venner lengre. Det er faelt naar man har penger, men ingen tilgang til dem. Heldigvis kunne ikke tyvene ta noe fra kontoen min fordi jeg har separate kontoer, og banken min sperret kortet raskt. Det jeg synes er ekkelt aa tenke paa naa er at tyvene har livet mitt. Jeg tenker med gru paa hvis de faar aapnet den og at jeg har bilder osv. der. Det stoerste tapet for meg er aa miste mine papirer paa kursene mine, og den flotteste yogamanualen jeg noensinne har sett. Jeg soerger dypt over den. Jeg soerger over papirene mine fordi jeg synes det er viktig for meg aa vise at jeg har gjoert noe mer enn aa bare loffe tilfeldig rundt i Sentral-Amerika. Jeg har tatt utdannelser og laert ting.

I gaar, soendag, var en dag som viste at kanskje det aa bli robber kunne gjoere meg til ett lykkeligere menneske faktisk enn jeg var. Ikke det at jeg ikke var lykkelig foer ogsaa, men det er slitsomt aa reise alene, og gode venner som de her i Guatemala er ikke noe man snubler over hele tiden. Naar jeg mediterer paa det, saa var den eneste maaten aa ta dette paa som en ny sjanse og la den "foede nye sjanser" eller multiplisere seg om man vil. Naar en sjanse kommer maa man gripe den, og sjanser kan faktisk komme i svarte, haaploese situasjoner, man maa bare se dem. Av menneksene her har jeg laert at de eneste redskaper vi trenger er medfoelelse og enkle handlinger ut fra godhet. I ett land som Norge det er lett aa overse dette fordi vi har penger, vi har det komfortabelt. I gaar ble jeg innvitert aa spise hos en Guatemaltec familie som bor under saa kummelige forhold at jeg vet om flere i Norge ville rygget. De hadde klart aa skrape sammen til ett "hus" med ett rom, og mannen, som er bror til Seferino (venn av lencho) som jeg har nevnt foer, hadde klart aa bygge to til smaa rom, og hadde en "husvarmingsfest" i huset sitt. For dette hadde de innvitert utallige familiemedlemmer, naboer og menighet, og meg, som de aldri har moett. De serverte den enkleste, men for meg nydeligste mat jeg har spist paa lenge, og selv om jeg spiser veldig billig her i Guatemala, spiser jeg ganske flott egentlig i resturanter som ogsaa leverer for turister. Det samme gjelder maten jeg spiser i huset til Lencho, linser og ris er noe av det billigste man faar her. hos denne familien, serverte de linser, ris og ett stykke storfekjoett og tamales med mais. Jeg var drittlei av tortillas da jeg kom fra Mexico, men naa setter jeg pris paa dem igjen. Mange ville kanskje vaert redd for aa spise maten og rynket paa nesen, redd for aa bli syke osv av aa spise denne maten. Etter alt jeg har sett og opplevd var jeg takknemlig for aa spise det, og det smakte himmelsk. Seferinos soester Magdalena er kjempesoet og forsikret meg om at Gud kommer til aa ta seg av alt, saa jeg trengte ikke aa bekymre meg for noe som helst. Hun skulle be for meg, at alt gaar meg vel i livet heretter. Folk her er veldig religioese, og selv om jeg ikke har ett forhold til religioesitet, saa er jeg takknemlig for hjelp fra baade oven og menneskeheten.

I gaar var en bra dag. Senere paa kvelden kom en annen venninne av Lencho som heter Mildred, men de kaller henne Miko sammen med soennene sine. Den yngste er det mest utrolige jeg har sett; nydelige dypblaa oeyne med svart haar og moerk hud. Oeynene litt skraatt saa naar han kikker paa deg fra siden ser han ut som en liten rakker. De hadde med seg ett TV spill; danse som Michael Jackson. Hun hadde med seg ett annet soeskenpar, en nydelig tenaaringsjente og en gutt som var hennes nevoe og niese, saa vi 11 personer i Lenchos lille hus. Vi brukte to timer paa aa spille spillet, alle danset "rompa av seg" og vi lo kjempemye. Vi var Michael Jackson selv, Michael Jacksons zombier i Thriller, hans dansere i de forskjellige videoene. Det vi skulle gjoere var aa foelge koreografien med en sensor i haanden som registrerte bevegelsene. Etterpaa tok vi en dansetime fra spillet og laerte noen "moves" fra Billie Jean, hele tiden mens en stor gryte med linser og en gryte med ris puttret paa ovnen. Vi laget en salat med boennespirer og tomater, med masse limejuice paa, og saa spiste vi i 8-tiden paa kvelden. I dag er jeg paa internet Cafeen til lencho for aa skrive dette, og for aa faa vasket klaer, noe som var kritisk siden jeg har hatt for mye aa gjoere i det siste til aa faa gjoert det. I morgen skal jeg ta en avgjoerelse paa hva jeg skal gjoere inntil visakortet mitt ankommer ambassaden i Guate.

En fin ting aa ha med seg er: Hvor enn du gaar i denne verden, gaa med hele hjertet ditt! Vi vet aldri hva som kan skje i morgen, vi vet bare hva som er akkurat naa. Livet er tross alt basert paa kapasiteten av energi du har inne i deg, ikke noe som er utenfor deg. Naar du gaar i din egen kraft, kan ingenting gjoere deg ressurssvak og hjelpesloes, og det er alltid noen halmstraa der ute. Sjanser blir foedt ut av de mest skremmende og tilsynelatende mest haaploese situasjoner, og de multipliseres naar du griper dem!

Maya, Toltec-Maya og Anasazi

Av og til kommer jeg over bøker og noveller som gjør meg nyskjerrig. Da jeg leste en bok kom jeg over ett folk som het Anasazi. Anasazifolket finnes det masse spor etter i Colorado, Utah, New Mexico og Arizona, noen av de mest berømte ruiner etter dem er bl.a. i Mesa Verde og Cacho Canyon. De byggde byene sine på klipper og er derfor kaldt "cliff-dwellers", klippeboere, og så forsvant de. Arkeologene er høyst uenige om hvor de dro, og hva som skjedde med dem. Akkurat som med Mayafolket. Forskerene vil si at Maya og kulturen deres lever enda, at det er ca 7 mill. igjen av dem i Mexico og Sentral-Amerika, mens når jeg snakker med med "mestizos" (mixblod) og de som i dag kalles maya, sier de selv at hverken folket eller kulturen lever lengre. De er etterkommere, men de føler ikke at de har nok av kulturen igjen til å kalle seg ekte Maya. Anasasifolket var ganske avanserte, både kulturelt, religiøst, arkitektur og jordbruk. Grunnen til at jeg tar dem opp her er at de hadde kontakt med Maya, eller egentlig Toltec-Maya. Som jeg har skrevet om i tidligere blog reiste en hersker fra Toltecbyen Tula (også kaldt Tollan) til Mayabyen Chitzén Itzá på Yucatan og tok dermed over som herskere.

Anasazibyggning over kjent som Kiva, brukt til religiøse- og stats møter og sermonier. Under er en Anasaziby.

Anasazihus.

Når alt det er sagt må jeg legge til at forskerene vet lite om Toltecene som folk, de kan like gjerne ha vært Aztec. Toltec er ett ord på Aztec-Nahuatl (for å gjøre det vanskeligere er det også ett språk som heter Maya-Nahuatl). som betyr en som er skolert og dyktig håndverker. Generelt sett klør arkeologer, antropologer og historikere seg i hodet når det gjelder alle disse folkene. Ett problem med historien i dag er att ingenting blir regnet som historie m.m. det er skrevet ned, så indianerenes orale tradisjoner (som de gjenngir ord for ord gjennom generasjoner) blir ikke tatt som historisk korrekt. Anasaziene hadde ett skriftspråk som kalles petroglyfer, og de finnes over alt hvor de bodde. Anasazi er forøvrig ett begrep navajoindianerene brukte om Anasazi, så man vet ikke hva de faktisk kaldte seg selv. Uansett, de historien så lang sier er at Toltec var dominerende i det sentrale høylandet av Mexico fra 10. til 12. århundre og byen Tula var en av deres store byer. Så forlot noen Tula og dro til Mayabyen Chichén Itzá ca 918. I en legende fra Mixtec ble en mann kaldt Åtte-Hjort Ozelot-Klo (Eight-Deer Ozelot-Claw) konge i Tilantongo som 19-åring, og i 1030 vant han flere slag mot andre folkeslag og gikk mot Tula for å innlemme byen i riket sitt og slik forene Mixteca Alta og Baja (Øvre og Nedre Mixteca). Åtte-Hjort hadde mange koner og fikk en mengde barn, mange av disse konene var kvinner av kongefamilier av andre folk han beseiret i krig. Mennene ble ofret og han selv eller hans sønner giftet seg med deres enker og døttre. Åtte-Hjort allierte seg med herskeren Fire-Tiger (Four-Tiger) hvis halvbror ble ofret, men dette forsøket på å redde imperiet sitt misslyktes og i 1063 ble Åtte-Hjort beseiret, tatt til fange og ofret.

Bildet er en utskjæring fra byen Tula.

En legende fra Toltec forteller at Quetzalcoatl, slangeguden (fugle-slangen, ordet er en miks mellom Quetzal en fugl med vakre grønne fjær og slange) som inkarnerte seg som Ce Acatl Topiltzin, sønn av Chichimec lederen Ce Tecpatl Mixcoatl, som hersket Culhuacán 1122-1150.
Tre år etter farens død dro Topiltzin to Tula for å kreve tittelen Quetzalcoatl; guddommelig konge. Kunst, metallarbeider, og håndverk blomstret i denne tiden og i.flg. Mendieta (skrifter) forbød Quetzalcoatl krig og vold, og utførte hverken dyre- eller menneskeoffring. På denne tiden hadde Tula en befolkning på rundt 120.000. En annen nedtegnet historie fra Toltec, Annals of Cuauhtitlan, forteller hvordan spåmenn prøvde å lure Quetzalcoatl til å gjenninnføre menneskeoffring i landet sitt, men han gjorde det aldri av kjærlighet til sitt folk. Dette provoserte spåmennene, og de begynte å spotte han og gjøre livet hans vanskelig ved triks og onde gjerninger (inspirert av den onde guden Tezcatlipoca). En av dem, Huemac ydmyket Quetzalcoatl så mye at han flyktet fra Tula og satte fyr på seg selv for å bli morgenstjernen (Venus). Huemac ble også tvunget til å flykte, og døde i Chapoltepec. Det er flere versjoner av denne legenden, men de synes å forklare Tulas fall i 1168. I de fleste versjoner flykter Huemac til Cincalco, der han begikk selvmord.
Bildet under er rester etter Tula, man vet ikke hvordan, og hvem som ødela byen.

Under; rester etter den store Toltec-Maya byen Chichén Itzá.

I følge ekspertne var det Toltec som brakte med seg menneskeoffringer til Chitzén Itza som eskalerte såpass mye at det ble en besettelse i folket. Mayaene skal opprinnelig ha vært ett svært spirituelt og fredelig folk som ofte har vært underlagt andre folk; Toltec, Zapotec og Aztec, som alltid synes å annkomme senest alle steder.

Utskjæringer i Chichén Itzá som forteller litt om mentaliteten til befolkningen.

Etter Tulas fall begynte nedgangen for Toltec gradvis. I to århundrer ble Mexico ble styrt av grupper av Mexicafolket (derav navnet Mexico) og ett folk som kalles Chichimecs (Dog People), som invaderte Toltec fra nordvest. Chichimec leder Xolotl grunnla Tenayuca ca 1201 og grunnla deretter Texcoco som hovedstad. Xolotls sønn grunnla ett dynasti.

Mot nordvest (i New Mexico, Colorado og Arizona) fantes Mogollon og Hohokam kulturene som var påvirket av Anasazi fra nord. I det 12. århundre led Anasazi et halvt århundre med tørke, og i løpet av det 13. århundre hadde de forlatt Chaco Canyon for å flytte til Moteuczoma Valley, som hadde 30.000 innbyggere. I klippene i Mesa Verde fjellene bodde det omkring 3 000. Hohokam, som hadde vært påvirket av meksikansk kultur gjennom handel, vandret ut av området, trolig sørover ca. 1400. I mellomtiden utviklet Anasazi seg til Pueblo kultur og bodde i store felles hus, som de mer krigerske Navaho og Apachene. Navahoene overtok det som hadde vært Anasazi territorium, og Apachene erstattet Mogollons og Hohokams i deres tidligere territorier. Handelen mellom disse stammene i sør dagens USA og Tula i Mexico, og så langt sør kanskje som Chitzén Itzá er antatt å ha hatt sitt hovedsete i dagens Pueblo Bonito.

Mennesker kan ha levd på den vestlige halvkule mer enn femti tusen år slik som legender om Lemuria eller Mu forteller om. Den gjengse troen er at en landbro mellom Asia og Nord-Amerika ble brukt av trekkende jegere mellom 40000 og 8000 f.Kr. Kanskje det er slik, men i følge historien er det snakk om noen få mennesker, hvordan kan de ha spredd seg, og vandret så langt sør uten å ha møtt på mennesker som allerede var der? De eldste fysiske bevis er radiokarbondatering fra sørlige Chile fra ca 33000 år tilbake, men enkelte arkeologer tviler på at det er bevis nok. God radiokarbondatering går tilbake kun ca 19 000 år. I følge moderne tro har Paleo-indiske jegere fulgt etter storvilt mellom 30.000 og 8000 f.Kr. og man har funnet stengjenstander fra rundt 15.000 år siden. Ett fasinerende folk som kalles Clovis som levde i dagens New Mexico skal ha jaktet mammut med spyd fra omtrent 11.000 f.kr. og Mexica kulturen begynte å utvikle rundt 7000 f.Kr. etter de store issmeltinger. De dyrket mais fra 5.000 f.Kr. og bønner fra 4000 f.kr., squash ble basismatvare sammen med chili pepper og avokadoer som de også domestiserte.

Da jeg var i Peru besøkte jeg Chávin de Huántar, de mest berømte ruinene etter en kultur som kalles Chávin. Stedet ligger nord for Lima og er veldig fasinerende med tanke på hvor avansert kunst og kultur de hadde allerede 900 f.kr. De lagde store skulpurer av kaimaner, fugler, mennesker og planter. De perfeksjonerte sin kunst så mye at de drev utvidet handel og dyrket sin religion i stedet for å gå til krig. Deres viktigste byer ble ødelagt av en flodbølge. I Sør-Amerika er Inka og Macchu Picchu det mest kjente av pre-europeisk historie, men Inka var faktisk ikke ett folk. Inka betyr konge, så det fantes mange byer som er like fantastiske eller mer fantastiske enn Macchu Picchu som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. En av disse byene er Kualap som man kan nå fra Cachapoyas.

Taxco ("tasko")

Jeg KLATRET opp til en liten kirke høyt over der jeg bor på Plazuela de San Juan, i Taxco. Jeg var nesten redd for å "falle av" byen der jeg klatret opp brolagte gater med en og annen bobbletaxi og byens kollektivos som strevde seg opp og ned de SMALE, enveiskjørte, bratte og krokete gatene. Gågatene er trapper i alle slags varianter, noen veldig smale, med bratte små trinn.


En liten hvilepause i høyden på en liten panaromaplaza, med benker i bakgrunnen.


Gågate i Taxco, en av de fine trappene. Utsikten hvis jeg en gang kommer til toppen av byen må være helt utrolig. Jeg har funnet ut at det går collectivos opp dit.

Enda en vakker gågate, man gjør best i å ha på sko som ikke er glatte.


Utsikt fra Hotellet mitt over Plazuela de San Juan.

HURRA! HURRA! Jeg er i Taxco (uttale: tasko) i det koselige Hotel Casa Grande (som har super internettilgang), jeg kom hit fra DF litt før kl. 15:00 i dag er det hmm, onsdag, klokken er 22:00! Jeg er litt i villrede! Turen ned fra Mexico Platået var veldig spennende. Nedover, nedover og svingete helt til vi var forbi Cuernavaca og litt lengre. Fantastisk utsikt over fjell og daler, kledd i sypress. Mexico byr virkelig på vakker natur og dramatikk. Fra bussen rundet en hårnålssving og avslørte byen, klatrende oppoverklippene, rett over en bratt dal var jeg stum av fasinasjon. Denne kolonibyen, perfekt bevart, med den fantastiske katedralen, ligger i naturskjønne omgivelser og alle kan våkne med panoramautsikt over byen og dalen. Jeg vet at Sierra Nevada (fjellkjede) kommer fra nord og svinger vest mot Puebla og Møter Sierra Madre Oriental som kommer ned fra Monterrey og sør til Veracruz, og Sierra Norte del Puebla i Tlaxcala.

Taxco er kjent for sitt vakre artisania i sølv, og det er sølv å få kjøpt over alt. Den rikeste sølvåren ble oppdaget i 1743 tilfeldig av en 16-åring som kom fra Frankrike, etter at mindre årer var tømt og forlatt. Før det, har Taxco en spennende fortid som Tlachco (ballspillsted) for Aztec. (Hvis du har lest bloggen før vet du at Aztec spilte ball for å offre vinnerene i den hensikt at de skulle bringe solen over himmelen). Byen ligger på 1800 m.o.h. og er veldig poppulært utfartsted for beboere av Mexico DF, men det er alltid besøkende her som går rundt og ser på de uendelige sølvsmiene og butikkene. Taxco har ingen industrielle "suburbs" og har status som ett nasjonalt historisk monument, så hvis man flytter hit og vil bygge seg ett hus, har man nødt til å gjøre det i samme stil, størrelse og materialer som fra 1529 (grunnleggelse av byen eter mandat fra Hernán Cortéz). Grunn til å komme hit; ett vakkert sted å overnatte mens man er på ekspedisjon til Nasjonalpark Grutas de Cacahuamilpa, en hule! :D

Mexico DF, litt historie

Jeg har brukt noen dager nå på å suge inn Mexico DF, energien, kulturen, historie og menneskene, og tenker at i MORGEN onsdag skal jeg dra til Taxaco (utale; "tasko"). Det er MYE å sette seg inn i her, og jeg tror man kan bruke ett år minst på å utforske byen. Med 100 museer, mange historiske byggninger, kirker og kloster og alle teater og konserthus kan man ikke gjøre annet enn å velge, dessverre. De som bor her må ha en engels tolmodighet med all trafikkork og overfylte busser. For å bekjempe noe av problemer med forurensning, har byen forbud hver dag mot å kjøre biler som slutter på ett bestemt tall. For eksempel kan ikke biler som har registreringsskilt som slutter på 5 og 6 kjøre på mandager, de som slutter på 7 og 8 tirsdager osv.

Byen Mexico er bygd på toppen av Aztecbyen Teotihuacán som var hovedstad i ett rike som strakte seg til Guatemala. Opprinnelig var området ett høylandsbasseng med en rekke innsjøer og kanaler som gikk på kryss og tvers. Menneskesamfunn bebodde små øyer, og ved innsjøens bukter, og de snakket flere forskjellige språk. Hele Mexicodalen var fyllt med vann, og mennekser har holdt til her så langt tilbake som 30 000 f.kr. Innsjøen begynte å tørke inn, og menneskene i området gikk fra å være primært jegere og samlere til å begynne med jordbruk, og kultivering av mais og oppfinnelsen av ett vanningssytem gjorde at Teotihuacán vokste til en storby med over 100 000 mennesker. Teotihuacán ble innvadert av Toltec, som kan ha vært etterkommere av nomader, som overtok som den neste store sivilisasjonen og grunnla hovedstaden Tula. Toltec måtte kjempe for kontrollen over Mexicodalen med Aztec som dukket opp ett århundre etter Toltec, de var en omvandrende stamme som påsto at de kom fra Aztlán (Aztec betyr på nahuatl folket fra Aztlán, Aztlán er Aztecenes mytiske opphavsted nordvest i Mexco). I følge en legende besto Aztec av 7 stammer som bodde i 7 huler, den ene ble kaldt Mexica (derav navnet Mexico). Aztec skal også ha vært "leiesoldater" for ett folk som kaltes Tepanecas som bodde ved innsjøen i det området som enda kalles Chapultpec, hvor det i dagens Mexico DF er en "Bosque", skog, midt i byen med rester etter kanalene som engang var her. Området skal ha vært ganske barskt å leve i på den tiden, så de forskjellige folkeslag som bodde i Mexicodalen må ha vært i stadig konflikt med hverandre siden Aztecene skiftet allierte og kriget for Culhuacán med en høvding som het Cocoxtli. I det området som enda i dag kalles Xochimilco, og hvor dagens Mexico Citys "flytende hager" (man kan reise dit opp og dra på "cruise" gjennom kanalene) ledet Cocoxtli ett slag mot Xochimilico, hvor Aztec spilte en viktig rolle. De skal ha levert 8000 menneskeører som bevis på seieren over Xochimilco.

En allianse mellom Cocoxtlis datter og Aztechøvdingen skal ha gått galt på brylløpsdagen, så Aztecene ble sendt på ny vandring over sumpene til høylandsbassenget inntil de en dag i 1325 skal ha, i flg. legenden, sett en ørn spise en slange på toppen av en kaktus. De tolket dette som ett tegn på å bygge byen Tenochititlán som straks ble til datidens mest sofistikerte by, denne byen ligger nå under Mexico City, sammen med innsjøen som ble drenert av spanjolene for å bygge nåtidens by. Mye av byen var bygd på en sump, så Aztec skapte hager og plantet piletrær som man kan se rester av i Xochimilco. De høstet avlinger 3-4 ganger i løpet av ett år, men det var ikke nok til den voksende poppulasjonen, så de supplerte ved å gå til krig mot andre stammer. Da spanjolene kom i 1519 bodde over 200 000 mennesker i Tenochtitlán (1,5 million i hele dalen), og Aztec hadde slått seg sammen med Texcoco og Tlacopan folkene for å krige mot Tlaxcala og Huejotzingo som var øst i Mexicodalen. Man trengte ett stort antall mennesker som offer til solen for at den skulle stå opp hver dag. I dag er det bare en håndfull strukturer igjen etter Tenochtitlán, spanjolene rasserte byen totalt og bygde sin egen by på toppen av Aztecenes hovedstad. De førte også med seg sykdom som drepte så mange at det innen 100 år fantes færre enn 100 000 mennesker igjen av de opprinnelige stammene i dalen. Hernán Cortéz (som har fått gater og ett hav oppkaldt etter seg) bygde den nye elegante hovedstaden til Nueva España med brede rette gater på toppen av Aztecenes kanaler. Det var indianerene som måtte bygge byen; palassene, sykehusene og universitetene etter spansk design men med vulkansk stein som Aztec selv bygde sine templer av. Ødeleggelsen av Aztecenes kanaler har bydd på mange problemer for Mexico City; oversvømmelser og det faktum at byen har sunket ned i gjørmen etter den drenerte innsjøe siden 1700-tallet. I 1629 forårsaket kraftige regnskyll oversvømmelse av byen i hele 5 år.


Skog og kanaler midt i Mexico DF



Gatebilder.

Hva Mexico DF har gjort for meg

Man kan ikke annet enn å elske å være i Mexico, og selv om min første holdning til Mexico DF var at det IKKE er ett sted hvor jeg vil tilbringe mye tid, så har dette endret seg betraktelig. I likhet med Guadelajara, fortsetter Mexico DF å åpenbare den ene overraskelsen etter den andre. Den første gangen jeg var her utviklet jeg en hoste som vedvarte ganske lenge, helt til jeg kom ett sted uten mange biler, men denne gangen har jeg ikke engang merket at jeg er i en by som er mer forurenset enn Oslo, jeg har jobbet med immunforsvaret bevisst (og ubevisst, som jeg alltid har gjort), så etter den første uken i Mexico har jeg følt at jeg har veldig god helse. Mexico er det eneste landet i verden hvor jeg har blitt syk av maten, men det har skjedd bare en gang. Siden da har jeg handlet frukt og grønnsaker på markeder, vasket dem i vanlig springvann og laget salater og smørbrød, uten koking. Jeg tror at man kommer langt ved å ikke ha alt for mange bekymringer om å bli syk.

Denne omgangen har jeg vært over en uke i DF. Tenker hver dag på at jeg må komme meg videre, men det er ett eller annet som holder meg tilbake her. Ikke bare er DF en fasinerende by, og jeg synes det er synd med alle som kommer hit og tilbringer en eller to dager, men det er mange vakre steder rundt byen, lett tilgjengelig med buss på egen hånd, eller med en tur. Mexico DF i seg selv har utrolig mye å by på av vakre byggninger, kulturelle opplevelser og faktisk naturopplevelser. Når jeg ikke har vært på Gravity Studio for Pole Dance, har jeg gått, tatt bussen og metro rundt omkring til små magiske steder i denne enorme byen. Selv om jeg har bodd i Japan og funnet veien rundt i digre Tokyo med alle sine togstasjoner (faktisk UTEN å noensinne gå meg vill, og det er godt gjort tatt i betraktning at Tokyo har noen av de største togstasjoner i verden), kan jeg ikke nekte for å ha en følelse av makt og ultimat uavhengighet når jeg reiser med metro og bytter linjer sent på kvelden for å møte mine mexicanske venner, kjenner bussystemet godt nok til å ta en hvliken som helst "collectivo" hvor enn jeg ønsker, eller at jeg uten bekymring kan dra på kino sent på kvelden langt fra mitt hostell, og bestemme meg for at det er så VAKKERT å gå hjem blandt byggninger som er opplyst om natten (med farget lys) og statuer, forbi parker og plazaer i den svalende vinden som kjærtegner gatene, store som små, at jeg kan ikke la være å gå (framfor å være i en fullpakket buss). Og det er helt OK hvis jeg befinner meg langt hjemmefra og ikke vet helt hvor den beste ruten hjem er, og at mørket gjør mange ting ugjenkjennelig. Tross alt har jeg aldri gått meg vill, har bare vært midlertidig på "feil sted". Mexicanerene er veldig snille og hjelpsomme mennesker som vil gjøre sitt beste for å veilede deg dit du ønsker hvis du skulle befinne deg i en situasjon hvor du ikke helt vet hvor hjem er, men jeg tenker at å være en lengre periode i en stor by, og våge å begi seg utover det som føles trygt gjør at man utvikler perfekt rettingssans! Og det er bedre at man selv har en god rettningssans, fordi hvor hardt enn mexicanere prøver, og hvor enn de ønker å hjelpe har jeg (og flere andre) oppdaget at de er egentlig fryktelig dårlig på å beskrive rettninger. Jeg opplevde ofte i Guadelajara at jeg fant selv en lettere og mer effekiv måte å komme meg fra A til B selv, enn det den hjelpsomme staben på Hostel Guadelajara anbefalte. Faktisk tror jeg at jeg ble enn større ekspert enn dem på framkomstmiddler og ruter i byen. I dag har jeg hatt min siste Pole Dance time, på spansk, med Andrea. Gravity Studio er det eneste i Mexic (påstår de, og det er helt sikkert sant) som har sertifiserte lærere, de har også mangel på lærere, siden de ønsker sertifiserte lærere. Det er VELDIG dyrt å ta klasser der, men studio ligger tross alt i Campos Elises, som kysses av gater som har navn som Julio Verne, Enrique (Henrik) Ibsen, Moliére, Plato og andre berømtheter.Uten for Hard Rock Café er det laget stjerner som er dedikert Madonna, Peter Gabriel, Michael Jackson og flere andre.

Det at jeg allerede har vært i Chiapas er en liten hodebry, så jeg klarer ikke helt å bestemme meg hvordan jeg skal krysse over til Guatemala, har ikke lyst å reise gjennom Belize fordi jeg tenker å dra til den østlige delen av Belize via Guatemala. Jeg vet at jeg skal besøke Oaxaca - byen med Monte Alban - og staten med noen av Mexicos aller vakreste strender, Mazunte og Zipolite, og uten masse turister, og til Merida, som alle som har vært der skyter uhemmet av. Fra Merida er Yucatansmest attraktive fortidsminner og pyramider lett tilgjengelig. Tenker meg også til Taxaco, som er 3 timer sørøst med buss fra DF. Hvor jeg kan utforske en grotte og bade i en lagune, og Puebla (omentrent samme avstand men sørvest) som er kjent for vulkaner, fjell og safarier, i mellomtiden håper jeg å rive meg løs fra DF. Det er litt tanken på at jeg kanskje, om ikke aldri mer kommer tilbake, så kanskje liten sjans for det på denne turen. Uansett, nå må jeg hvile mine stakkars bein som har klatret fjell, pyramider og gått masse i byen, og som NÅ begynner å kjenne ettervirkninger av Pole Klasser. I Mexico har akkurat mandag blitt til tirsdag.

Chihuahua Star

Takk og pris at jeg har en intuisjon som er god og som jeg hører på. Hadde det ikke vært for at jeg synes å utvikle ekstra sanser når jeg er ute og reiser alene så hadde jeg ikke sittet her på fergen i dag. I dag er det onsdag 22. desember og det er den siste fergen som går fra Mazatlan før yogakurset mitt starter. Jeg vurderte å reise opp til Topalopambo, men det er ingenting som skjer der, så det ville koste meg mer enn å bare like gjerne ta fergen fra Mazatlan, i stedet for å betale for buss og ferge. Mange fortalte meg at jeg kanskje ikke kom til å få billett fordi det er mange som reiser nå, men jeg bestemte meg likevel får å prøve i stedet for å ta den noen å 40 timer lange turen med buss opp til Tijuana. Og etterpå mange timer sørover. Dessuten satte jeg min lit til "høyere makter", og bestemte meg for at jeg skulle ha billet. Da jeg tok bussen opp til Mazatlan ble jeg sittende sammen med en eldre Mexicansk mann, vi startet ganske fort en samtale om livet og jeg fikk vite masse, masse om mexicansk tenkemåte, utfordringer ett menneske står ovenfor i Mexico og livsfilosofi. Det var utrolig interessant å snakke med han, nok en gang må jeg si jeg er veldig takknemlig for at jeg snakker spansk, ellers har jeg ikke kunne tatt del i livet her på samme måte som nå. Han har jobbet som snakker /eller murer, jeg kjenner ikke det spanske ordet, tror det er murer, men han bygger i alle fall hus. Han er over pansjonsalder som er vanlig i Norge, men jobber allikevel når han kan. Han fortalte at han ikke hadde jobbet på 3 måneder p.g.a. finanskrisen i USA. Ingenting bygges lengre. Han tatt den lange bussturen i over 40 år opp til grensen for å kunne jobbe i USA av og til. Han fortalte om niesen sin på Carliforinahalvøyen som er marinbiolog, men ikke klarer å finne ett stabilt langvarig arbeid og slå seg ned på ett sted. Jeg fortalte at jeg har venner i Norge som også sliter med det samme; å finne ett stabilt arbeid innen visse typer forskning. Han var også ganske bekymret for at jeg ikke skulle få billett med fergen (Baja Ferries), og fortalte at når han reiste kjøpte han alltid lang tid i forveien. Vel, jeg valgte i alle fall å ikke få panikk enda, og det ga uttelling. I Mazatlan spurte jeg taxisjåføren min om det var mye turister der, og om fergen. Han kunne fortelle meg ett det er lite folk, i forhold til hva det pleier å være, og at jeg kom til å få billett. Så jeg gikk å kjøpte billett samme dag som jeg kom til Mazatlan, og ville egentlig reise senere, men jeg reiser med den siste båten før jul. Kanskje dette er Mexicos svar på Danskebåten? Jeg aldri har reist med Danskebåten. Men det er i alle fall bar og diskotek på denne fergen, som spiller 80-talls musikk, jeg sitter å ser på video med WHAM! nå. Det er morsomt å se hvor uskyldige artistene var på den tiden (til og med Madonna) i forhold til de syn vi påpresses nå når vi ser musikkvideoer. I baren kan jeg ta meg en Piña Colada til sjøs hvis jeg vil det. Det hadde vært fint å vært alliert med noen kun for denne turen, da kunne man ha leid en lugar for to eller 4, men å være bare en og skulle betale for det er litt dyrt. Jeg har i stedet ett sete i salongen som heter Dali :) som har blå seter, Picasso på andre siden har røde seter. Det er ikke så mange passasjerer med, så jeg tror faktisk jeg kan okkupere minst 3 seter og strekke meg ut i natt... hvis jeg ikke gjør som Wham! ber noen om å "take me danceing tonight" i mine jeans som har blitt alt for stor, og store hettegenser fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, med pote på baksiden.

Denne fergen er diger; heter Chihuahua Star og er bygd av Mitsubichi H.I. Shipyards i Kobe, Japan i 1989, derfor har man dekk som heter Hokkaido dekket osv, som tributt til Japan. Båten er 187,03 meter, 27,03 meter bred og 48 meter høy. Med toppfart på 23 knop. Jeg innbiller meg at jeg er på en så stor ferge at hvis det er bølger vil jeg føle lite av det. Så langt jeg kunne se i horisonten så havet rolig ut. Jeg tenker å sitte ute på dekk så lenge klærne mine er varme nok. Sitte å se på stjernene og kjenne havluften. Det er nesten varmere ute enn enkelte steder inne i båten, men det blåser ganske mye. Det er klar himmel, så jeg kan se mange stjerner og kose meg.

Det er den 23. desember, jeg sitter nå i La Paz, ett til paradis, utrolig vakker by. En danse, og trommegruppe fra Guinea opptrer nå rett utenfor Deli Cafe hvor jeg har drukket en glohet mocca for å våkne litt. Jeg overlevde fergeturen, ingen bølger, ingen sjøsyke. Det var litt kaldt på båten om natten, men jeg sov av og til, strakte meg ut på 3 seter. Det var flott å komme inn i havnen i morges, det tok selvsagt lang tid, slik som det tok å borde. En så stor båt tar vel minst en dag å laste, og passasjerene måtte komme to timer før båten skulle gå. En hund ble ført rundt for å lukte på all bagasje. Da vi var fremme i 6-tiden i morges tok det lang tid å komme seg i land, og enda lengre tid for å vente på militæret gå gjennom bagasjen til folk. Jeg skrudde på sjarmen og fortalte at jeg skal på kurs i Yoga på Yandara instituttet om noen dager, det er derfor jeg har så mye saker; bøker, klær og yogamatte, "solamente". Sekken min ble ikke åpnet og endevendt :). En ung mann fra Israel jeg møtte på båten, men som bor og studerer i Mexico City, har forbarmet seg over meg. Jeg lot han ta kontroll over transport, og å finne ett sted å sove, trette og sliten ankom vi byen med taxivan (kollektiv), da havnen er 23 km unna La Paz. Vi passerte vakker natur og nydelige strender, og det jeg forbinder med Mexico fra filmer; Kaktus, mange, digre kaktuser. I morgen er det julaften, og om 5 dager starter kurset mitt i Todos Santos... jeg tror jeg bare blir her og nyter været og atmosfæren og sjøen til jeg må ta bussen mot Todos Santos den 27. august.

God jul alle sammen!!!

mange klemmer fra Linda

Mazatlan, Stillehavets perle

Mazatlan er en nydelig by som ligger nord for Mexico City ved Stillehavskysten. Ikke bare har byen milevis med innbydende strender, men fantastisk arkitektur og kulturopplevelser på kjøpet gjør byen til ett populært reisemål. Dette er det eneste stedet i Mexico hvor alle synes å snakke godt engelsk, utenom Playa del Carmen. Det er en populær by for utlendinger å slå seg ned i, ikke så rart, masse aktiviteter kan gjøres herfra, fra jungelturer, med telt og guide, turer for fuglekikking, det er mulig å se over 400 arter her. Jeg har ikke vært på turen, men på bussturen hit fra Mexico City så jeg flere arter tidlig på morgenen da vi nærmet oss byen, til hvalsafari, snorkling, "mountainbiking", hesteridning, surfing, fisking, gå på museumer, jeg møtte mange turistgrupper som gikk gjennom byens historiske senter, man kan spille golf, bade og ligge på stranden og besøke noen av de små øyene som ligger utenfor, hvor man også kan se sjøløver. Jeg trodde det var mulig for meg å være her flere dager, men siden fergene er kanselert i juletiden, og bare går tre dager i uken må jeg reise herfra i morgen, og komme tilbake når jeg er ferdig i Baja Carlifornia. Jeg er forelsket i denne byen... ingentig er bedre enn å ha alt på ett sted. Det eneste som er ett lite minus er selvsagt at turer er litt dyre da det er populære ting å gjøre for turister. Men man prioriterer hva man vil bruke pengene på. Man kan si det er en av de mest førførende byene i Mexico med sjarmen i den gamle byen kombinert med en nyere bydel med det kuleste nattelivet man kan finne i Mexico. Jeg sier kuleste fordi man har musikktradisjoner her som ikke finnes i resten av Mexico, og man kan gå ut og høre live musikk hver kveld. Det er 8 strender i byen, alle med egne kjennetegn og populært for forskjellige gjøremål. 3 hvalformede øyer godt synelig fra stranden, er marine parker, man kan ta turer ut hit som varer opp til 4 timer, prisen på turen inkluderer aktiviteter og lunsj. En annen øy er Isla de la Piedra som har en lang sandstrand med kokkospalmer som man kan besøke gjennom turopperatør, eller med vanntaxi. Det store Mercado i gamlebyen er også verd ett besøk. Jeg ELSKER Mercadoer med alle grønsaker og frukter man aldri ser i Norge, som er så ferske og delikate at fargene fra dem vibrerer. Selvsagt kan du prøve alt fra eksotiske fruktjuicer til tacos med fersk fisk eller ett ferskt kjøttstykke de skjærer mens du ser på. Man får selvsagt også tak i alle slags suvenirer ett turisthjerte begjærer. Gå på resturang å spise, posjonene er store og sjømaten rett fra havet. Jeg tok inn på Hotel del Rio, har ett stort rent rom med TV, stort bad, vifte og AirCon og balkong med utsikt til havet, men lokalisert i Pueblo Viejo (gamlebyen). Buen viaje!!

Belize; Corozal og Orange Walk Town

Ankom Belize tidlig mandag morgen etter en 7 timers busstur fra Palenque by. Hadde en veldig interesant samtale med eieren av hostellet jeg og Solgunn bodde på mens vi var der, det endte med at vi ble 2 netter. Vi trivdes veldig der, det var utrolig billig, med en eier som så ut som Mexicos Dustin Hoffman, og en frekk katt som kaltes Silve. Den 7 timers bussturen endte kl 03:10 på natten i Chetumal, og det endte med at vi ventet på busstasjonen til 6-tiden om morgenen før vi tok en drosje til Nuevo Mercado for å komme til Corozal tidligere enn det Mexicanske luksusbusselskapet kunne få oss dit. Fra Nuevo Mercado går det busser inn til Corozal og Belize City hele tiden, starter i 7 - tiden om morgenen (bilder av de fantastiske bussene kan ses nedenfor og på FB-siden min). Så tidlig på morgenen gikk det superfort gjennom grensevakt og toll. Vi måtte betale 200 M$ hver for å få lov å beholde inngangskortet til Mexico. Jeg har fått 180 dager siden jeg skal på kurs på Carliforniahalvøyen, så jeg ville IKKE miste den kan man si.

Vi endte med å sove en natt i Corozal (jeg har hatt en litt dårlig start på turen ved å ha vært i dårlig form og hatt dårlig appetitt etter en episode i San Cristobal de las Casas). Det var veldig hyggelig der, men alt for varmt, og for lite skygge for meg så det endte med at jeg koste meg i Hostel Maya Worlds hengekøye med en bok, og sovnet litt innimellom. Etter en god natts søvn reiste vi videre til Orange Walk town. Avstandene er små i Belize. Fra Chetumal i Mexico til Corozal tok det mindre enn en time, og inn til Orange Walk town en time til. Det var en behagelig busstur, vi fikk faktisk en ekspressbuss (med kulehull i ruten (jeg har i alle fall fantasi til å tro det :))). Orange Walk town er ikke særlig spesielt i seg selv, men er ett godt utgangspunkt for turer inn i jungelen med Jungle River Tours hvor det er mulig å bestille en guidet tur i arkeologi, fauna, flora og historien til Orange Walk distrikt fra Maya til moderen tid for kr. 240 pr. person. Mat, drikke og vann er også inkludert i prisen. På turen kan vi på denne tiden av året se masse fugler, brølaper, edderkoppaper og kaimaner, og hvis vi er heldige kan vi se andre dyr håper jeg. Jeg ser veldig fram til det eventyret i morgen! I mellomtiden koser jeg meg nå på Akihito hotel som har eget bad og kabel-tv og trådløst nett slik at jeg kan sitte i sengen min å skrive dette ;)

Orange Walk town er bare 3 timer med en førkrigsbuss fra Belize city og ett senter for mennonitter som er en religiøs gruppe som snakker høytysk, går kledd i gammeldagse klær (slik som amish), de har ikke elektrisitet og andre moderne goder. Men jeg ble fortalt i dag at ungdommene skjuler sine walkmans og mobiltelefoner. Kvinnene går alltid noen skritt etter mannen og er kledt i kjedelige kjoler i mørke farger. De har store skjørt og stråhatter med sjal over. Mennene har jeans med bukseseler og som regel blå skjorte og går med stråhatt. De kjører rundt i hest og vogn. Mennonitt samfunn er ganske vanlige på det amerikanske kontinentet, de kom opprinnelig fra Europa, snakker høytysk, til USA og Canada. Mennene snakker både engelsk og spansk, men da jeg traff dem i Bolivia, ble alt som ble sagt på spansk eller engelsk oversatt til kvinnene, så jeg tror de kun må klare seg med høytysk.








Juletre i Orange Walk Town.








Bussene i Belize ser ut som før 1. verdenskrigsmodeller.

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.