Maya, Toltec-Maya og Anasazi

Av og til kommer jeg over bøker og noveller som gjør meg nyskjerrig. Da jeg leste en bok kom jeg over ett folk som het Anasazi. Anasazifolket finnes det masse spor etter i Colorado, Utah, New Mexico og Arizona, noen av de mest berømte ruiner etter dem er bl.a. i Mesa Verde og Cacho Canyon. De byggde byene sine på klipper og er derfor kaldt "cliff-dwellers", klippeboere, og så forsvant de. Arkeologene er høyst uenige om hvor de dro, og hva som skjedde med dem. Akkurat som med Mayafolket. Forskerene vil si at Maya og kulturen deres lever enda, at det er ca 7 mill. igjen av dem i Mexico og Sentral-Amerika, mens når jeg snakker med med "mestizos" (mixblod) og de som i dag kalles maya, sier de selv at hverken folket eller kulturen lever lengre. De er etterkommere, men de føler ikke at de har nok av kulturen igjen til å kalle seg ekte Maya. Anasasifolket var ganske avanserte, både kulturelt, religiøst, arkitektur og jordbruk. Grunnen til at jeg tar dem opp her er at de hadde kontakt med Maya, eller egentlig Toltec-Maya. Som jeg har skrevet om i tidligere blog reiste en hersker fra Toltecbyen Tula (også kaldt Tollan) til Mayabyen Chitzén Itzá på Yucatan og tok dermed over som herskere.

Anasazibyggning over kjent som Kiva, brukt til religiøse- og stats møter og sermonier. Under er en Anasaziby.

Anasazihus.

Når alt det er sagt må jeg legge til at forskerene vet lite om Toltecene som folk, de kan like gjerne ha vært Aztec. Toltec er ett ord på Aztec-Nahuatl (for å gjøre det vanskeligere er det også ett språk som heter Maya-Nahuatl). som betyr en som er skolert og dyktig håndverker. Generelt sett klør arkeologer, antropologer og historikere seg i hodet når det gjelder alle disse folkene. Ett problem med historien i dag er att ingenting blir regnet som historie m.m. det er skrevet ned, så indianerenes orale tradisjoner (som de gjenngir ord for ord gjennom generasjoner) blir ikke tatt som historisk korrekt. Anasaziene hadde ett skriftspråk som kalles petroglyfer, og de finnes over alt hvor de bodde. Anasazi er forøvrig ett begrep navajoindianerene brukte om Anasazi, så man vet ikke hva de faktisk kaldte seg selv. Uansett, de historien så lang sier er at Toltec var dominerende i det sentrale høylandet av Mexico fra 10. til 12. århundre og byen Tula var en av deres store byer. Så forlot noen Tula og dro til Mayabyen Chichén Itzá ca 918. I en legende fra Mixtec ble en mann kaldt Åtte-Hjort Ozelot-Klo (Eight-Deer Ozelot-Claw) konge i Tilantongo som 19-åring, og i 1030 vant han flere slag mot andre folkeslag og gikk mot Tula for å innlemme byen i riket sitt og slik forene Mixteca Alta og Baja (Øvre og Nedre Mixteca). Åtte-Hjort hadde mange koner og fikk en mengde barn, mange av disse konene var kvinner av kongefamilier av andre folk han beseiret i krig. Mennene ble ofret og han selv eller hans sønner giftet seg med deres enker og døttre. Åtte-Hjort allierte seg med herskeren Fire-Tiger (Four-Tiger) hvis halvbror ble ofret, men dette forsøket på å redde imperiet sitt misslyktes og i 1063 ble Åtte-Hjort beseiret, tatt til fange og ofret.

Bildet er en utskjæring fra byen Tula.

En legende fra Toltec forteller at Quetzalcoatl, slangeguden (fugle-slangen, ordet er en miks mellom Quetzal en fugl med vakre grønne fjær og slange) som inkarnerte seg som Ce Acatl Topiltzin, sønn av Chichimec lederen Ce Tecpatl Mixcoatl, som hersket Culhuacán 1122-1150.
Tre år etter farens død dro Topiltzin to Tula for å kreve tittelen Quetzalcoatl; guddommelig konge. Kunst, metallarbeider, og håndverk blomstret i denne tiden og i.flg. Mendieta (skrifter) forbød Quetzalcoatl krig og vold, og utførte hverken dyre- eller menneskeoffring. På denne tiden hadde Tula en befolkning på rundt 120.000. En annen nedtegnet historie fra Toltec, Annals of Cuauhtitlan, forteller hvordan spåmenn prøvde å lure Quetzalcoatl til å gjenninnføre menneskeoffring i landet sitt, men han gjorde det aldri av kjærlighet til sitt folk. Dette provoserte spåmennene, og de begynte å spotte han og gjøre livet hans vanskelig ved triks og onde gjerninger (inspirert av den onde guden Tezcatlipoca). En av dem, Huemac ydmyket Quetzalcoatl så mye at han flyktet fra Tula og satte fyr på seg selv for å bli morgenstjernen (Venus). Huemac ble også tvunget til å flykte, og døde i Chapoltepec. Det er flere versjoner av denne legenden, men de synes å forklare Tulas fall i 1168. I de fleste versjoner flykter Huemac til Cincalco, der han begikk selvmord.
Bildet under er rester etter Tula, man vet ikke hvordan, og hvem som ødela byen.

Under; rester etter den store Toltec-Maya byen Chichén Itzá.

I følge ekspertne var det Toltec som brakte med seg menneskeoffringer til Chitzén Itza som eskalerte såpass mye at det ble en besettelse i folket. Mayaene skal opprinnelig ha vært ett svært spirituelt og fredelig folk som ofte har vært underlagt andre folk; Toltec, Zapotec og Aztec, som alltid synes å annkomme senest alle steder.

Utskjæringer i Chichén Itzá som forteller litt om mentaliteten til befolkningen.

Etter Tulas fall begynte nedgangen for Toltec gradvis. I to århundrer ble Mexico ble styrt av grupper av Mexicafolket (derav navnet Mexico) og ett folk som kalles Chichimecs (Dog People), som invaderte Toltec fra nordvest. Chichimec leder Xolotl grunnla Tenayuca ca 1201 og grunnla deretter Texcoco som hovedstad. Xolotls sønn grunnla ett dynasti.

Mot nordvest (i New Mexico, Colorado og Arizona) fantes Mogollon og Hohokam kulturene som var påvirket av Anasazi fra nord. I det 12. århundre led Anasazi et halvt århundre med tørke, og i løpet av det 13. århundre hadde de forlatt Chaco Canyon for å flytte til Moteuczoma Valley, som hadde 30.000 innbyggere. I klippene i Mesa Verde fjellene bodde det omkring 3 000. Hohokam, som hadde vært påvirket av meksikansk kultur gjennom handel, vandret ut av området, trolig sørover ca. 1400. I mellomtiden utviklet Anasazi seg til Pueblo kultur og bodde i store felles hus, som de mer krigerske Navaho og Apachene. Navahoene overtok det som hadde vært Anasazi territorium, og Apachene erstattet Mogollons og Hohokams i deres tidligere territorier. Handelen mellom disse stammene i sør dagens USA og Tula i Mexico, og så langt sør kanskje som Chitzén Itzá er antatt å ha hatt sitt hovedsete i dagens Pueblo Bonito.

Mennesker kan ha levd på den vestlige halvkule mer enn femti tusen år slik som legender om Lemuria eller Mu forteller om. Den gjengse troen er at en landbro mellom Asia og Nord-Amerika ble brukt av trekkende jegere mellom 40000 og 8000 f.Kr. Kanskje det er slik, men i følge historien er det snakk om noen få mennesker, hvordan kan de ha spredd seg, og vandret så langt sør uten å ha møtt på mennesker som allerede var der? De eldste fysiske bevis er radiokarbondatering fra sørlige Chile fra ca 33000 år tilbake, men enkelte arkeologer tviler på at det er bevis nok. God radiokarbondatering går tilbake kun ca 19 000 år. I følge moderne tro har Paleo-indiske jegere fulgt etter storvilt mellom 30.000 og 8000 f.Kr. og man har funnet stengjenstander fra rundt 15.000 år siden. Ett fasinerende folk som kalles Clovis som levde i dagens New Mexico skal ha jaktet mammut med spyd fra omtrent 11.000 f.kr. og Mexica kulturen begynte å utvikle rundt 7000 f.Kr. etter de store issmeltinger. De dyrket mais fra 5.000 f.Kr. og bønner fra 4000 f.kr., squash ble basismatvare sammen med chili pepper og avokadoer som de også domestiserte.

Da jeg var i Peru besøkte jeg Chávin de Huántar, de mest berømte ruinene etter en kultur som kalles Chávin. Stedet ligger nord for Lima og er veldig fasinerende med tanke på hvor avansert kunst og kultur de hadde allerede 900 f.kr. De lagde store skulpurer av kaimaner, fugler, mennesker og planter. De perfeksjonerte sin kunst så mye at de drev utvidet handel og dyrket sin religion i stedet for å gå til krig. Deres viktigste byer ble ødelagt av en flodbølge. I Sør-Amerika er Inka og Macchu Picchu det mest kjente av pre-europeisk historie, men Inka var faktisk ikke ett folk. Inka betyr konge, så det fantes mange byer som er like fantastiske eller mer fantastiske enn Macchu Picchu som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. En av disse byene er Kualap som man kan nå fra Cachapoyas.

Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).