Maya, Toltec-Maya og Anasazi

Av og til kommer jeg over bøker og noveller som gjør meg nyskjerrig. Da jeg leste en bok kom jeg over ett folk som het Anasazi. Anasazifolket finnes det masse spor etter i Colorado, Utah, New Mexico og Arizona, noen av de mest berømte ruiner etter dem er bl.a. i Mesa Verde og Cacho Canyon. De byggde byene sine på klipper og er derfor kaldt "cliff-dwellers", klippeboere, og så forsvant de. Arkeologene er høyst uenige om hvor de dro, og hva som skjedde med dem. Akkurat som med Mayafolket. Forskerene vil si at Maya og kulturen deres lever enda, at det er ca 7 mill. igjen av dem i Mexico og Sentral-Amerika, mens når jeg snakker med med "mestizos" (mixblod) og de som i dag kalles maya, sier de selv at hverken folket eller kulturen lever lengre. De er etterkommere, men de føler ikke at de har nok av kulturen igjen til å kalle seg ekte Maya. Anasasifolket var ganske avanserte, både kulturelt, religiøst, arkitektur og jordbruk. Grunnen til at jeg tar dem opp her er at de hadde kontakt med Maya, eller egentlig Toltec-Maya. Som jeg har skrevet om i tidligere blog reiste en hersker fra Toltecbyen Tula (også kaldt Tollan) til Mayabyen Chitzén Itzá på Yucatan og tok dermed over som herskere.

Anasazibyggning over kjent som Kiva, brukt til religiøse- og stats møter og sermonier. Under er en Anasaziby.

Anasazihus.

Når alt det er sagt må jeg legge til at forskerene vet lite om Toltecene som folk, de kan like gjerne ha vært Aztec. Toltec er ett ord på Aztec-Nahuatl (for å gjøre det vanskeligere er det også ett språk som heter Maya-Nahuatl). som betyr en som er skolert og dyktig håndverker. Generelt sett klør arkeologer, antropologer og historikere seg i hodet når det gjelder alle disse folkene. Ett problem med historien i dag er att ingenting blir regnet som historie m.m. det er skrevet ned, så indianerenes orale tradisjoner (som de gjenngir ord for ord gjennom generasjoner) blir ikke tatt som historisk korrekt. Anasaziene hadde ett skriftspråk som kalles petroglyfer, og de finnes over alt hvor de bodde. Anasazi er forøvrig ett begrep navajoindianerene brukte om Anasazi, så man vet ikke hva de faktisk kaldte seg selv. Uansett, de historien så lang sier er at Toltec var dominerende i det sentrale høylandet av Mexico fra 10. til 12. århundre og byen Tula var en av deres store byer. Så forlot noen Tula og dro til Mayabyen Chichén Itzá ca 918. I en legende fra Mixtec ble en mann kaldt Åtte-Hjort Ozelot-Klo (Eight-Deer Ozelot-Claw) konge i Tilantongo som 19-åring, og i 1030 vant han flere slag mot andre folkeslag og gikk mot Tula for å innlemme byen i riket sitt og slik forene Mixteca Alta og Baja (Øvre og Nedre Mixteca). Åtte-Hjort hadde mange koner og fikk en mengde barn, mange av disse konene var kvinner av kongefamilier av andre folk han beseiret i krig. Mennene ble ofret og han selv eller hans sønner giftet seg med deres enker og døttre. Åtte-Hjort allierte seg med herskeren Fire-Tiger (Four-Tiger) hvis halvbror ble ofret, men dette forsøket på å redde imperiet sitt misslyktes og i 1063 ble Åtte-Hjort beseiret, tatt til fange og ofret.

Bildet er en utskjæring fra byen Tula.

En legende fra Toltec forteller at Quetzalcoatl, slangeguden (fugle-slangen, ordet er en miks mellom Quetzal en fugl med vakre grønne fjær og slange) som inkarnerte seg som Ce Acatl Topiltzin, sønn av Chichimec lederen Ce Tecpatl Mixcoatl, som hersket Culhuacán 1122-1150.
Tre år etter farens død dro Topiltzin to Tula for å kreve tittelen Quetzalcoatl; guddommelig konge. Kunst, metallarbeider, og håndverk blomstret i denne tiden og i.flg. Mendieta (skrifter) forbød Quetzalcoatl krig og vold, og utførte hverken dyre- eller menneskeoffring. På denne tiden hadde Tula en befolkning på rundt 120.000. En annen nedtegnet historie fra Toltec, Annals of Cuauhtitlan, forteller hvordan spåmenn prøvde å lure Quetzalcoatl til å gjenninnføre menneskeoffring i landet sitt, men han gjorde det aldri av kjærlighet til sitt folk. Dette provoserte spåmennene, og de begynte å spotte han og gjøre livet hans vanskelig ved triks og onde gjerninger (inspirert av den onde guden Tezcatlipoca). En av dem, Huemac ydmyket Quetzalcoatl så mye at han flyktet fra Tula og satte fyr på seg selv for å bli morgenstjernen (Venus). Huemac ble også tvunget til å flykte, og døde i Chapoltepec. Det er flere versjoner av denne legenden, men de synes å forklare Tulas fall i 1168. I de fleste versjoner flykter Huemac til Cincalco, der han begikk selvmord.
Bildet under er rester etter Tula, man vet ikke hvordan, og hvem som ødela byen.

Under; rester etter den store Toltec-Maya byen Chichén Itzá.

I følge ekspertne var det Toltec som brakte med seg menneskeoffringer til Chitzén Itza som eskalerte såpass mye at det ble en besettelse i folket. Mayaene skal opprinnelig ha vært ett svært spirituelt og fredelig folk som ofte har vært underlagt andre folk; Toltec, Zapotec og Aztec, som alltid synes å annkomme senest alle steder.

Utskjæringer i Chichén Itzá som forteller litt om mentaliteten til befolkningen.

Etter Tulas fall begynte nedgangen for Toltec gradvis. I to århundrer ble Mexico ble styrt av grupper av Mexicafolket (derav navnet Mexico) og ett folk som kalles Chichimecs (Dog People), som invaderte Toltec fra nordvest. Chichimec leder Xolotl grunnla Tenayuca ca 1201 og grunnla deretter Texcoco som hovedstad. Xolotls sønn grunnla ett dynasti.

Mot nordvest (i New Mexico, Colorado og Arizona) fantes Mogollon og Hohokam kulturene som var påvirket av Anasazi fra nord. I det 12. århundre led Anasazi et halvt århundre med tørke, og i løpet av det 13. århundre hadde de forlatt Chaco Canyon for å flytte til Moteuczoma Valley, som hadde 30.000 innbyggere. I klippene i Mesa Verde fjellene bodde det omkring 3 000. Hohokam, som hadde vært påvirket av meksikansk kultur gjennom handel, vandret ut av området, trolig sørover ca. 1400. I mellomtiden utviklet Anasazi seg til Pueblo kultur og bodde i store felles hus, som de mer krigerske Navaho og Apachene. Navahoene overtok det som hadde vært Anasazi territorium, og Apachene erstattet Mogollons og Hohokams i deres tidligere territorier. Handelen mellom disse stammene i sør dagens USA og Tula i Mexico, og så langt sør kanskje som Chitzén Itzá er antatt å ha hatt sitt hovedsete i dagens Pueblo Bonito.

Mennesker kan ha levd på den vestlige halvkule mer enn femti tusen år slik som legender om Lemuria eller Mu forteller om. Den gjengse troen er at en landbro mellom Asia og Nord-Amerika ble brukt av trekkende jegere mellom 40000 og 8000 f.Kr. Kanskje det er slik, men i følge historien er det snakk om noen få mennesker, hvordan kan de ha spredd seg, og vandret så langt sør uten å ha møtt på mennesker som allerede var der? De eldste fysiske bevis er radiokarbondatering fra sørlige Chile fra ca 33000 år tilbake, men enkelte arkeologer tviler på at det er bevis nok. God radiokarbondatering går tilbake kun ca 19 000 år. I følge moderne tro har Paleo-indiske jegere fulgt etter storvilt mellom 30.000 og 8000 f.Kr. og man har funnet stengjenstander fra rundt 15.000 år siden. Ett fasinerende folk som kalles Clovis som levde i dagens New Mexico skal ha jaktet mammut med spyd fra omtrent 11.000 f.kr. og Mexica kulturen begynte å utvikle rundt 7000 f.Kr. etter de store issmeltinger. De dyrket mais fra 5.000 f.Kr. og bønner fra 4000 f.kr., squash ble basismatvare sammen med chili pepper og avokadoer som de også domestiserte.

Da jeg var i Peru besøkte jeg Chávin de Huántar, de mest berømte ruinene etter en kultur som kalles Chávin. Stedet ligger nord for Lima og er veldig fasinerende med tanke på hvor avansert kunst og kultur de hadde allerede 900 f.kr. De lagde store skulpurer av kaimaner, fugler, mennesker og planter. De perfeksjonerte sin kunst så mye at de drev utvidet handel og dyrket sin religion i stedet for å gå til krig. Deres viktigste byer ble ødelagt av en flodbølge. I Sør-Amerika er Inka og Macchu Picchu det mest kjente av pre-europeisk historie, men Inka var faktisk ikke ett folk. Inka betyr konge, så det fantes mange byer som er like fantastiske eller mer fantastiske enn Macchu Picchu som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. En av disse byene er Kualap som man kan nå fra Cachapoyas.

Reisen til La Danta, Tapiren og å sove der slangen vokter

Har vært 5 dager inn i jungelen på den beste turen noensinne (kom ned fredag forrige uke, beklager, men datoer og dager går i surr for meg. I mellomtiden har jeg rukket å reist til Semuc Champey (som kommer) hvor det ikke var internettforbindelse, så jeg har ikke fått oppdatert meg. Jeg er så heldig at jeg trenger ikke tenke på det! :)). Så, jeg har vært på ett spennende, morsomt og interesant trekk inn til Mirador, en 50 km. gåtur inn i sekundær jungel. Nærmere grensen til Mexico enn noe som helst i Guatemala. Det tok spanjolene ett par 100 år å komme seg inn i det som nå heter Petén, og som er en nationalpark hvor alt liv er beskyttet med bevæpnede vakter. Da spanjolene kom dit, likte de det ikke, så befolkningen i Carmelita, den nærmeste landsbyen er urbefolkning med Q´eqchi´ som førstespråk. En gammel mayadialekt. Skogene er sekundær fordi alt var en enorm Mayaby før junglen tok over. Hele veien fra den nærmeste landsbyen, en 2 timers hompete og ukomfortabel kjøretur, Carmelita, går du faktisk oppå ruinene etter Mayabyer, og den første dagen treffer du på Tintal hvor arkeologer har funnet rester etter fantastiske potter og kar med mye av mønstrene fremdeles der. Vi var 4 stykker (meg, Tom (Wisconsin, USA) Rebecca og Kristof (fra Sveits)) en guide (lokal fra Carmelita), en "muldyrdriver" (José) på 17 år og 5 muldyr for å bære inn vann, mat, telt og ryggsekkene våre. Den 1. dagen tok det 3 timer å vandre gjennom junglen. Veldig varmt, og ikke så mye beskyttelse fra solen. Vi startet ikke før midt på dagen, fordi vi reiste fra Flores kl 06:00 om morgenen, og muldyrene måtte lastes og gjøres klar med alt vannet og maten vi trengte. Vi gikk ganske fort, så vi var tidligere enn beregnet i Tintal, enda vi stoppet for å ta en sandwich lunsj etter å ha gått halveis. Det var overaskende lett å gå, selv om den intense varmen og fuktigheten er overveldende.


Etter det var det deilig å gå på "badet" og få vasket av seg den værste svetten. I mangel på annet vann er denne overgrodde, mystisk vakre dammen det beste alternativet til et bad vi kunne. Vær forberedt på lite privatliv; du tar en bøtte med vann fra dammen og en liten plastskål som du finner der, og prøver å finne ett noenlunde bra sted hvor du ikke tråkker på en slange som gjemmer seg i løvet.

Toalettet vårt. Dette er det arkeologene også bruker når de er på "campus" og gjør sine utgravninger. Faktisk er det ett av de bedre doene jeg har sett.. bedre enn mange i Kina f.eks., men ikke akkurat Ritz. Noenlunde rent var det i alle fall. Jeg tror alle som kommer her legger seg i selen for å ikke grise utenfor, faktisk.

Kart over Tintal, byen vi campet i første natten. Ikke mye til by nå, men en gang i tide stor med en boulevard som gikk direkte til El Mirador som ligger 34 km. unna.


Potter og kar etter Maya funnet i Tintal. Vi satte opp våre telt der arkeologene holder til når de er på stedet og arbeider. Når man nærmer seg Tintal kan man se rester av kar liggende på steiner.

En del senere enn oss kom en gruppe med høylydte livlige mennesker som satte opp teltene sine rett ved siden av oss. De besto av 5 mexicanere, 3 guatemaltec og 1 italiener. Vi snakket ikke så mye med dem den første kvelden, ett par av dem kom for å låne pumpen til madrassene, vi fikk vite at en av de mexicanske het Alfredo.

Den 2. dagen måtte vi gå 34 km gjennom tett jungel , av og til så vi edderkoppaper og hørte tucaner i tretoppene. For det meste er det ikke så mye å se fordi jungelen er så tett, det var veldig varmt og fuktig, men siden jungelen er så tett slipper man å bli utsatt for sterk sol. Tom løp etter at vi var kommet halveis, så han brukte 5 timer på å komme til Mirador, jeg brukte 20 min lengre, og Rebekka og Kristof kom sammen med guiden 20 min etter det. Vi passerte gruppen med mexicanere, italienern og guatemaltecer ganske tidlig, men en av dem, Alfredo, var allerede på Mirador da jeg kom dit. Vi hvilte mens vi ventet på muldyrene med utstyret, og så fant vi en fin plass ett stykke fra de andre for å campe. Jeg og Tom klatret El Tigre som er 55 m. høy og med en base som dekker 18 000 m2. for å se på solnedgangen. Også denne kvelden fikk vi Alfredo med venner som naboer, og de inviterte oss over for lek og spill. Italieneren, Andrea, jobber med barn så han organiserte forskjellige aktiviteter. En lek vi lekte var at vi hadde en energiball som vi skulle kaste rundt, og vi måtte si ett spesielt ord for rettningen vi kastet den, noe som forårsaket mye latter. Senere lekte vi at en person er katt, og "katten" måtte få en annen til å le. Hvis "katten" kom til en person, måtte personen klappe "katten" på hodet og si tre ganger: ”que bueno gato” (for en flink katt) før de kunne le. Den som lo før de kunne si det 3 ganger måtte overta som katt. Annen morsom lek er mordmysterier; en landsby med en morder, en vokter og en etterforsker, så skal man prøve å finne ut hvem som myrder folk. Gjengen hadde med seg billig vin som de inviterte oss på, men det var ikke nok til at vi ble fulle, heldigvis, vi var tross alt i jungelen.

Vi hadde en trist hendelse den første kvelden; en guatemlatec som jobber på Mirador ble bitt av den giftigste slangen i Guatemala, men takket være kunnskaper om urter som antidote, så klarte han seg. De har quatromotos der oppe som tok han helt ned til Santa Elena Hospital, det gikk bra med mannen, men han trenger 40 dager med streng diett og hvile. Guiden vår var litt grå i ansiktet da han bønnfalt oss om å lyse godt når vi gikk på do, og å trå forsiktig. Like etter så vi en slange i ”campen” vår. Vi gikk på do i flokk og følge den kvelden, og jeg turte ikke drikke så mye at jeg måtte stå opp på do på natten. Jeg våknet midt på natten av bråket fra jungelen og måtte selvsagt på do. Både jeg og Tim gikk ut av teltet, han tilbød seg å følge meg, jeg er evig takknemlig, jeg var så trett at jeg viste knapt hvor jeg var. Det er rart hvor annerledes jungelen blir om natten, helt umulig å finne noe som helst i bekkmørket. Jeg våknet en til gang, da var Rebecca også oppe, igjen en tur på do, som føltes lengre enn langt i mørket. Vi gikk feil og havnet nesten i noen andres telt.


Oppslag ved leiren om hvordan vi skal kjenne igjen giftige slanger i Guatemala.

Neste morgen tok guiden vår oss veldig tidlig opp til La Danta (Tapiren) den største pyramiden som noen ganger er bygget. La Danta er 70 m. høy og har 3 pyramidestrukturer på toppen av 2 massive platformer. Vi var såpass tidlig at vi var alene der oppe, vinden var fantastisk, og man kan se 360 grader jungel strekke seg så langt øyet kan se. La Danta er høyere enn alt, den er som ett fjell som rager over andre fjelltopper. Vi brukte lang tid der oppe, nøt vinden og utsikten og tok noen bilder, så kom Alfredos gruppe og ett par andre grupper, og vi begynte å gå ned. Da vi kom ned fra toppen av La Danta på den 2. platformen var det en gruppe med brølaper i trærne, de var ikke redde og kom veldig nær, enda det samlet seg noen folk etter hvert. Etter å ha moret oss med å ta bilder av og se på apeungene som lekte og spiste gikk vi ned til platform 1, og guiden tok oss med til noen fantastiske stuccoer som forteller historien fra Popol Vuh om tvilligbrødrene som spilte ball og bråkte så mye at gudene i Xibalbá ble irriterte og ba dem om å slutte. Brødrene tilbød dem å spille med seg, men de satte en betingelse; hvis de vant skulle de få være i fred, og hvis de tapte skulle de dø. Gudene narret dem, og de ble offret, den ene brorens hode ble hengt på ett ceibatre. Hodet spyttet i hånden til datteren av en gud slik at hun ble gravid og fødte tvillingsønner. Historien gjentar seg, men denne gangen lar tvillingene seg ofre, og 3 dager etter kommer de tilbake, lys levende. Gudene blir så imponert at de også vil bli ofret, men selvsagt fungerer det ikke på samme måte for dem. Arkeologene holder enda på med å grave ut disse.


Nydelige orkideér ved La Danta.

Spøkelsesaktig atmosfære ved en diger kvelerfiken som har gjort det stakkars ofret til ett skjelett. Kvelerfiken spirer i toppen av treet og vokser røttene nedover mens det sakte men sikkert tapper værtstreet for næring. Til slutt er kvelerfiken så stor at den kveler treet. I Guatemala kalles treet Arbole del Amor fordi det er i en evig omfavnelse med sitt værtstree. Kjærlighetstreet. Dødelig kjærlighet i dette tilfellet.


Ett av templene er kalt Jaguarklotemplet fordi det er tydelig laget en jaguarpote med klør på. Bilde lengre ned.

Guttene spilte fotball i heten på en av de tidligere store plazaer som var her. Alle små høyder er rester etter små templer og hus.

Blomsteknopper som har falt ned på stien i jungelen.

Kjøkkenet vårt og vannforsyningene mens vi var i Tintal på turen hjem, i bakgrunnen toalett. Saúl, en av mexicanerene hadde bursdag vår siste kveld sammen i jungelen og vi feiret med å leke leker og å spise sjokkoladekaker de hadde klart å lage over bål i ildtette former! Snakk om overlevelsesevner! Jeg mener, hvis man kan bake kake over ett bål i jungelen da er man jaggu kvalifisert til å være en "overlever"!


Vi som to netter på Mirador, så vi brukte hele den ene dagen til å utforske de nydelige restene etter Maya som bodde her i en by som var enorm og hadde enorme boulevarder og plazaer. En enorm platform med verdens største pyramide i bredde og lengde. Fra toppen av La Danta er det jungel så langt øyet kan se.


La Danta, den høyeste pyramiden i Mayaverden, bygget oppå to platformer som vi måtte klatre opp før vi kunne nå toppen og nyte utsikten. Alt er dekket av jungel, men det finnes tegninger som viser hvordan det har sett ut, hull som arkeologene graver rett ned viser hvor langt nede den orginale grunnen var. Gatene og platformene er 2- 5 meter bygget opp, med platformer oppå der igjen osv, og templer og pyramider. Selv om alt er dekket av jungel er det lett å se hvordan det var. ALLE "fjell" er ett stort tempel eller pyramider.


La Danta fra den siden vi klatret til toppen.

Eskoveringsted for arkeologene, under plasten er det fantastiske stuccoer.



Detalj av stucco som arkeologene har funnet. Disse er veldig godt bevarte, og det finnes mye mer som ikke er gravd ut enda. Arkeologene bruker mange år på noen få meter for ikke å ødelegge disse verdifulle stuccoene som sier mye om Mayas tro og liv.

Maske av regnguden Chac.

Etter denne nydelige dagen i den arkeologiske sonen kom vi tilbake til nydelig lunsj, ventet litt til det ble kjøligere ettermiddag og dro ut for å se mer (bildene) av utgravningene. Da vi kom tilbake på kvelden spilte vi litt yatzy og andre terningespill og slappet av. Tom og jeg klatret El Tigre igjen på kvelden sammen med Rebecca og Kristof denne gangen. Vi møtte igjen den livlige gjengen til Alfredo. Grunnen til at vi ble ordentlig kjent med dem er at jeg ville teste ut noe med Alfredo. Alfredo er en kjekk ung mann, og min erfaring fra Mexcio er at ett av de første spm. de stiller er: "er du gift?" så jeg spurte Alfredo. Jeg trodde han skulle le av meg, men han svarte nei og spurte meg, så inviterte han seg til leiren vår. Fordi de er de mest spesielle mennesker jeg noensinne har møtt omfavnet jeg dem fullstendig, og følte meg omfavnet av dem. Hadde det vært flere mennesker som dem i verden, hadde vi alle vært lykkelige. Hvis flere mennesker kunne inkludere, leke og le så mye som dem hadde verden vært ett bedre sted for alle. Hjertet mitt var knust da vi måtte si adjø, jeg tror ikke noen adskillelser noensinne kan bli eller har vært så vanskelig, jeg forelsket meg hodestups i denne gruppen av 9 personer, 6 menn og 3 kvinner. Alfredo, Saúl, Nerida, Eric og Sergio fra Mexico. Lencho (egentlig Julio) og Lucia fra Guatemala. Andrea fra Italia og Kumi fra Japan (men hun har bodd i Guatemala i 5 år) gjorde turen min til en enda bedre opplevelse på grunn av sin grenseløse varme, lekenhet og åpenhet. Da vi klatret pyramiden i Tintal for å se på stjernene den siste kvelden viste jeg at om jeg klemte Lencho eller tok hånden til Lucia så var det like naturlig som om vi har kjent hverandre for alltid og var nære venner. Saúl hadde bursdag siste kvelden, og jeg brakte han en blomst jeg fant på bakken som gave, i tillegg tilbød jeg å massere (massasje var en av de aktivitetene de holdt på med mye. De satt i en rekke og masserte hverandres skuldre, og etterpå la de seg ned, den ene med hodet oppå den andre) som gave. Etterpå fikk jeg nakkemassasje tilbake først av Lenche som hadde det gøy med å kile meg og å hele tiden si: "no problemos aqui, siempre estamos on fire!" Ingen problemer her, vi er alltid veldig varme. Siden Lencho var så klønete insisterte alle på at han skulle bytte med Saúl, så da fikk jeg en bedre massasje. Dessverre må jeg si at ingen har før lokket ut av meg så mye glede og latter som denne gjengen. Jeg var overasket over hvor mye jeg klarer å le på en gang, og hvor hjertelig jeg kan le. Jeg er ett lykkelig menneske og smiler veldig, veldig mye, og ler en del, men jeg har aldri ledd så mye. Det værste var kanskje å si adjø til Alfredo, jeg følte spesielt vennskap med han, men jeg skal i alle fall møte igjen 3 av disse personene, som bor i Guatemala. Føttene mine har aldri følt seg tyngre eller med uvillig som da vi forlot Tintal dagen etter. Vi var i en gruppe separat fra Alfredos, så vi måtte følge vår guide. Tom sier; det er bedre å ha møtt menneskene og skilles fra dem, enn aldri ha møtt dem, og han har rett. Vi utvekslet alle adresser og telefon, og jeg håper jeg kan møte mexicanerene igjen. Mennene i gruppen var så oppmerksomme og gentlemenn at jeg ble overveldet. Da jeg testet Kristof (som var der med kjæresten sin Rebekka) måtte jeg innse at europeiske menn har mistet alt dette. Da Kristof fortalte meg at det er fordi Rebecca aldri ville ha hjelp, tenkte jeg på hvor dumme vi kvinner i Europa er som har gitt fra oss privilegiet å bli behandlet som dronninger, som en naturlig del av hverdagen! Kvinner, dette handler IKKE om selvstendighet! Dette handler om ren skjær dumskap. Og når jeg tenker på hvor mange kvinner i Norge som klager over mennene, så vil jeg tro at det ikke var ett sjakktrekk å lære dem av med å være oppmerksomme på oss. Jeg nøt i alle fall livet som dronning rundt denne gruppen, og tenkte en smule sjalu på hvor heldig de 3 kvinnene i gruppen var som hadde så fine gentlemenn rundt seg som alltid var på pletten. Kanskje det høres søkt ut, men det er ikke det hvis man ser det. Det er vakkert. Og det er en vakker opplevelse at folk bryr seg såpass mye, at det har ingenting med forholdet man har til hverandre og at det er så elegant og naturlig for dem å være gentlemenn og se til at kvinnene rundt dem sitter komfortabelt, ikke faller, blir hjulpet opp fra sittende stilling (vi satt på bar bakke mye av tiden så DET var jeg i alle fall takknemlig for, det er mer elegant enn å streve seg opp selv) og fulgt dit de må i mørket sammen med slangene.

Palenque og fossefallene Misol-Ha og Agua Azul

Ankom Palenque fra San Cristobal de las Casas på fredag. På grunn av regn utenom regntiden, har det gått ett ras som dekket 400 meter av veien fra San Cristobal til Palenque slik at det som skulle være en 4-5 timers busstur ble en 7 timers busstur. Bussen kjørte først nordøst til Villahermosa for så å svinge sørvest igjen til Palenque. Bussen ankom Palenque ca kl 20:00. Var så heldig å møte på en kvinne fra Slovenia, som bodde på Planet Hotel (samme som meg) i San Cristobal, som tipset om ett veldig billig hotel nær bussterminalen med STORT privat bad og veldig rent. For to personer ble det 220 M$, det vil si en 50 Kr. pr. pers. pr. natt. rommet var en drøm, 2 store senger, stort rom og stort bad. Håndkler og såpe lå på sengene som var myke og gode. Det eneste som forstyrrer nattesøvnene i Mexico er at selv om jeg prøver å sove, så sover ikke alle andre.... hele natten er det noen som roper ut hva dem selger, så det er tydeligvis folk som kjøper "chicklets" (noe slags godteri) om nettene, eller i alle fall fra kl. 4-5 om morgenen, da begynner det å bli veldig lyst og noen fugler som ligner kråker (eller ravner) begynner å kvitre, "snatre", huie, plystre og rope. De har ett helt arsenal av lyder de lager, biler kjører rundt hele natten og hanene synes å være døgnville, siden de galer hele natten.

Palenque har alltid vært en drømmedestinasjon, så på lørdag dro vi ut tidlig på morgenen med en turopperatør som skulle ta oss til Ruinene og to berømte fossefall i området. Palenque er en gammel mayaby som var bebodd fra 100 før Kristus og ble forlatt på 900 tallet, den mest kjente herskeren het Pakal (615 - 683), og under han opplevde byen sin storhetstid. Byen ligger (lå) i ett område hvor det regner mest i Mexico, hvor de første åsene reiser seg opp fra gulfkystens sletter. Palenque var (er) rik på Mayaarkitektur og besto av hundrevis av byggninger som er spredt over 15 kv.km. Bare en sentral del av byen har enda blitt gravd ut, her venter enda mange hemmeligheter på framtidens arkeologer. I dag ligger ruinene beskyttet i Parque Nacional Palenque som har 1000 besøkende daglig i høysesongen. Det er nå ca 1 uke til turistene kommer for fullt, og mange er fra Mexico. Jeg har inntrykk av at de reiser mye i sitt eget land, ikke så rart, her finnes alt.


Agua Azul og Misol-Ha er to spektakulære vannattraksjoner som er en del av organisert tur fra Palenque by til Palenque nationalpark og museum. Misol-Ha er ett 35 meter fossefall som kaskader ned i en vid vannbasseng omringet av frodig jungel, man kan gå bak fossen inn i en hule og kjenne på kraften fra fallet og samtidig få en forfriskende dusj. De som er riktig modige kan ta ett bad i det dype bassenget, men det står en del advarsler fordi det er veldig sterk strøm. Agua Azul er ett kraftig, berusende hvitt fossefall, som faller ned i turkise basseng med sterke strømmer. Jeg gikk oppover i jungelen langs elven ovenfor, forbi en indianerlandsby til stedet der elven og fossefallet kommer fra. Vannet kommer fra en fjellsprekk noen km. fra fossefallet. Indianerene i området selger vakre håndarbeider til turistene.