Nicaragua - Somoto

Mitt første inntrykk av Nicaragua var grønt. Fra grensen til Honduras fant jeg en taxi for å ta meg den 40 min. turen til Somoto. Jeg delte taxi med 6 andre. 4 stappet i baksetet og 2 i passasjersetet forran. Jeg var heldig som satt i baksetet. Vi kjørte gjennom fantastisk landskap med grønne åser og fjell. Ikke et hus eller landsby i sikte. Da jeg kom til Somoto jeg sjekket inn på Hotel Panamericana. Somoto er en vakker liten by som ligger i åsene i den nordlige Nicaragua. Det er hovedstaden i kommunen Madriz, navnet Somoto betyr "gjess dalen" eller "dalen av gjess". Det sies at olmec og aztekerne befolkede området i forhistorisk tid. Jeg vet ikke om det er noen tegn til dem i dag, jeg har heller ikke hørt om eventuelle arkeologiske steder der. Det er få grupper av urbefolkning i Nicaragua (jeg vil komme tilbake til dem senere). Somoto er hjemmet til Somoto Canyon, en populær turistattraksjon i området. Somoto Canyon ble erklært et nasjonalt monument i 2005, og ble ett av 78 vernede områder under Departementet for Miljøvern og Natur Ressurser. Det vernede området dekker 170 hektar, er 125 hektar er den faktiske dalen. Dalen var ukjent for den vestlige verden (folk i området visste sannsynligvis om dalen) til en gruppe vitenskapsmenn fra Den Tsjekkiske Republikk og Nicaragua fant den og utforsket det i 2004. Juvet er antatt å være 5-13 millioner år gammelt, og nå, med voksende turisme er det i fare av å være ødelagt av graffiti og søppel.

Karibiske drømmer - Utila

Reise til Utila skjer med passasjerfergen Utila Princess II som har avgang fra La Ceiba kl. 09:30 og kl. 16:00 og fra Utila til La Ceiba kl. 06:20 og kl. 14:00. Taxi fra La Ceiba til terminalen er 50 lempiras (kr. 15-20). Jeg tok fergen om morgenen, og jeg hørte at fergeovergangen om ettermiddagen kan bli kaotisk p.g.a høye bølger. Fergen er ganske enkel; ett stort rom med benker. Overfarten tar en time.. en Honduras time vil det si. En time og litt mer..

Mange flotte blomster med friske farger i regntiden.


Det lokale apoteket.

Noe av East Harbour, Utila sett fra bryggen hvor fergen kommer inn.

Gatebilde.

Hvalhai er det store her.

Utila er en ganske liten øy som ligger langt ute i det Karibiske hav utenfor Honduras. Den har en mye større naboøy kalt Rotan i øst, som ligger enda lenger ut i havet. Begge tilhører Bay Islands (Islas de la Bahia). Historien til øyene er veldig interessant, at de var bebodd år 1000 vet man med sikkert, men innbyggerne er ukjent, og også hvor de kom fra. Christopher Columbus gikk i land på øya kalt Guanaja i 1502 hvor han møtte en stor poppulasjon av urbefolkning, som på Rotan og Utila. Spanske slavehandlere kidnappet øyboerene og sendte dem til arbeid ved plantasjer i Cuba, og i sølvgruver i Mexico. I mellomtiden etablerte, engelske, blant dem den berømte Henry Morgan, nederlandske og franske pirater gjemmesteder på øyene og brukte dem som baser for raids mot spanske lasteskip lastet med gull, og andre skatter. Det var 5000 pirater på Rotan alene i det 17. århundre. Spanjolene erobret Port Royal, på Rotan, mars 1782, drepte det meste av pirater, og solgte resten som slaver. Rotan var uokkupert inntil 1797 da den britiske marinen dumpet 2000 svarte karibere der. De slo seg ned i byen Punta Gorda på Rotan og ble kjent som Garifuna. Inntil 1859 var Bay Islands kontrollert av britene, etter det ble de del av Honduras. Det er rart å se hvordan hvite, svarte, blandinger og spanjoler lever i harmoni her. Befolkningen er svært mangfoldig, og jeg hører forskjellige språk. Engelsk snakkes med karibisk aksent, som folk i Jamaica, så er det Garifuna som er ett konstruert språk og spansk. Spansk er litt vanskelig for meg å forstå her. Jeg ser mange europeiske ute i gatene og jeg trodde de var turister som meg, men de er etterkommere av tidlige irske og britiske innvandrere som kom hit for over 100 år siden. Men det er bosettere fra USA, Israel, Frankrike og England som kom hit som tilreisende og så bare forlot de aldri Karibien. De jobber i turist orienterte bedrifter.

Gjennom daler og over fjell

Tlayuda enkel (sensillo) er en diger taco med bønnesaus, smeltet ost, grønnsaker og en biff (av okse eller gris, jeg valgte okse). Jeg ba om å få LITE kjøtt på, men jeg klarte ikke spise hele det kjøttstykket. Veldig mettende måltid som man får på Mercado (markedsplassen) på "comedores", med en flaske coca cola til 10 pesos koster dette måltidet knapt 22 NKr (45 pesos) og det er utrolig godt!! På en mixta (mikset Tlayuda) får du i tillegg ett stykke grisekjøtt og pølser til 60 pesos. Tlayuda er en av Oaxacas tradisjonelle retter, og i stedet for å gå på resturant hvor alt koster mer eller mindre over halvparten mer, har jeg begynt å spise veldig mye på Mercados. Maten er minst like god som på resturant, det er rent, og man får en følelse av byen siden alle comedores ("spisestaller") alltid er fyllt opp med lokale. NAM NAM.


Gatebilde på vei opp til Santo Domingo.


Santo Domingo Kirke.




To bilder av katedralen i Zocalo (sentrum)

Reisen fra Mexico city har vært helt fantastisk! Fra Mexico til Taxaco, fra Taxaco til Puebla har bydd på fantastisk utsikt fra bussvinduene over fjell og daler. De store fjellkjeder Sierra Nevada, Vulkanbeltet, Sierra Madre Oriente og Sierra Norte de Puebla. Fra Puebla til Oaxaca var spesielt vakkert da bussen klatret på toppen av Sierra Nevada, såpass høyt at jeg fikk ett godt inntrykk av hvor enorm fjellkjeden er. Veien slanget seg oppover langs smale elvedaler og forbi tørt kaktusland. På toppen kunne jeg se solen gå ned i vest samtidig som forran meg, i sør, flerret store lynglimt over den gråsvarte himmelen. Jeg annkom Oaxaca kl 20:30 på kvelden og dro til Casa de Don Pablo hvor jeg fikk en seng i dormatorio til 130 pesos, billig, men veldig rent, og veldig trygt. Det viste seg at en morsom ire (den 1. jeg har møtt) var min eneste "romate" og det første han sa var at jeg tok sengen til "hun derre fra Østerike". Jeg spurte om hun het Marlene, og det viste seg at det var min Marlene som han har delt rom med før. Vi ble sittende å prate og le (irer er morsomme og prater ustanselig) til langt på kvelden. I går kveld tok han meg med på en vakker kveldstur og viste meg noen fine steder her, i morges dro han til kysten. Jeg skal til kysten i overmorgen! Gleder meg til å se havet og snorkle ved Stillehavskysten.

Oaxaca ("åaháka") var lenge isolert av alle fjellkjeder som omgir staten, så staten har en annen kvalitet av Mexicansk livsstil enn andre steder i Mexico. Innflytelsen fra indianerene, bl.a. Zapotec og Olmec, men Zapotec som kom hit først dominerte til år 1200 da Mixtecene dukket opp. Til slutt kom selvfølgelig Aztec som beseiret Mixtec og Zapotec på 1400-tallet. Spanjolene måtte sende 4 ekspedisjoner over fjellene før de følte seg trygge nok til å grunnlegge Oaxaca, og da de først hadde kommet så langt, spredde deg seg sykdom blandt indianerene som fårårsaket massedød. En kjent Zapotec, fra fjellene i Oaxaca, som har mange gater oppkalt etter seg er Benito Juáres, kjempet for reformasjon og rettigheter for indianerene. Han var guvernør i Oaxaca to perioder, og 1861 til 1872 (da han døde) var han president i Mexico. Byen Oaxaca de Juárez på 1 550 meter er hovedstad i staten Oaxaca som er Mexicos 5. største delstat, det har vært mennesker her i over 11 000 år. I dag har regionen 14 ulike etno-linguistiske grupper, bl.a. Zapotec (ca 500 000), Mixtec (nesten 500 000) og Maztec (ca. 100 000). Denne delen av Mexico er den mest kreative, med veverier, og helt spesiell kjeramikk, f.eks. svart i en landsby og grønn i en annen, uten bruk av dreiehjul. Man kan kjøpe figurer malt i strålende farger. Det er stor variasjon innen folkedans og drakter. Byen er omgitt av fasinerende arkeologiske steder, spennende landsbyer og dramatisk fjellandskap; Sierra Madre Sur, Sierra Madre Oriente og Sierra Atravesada. Byen ligger i dalen Valle Centrales så den er ganske flat, med rette gater. Det burde være lett og orientere seg, men jeg finner at siden det ikke er noen landemerker eller høyhus, så har jeg stått ved hjørner ett par ganger som ett "?". En grunn er at jeg har diltet i hælene på andre, så i dag var første gangen jeg har utforsket alene etter 2 ganger litt feil, ble alt rett! Det som er det mest "forstyrrende" med denne delen av Mexico er at det er veldig fattige mennesker her, og de er indianere. De lider den triste skjebnen som alle beseirede urbefokninger i hele verden lider. Mange urgammle bittesmå damer (og menn) går rundt og prøver å selge sine produkter til turistene. Noen tigger, og det verste er å se alle barna som er sendt ut for å arbeide. På grunn av de dårlige foroldene er det demonstrasjoner hele tiden, og folk bærer faner med bilder av Stalin. Jeg vet ikke hvor mye de vet om Stalin, men jeg antar de tenker på kommunisme og det å "dele likt" som en bra ting. Siden det er vanlig at man gifter seg og får barn når man er 15-17 år, kan de ikke ha så mye utdannelse. En bevegelse som er mer kjent i Chiapas (som grenser til Oaxaca i sør, og som har berømte Palenque) er las Zapatistas, en venstreorientert gerilljahær som oppsto i skogene i Chiapas for å okkupere bl.a. San Cristobal de las Casas. Deres mål var å styrte overmyndighetenes rettigheter til alt land, ressurser og makt for å bedre de triste levestandarer til indianerene. I Chiapas har jeg sett indianerene leve uten innlagt vann eller elektrisitet, med små jordlapper. I 1996 godtok Mexicanske myndigheter at indianerene har rettigheter og autonomitet, men det har ikke endret livet deres noe særlig. I 1997 ble 45 indianere massakrert av paramillitære grupper nært San Cristobal, og i innen 1999 hadde 21 000 indianere flyktet fra hjemmene sine på grunn av mexicans militære. Da Vincente Fox ble president i 2000 gikk 2 forsøk på å bedre situasjonen i vasken og Zapatistene nektet å imøtekomme myndighetene lengre. Enda er mange steder i Chiapas i en spent situasjon på grunn av kontroll over land og ressurser.

Akkurat nå regner det i Oaxaca, og en deilig bris kjærtegner byen. Vi hadde ett regnskyll i går kveld også. Nå skal jeg bruke kjøkkenet og bananene jeg har kjøpt, blande dem med ett assortement av nøtter og rosiner, ha masse kanel på og la en god dæsj med honning liksom "falle nedi"!

Bienvenido a Oaxaca!
Linda