Chihuahua Star

Takk og pris at jeg har en intuisjon som er god og som jeg hører på. Hadde det ikke vært for at jeg synes å utvikle ekstra sanser når jeg er ute og reiser alene så hadde jeg ikke sittet her på fergen i dag. I dag er det onsdag 22. desember og det er den siste fergen som går fra Mazatlan før yogakurset mitt starter. Jeg vurderte å reise opp til Topalopambo, men det er ingenting som skjer der, så det ville koste meg mer enn å bare like gjerne ta fergen fra Mazatlan, i stedet for å betale for buss og ferge. Mange fortalte meg at jeg kanskje ikke kom til å få billett fordi det er mange som reiser nå, men jeg bestemte meg likevel får å prøve i stedet for å ta den noen å 40 timer lange turen med buss opp til Tijuana. Og etterpå mange timer sørover. Dessuten satte jeg min lit til "høyere makter", og bestemte meg for at jeg skulle ha billet. Da jeg tok bussen opp til Mazatlan ble jeg sittende sammen med en eldre Mexicansk mann, vi startet ganske fort en samtale om livet og jeg fikk vite masse, masse om mexicansk tenkemåte, utfordringer ett menneske står ovenfor i Mexico og livsfilosofi. Det var utrolig interessant å snakke med han, nok en gang må jeg si jeg er veldig takknemlig for at jeg snakker spansk, ellers har jeg ikke kunne tatt del i livet her på samme måte som nå. Han har jobbet som snakker /eller murer, jeg kjenner ikke det spanske ordet, tror det er murer, men han bygger i alle fall hus. Han er over pansjonsalder som er vanlig i Norge, men jobber allikevel når han kan. Han fortalte at han ikke hadde jobbet på 3 måneder p.g.a. finanskrisen i USA. Ingenting bygges lengre. Han tatt den lange bussturen i over 40 år opp til grensen for å kunne jobbe i USA av og til. Han fortalte om niesen sin på Carliforinahalvøyen som er marinbiolog, men ikke klarer å finne ett stabilt langvarig arbeid og slå seg ned på ett sted. Jeg fortalte at jeg har venner i Norge som også sliter med det samme; å finne ett stabilt arbeid innen visse typer forskning. Han var også ganske bekymret for at jeg ikke skulle få billett med fergen (Baja Ferries), og fortalte at når han reiste kjøpte han alltid lang tid i forveien. Vel, jeg valgte i alle fall å ikke få panikk enda, og det ga uttelling. I Mazatlan spurte jeg taxisjåføren min om det var mye turister der, og om fergen. Han kunne fortelle meg ett det er lite folk, i forhold til hva det pleier å være, og at jeg kom til å få billett. Så jeg gikk å kjøpte billett samme dag som jeg kom til Mazatlan, og ville egentlig reise senere, men jeg reiser med den siste båten før jul. Kanskje dette er Mexicos svar på Danskebåten? Jeg aldri har reist med Danskebåten. Men det er i alle fall bar og diskotek på denne fergen, som spiller 80-talls musikk, jeg sitter å ser på video med WHAM! nå. Det er morsomt å se hvor uskyldige artistene var på den tiden (til og med Madonna) i forhold til de syn vi påpresses nå når vi ser musikkvideoer. I baren kan jeg ta meg en Piña Colada til sjøs hvis jeg vil det. Det hadde vært fint å vært alliert med noen kun for denne turen, da kunne man ha leid en lugar for to eller 4, men å være bare en og skulle betale for det er litt dyrt. Jeg har i stedet ett sete i salongen som heter Dali :) som har blå seter, Picasso på andre siden har røde seter. Det er ikke så mange passasjerer med, så jeg tror faktisk jeg kan okkupere minst 3 seter og strekke meg ut i natt... hvis jeg ikke gjør som Wham! ber noen om å "take me danceing tonight" i mine jeans som har blitt alt for stor, og store hettegenser fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, med pote på baksiden.

Denne fergen er diger; heter Chihuahua Star og er bygd av Mitsubichi H.I. Shipyards i Kobe, Japan i 1989, derfor har man dekk som heter Hokkaido dekket osv, som tributt til Japan. Båten er 187,03 meter, 27,03 meter bred og 48 meter høy. Med toppfart på 23 knop. Jeg innbiller meg at jeg er på en så stor ferge at hvis det er bølger vil jeg føle lite av det. Så langt jeg kunne se i horisonten så havet rolig ut. Jeg tenker å sitte ute på dekk så lenge klærne mine er varme nok. Sitte å se på stjernene og kjenne havluften. Det er nesten varmere ute enn enkelte steder inne i båten, men det blåser ganske mye. Det er klar himmel, så jeg kan se mange stjerner og kose meg.

Det er den 23. desember, jeg sitter nå i La Paz, ett til paradis, utrolig vakker by. En danse, og trommegruppe fra Guinea opptrer nå rett utenfor Deli Cafe hvor jeg har drukket en glohet mocca for å våkne litt. Jeg overlevde fergeturen, ingen bølger, ingen sjøsyke. Det var litt kaldt på båten om natten, men jeg sov av og til, strakte meg ut på 3 seter. Det var flott å komme inn i havnen i morges, det tok selvsagt lang tid, slik som det tok å borde. En så stor båt tar vel minst en dag å laste, og passasjerene måtte komme to timer før båten skulle gå. En hund ble ført rundt for å lukte på all bagasje. Da vi var fremme i 6-tiden i morges tok det lang tid å komme seg i land, og enda lengre tid for å vente på militæret gå gjennom bagasjen til folk. Jeg skrudde på sjarmen og fortalte at jeg skal på kurs i Yoga på Yandara instituttet om noen dager, det er derfor jeg har så mye saker; bøker, klær og yogamatte, "solamente". Sekken min ble ikke åpnet og endevendt :). En ung mann fra Israel jeg møtte på båten, men som bor og studerer i Mexico City, har forbarmet seg over meg. Jeg lot han ta kontroll over transport, og å finne ett sted å sove, trette og sliten ankom vi byen med taxivan (kollektiv), da havnen er 23 km unna La Paz. Vi passerte vakker natur og nydelige strender, og det jeg forbinder med Mexico fra filmer; Kaktus, mange, digre kaktuser. I morgen er det julaften, og om 5 dager starter kurset mitt i Todos Santos... jeg tror jeg bare blir her og nyter været og atmosfæren og sjøen til jeg må ta bussen mot Todos Santos den 27. august.

God jul alle sammen!!!

mange klemmer fra Linda

Belize; Corozal og Orange Walk Town

Ankom Belize tidlig mandag morgen etter en 7 timers busstur fra Palenque by. Hadde en veldig interesant samtale med eieren av hostellet jeg og Solgunn bodde på mens vi var der, det endte med at vi ble 2 netter. Vi trivdes veldig der, det var utrolig billig, med en eier som så ut som Mexicos Dustin Hoffman, og en frekk katt som kaltes Silve. Den 7 timers bussturen endte kl 03:10 på natten i Chetumal, og det endte med at vi ventet på busstasjonen til 6-tiden om morgenen før vi tok en drosje til Nuevo Mercado for å komme til Corozal tidligere enn det Mexicanske luksusbusselskapet kunne få oss dit. Fra Nuevo Mercado går det busser inn til Corozal og Belize City hele tiden, starter i 7 - tiden om morgenen (bilder av de fantastiske bussene kan ses nedenfor og på FB-siden min). Så tidlig på morgenen gikk det superfort gjennom grensevakt og toll. Vi måtte betale 200 M$ hver for å få lov å beholde inngangskortet til Mexico. Jeg har fått 180 dager siden jeg skal på kurs på Carliforniahalvøyen, så jeg ville IKKE miste den kan man si.

Vi endte med å sove en natt i Corozal (jeg har hatt en litt dårlig start på turen ved å ha vært i dårlig form og hatt dårlig appetitt etter en episode i San Cristobal de las Casas). Det var veldig hyggelig der, men alt for varmt, og for lite skygge for meg så det endte med at jeg koste meg i Hostel Maya Worlds hengekøye med en bok, og sovnet litt innimellom. Etter en god natts søvn reiste vi videre til Orange Walk town. Avstandene er små i Belize. Fra Chetumal i Mexico til Corozal tok det mindre enn en time, og inn til Orange Walk town en time til. Det var en behagelig busstur, vi fikk faktisk en ekspressbuss (med kulehull i ruten (jeg har i alle fall fantasi til å tro det :))). Orange Walk town er ikke særlig spesielt i seg selv, men er ett godt utgangspunkt for turer inn i jungelen med Jungle River Tours hvor det er mulig å bestille en guidet tur i arkeologi, fauna, flora og historien til Orange Walk distrikt fra Maya til moderen tid for kr. 240 pr. person. Mat, drikke og vann er også inkludert i prisen. På turen kan vi på denne tiden av året se masse fugler, brølaper, edderkoppaper og kaimaner, og hvis vi er heldige kan vi se andre dyr håper jeg. Jeg ser veldig fram til det eventyret i morgen! I mellomtiden koser jeg meg nå på Akihito hotel som har eget bad og kabel-tv og trådløst nett slik at jeg kan sitte i sengen min å skrive dette ;)

Orange Walk town er bare 3 timer med en førkrigsbuss fra Belize city og ett senter for mennonitter som er en religiøs gruppe som snakker høytysk, går kledd i gammeldagse klær (slik som amish), de har ikke elektrisitet og andre moderne goder. Men jeg ble fortalt i dag at ungdommene skjuler sine walkmans og mobiltelefoner. Kvinnene går alltid noen skritt etter mannen og er kledt i kjedelige kjoler i mørke farger. De har store skjørt og stråhatter med sjal over. Mennene har jeans med bukseseler og som regel blå skjorte og går med stråhatt. De kjører rundt i hest og vogn. Mennonitt samfunn er ganske vanlige på det amerikanske kontinentet, de kom opprinnelig fra Europa, snakker høytysk, til USA og Canada. Mennene snakker både engelsk og spansk, men da jeg traff dem i Bolivia, ble alt som ble sagt på spansk eller engelsk oversatt til kvinnene, så jeg tror de kun må klare seg med høytysk.








Juletre i Orange Walk Town.








Bussene i Belize ser ut som før 1. verdenskrigsmodeller.