Tanker om arkitektur og stillhet (i stillheten)

Stille roser


Utsikt fra Catedral de la Immaculada Concetion i Comayagua, Honduras.


Siden jeg forlot Guatemala har det vært så stille. Jeg følte umiddelbart stillheten, og roen fra folket og naturen. I Mexico og Guatemala er det stadig biler med høyttalere som kjører rundt i byer og tettsteder. De annonserer produkter og arrangementer. Det er ofte høye motorbrøl fra busser og lastebiler. Folk som roper "sickletts" i gata. Det er alltid musikk i butikker, kafeer og Resturanter. Noen ganger veldig aggressiv musikk og høyt volum. Og noen steder virker ganske kaotisk og veldig overfylt. Jeg la merke til den distinkte forskjellen første gang ved innsjøen Yojoa hvor det er stille nok til å ikke forstyrre naturen både visuelt og lydmessig. Jeg har også merket det på et mer ubevisst nivå i Copan. Jeg føler at øyne mine har hvilt på harmonisk grønt, og ørene har hvilt i harmoni. Hjertet og sjelen min føler seg uthvilt, på grunn av uforstyrrede grønne åser og fjell og mindre trafikk og sammenklyngethet. Dette er hvordan jeg føler Honduras og Nicaragua. Den eneste virkelige støy er tordenvær av og til, men de har også sine øyeblikk av fullkommen stillhet mellom tordener som gjør at selve jorden skjelver under kroppen min når jeg hviler. Himmelen åpner seg, og en utrolig mengde vann krasjer ned fra den, og river fra hverandre stillheten. Jeg føler nesten synd på tordenvær i min del av verden. Men for meg er det stillhet også. Den mykgjør og roer meg. Og jeg forstår hvordan folk kan være bekymringsløs og avslappet her. Aldri ha det travelt. Dette er hvordan det føles å forstå hva Eckart Tolle egentlig snakker om. Jeg er flink til å leve i øyeblikket når jeg reiser, det er derfor jeg elsker det så mye. Du må leve i øyeblikket, fordi reise alene, som en kvinne, er det så mange ting som er utenfor din kontroll, og ingen vil ta ansvar for deg. Ingen lover beskytter deg på måten vi blir ledet til troen på at de beskytter oss i vår del av verden. Hvis noe skjer med deg her, det er det i utgangspunktet ditt eget problem. Det er jungelenloven. Dualiteten skjønnhet og stygghet. Kali i aksjon. Dette er hvordan virkeligheten i livet er. Fullstendig frihet, med ansvar for å være smart og sunn nok til å håndtere livet på sitt råeste. Disse landene har sett nok lidelse og borgerkrig for folket til å utvikle en indre kilde av resursstyrke og selvoppholdelse som er imponerende for meg. Denne friheten er det jeg ikke kan finne i Norge, hvor altfor mange regler redder oss fra oss selv og andre potensielle gale. Der er det sikkerhetsnett overalt i form av forskrifter. Så mye som en ikke ønsker å dø i en bussulykke grunn av mangel på forskrifter og lov, gir det meg ett interessant konsept; å måtte leve i øyeblikket. Og akseptere at dette er hvordan det gjøres her, og så alle må leve til fulle hver dag, og se sin familie så ofte som mulig, fordi døden kanskje venter rundt hjørnet. Og det eneste som gjør folk trygge og fryktløs her er tro. Troen kommer innenfra. Det kan ikke gis til deg, heller ikke sikkerhet eller fryktløshet kan bli gitt til deg.



Dette er Catedral de la Immaculada Conception, den nasjonale stolthet i Honduras. Den er i den gamle koloniale byen Comayagua, i Comayagua fylke i Honduras. Katedralen ble bygget mellom 1685 og 1715 i renessanse, neo-klassisk og barokk stil, innvendig og utvendig. Denne typen bygninger, sammen med store pyramider og imponerende ruiner, er spennende for meg, og jeg elsker arkitektur mer og mer, dess mer jeg ser. Spesielt tung, got, renessanse, neo-klassisk, barokk og gammel arkitektur. Bygninger med mauriske kupler, farget glass i vinduene, og er utsmykket med statuer og utskjæringer. Jeg setter stor pris på å se på det. Jeg har kommet til å elske arkitektur mer og mer når jeg reiser, og selv om jeg har sett min andel av kirker i denne delen av verden, er jeg egentlig ikke helt i en by før jeg har vært til "Centro Historico" og sittet foran katedralen for å suge in åndeligheten og troen den symboliserer. Inne i katedralen er den eldste klokken i verden som fremdeles fungerer (så langt kjent), bygget i 1100 av det mauriske folket, og gitt til Comayagua av kong Filip II av Spania. Comayagua blir regnet fo det beste stedet for festivaler. Det er selvfølgelig nasjonalparker i området.

Se FB og engelsk versjon for flere bilder.

Min 1. dag i Honduras

Fredag morgen sto jeg opp 03:30 å ta en shuttle buss til Copan Ruinas i Honduras. Det er en 6 timers kjøretur fra Antigua, men når grensen er krysset det er 15 min inne Honduras territorium i nord. Turen til Copan var ikke uten noen skremmende hendelser, vi nesten hadde en nestenulykke med en bybuss da vi kjørte gjennom Guatemala City i mørket. Alt jeg så var hundrevis av blinkende lys, og deretter to av dem som kom rett mot oss i stor fart. Føreren av shuttlebussen sto på bremsene, og jeg tror vi var bare noen få cm. fra å bli flatet ut av den store, tunge, røde bybussen. Bybussene i Guate (Guatemala City) er noen av de viktigste målene for gjenger av banditter som er ute etter noen raske penger. Jeg reiste med dem, da jeg ikke hadde penger eller noe annet å ta, til den Norske ambassaden og immigrasjonskontoret. Turen til Copan i Honduras gikk på noen av de farligst trafikkerte veier jeg noengang har sett. Og jeg har sett mye! Faren er antallet store, tunge lastebiler og busser som stuper nedover åssidene. Guatemala er bare åser og fjell, så vi klatrer opp og raser ned. Når åsene ruller uforstyrret av menneskelig bosetting er de grønnne og frodige, spesielt nå i regntiden. Uheldigvis har naturen her har mange arr, og det forårsaker mye menneskelig tragedie og lidelse

Hovedattraksjonen i Copan er det gamle Maya-området som mangler de massive pyramidene lenger nord, i Guatemala og Mexico, men har noen av verdens best bevarte utskårne steler. Innskripsjoner på disse stelene, og keramiske bevis viser at folk har bodd i Copan dalen fra 1400 f.Kr., men de må ha vært bosatt i dalen fra før den tid. På sitt rikeste kan Copan ha huset så mange som 20 000 mennesker. I dag var jeg og sjekket ut ruinene! Da spanjolene fant stedet i 1576 var det kun fem familier som bodde der. Og de hadde ingen anelse om historien til ruinene! Det kan få oss til å lure på om det folket som kalles Maya i dag virkelig er etterkommere av Maya. Saken er at alle stedene jeg har besøkt ble forlatt av befolkningen lenge før flåtene fra Spania kom. De fant ruiner som allerede var overtatt av jungelen over alt. Og jeg har hørt en teori om at de innfødte her i virkeligheten kom fra øyene i Karibia, at de var sekundære innvandrere. Jeg i har ikke tenkt å argumentere for noe av det nå, fordi jeg ikke er arkeolog. Men jeg vet at alle de stammene jeg har skrevet om i bloggene mine er fortsatt mysterier for de lærde som strides om hvor de kom fra og hvor de til slutt dro og hvorfor de etterlot disse fantastiske byggverkene.

Jeg er i Copan Ruinas by. Ett veldig, veldig varmt men vennlig lite sted hvor alle med eventyrlyst som liker å se ruiner, ri på hest (jeg skal prøve det!) rafte eller tube ned en elv, Bildene er på den engelske versjonen av bloggen, og jeg legge dem ut på Facebook. Den engelske versjonen er veldig fancy og higtec av en eller annen grunn og sammarbeider bedre med meg. Jeg tror bildene er for store til denne versjonen av bloggen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal modernisere denne bloggen..

Du skal være tro....

Du skal være tro, men ikke mot mennesker som i ren grådighet henger ved dine hender. Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver uten å røre ved ditt hjerte. Ikke mot noe bud som gjør deg til utlending i ditt eget legeme. Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt.



Når var du tro?

Var du tro når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder? Var du tro da dine handlinger overdøvet lyden av dine hjerteslag? Var du tro når du ikke bedro den du ikke elsket? Var du tro da din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet?


Når det som rører ved deg gir en tone, når din egen puls gir rytme til en handling. Når du er ett med det som sitrer i deg.... DA er du tro! :)



Veien i livet er oftere enn ikke like kronglete som dette skiltet, men turen er desto mer eventyrlig!

Reisen fra Oaxaca by begynte ved å klatre opp på Sierra Madre del Sur, gjennom det melankolske og tørre landkapet. Jeg fikk sitte forran sammen med sjåføren på toyota van som tar passasjerer ned til Pochutla hver halvannen time for 120 pesos. Turen tar 5 timer fordi veien er veldig smal, og 3,5 time er kun nedoverbakke med svinger som på dette skiltet. Det er ikke mulig (selv for mexicanere) å kjøre fortere enn 40 km /timen. Jeg storkoste meg med utsikten fra forrsetet og å snakke med sjåføren. Naturen forandret seg fra tørr og gold på innlandssiden, til tropisk og grønn på kystsiden. Da himmelen eksploderte i lyn og regnet høljet ned, hadde jeg følelse av at jeg kunne vært i Asia. Sjåføren hadde lunsjstopp i ett trehus ved veien, med ett illsted som satte meg tilbake til Nepal, Jeg spiste en kjempegod tlayuda, og fikk meg suppe og drikke, alt til 25 pesos, sammen med sjåføren, mens resten av passasjerene ventet utenfor. Fra Pochutla fikk jeg etterhvert en "collectivo", som i dette tilfellet er delt taxi. En taxisjåfør ville ta meg til Mazunte for 120 pesos, og påsto at jeg måtte gå minst 1 km til hvor "collectivos" er, men det var bare 2 blokker (man skal ikke stole alltid på taxisjåfører, de lyver for å få bussiness noen ganger). Det står "Mazunte" på ruten til de taxis som går til Mazunte, og som "collectivos" koster de 15 pesos pr. person. Jeg var den eneste som skulle til Mazunte, så etter å ha ventet en stund, bestemte sjåføren seg for å dra, så jeg fikk en privat taxi til 15 pesos i stedet for 120, fordi taxien er en "collectivo". Veldig forvirrende? Vel, "camionetas" som vanligvis er små busser som går lengre distanser innad i byer er, i Mazunte, personbiler med lasteplan. De har bare puttet en presenning over som tak, snekkret inn to planker for å sitte på, slik at i stedet for å frakte sauer og griser (som ikke betaler), og VIPS så er det en "camioneta"! Så min tur til Puerto Escondio i ettermiddag var interessant; jeg satt og ventet på noe som lignet en liten buss, og hadde ikke sjåføren av denne "lastebilen" skjønt at jeg ventet på "bussen" så hadde jeg gått glipp av den. Masse frisk luft til San Antonio bakpå denne "lastebussen". Fra der skulle jeg ta en "micro", og en "micro" er vanligvis en van, så jeg ventet på en van ved San Antonio. Men det kom ikke en van, det kom en kasse av en veteranbuss. Så da hoppet jeg på den sammen med alle de lokale, og vi humpet og skranglet så fort kassen kunne presses etter veien de 69 km til Puerto Escondido. Folk hoppet av og folk hoppet på, på de mest og minst sannsynelige steder, og hele tiden blåste vinden friskt inn gjennom alle de åpne vinduer, og mexicansk ompapamusikk på full guffe. Hvis ikke synet av palmene, strendene og husene i Mazunte gav meg tilstrekkelig følelse av å være på en eksotisk strand i Asia, så var musikken og utsikten fra bussen med på å forsterke følelsen. Åsene som ruller ned fra Sierra Madre del Sur er ett syn!

Jeg er ikke ett strand menneske, men Mazunte var som balsam for min stakkars litt slitne sjel etter fjell, kulde og byer, og på synsnerven kanskje, ettersom jeg ar reist rundt og sett alle slags fortidsbyer (og det er mange fler og se) i ekstrem varme. Det eneste jeg gjorde bortsett fra å lese, svømme, beundre utsikten min, fra toppen av den åsen, hvor jeg sov under stjernene i friluft, spise fantastisk mat til max 30 pesos, ta en gåtur og gjøre yoga med påfølgende "corpspose" i en hengekøye, var å ta en tur på havet med de lokale fiskerene. Så jeg baded langt på hav sammen med havskillpadder, så en hvalkalv leke med mammaen sin, og da vi kom tilbake til stranden, snorklet etter fisker ved klippene.... :D

Gjennom daler og over fjell

Tlayuda enkel (sensillo) er en diger taco med bønnesaus, smeltet ost, grønnsaker og en biff (av okse eller gris, jeg valgte okse). Jeg ba om å få LITE kjøtt på, men jeg klarte ikke spise hele det kjøttstykket. Veldig mettende måltid som man får på Mercado (markedsplassen) på "comedores", med en flaske coca cola til 10 pesos koster dette måltidet knapt 22 NKr (45 pesos) og det er utrolig godt!! På en mixta (mikset Tlayuda) får du i tillegg ett stykke grisekjøtt og pølser til 60 pesos. Tlayuda er en av Oaxacas tradisjonelle retter, og i stedet for å gå på resturant hvor alt koster mer eller mindre over halvparten mer, har jeg begynt å spise veldig mye på Mercados. Maten er minst like god som på resturant, det er rent, og man får en følelse av byen siden alle comedores ("spisestaller") alltid er fyllt opp med lokale. NAM NAM.


Gatebilde på vei opp til Santo Domingo.


Santo Domingo Kirke.




To bilder av katedralen i Zocalo (sentrum)

Reisen fra Mexico city har vært helt fantastisk! Fra Mexico til Taxaco, fra Taxaco til Puebla har bydd på fantastisk utsikt fra bussvinduene over fjell og daler. De store fjellkjeder Sierra Nevada, Vulkanbeltet, Sierra Madre Oriente og Sierra Norte de Puebla. Fra Puebla til Oaxaca var spesielt vakkert da bussen klatret på toppen av Sierra Nevada, såpass høyt at jeg fikk ett godt inntrykk av hvor enorm fjellkjeden er. Veien slanget seg oppover langs smale elvedaler og forbi tørt kaktusland. På toppen kunne jeg se solen gå ned i vest samtidig som forran meg, i sør, flerret store lynglimt over den gråsvarte himmelen. Jeg annkom Oaxaca kl 20:30 på kvelden og dro til Casa de Don Pablo hvor jeg fikk en seng i dormatorio til 130 pesos, billig, men veldig rent, og veldig trygt. Det viste seg at en morsom ire (den 1. jeg har møtt) var min eneste "romate" og det første han sa var at jeg tok sengen til "hun derre fra Østerike". Jeg spurte om hun het Marlene, og det viste seg at det var min Marlene som han har delt rom med før. Vi ble sittende å prate og le (irer er morsomme og prater ustanselig) til langt på kvelden. I går kveld tok han meg med på en vakker kveldstur og viste meg noen fine steder her, i morges dro han til kysten. Jeg skal til kysten i overmorgen! Gleder meg til å se havet og snorkle ved Stillehavskysten.

Oaxaca ("åaháka") var lenge isolert av alle fjellkjeder som omgir staten, så staten har en annen kvalitet av Mexicansk livsstil enn andre steder i Mexico. Innflytelsen fra indianerene, bl.a. Zapotec og Olmec, men Zapotec som kom hit først dominerte til år 1200 da Mixtecene dukket opp. Til slutt kom selvfølgelig Aztec som beseiret Mixtec og Zapotec på 1400-tallet. Spanjolene måtte sende 4 ekspedisjoner over fjellene før de følte seg trygge nok til å grunnlegge Oaxaca, og da de først hadde kommet så langt, spredde deg seg sykdom blandt indianerene som fårårsaket massedød. En kjent Zapotec, fra fjellene i Oaxaca, som har mange gater oppkalt etter seg er Benito Juáres, kjempet for reformasjon og rettigheter for indianerene. Han var guvernør i Oaxaca to perioder, og 1861 til 1872 (da han døde) var han president i Mexico. Byen Oaxaca de Juárez på 1 550 meter er hovedstad i staten Oaxaca som er Mexicos 5. største delstat, det har vært mennesker her i over 11 000 år. I dag har regionen 14 ulike etno-linguistiske grupper, bl.a. Zapotec (ca 500 000), Mixtec (nesten 500 000) og Maztec (ca. 100 000). Denne delen av Mexico er den mest kreative, med veverier, og helt spesiell kjeramikk, f.eks. svart i en landsby og grønn i en annen, uten bruk av dreiehjul. Man kan kjøpe figurer malt i strålende farger. Det er stor variasjon innen folkedans og drakter. Byen er omgitt av fasinerende arkeologiske steder, spennende landsbyer og dramatisk fjellandskap; Sierra Madre Sur, Sierra Madre Oriente og Sierra Atravesada. Byen ligger i dalen Valle Centrales så den er ganske flat, med rette gater. Det burde være lett og orientere seg, men jeg finner at siden det ikke er noen landemerker eller høyhus, så har jeg stått ved hjørner ett par ganger som ett "?". En grunn er at jeg har diltet i hælene på andre, så i dag var første gangen jeg har utforsket alene etter 2 ganger litt feil, ble alt rett! Det som er det mest "forstyrrende" med denne delen av Mexico er at det er veldig fattige mennesker her, og de er indianere. De lider den triste skjebnen som alle beseirede urbefokninger i hele verden lider. Mange urgammle bittesmå damer (og menn) går rundt og prøver å selge sine produkter til turistene. Noen tigger, og det verste er å se alle barna som er sendt ut for å arbeide. På grunn av de dårlige foroldene er det demonstrasjoner hele tiden, og folk bærer faner med bilder av Stalin. Jeg vet ikke hvor mye de vet om Stalin, men jeg antar de tenker på kommunisme og det å "dele likt" som en bra ting. Siden det er vanlig at man gifter seg og får barn når man er 15-17 år, kan de ikke ha så mye utdannelse. En bevegelse som er mer kjent i Chiapas (som grenser til Oaxaca i sør, og som har berømte Palenque) er las Zapatistas, en venstreorientert gerilljahær som oppsto i skogene i Chiapas for å okkupere bl.a. San Cristobal de las Casas. Deres mål var å styrte overmyndighetenes rettigheter til alt land, ressurser og makt for å bedre de triste levestandarer til indianerene. I Chiapas har jeg sett indianerene leve uten innlagt vann eller elektrisitet, med små jordlapper. I 1996 godtok Mexicanske myndigheter at indianerene har rettigheter og autonomitet, men det har ikke endret livet deres noe særlig. I 1997 ble 45 indianere massakrert av paramillitære grupper nært San Cristobal, og i innen 1999 hadde 21 000 indianere flyktet fra hjemmene sine på grunn av mexicans militære. Da Vincente Fox ble president i 2000 gikk 2 forsøk på å bedre situasjonen i vasken og Zapatistene nektet å imøtekomme myndighetene lengre. Enda er mange steder i Chiapas i en spent situasjon på grunn av kontroll over land og ressurser.

Akkurat nå regner det i Oaxaca, og en deilig bris kjærtegner byen. Vi hadde ett regnskyll i går kveld også. Nå skal jeg bruke kjøkkenet og bananene jeg har kjøpt, blande dem med ett assortement av nøtter og rosiner, ha masse kanel på og la en god dæsj med honning liksom "falle nedi"!

Bienvenido a Oaxaca!
Linda

Litt geografi og historie

Typisk gatebilde fra Puebla, med de fargerike husene.


Jeg spurte om å få ta ett bilde av denne bilen, men i stedet fikk jeg lov å sitte i den og bli tatt bilde av! :) Bildet er fra forran katedralen.


Katedralen med fontenen forran på Plazaen.


Puebla by night, katedralen opplyst etter mørket.

Jeg er nå i Puebla, jeg drar til Oaxaca i dag.. jeg har sett frem til å komme til Oaxaca såååå lenge, og endelig i dag skal jeg dit! Har faktisk skrevet til La Casa de don Pablo og reservert meg en seng til og med, det er noe jeg aldri gjør. I dag har jeg spist den mest berømte retten, og nr. 1. av Mexicos nationale retter (og INGEN kan forlate Puebla uten å ha spist det!), "mole problano" som består av rundt 20 ingredienser bl.a. sjokkelade og sterkt chilli som serveres til kylling eller kalkun, med ett strø av sesam over!! NAM NAM!

Puebla heter egentlig Heroica Puebla de Zaragota og ligger i Estado Libre y Soberano de Puebla, den Frie og "overmyndighet" staten Puebla, grunnlagt i Cuetlaxcoapandalen (stedet der slangen bytter hud) på grunn av ett brev biskopen av Tlaxcala skrev til dronningen av Spania i 1530, hvor han forteller at det er VIKTIG for Spania at de grunnlegger en spansk by mellom Mexcio City og Veracruz (ved Atlanterhavskysten i øst). Puebla blir deremd en av de 5 aller viktigste kolonibyene i Mexico, og ble erklært UNESCO W.H. site i 1987. Bestående av en vakker katedral i Zocalo (sentrum), og arkitektur som varrierer fra renessanse til Mexicansk barokk er det mye vakkert å hvile øyenen på. Staten Puebla grenser til statene Veracruz i øst, Hidalgo, Mexico, Tlaxcala og Morelos i øst, Oaxaca og Guerrero i sør og ligger i Trans-Mexicansk vulkan belte! Jeg har allerede nevnt noen av vulkanene i den forrige bloggen, Popo, Izta og La Malinche (sovende), den 4. heter (jeg vet det nå!) Pico de Orizaba / Citlaltépetl (= stjernefjell på Nahuatl) og er 5 636 m. Vulkanen er sovende og det høyeste fjell i hele Mexico. Jeg har før snakket om fjellkjedene; Sierra Madre Oriente i øst og Sierra Nevada i vest som danner ett triangel. Store elver renner ut i Mexico gulfen; Pantepec, Cazones, Necaxa, Laxaxalpan, San Pedro/Zun, Zempoala, Apulco, Cedro Viejo, Salteros, Martínez de la Torre (PHU!). Andre er Acateno, Atila, Amacuzac, Molinos, Cohetzala og Valsequllo som ender i Stillehavet. Vannbasseng som er varmet opp av vulkanene er; Chignahuapan, Agua Azúl, Amalucan, Cisnaqullas, Garcicrespo, Almoloya og Rancho Colorado. Noen innsjøer; Chapulco, San Bernadino, Lagunas Epatlán, Ayutla, Almoloyan, Alchichica, Pahuatlán, Las Minas, Aljojuca and Tecuitlapa. Det er MASSE å se i denne staten... SUKK!

Taxco ("tasko")

Jeg KLATRET opp til en liten kirke høyt over der jeg bor på Plazuela de San Juan, i Taxco. Jeg var nesten redd for å "falle av" byen der jeg klatret opp brolagte gater med en og annen bobbletaxi og byens kollektivos som strevde seg opp og ned de SMALE, enveiskjørte, bratte og krokete gatene. Gågatene er trapper i alle slags varianter, noen veldig smale, med bratte små trinn.


En liten hvilepause i høyden på en liten panaromaplaza, med benker i bakgrunnen.


Gågate i Taxco, en av de fine trappene. Utsikten hvis jeg en gang kommer til toppen av byen må være helt utrolig. Jeg har funnet ut at det går collectivos opp dit.

Enda en vakker gågate, man gjør best i å ha på sko som ikke er glatte.


Utsikt fra Hotellet mitt over Plazuela de San Juan.

HURRA! HURRA! Jeg er i Taxco (uttale: tasko) i det koselige Hotel Casa Grande (som har super internettilgang), jeg kom hit fra DF litt før kl. 15:00 i dag er det hmm, onsdag, klokken er 22:00! Jeg er litt i villrede! Turen ned fra Mexico Platået var veldig spennende. Nedover, nedover og svingete helt til vi var forbi Cuernavaca og litt lengre. Fantastisk utsikt over fjell og daler, kledd i sypress. Mexico byr virkelig på vakker natur og dramatikk. Fra bussen rundet en hårnålssving og avslørte byen, klatrende oppoverklippene, rett over en bratt dal var jeg stum av fasinasjon. Denne kolonibyen, perfekt bevart, med den fantastiske katedralen, ligger i naturskjønne omgivelser og alle kan våkne med panoramautsikt over byen og dalen. Jeg vet at Sierra Nevada (fjellkjede) kommer fra nord og svinger vest mot Puebla og Møter Sierra Madre Oriental som kommer ned fra Monterrey og sør til Veracruz, og Sierra Norte del Puebla i Tlaxcala.

Taxco er kjent for sitt vakre artisania i sølv, og det er sølv å få kjøpt over alt. Den rikeste sølvåren ble oppdaget i 1743 tilfeldig av en 16-åring som kom fra Frankrike, etter at mindre årer var tømt og forlatt. Før det, har Taxco en spennende fortid som Tlachco (ballspillsted) for Aztec. (Hvis du har lest bloggen før vet du at Aztec spilte ball for å offre vinnerene i den hensikt at de skulle bringe solen over himmelen). Byen ligger på 1800 m.o.h. og er veldig poppulært utfartsted for beboere av Mexico DF, men det er alltid besøkende her som går rundt og ser på de uendelige sølvsmiene og butikkene. Taxco har ingen industrielle "suburbs" og har status som ett nasjonalt historisk monument, så hvis man flytter hit og vil bygge seg ett hus, har man nødt til å gjøre det i samme stil, størrelse og materialer som fra 1529 (grunnleggelse av byen eter mandat fra Hernán Cortéz). Grunn til å komme hit; ett vakkert sted å overnatte mens man er på ekspedisjon til Nasjonalpark Grutas de Cacahuamilpa, en hule! :D

Hva Mexico DF har gjort for meg

Man kan ikke annet enn å elske å være i Mexico, og selv om min første holdning til Mexico DF var at det IKKE er ett sted hvor jeg vil tilbringe mye tid, så har dette endret seg betraktelig. I likhet med Guadelajara, fortsetter Mexico DF å åpenbare den ene overraskelsen etter den andre. Den første gangen jeg var her utviklet jeg en hoste som vedvarte ganske lenge, helt til jeg kom ett sted uten mange biler, men denne gangen har jeg ikke engang merket at jeg er i en by som er mer forurenset enn Oslo, jeg har jobbet med immunforsvaret bevisst (og ubevisst, som jeg alltid har gjort), så etter den første uken i Mexico har jeg følt at jeg har veldig god helse. Mexico er det eneste landet i verden hvor jeg har blitt syk av maten, men det har skjedd bare en gang. Siden da har jeg handlet frukt og grønnsaker på markeder, vasket dem i vanlig springvann og laget salater og smørbrød, uten koking. Jeg tror at man kommer langt ved å ikke ha alt for mange bekymringer om å bli syk.

Denne omgangen har jeg vært over en uke i DF. Tenker hver dag på at jeg må komme meg videre, men det er ett eller annet som holder meg tilbake her. Ikke bare er DF en fasinerende by, og jeg synes det er synd med alle som kommer hit og tilbringer en eller to dager, men det er mange vakre steder rundt byen, lett tilgjengelig med buss på egen hånd, eller med en tur. Mexico DF i seg selv har utrolig mye å by på av vakre byggninger, kulturelle opplevelser og faktisk naturopplevelser. Når jeg ikke har vært på Gravity Studio for Pole Dance, har jeg gått, tatt bussen og metro rundt omkring til små magiske steder i denne enorme byen. Selv om jeg har bodd i Japan og funnet veien rundt i digre Tokyo med alle sine togstasjoner (faktisk UTEN å noensinne gå meg vill, og det er godt gjort tatt i betraktning at Tokyo har noen av de største togstasjoner i verden), kan jeg ikke nekte for å ha en følelse av makt og ultimat uavhengighet når jeg reiser med metro og bytter linjer sent på kvelden for å møte mine mexicanske venner, kjenner bussystemet godt nok til å ta en hvliken som helst "collectivo" hvor enn jeg ønsker, eller at jeg uten bekymring kan dra på kino sent på kvelden langt fra mitt hostell, og bestemme meg for at det er så VAKKERT å gå hjem blandt byggninger som er opplyst om natten (med farget lys) og statuer, forbi parker og plazaer i den svalende vinden som kjærtegner gatene, store som små, at jeg kan ikke la være å gå (framfor å være i en fullpakket buss). Og det er helt OK hvis jeg befinner meg langt hjemmefra og ikke vet helt hvor den beste ruten hjem er, og at mørket gjør mange ting ugjenkjennelig. Tross alt har jeg aldri gått meg vill, har bare vært midlertidig på "feil sted". Mexicanerene er veldig snille og hjelpsomme mennesker som vil gjøre sitt beste for å veilede deg dit du ønsker hvis du skulle befinne deg i en situasjon hvor du ikke helt vet hvor hjem er, men jeg tenker at å være en lengre periode i en stor by, og våge å begi seg utover det som føles trygt gjør at man utvikler perfekt rettingssans! Og det er bedre at man selv har en god rettningssans, fordi hvor hardt enn mexicanere prøver, og hvor enn de ønker å hjelpe har jeg (og flere andre) oppdaget at de er egentlig fryktelig dårlig på å beskrive rettninger. Jeg opplevde ofte i Guadelajara at jeg fant selv en lettere og mer effekiv måte å komme meg fra A til B selv, enn det den hjelpsomme staben på Hostel Guadelajara anbefalte. Faktisk tror jeg at jeg ble enn større ekspert enn dem på framkomstmiddler og ruter i byen. I dag har jeg hatt min siste Pole Dance time, på spansk, med Andrea. Gravity Studio er det eneste i Mexic (påstår de, og det er helt sikkert sant) som har sertifiserte lærere, de har også mangel på lærere, siden de ønsker sertifiserte lærere. Det er VELDIG dyrt å ta klasser der, men studio ligger tross alt i Campos Elises, som kysses av gater som har navn som Julio Verne, Enrique (Henrik) Ibsen, Moliére, Plato og andre berømtheter.Uten for Hard Rock Café er det laget stjerner som er dedikert Madonna, Peter Gabriel, Michael Jackson og flere andre.

Det at jeg allerede har vært i Chiapas er en liten hodebry, så jeg klarer ikke helt å bestemme meg hvordan jeg skal krysse over til Guatemala, har ikke lyst å reise gjennom Belize fordi jeg tenker å dra til den østlige delen av Belize via Guatemala. Jeg vet at jeg skal besøke Oaxaca - byen med Monte Alban - og staten med noen av Mexicos aller vakreste strender, Mazunte og Zipolite, og uten masse turister, og til Merida, som alle som har vært der skyter uhemmet av. Fra Merida er Yucatansmest attraktive fortidsminner og pyramider lett tilgjengelig. Tenker meg også til Taxaco, som er 3 timer sørøst med buss fra DF. Hvor jeg kan utforske en grotte og bade i en lagune, og Puebla (omentrent samme avstand men sørvest) som er kjent for vulkaner, fjell og safarier, i mellomtiden håper jeg å rive meg løs fra DF. Det er litt tanken på at jeg kanskje, om ikke aldri mer kommer tilbake, så kanskje liten sjans for det på denne turen. Uansett, nå må jeg hvile mine stakkars bein som har klatret fjell, pyramider og gått masse i byen, og som NÅ begynner å kjenne ettervirkninger av Pole Klasser. I Mexico har akkurat mandag blitt til tirsdag.

Morelia

I Lonley Planet påstår de at Morelia er det kuleste stedet du kommer til å besøke. Jeg tenkte at det nok er overdrevet, selv om jeg må innrømme at denne påstanden påvirket meg til å dra dit. Det er MANGE "det kuleste stedet" man kan komme til her i Mexico, og den ene byen etter den andre får meg til å gape av beundring, og jeg tenkte at Morelia var bare "enda en vakker by". Etter å ha stått opp tidlig lørdags morgen, tok jeg kamera og den boken jeg leser med meg og gikk ut for å utforske byen; jeg kan skjønne hvorfor UNESCO har gjort denne byen til UNESCO World Heritage site i 1991! Katedralen er (selvsagt) helt fantasisk, og uforglemmelig når den er opplyst etter solnedgang. Den ble bygget mellom 1640-1744 noe som kan forklare hvorfor den er en mix av forskjellige stiler; barokk og neoklassiske stil vistnok. Katedralen er like imponerende på innsiden; den har ett orgel med 4600 piper(!!), jeg skulle gjerne likt å høre noen spille! Morelia ble grunnlagt i 1541, og man oppfordret aristokratiet til å flytte dit. Byen ligger på ett platå på 1920 m.o.h., er mye mindre enn Guadelajara, men stort nok til å ha ett stort utvalg av kulturelle tilbud, og ha noen av de beste universiteter i hele Mexico. Da jeg var på min vandring rundt i byen møtte jeg 3 nydelige unge damer som alle studerte til å bli ingeniører innen informatikk og kommunikasjon, og de fortalte meg om universitet sitt, som jeg trodde var en kirke. Det går en gammel akvedukt gjennom byen som er ganske imponerende og bak den er en stor fredelig, steinbelagt gågate som leder til universitetet og en park. Den dominerende katedralen er byens hjerte og ligger på platået, mens resten av byen slanger seg nedover fjellsiden. I går, på lørdagskveld, hadde jeg en helt spesiell kveld i Morelia; jeg så katedralen lyst opp og det var plassert store høytalere rundt og ut fra dem strømmet de mest fantastiske arabiske rytmer og senere klassisk musikk. Hele Av. Madero som er den store hovedgaten som går forbi katedralen var stengt av, og det var satt ut stoler midt i gaten hvor byens eldre satte seg med ansiktet mot det høye utsmykkede metalgjerdet rundt katedralen. Da så jeg at det også var en stor flat skjerm festet til gjerdet, så antagelig skulle de sitte ute sammen og se det på TV! Det var stappfullt av folk i gatene, selv om jeg ser mexicanere som jobber i hoteller sitte å se på sopeopraer og filmer mye av dagen (av kjedsomhet, det er lite turister i år), så er jeg sikker på at det er lite TV titting i Mexico i forhold til f.eks. Norge, folk er ute hele tiden. Det foregikk masse på Plaza de Armas (forran katedralen) og Plaza Melchor Ocampo, det var ett band som spilte, barn som danset i så snodige kostymer at det må være en rest etter den indianske kulturen som en gang dominerte området, barn lekte (de hadde med seg leker) mens de voksne satt på benkene eller gikk rundt sammen med dem. Jeg snakket med en ung mann som var kledd i kostyme fra 1500-tallet da det var flere kvinner og menn kledd i nydelige drakter i gotisk stil. Det er vistnok en legende rundt hvert eneste hjørne i Morelia, de som var utkledd tilbød natteturer rundt i byen for å fortelle om alle spennende og tragiske ting som har foregått i svunne tider. Rundt Plaza de Armas, med utsikt til Katedralen, er det en rekke resturanter med utebord, den beste kaffen er på Café Catedral, men hvis du vil spise fantastisk mat billig, gå til vegetarresturanten Govinda. Govinda har "pakkemeny" for 41 til 58 pesos hvor du får en suppe, ett hovedmåltid, fruktfat med yogurt og granola, drikke og dessert.Gjennom staten Michoacán som Morelia ligger i går den imponerende vulkanske fjellkjeden Cordilla Neovolcánica som er 600 km. lang og gjør bussturen til og fra til en flott opplevelse. Mellom Morelia og Mexico DF er Reserva Mariposa Monarca, ett reservat til ære for den vakre migratoriske monarksommerfuglen som flyr 1000-vis av km. hvert år for å finne en make her i Mexico. Enjoy! XXX Linda