En uke i Communidad Jiquilillo

Denne lille gutten på hesten ba meg om å ta et bilde av ham, er han fra Communidad Jiquilillo, Northeast Nicaragua der folk lever av fiske og jakter etter muslinger i mangroovene. Hundene er Nates hunder. Ifølge Nate adopterte Curly, den store hunden, ham, og senere den minste hunden Mojambles. De gjorde meg den ære å gå sammen med meg på en 3 timers eventyr i samfunnet, og den lange strandstrekkningen mellom La Reserva Natural Padre Ramon og Nates Ranch.


Leon ble ALT FOR varmt for meg, så jeg bestemte meg for å dra til nordkysten av Nicaragua for å besøke et lite samfunn som heter Jiquilillo (utt.; heekeeleeyo) ved stranden. Faktisk er det en endeløs strand, med ett pent lite fiskersamfunn langs strekningen av støv veien, som forblir "uutviklet" og "villt". Det er vakkert, og tilgjengelig fra Leon ved minivan / minibuss, som drar fra Leon, bare når den er full, til Chinandega. Det koster 20 cordoba ($ 0,75, dvs ca NKr. 6), ta en taxi til markedet (10 Cordoba (ca. NKr. 3-4), og deretter en "chickenbus", 18 Cordoba, videre til Rancho Esperanza (eller fortelle hjelperen på bussen at den skal stoppe ved "El Rancho de Nato") for et sted å sove mens du er i Jiquilillo. Et annet alternativ er Rancho Tranquillo som eies av Tina " la gringa". Jeg har hørt hun er den lykkeligste personen i verden, ettersom hun har funnet sitt paradis her i Jiquilillo. Nate er en annen utlending her, fra Maine, USA, som kom til dette stedet da han var bare 18, for år å gjøre frivillig arbeid, i 1998. På grunn av mangel på midler ble prosjektet stoppet før tiden, men Nate fortsatte å arbeide for bedre helsetjenester for samfunnet ved å bruke sine egne penger. Da hans penger tok slutt, dro han tilbake til USA, og var i stand til å komme tilbake i 2002. Han har nå bodd i Jiquilillo nesten 8 år, og på hans Rancho underviser han barn i engelsk gratis, har en etter skolen klubb, og tar inn frivillige til å jobbe sammen med ham i samfunnet. Mye av pengene som han tjener fra besøkende på ranchen hans bruker for å forbedre helse og utdanning for barna. Det samme gjelder for Tina, og de er de to lykkeligste menneskene på denne planeten. Folk som jeg har møtt på denne reise er sikkert ikke folk du får tak i hver dag, og det gjør meg nesten skamfull å tenke på hvor mye vi kan gjøre som individer i denne verden hvis vi kommer oss ut av våre egne selvmedlidenheter i det rike og komfortable hjørne av verden. Og ved å gjøre det, vil vi forbedre våre egne liv mye. Det er absolutt ingen behov for en organisasjon eller andre mennesker for å ta et initiativ, det er nok folk som Kumi, Nate og Tina. Nicaragua er det fattigste landet i Mellom-Amerika, og ett av de fattigste i verden, men jeg synes menneskene her veldig nydelige og vennlige. Kvinner her er STERKE, og jeg er ikke den eneste som har lagt merke til det, og hos Nate møtte jeg Fabienne fra Frankrike og William fra Australia som hadde merket det samme. Vi hadde mye bra samtaler om kultur, historie, religion, og andre morsomme ting. William sa at kvinner i Nicaragua er veldig, veldig sterke, og samtidig svært ydmyke (noe jeg hadde lagt merke til fra Miraflor). I Australia kvinnene er så stolte, fortalte han meg, og han sa at han ikke har noen anelse om hvorfor de er så stolte. Hva har de å være stolte av, spurte han. Jeg selv har alltid følt at det er noe som mangler, noe jeg aldri har blitt fortalt, når jeg ser de kvinnelige krefter og kvaliteter i arbeid i disse kvinnene. Jeg husker å ha sett det samme i Asia i kvinner der, noe som glødende innenfra, de har denne hemmeligheten, og de vet noe. Noe mystisk og mektig som jeg virkelig, virkelig ønsker å vite også. Det som jeg vet eksisterer inni meg, men aldri lærte å finne. Du kan se det i øynene deres, og ofte også i ansiktet, og du føler det når du er sammen med dem. I Norge ser vi ikke inn i øynene til folk, inn i sjelen. Det er der vi finner alt og Sjelen til folket her er veldig, veldig sterk og vakker. Og dette er hva som gjør at folk fra vest forelsker seg, kjærlighet med en gang, og de ikke ønsker aldri å forlate Nicaragua igjen. Så mange mennesker har Nicaragua som sitt favoritt land, og jeg møtter en annen type reisende her enn i Guatemala. For det 1.; dette landet flommer over med tyske jenter. Jeg har en følelse at for hver tyske mann møter jeg 6 tyske kvinner. Det synes å være et attraktivt land for europeere. Så de blir, og deres glede er å samhandle med menneskene i samfunnene her, og Nicaragua er så billig at du vil ikke engang tro det.


For å spare miljøet, har Nate installert disse tørre øko-toaletter. Bruksanvisningen sier; etter ditt bidrag, fyll en bolle med sagflis for å dekke det. Sett alltid lokket ned.

Flere km. støvveien går gjennom husklyngene på begge sider. På slutten av veien når du munningen av Reserva Natural Estero Padre Ramos som er hovedattraksjonen her, tar det ca en time å gå sakte. Busser er knappe, bare 4 i løpet av dagen (2 om morgenen og to på ettermiddagen), så du kan kanskje ta bussen en vei, men ikke den andre hvis du ikke har planlagt godt. Det er lokale restauranter ved enden av vegen, og munningen av deltaet er et tryggere og fint sted å svømme. Stillehavet selv krasjer inn på den endeløse stranden, og strømmene, og de svulmende havet kan være for kraftfult å svømme komfortabelt i mange steder. Du kan også ta et besøk til krokkodille prosjektet bak skolen, snakk med lokalbefolkningen, ri en hest og dra på kajakktur med David, den beste guiden i mangrovene. Fiskerettene du får på restaurantene er super deilig, og fisken er hentet inn av de lokale fiskere, som høster fra havet uten å skade miljøet. Uheldigvis kommer trusslene fra mer utviklede og industrialiserte land, El Salvador og Honduras, som allerede har fisket sine kyster tom for fisk, og ønsker å starte fiske i Nica territorium.

Bildet rett over;
En spasertur på stranden under høyvann gjorde at jeg var nødt til å vasse noe av veien. Bølgene krasjet hardt inn på stranden. Det hadde vært en tyfon et sted som gjorde at havet steg svært høy mens jeg var der. Flere hus måtte evakueres på grunn av tidevannet. Det var litt merkelig at etter ett par dager mye av dette var under vann om nettene, palmer falt ned og folk forlot husene sine 03:00 fordi havet kom og tok dem.

Chihuahua Star

Takk og pris at jeg har en intuisjon som er god og som jeg hører på. Hadde det ikke vært for at jeg synes å utvikle ekstra sanser når jeg er ute og reiser alene så hadde jeg ikke sittet her på fergen i dag. I dag er det onsdag 22. desember og det er den siste fergen som går fra Mazatlan før yogakurset mitt starter. Jeg vurderte å reise opp til Topalopambo, men det er ingenting som skjer der, så det ville koste meg mer enn å bare like gjerne ta fergen fra Mazatlan, i stedet for å betale for buss og ferge. Mange fortalte meg at jeg kanskje ikke kom til å få billett fordi det er mange som reiser nå, men jeg bestemte meg likevel får å prøve i stedet for å ta den noen å 40 timer lange turen med buss opp til Tijuana. Og etterpå mange timer sørover. Dessuten satte jeg min lit til "høyere makter", og bestemte meg for at jeg skulle ha billet. Da jeg tok bussen opp til Mazatlan ble jeg sittende sammen med en eldre Mexicansk mann, vi startet ganske fort en samtale om livet og jeg fikk vite masse, masse om mexicansk tenkemåte, utfordringer ett menneske står ovenfor i Mexico og livsfilosofi. Det var utrolig interessant å snakke med han, nok en gang må jeg si jeg er veldig takknemlig for at jeg snakker spansk, ellers har jeg ikke kunne tatt del i livet her på samme måte som nå. Han har jobbet som snakker /eller murer, jeg kjenner ikke det spanske ordet, tror det er murer, men han bygger i alle fall hus. Han er over pansjonsalder som er vanlig i Norge, men jobber allikevel når han kan. Han fortalte at han ikke hadde jobbet på 3 måneder p.g.a. finanskrisen i USA. Ingenting bygges lengre. Han tatt den lange bussturen i over 40 år opp til grensen for å kunne jobbe i USA av og til. Han fortalte om niesen sin på Carliforinahalvøyen som er marinbiolog, men ikke klarer å finne ett stabilt langvarig arbeid og slå seg ned på ett sted. Jeg fortalte at jeg har venner i Norge som også sliter med det samme; å finne ett stabilt arbeid innen visse typer forskning. Han var også ganske bekymret for at jeg ikke skulle få billett med fergen (Baja Ferries), og fortalte at når han reiste kjøpte han alltid lang tid i forveien. Vel, jeg valgte i alle fall å ikke få panikk enda, og det ga uttelling. I Mazatlan spurte jeg taxisjåføren min om det var mye turister der, og om fergen. Han kunne fortelle meg ett det er lite folk, i forhold til hva det pleier å være, og at jeg kom til å få billett. Så jeg gikk å kjøpte billett samme dag som jeg kom til Mazatlan, og ville egentlig reise senere, men jeg reiser med den siste båten før jul. Kanskje dette er Mexicos svar på Danskebåten? Jeg aldri har reist med Danskebåten. Men det er i alle fall bar og diskotek på denne fergen, som spiller 80-talls musikk, jeg sitter å ser på video med WHAM! nå. Det er morsomt å se hvor uskyldige artistene var på den tiden (til og med Madonna) i forhold til de syn vi påpresses nå når vi ser musikkvideoer. I baren kan jeg ta meg en Piña Colada til sjøs hvis jeg vil det. Det hadde vært fint å vært alliert med noen kun for denne turen, da kunne man ha leid en lugar for to eller 4, men å være bare en og skulle betale for det er litt dyrt. Jeg har i stedet ett sete i salongen som heter Dali :) som har blå seter, Picasso på andre siden har røde seter. Det er ikke så mange passasjerer med, så jeg tror faktisk jeg kan okkupere minst 3 seter og strekke meg ut i natt... hvis jeg ikke gjør som Wham! ber noen om å "take me danceing tonight" i mine jeans som har blitt alt for stor, og store hettegenser fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, med pote på baksiden.

Denne fergen er diger; heter Chihuahua Star og er bygd av Mitsubichi H.I. Shipyards i Kobe, Japan i 1989, derfor har man dekk som heter Hokkaido dekket osv, som tributt til Japan. Båten er 187,03 meter, 27,03 meter bred og 48 meter høy. Med toppfart på 23 knop. Jeg innbiller meg at jeg er på en så stor ferge at hvis det er bølger vil jeg føle lite av det. Så langt jeg kunne se i horisonten så havet rolig ut. Jeg tenker å sitte ute på dekk så lenge klærne mine er varme nok. Sitte å se på stjernene og kjenne havluften. Det er nesten varmere ute enn enkelte steder inne i båten, men det blåser ganske mye. Det er klar himmel, så jeg kan se mange stjerner og kose meg.

Det er den 23. desember, jeg sitter nå i La Paz, ett til paradis, utrolig vakker by. En danse, og trommegruppe fra Guinea opptrer nå rett utenfor Deli Cafe hvor jeg har drukket en glohet mocca for å våkne litt. Jeg overlevde fergeturen, ingen bølger, ingen sjøsyke. Det var litt kaldt på båten om natten, men jeg sov av og til, strakte meg ut på 3 seter. Det var flott å komme inn i havnen i morges, det tok selvsagt lang tid, slik som det tok å borde. En så stor båt tar vel minst en dag å laste, og passasjerene måtte komme to timer før båten skulle gå. En hund ble ført rundt for å lukte på all bagasje. Da vi var fremme i 6-tiden i morges tok det lang tid å komme seg i land, og enda lengre tid for å vente på militæret gå gjennom bagasjen til folk. Jeg skrudde på sjarmen og fortalte at jeg skal på kurs i Yoga på Yandara instituttet om noen dager, det er derfor jeg har så mye saker; bøker, klær og yogamatte, "solamente". Sekken min ble ikke åpnet og endevendt :). En ung mann fra Israel jeg møtte på båten, men som bor og studerer i Mexico City, har forbarmet seg over meg. Jeg lot han ta kontroll over transport, og å finne ett sted å sove, trette og sliten ankom vi byen med taxivan (kollektiv), da havnen er 23 km unna La Paz. Vi passerte vakker natur og nydelige strender, og det jeg forbinder med Mexico fra filmer; Kaktus, mange, digre kaktuser. I morgen er det julaften, og om 5 dager starter kurset mitt i Todos Santos... jeg tror jeg bare blir her og nyter været og atmosfæren og sjøen til jeg må ta bussen mot Todos Santos den 27. august.

God jul alle sammen!!!

mange klemmer fra Linda

Playa del Carmen

Det var trist å forlate Natalies paradis i fredelige Belize, og ikke minst maten hennes, men kl 06:00 i går morges.. fordi nå er klokken over 24:00, så det blir i går morges..jeg har vært våken lenge nå...var det opp og pakke, og stille seg på veien for å hoppe på bussen fra Sateneja. Den siste går 06:30 på morgenen, så den eneste andre opsjonen var å ta båt kl. 16:30 på ettermiddagen. Det er kun en strekning vei i Belize som er asfaltert, det er fra Belize City og over grensen til Mexico, så med de gamle før 1. verdenskrigsbussene så ble jeg ikke bare ristet, jeg ble også rørt. Merkelig nok føler jeg meg veldig trygg og komfortabel i de gamle kassene, selv om sjåføren hadde høy diskomusikk og høy fart.

I Sartaneja møtte jeg bl.a. Zoe Walker som driver ett redningssenter for sjøku: Mer informasjon her;

http://www.seasportsbelize.com/manateerescue.html

Mer å lese om dette fantastiske dyret, som jeg nå har fått sett i levende livet kan du finne her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8kyr

Nå er jeg altså i Playa del Carmen, jeg har drukket en Strawberry daiqiri og sett så flotte mexicanske menn at jeg tror det nesten ikke. Det er altså HER de gjemmer seg! Det er bare første kvelden min her, men det er desember og høysesong for turister, så jeg ville normalt ikke ha landet her på den tiden. Men Solgunn har lyst på sol og strand de siste dagene av ferien. Jeg tenker jeg blakker meg litt på julegaver og sender nordover, og så kommer jeg meg bort herfra. Bedre å komme februar eller mars. I mellomtiden har jeg flottet meg med DEN middagen for hele kr. 70, fisk som var bakt inn med pekannøtter, spinat og kremet ost, med tomatsaus på toppen, fulgt av en nydelig salat; babyspinatblader, finstrimlet rødbet, finstrimlet gulrot (og jeg må si sånt som gulrøtter og spinat er utrolig gode og krispy her, det er alle grønnsaker), kikkerter, tomat, alfalfaspirer og litt revet ost. MMMMM kan måle seg med Natalies fantastiske mat på hennes lille jungelkjøkken :)