Hestetur ved Vulkan Maderas bakker

Etter en dag med avslapping, bading og å lese bøker på Rancho Merida, gikk vi til Haris (en tysk mann med hester til leie) sted for å spørre om ridning. Vi ble enige om å komme tilbake kl 9 neste morgen for en 3 timers tur i bakkene av vulkanen Maderas, på vei til Haris sted så vi en ape, fugler og en slange med mistenkelig farge snodde seg over stien. Fargene er alik som de farlige slangene har, men det finnes bedragere som later som om de er farlige, så er jeg ikke sikker på om det var en farlig slange eller en bedrager. Dagen etter, dukket vi opp før 9 om morgenen og fikk hester, jeg hadde fortalt dem at jeg hadde veldig, veldig lyst til å galloppere, for å galloppere med en hest er som å fly det øyeblikket de løfte alle bena, og jeg ville føle det igjen. Jeg tror jeg har lyst til å ta ridetimer.

 Naken Inka hund fra Peru var en av hundene vi ble kjent med hos Hari. Under; blomster og biller :)

Min hest ble en grå kalt Marihuanito, er våre guides hest var Pinto og Rei-Hans hest heter Pimento. Jeg fikk Marihuanito fordi han liker å løpe mye, men det var vanskelig å løpe siden vi skulle opp i skogen, balansere på steingrunn og glatte stier. Så vi gikk sakte opp på skråningen av Maderas til et punkt hvor vi kunne få en oversikt (bildet under). Derfra kunne se eidet med vannet på begge sider og Vulkan Conception innhyllet i skyer. Granda er på høyre side av vulkanen på fastlandet, men det var vanskelig å se helt til Granada grunn av den disige himmelen. Vi kunne se Costa Rica i sør (ikke på bildet).

På vei ned igjen tok vi en annen vei og endte opp i el Comminidad Merida hvor skolen, og de fleste mennesker lever. Der nede på veien lot vi hestene løpe en stund ned til en strand som heter Cabalito hvor hestene nøt litt nedkjøling i vannet. Sittende på hesten, guiden advarte oss at hestene liker å legge seg ned i vannet med sal, rytter og alt, så vi måtte være forberedt på å bli våt. Guiden hadde mitt kamera så jeg var ikke bekymret, men Rei-Han hadde sitt kamera, så jeg kan forstå at hun ble bekymret. Hestene vasset dypere inn og begynte å sprute vann med forbeina, rett før de var i ferd med å legge seg ned, tok guiden ledelsen og fikk dem alle opp. Vi kom oss ut av det bare litt våt, men jeg var litt skuffet over at jeg ikke jeg falt i vannet med hesten.

Jeg virkelig, virkelig nøt denne turen gjennom vakre enger og skog, med sterke sunne hester (jeg anbefaler Haris hester hvis du drar til Isla de Ometepe). Da vi var på Rancho Merida, var det en gruppe frivillige på Hacienda Merida, ved siden av. De hadde nettopp gjort ferdig med sine studier, så de var nye veterinærer
som ønsker mer erfaring og ønsker også å bidra til fellesskapet med sine tjenester. Programmet, som ble startet av Hacienda Merida, har pågått i 5 år, nesten alle, studenter og nybegynnere i faget, er fra Oregon. Så hver dag var det som en dyrepark av dyr, alle i kø for å få en veterinær sjekk; hunder, katter, hester, esler, griser, muldyr, kyr og geiter. Alle dyrene som hadde blitt sjekket hadde ett søtt skjerf rundt halsen, så det var alle disse hundene som løp rundt med et skjerf. Det var ganske mange ferske veterinærer der, noen med deres ektefeller, og det var veldig interessant å snakke med dem om prosjektet og arbeidet. De gjør det gratis, så folk må bare dukke opp med dyrene sine og vente. Hver morgen før porten åpnet var en stor gruppe av mennesker og dyrene deres. Haris folk tok 5 hester og 11 hunder dit. En av hundene er en Inka hund (bildet over). Som du kan se det er  den "naken", og det er en svært sjelden rase, det føles rart å stryke den. Den er ikke veldig vakkert,  men vennlig og søt likevel. De har også to store hunder, en boxer, eller noe, som heter Martha, og en annen merkelig gigantisk hund heter Agatha, så var det fire små, tynne, som ser ut som rotter, som jeg var redd for å tråkke på, og noen hunder av usikkert opphav. Det var 4 katter der, en kalt Emma med bare tre ben, 2 forran og 1 bak. Ett av bakbena ble bitt av av en armadillo da hun var kattunge, og den måtte amputeres. Hun så ikke ut til å lide fra det hele tatt, og brydde seg ikke om hundene som var rundt. Hun kom villig til fanget mitt.  

Etter rideturen tilbrakte jeg mye tid i innsjøenen. En ung mann fra Costa Rica var i Rancho Merida, og vi ble i innsjøen lenge etter mørkets frembrudd og snakket om livet. Han er tannlege og hadde mye interessant kunnskap som jeg kjenner igjen i meg selv (som er interessant for meg (siden jeg har en "alternativt" syn på verden). Mange mennesker forstår hvordan jeg tenker "her borte", så kanskje jeg ble malplassert i denne verden? Det er folk med en annen bevissthet (som har bevisstheten) der ute, og jeg er så velsignet å møte dem slik at de kan lære meg mer om min egen kunnskap ). En grunn til at jeg liker å oppholde meg i disse landene, er at folk her ser hvem du er. I gaten ser de på deg og annerkjenner at du er der, de sier hei, ofte vil de snakke. De har ett annet hjerte og ett annet syn. Eller kanskje det er at de har syn? Jeg skammer meg nesten ofte, sammen med dem, fordi jeg ikke har den varmen og sjarmen, vennligheten og godheten som de har. Det som gjør dem til trygge og vakre mennesker. Men jeg kan lere fra dem, hver dag. 

Cocibolca - Det søte vann

Etter mitt opphold i Posto Rojo dro jeg direkte til Isla de Ometepe. Jeg hoppet på en buss ved ett veikryss der bussene kom fra Managua sørover til Rivas. Det var en god gammel Bluebird ("chickenbus"), og det koster mindre enn $ 2 for å dra til Rivas. Derfra måtte jeg ta en taxi til fergekaien, og turen over til Moyogalpa i 1 time med ferge. 
Det er en vakker tur med utsikt mot øya hvor de to vulkanene reiser seg truende. Tvilling vulkanene er nok til å fange enhvers fantasi, de stiger opp fra den massive (8 264 km2, litt mindre enn Lake Titicaca i Peru / Bolivia og den niende største i Amerika) innsjøen i Nicaragua. Det opprinnelige navnet på Lake Nicaragua er Cocibolca - søt vann. Blant beundrerene av øya er Mark Twain, som beskrev den lyrisk i boken sin Travels with Mr. Brown. Det fruktbare vulkanske jordsmonnet, brede strender, dyrelivet, befolkningen, arkeologiske steder og dramatiske profil har landet på øya på en "shortlist" for nye Seven Natural Wonders of the World. (Under; utsikt fra Fergen mot Ometepe til  vulkan Conception og til venstre Maderas)

Det er absolutt en av de mest fantastiske tingene jeg noensinne har sett; to vulkaner stiger opp fra en stor innsjø, og de er det ikke bare spektakulære fra fergen, der er like spektakulært på selve øya. Jeg forlot San Jorge med en liten bil ferge (1. bilde). Jeg er ikke en ekspert på logistikk, men jeg trenger å være et geni for å se at måten de plaserte en stor lastebil i midten først, og så 3 små varebiler skulle også inn, og de ble plassert slik at fergen forlot kaien tyngre på den ene siden. Men de kan komme unna med det her, den var en time fergetur på en rolig innsjø, men vannet er bare 26 meter på det dypeste, så jeg hvis vinden er veldig sterk, kan bølgene bli ganske høye. Faktisk har jeg hørt at folk får sjøsyke på den 4 timers fergeturen fra Granada, og jeg tenkte på fergeturen jeg tok over Lake Pirihueico, for mange år siden da jeg reiste i Sør-Amerika, med store bølger krasjet OVER fergen. Jeg husker jeg satt på soldekket på toppen av fergen, og følte meg sjøsyk, og ble sprøytet med vann, så jeg måtte gå ned i salongen der bølgene ikke kunne føles. I Patagonia er vinden så sterk, hele tiden, at det visper opp sjøen til raseri i 24 timer. Den innsjøen er i 7 Lake District i Patagonia og kan anbefales som ett eventyr. For å dra til Ometepe kan du enten ta ferge, en Ferry, Ferry 2 eller Che Guevara for 60 cordoba eller ta en av de "pangas" (40 Córdobas) på bildet nedenfor (jeg tror de er veldig trege og overfylet). De ankommer på øya enten i Moyogalpa eller i San Jose del Sur. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg ville komme, fordi jeg glemte å sjekke det før jeg dro, men jeg var ganske sikker på at jeg ville lande i Moyogalpa, og det gjorde jeg. I Moyogalpa fant jeg Hostal Central, eller Indio Viejo som det også kalles, eies av en gammel mann som hevder han er født i en stamme av denne øya. Jeg tror det ikke, han snakker flytende fransk og engelsk, men ikke flytende spansk, og hans barn og personale snakker alle fransk, dårlig spansk og ikke noe engelsk. De lytter til fransk musikk, snakker fransk dem immellom. Innsjøen drenerer til det karibiske hav ved elven San Juan, noe som gjør Granada en viktig Atlantisk port. Det ble antydet at en kanal burde bli laget på den smale eidet ved Rivas, men i stedet Panamakanalen bygget. Faktisk innsjøen presser landet i et så smalt belte at det knapt skiller sjøen fra Stillehavet og geologiske bevis tyder på at det var ingen adskillelse mellom innsjøen og havet i fjern fortid. Eidet av Rivas er fylt med historie. Selv er kjent som landet Nicarao, var området først bebodd av Kiribisis stammen, som de mer kraftige Chorotegas skjøvet til side. Den Nicaraos kom etterpå, og da den spanske "oppdaget" i regionen, hadde det vært fastboende her i minst syv generasjoner.

Det er vanskelig å konkurrere med La Isla de Ometepe for oppmerksomhet. Det praktfulle tvilling-toppede Ometepe stiger som en krone fra sentrum av Lake Cocibolca. En intens vulkansk øy med gamle tradisjoner og mystikk, Ometepe er Nahuatl stammens barndomshjem, og i dag en forlokkende destinasjon for reisende, med sine sandstrender, svømme hull, turstier, og selvfølgelig, to fantastisk vulkaner: en varm, en kald (den 1., Conception, forblir ganske aktiv).

Moyagalpa by night. Theese are the shadows of me and Rei-Han from Taipei.

Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Innsjøen Atitlán - Fakta og bilder

Bildene er tatt på forskjellig tid av dagen, kveld. Det nærmer seg regnsesongen nå, så det er forskjellig slags lys, og ofte er det veldig overskyet og himmelen, åsene og vulkanene ser slørete ut.

Dette bildet er tatt da jeg var på tur med hest oppe i åsene, jeg dro med en guide /hesteeier til ett utkikkspunkt med utsikt over mye av innsjøen mot Pana, Santiago Atitlán (Santiago) og små landsbyer som er vanskelig å se p.g.a. skyene.

Playa Dorada med utsikt til vulkan Tolimán og Atitlán som du kan forestille deg er bak skyen, annet bedre bilde lengre ned. Lago Atitlan er en såkaldt endorheisk innsjø, nytt begrep for meg også, men her er forklaringen; det er en innsjø som ikke har noen elver som renner ut i havet eller til andre innsjøer. Den er totalt isolert kan man si. El Lago har vulkansk opprinnelse da den ble dannet i en enorm kaldera etter ett stort vulkanutbrudd for 84 000 år siden. Kanskje på grunn av at innsjøen er i ett krater er det ganske bratt rundt den. Flere steder med bratte klipper og skrenter, med små landsbyer og noen litt dyrere hotel som ligger oppover klippene og skrentene. Atitlan er den dypeste innsjøen i Sentral-Amerika og estimert dybde er (som sagt i en tidligere blogg) 340 meter og den ligger 1 562 m.o.h. Den første vulkanske aktivitet i området startet for 11 mill. år siden, siden har det vært 4 separate epoker med vulkans vekst og kaldera kollaps. Den siste var for 1.8 mill. år siden og det er med denne epoken innsjøen ble dannet i den enorme kaldera som med dybde på opp til 600 m. som oppsto. Innsjøen fyller ikke hele kalderaen. Det utbruddet som formet denne kaldera er kjent som Los Chocoyos utbruddet som kastet vulkansk støv og aske over ett område på 6 mill. km2 og er kjent som Y-8 aske i marine avsettninger. Man finner asken så langt nord som florida og så langt sør as Equador. Chocoyos er oppkalt etter en fugl som liker å hekke i områder med mye vulkanske avsettninger. I tidens løp ble 3 vulkaner dannet her, San Pedro, Tomilán og Atitlán (se tidligere blogger). San Pedro er den eldste og sluttet å ha utbrudd for 40 000 år siden, da begynte Tomilán å dannes, og man tror at denne vulkanen fortsatt er aktiv selv om den ikke har hatt utbrudd i historisk tid. Atitlán har blitt dannet de siste 10 000 årene og er nesten ferdigvokst, den hadde utbrudd sist i 1853. Atitlan ligger på kanten av krateret, mens de to andre ligger i kalderaen.

Jeg var på hestetur med 14 år gamle Andres fra San Pedro.

Merkelige slørete skyer som ga spesielt lys, den lille toppen i bakgrunnen er Cerro de Oro (gulltopp) hvor det skal være ett gamelt Maya alter.

Nesten midt på dagen på stien som vi gikk med hestene, landsbyen du ikke kan se under åsen p.g.a. skyene er Santiago.

Etter at solen har brendt bort noe av skyene utpå ettermiddagen er det mulig å se toppen av Tolimán med Atitlán like bak og masse av innsjøen.

Tolimán på kveldstid.

Vegetasjon rundt jungelen er tett og fargerik, med masse blomster i mange farger, bak ser du Cerro de Oro.

Dessverre er dette området veldig utsatt for naturkrefter, blandt annet var det ett stort jordskjelv i 1976 på 7,5 som forårsaket døden til 26 000 mennesker og laget en sprekk i bunnen av innsjøen som forårsaket at vannstanden falt med 2 m. på 1 måned. I 2005 forårsaket kraftig oktoberregn etter orkan Stan ett massivt jordras som begravde landsbyen Panabaj, drepte 1 400 mennesker og gjorde 5 000 hjemløse. I 2010 døde dusinvis da den tropiske stormen Agata kom med ødeleggende mengder nedbør, og i dette området har det vært kraftigere enn andre steder i Guatemala.


Statilittbilder som jeg har stjålet fra nettet for å vise hvor fantastisk vakker sjøen er.

Den kjente Aldous Huxley skrev dette om Atitlansjøen; Lake Como*, synes for meg, å berøre grensen på hvor å pitoresk det er tillat å være, men Atitlán er Como med ekstra pynt av flere enorme vulkaner. Det er virkelig for mye av det gode.
"Lake Como it seems to me, touches on the limit of permissibly picturesque, but Atitlán is Como with additional embellishments of several immense volcanoes. It really is too much of a good thing."

*Lago Como er en av verdens vakreste sjøer, den ligger i Italia

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.