Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)           

                                  

Chihuahua Star

Takk og pris at jeg har en intuisjon som er god og som jeg hører på. Hadde det ikke vært for at jeg synes å utvikle ekstra sanser når jeg er ute og reiser alene så hadde jeg ikke sittet her på fergen i dag. I dag er det onsdag 22. desember og det er den siste fergen som går fra Mazatlan før yogakurset mitt starter. Jeg vurderte å reise opp til Topalopambo, men det er ingenting som skjer der, så det ville koste meg mer enn å bare like gjerne ta fergen fra Mazatlan, i stedet for å betale for buss og ferge. Mange fortalte meg at jeg kanskje ikke kom til å få billett fordi det er mange som reiser nå, men jeg bestemte meg likevel får å prøve i stedet for å ta den noen å 40 timer lange turen med buss opp til Tijuana. Og etterpå mange timer sørover. Dessuten satte jeg min lit til "høyere makter", og bestemte meg for at jeg skulle ha billet. Da jeg tok bussen opp til Mazatlan ble jeg sittende sammen med en eldre Mexicansk mann, vi startet ganske fort en samtale om livet og jeg fikk vite masse, masse om mexicansk tenkemåte, utfordringer ett menneske står ovenfor i Mexico og livsfilosofi. Det var utrolig interessant å snakke med han, nok en gang må jeg si jeg er veldig takknemlig for at jeg snakker spansk, ellers har jeg ikke kunne tatt del i livet her på samme måte som nå. Han har jobbet som snakker /eller murer, jeg kjenner ikke det spanske ordet, tror det er murer, men han bygger i alle fall hus. Han er over pansjonsalder som er vanlig i Norge, men jobber allikevel når han kan. Han fortalte at han ikke hadde jobbet på 3 måneder p.g.a. finanskrisen i USA. Ingenting bygges lengre. Han tatt den lange bussturen i over 40 år opp til grensen for å kunne jobbe i USA av og til. Han fortalte om niesen sin på Carliforinahalvøyen som er marinbiolog, men ikke klarer å finne ett stabilt langvarig arbeid og slå seg ned på ett sted. Jeg fortalte at jeg har venner i Norge som også sliter med det samme; å finne ett stabilt arbeid innen visse typer forskning. Han var også ganske bekymret for at jeg ikke skulle få billett med fergen (Baja Ferries), og fortalte at når han reiste kjøpte han alltid lang tid i forveien. Vel, jeg valgte i alle fall å ikke få panikk enda, og det ga uttelling. I Mazatlan spurte jeg taxisjåføren min om det var mye turister der, og om fergen. Han kunne fortelle meg ett det er lite folk, i forhold til hva det pleier å være, og at jeg kom til å få billett. Så jeg gikk å kjøpte billett samme dag som jeg kom til Mazatlan, og ville egentlig reise senere, men jeg reiser med den siste båten før jul. Kanskje dette er Mexicos svar på Danskebåten? Jeg aldri har reist med Danskebåten. Men det er i alle fall bar og diskotek på denne fergen, som spiller 80-talls musikk, jeg sitter å ser på video med WHAM! nå. Det er morsomt å se hvor uskyldige artistene var på den tiden (til og med Madonna) i forhold til de syn vi påpresses nå når vi ser musikkvideoer. I baren kan jeg ta meg en Piña Colada til sjøs hvis jeg vil det. Det hadde vært fint å vært alliert med noen kun for denne turen, da kunne man ha leid en lugar for to eller 4, men å være bare en og skulle betale for det er litt dyrt. Jeg har i stedet ett sete i salongen som heter Dali :) som har blå seter, Picasso på andre siden har røde seter. Det er ikke så mange passasjerer med, så jeg tror faktisk jeg kan okkupere minst 3 seter og strekke meg ut i natt... hvis jeg ikke gjør som Wham! ber noen om å "take me danceing tonight" i mine jeans som har blitt alt for stor, og store hettegenser fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, med pote på baksiden.

Denne fergen er diger; heter Chihuahua Star og er bygd av Mitsubichi H.I. Shipyards i Kobe, Japan i 1989, derfor har man dekk som heter Hokkaido dekket osv, som tributt til Japan. Båten er 187,03 meter, 27,03 meter bred og 48 meter høy. Med toppfart på 23 knop. Jeg innbiller meg at jeg er på en så stor ferge at hvis det er bølger vil jeg føle lite av det. Så langt jeg kunne se i horisonten så havet rolig ut. Jeg tenker å sitte ute på dekk så lenge klærne mine er varme nok. Sitte å se på stjernene og kjenne havluften. Det er nesten varmere ute enn enkelte steder inne i båten, men det blåser ganske mye. Det er klar himmel, så jeg kan se mange stjerner og kose meg.

Det er den 23. desember, jeg sitter nå i La Paz, ett til paradis, utrolig vakker by. En danse, og trommegruppe fra Guinea opptrer nå rett utenfor Deli Cafe hvor jeg har drukket en glohet mocca for å våkne litt. Jeg overlevde fergeturen, ingen bølger, ingen sjøsyke. Det var litt kaldt på båten om natten, men jeg sov av og til, strakte meg ut på 3 seter. Det var flott å komme inn i havnen i morges, det tok selvsagt lang tid, slik som det tok å borde. En så stor båt tar vel minst en dag å laste, og passasjerene måtte komme to timer før båten skulle gå. En hund ble ført rundt for å lukte på all bagasje. Da vi var fremme i 6-tiden i morges tok det lang tid å komme seg i land, og enda lengre tid for å vente på militæret gå gjennom bagasjen til folk. Jeg skrudde på sjarmen og fortalte at jeg skal på kurs i Yoga på Yandara instituttet om noen dager, det er derfor jeg har så mye saker; bøker, klær og yogamatte, "solamente". Sekken min ble ikke åpnet og endevendt :). En ung mann fra Israel jeg møtte på båten, men som bor og studerer i Mexico City, har forbarmet seg over meg. Jeg lot han ta kontroll over transport, og å finne ett sted å sove, trette og sliten ankom vi byen med taxivan (kollektiv), da havnen er 23 km unna La Paz. Vi passerte vakker natur og nydelige strender, og det jeg forbinder med Mexico fra filmer; Kaktus, mange, digre kaktuser. I morgen er det julaften, og om 5 dager starter kurset mitt i Todos Santos... jeg tror jeg bare blir her og nyter været og atmosfæren og sjøen til jeg må ta bussen mot Todos Santos den 27. august.

God jul alle sammen!!!

mange klemmer fra Linda