Møtet med min nye ledsager kolibrien

De er så raske at jeg får aldri tatt bilde av dem, men sist jeg så en kolibri var i huset til Lencho. Det vil si den delen som er åpen (cort yard på engelsk, har aldri fått med meg det norske ordet). Jeg og Katie satt og spiste frokost en morgen i "hagen" da en kom flyvende og smakte såvidt på en av blomstene Lencho har i "hagen" sin. I Mexico, under yogateacher training, hadde jeg en inntim opplevelse av kolibrien da jeg kunne nærme meg en som satt på en gran og lirke meg så nær at jeg kunne ha tatt på den. Kolibrien var ikke redd, tvert i mot satt den helt rolig, og så nesten ut som den tok en lur da den lukket øynene en stund, selv om den viste at jeg satt der. På det tidspunktet tenkte jeg ikke så mye over det, jeg var vant med å ha nærkontakt med forskjellige dyr, fra hvalene (som ble ett av mine kraftdyr mens jeg var på Yandara) og delfinene som kom helt inntil stranden da jeg hadde min Vision Quest til den eggleggende skilpadden. Og selvfølgelig alle dyrene jeg har jobbet med i min tid i Bolivia, jaguaren (som er min Nawal og "spirit guide") og ozeloten (som er tegnet mitt i "Dreamspell" og en annen "spirit guide"). Da kolibrien i Lenchos "hage" kom rett til meg, stoppet i luften rett forran ansiktet mitt noen sekunder og forsvant ble både jeg og Katie så paff at jeg skjønte at jeg måtte lese om kolibriens betydning i Mayalegende, siden shamaner i Mexico erklærte at jeg faktisk er Maya.

En vanlig tro er at kolibrier er budbringere mellom verdener, på samme måte som ørnen er budbringer mellom gudene og mennesket. De holder shamaner og naturen i spirituell balanse. Når shamanene studerer kolibriens adferd lærte de om dens hemmelige passasje til underverdenen. I alle urbefolkninger fra Aztec, Maya, Hopi, Pueblo Indianere, Cherokee, Navajo osv, osv.. finnes det flere historier om kolibrien. I en Mayalegende heter det at kolibrien er selve solen, forkledt for å forføre en vakker ung kvinne. Mojavelegenden forteller at en gang i tiden levde folket i en underverden av mørke så de sendte en kolibri for å finne lys, og denne kolibrien viste dem en vei til den øvre verden full av sollys. Navajoene sendte kolibrien opp over den blå himmelen for å se hva som fantes bortenfor, det viste seg å være svart "tomrom". Pimaene har en legende hvor kolibrien ble sendt ut under en stor flom for å søke etter tørt land. Den kom tilbake med en blomst. Du kjenner kanskje denne historien igjen fra bibelen, bortsett fra at Noa sendte en due. I Mexico er det en vanlig tro at kolibrien bringer kjærlighet og romanse.

Mystikk;
På Nazca slettene i Sør-Peru har antikkens folk skjært ut ett bilde av kolibrien som er så stort at det kan kun ses fra 800 m. oppe i luften. For dem var kolibrien hellig, og de gjenkjente den hellige gaven de har til verden. Peru er ett ekvatorialt land som huser over 300 arter, som er kjent, av kolibrier, og kanskje det var nettopp her den første kolibrien åpnet øynene sine? Fra ekvator har de spredd seg oppover Sentral - og Nord-Amerika, en art finnes i Alaska. Når vi er oppmerksomme på kolibrien ærer vi Moder Jords ånd. Kolibrien hjelper oss å frigjøre skjulte krefter og mysterier i oss selv. Evner til fornyelse og gjenfødelse er to av egenskapene den bringer oss. Kolibrier lever lenge, er tidløs og har derfor mye visdom, og en livskraft som er sterk og rett som en laserstråle. Den bringer ett mangfold av ideer og fantasi når man er sliten.
Nazca
Kolibrien som totemdyr/ kraftdyr / spirit guide:
Kraftdyr, totemdyr og åndelig guide (spirit guide) er alle begreper som beskriver en spirituell eller åndelig kontakt med ett eller flere dyr. I all gammel folklore har alle mennesker minst ett dyr som er guide eller kraftdyr. I løpet av livet kan ett menneske trenge forskjellig veiledning, og man finner at kraftdyret har endret seg. Noen mennekser har flere enn ett totemdyr, i urbefolkninger gjaldt dette særlig mennesker som jobber med healing, prester /prestinner og shamaner og har spesiell kunnskaper. Min erfaring er at det varierer, man kan noen ganger ha ett, og noen ganger fler og at man OGSÅ kan velge å "påkalle" kraften /visdommen fra ett spesielt dyr i en gitt situasjon, og dermed ha flere "følgesvenner". I den moderne verden er veldig få bevisste sine åndelige veiledere, og kan derfor ikke nyte visdommen fra dem. Mange tror rett og slett det er tull og tøys og lærer aldri fra dyrene og plantene som deler planeten vår med oss. Uansett tror jeg mange opplever at noen ganger kommer ett dyr inn i livet på mystisk vis og åpner bevissheten. Kanskje får personen til å tenke, for en liten stund i alle fall, før de glemmer det, rister det av seg som en "tullette tanke" eller "fantasi". For meg var det ikke så rart at en bringer av kjærlighet viser seg i ett hus så fult av kjærlighet og ren glede som huset til Lencho. Kolibrien er kjent som hjerteåpner, og bringer av glede, og jeg har aldri ledd så mye og så godt som i selskap med Lencho, Jonatan, Diego, Seferino, hunden Skokie og etterhvert Katie, og alle, som har forbindelse med Lencho, som har kommet og gått siden mitt bekjentskap med han, Kumi, Lucia og mexicanerene. For Maya var kolibri en av de viktige dyrene i deres dyremytologi sammen med jaguaren, slangen, quetzalen (en vakker nesten utdødd fugl, nationalfuglen i Guatemala), coyote, ulv, ravn, ørn, puma og den svarte panteren for å nevne noen. Kolibrien er ett kraftfullt symbol på det religiøse og åndelige i den vestlige kulturen. For Maya var den glede, harmoni og kjærlighet. Den har også blitt tatt for å være symbol på gjennfødelse fordi i løpet av den kalde natten synes kolibrien å være livløs, og så våkner den mirakuløst om morgenen. Kolibrien har veldig høy metabolisme, så for å overleve de kalde nettene senker den metabolismen så mye at den virker død.

Kolibrien i medisinkort; hjerteåpner. Når vi tar kolibriens bevissthet blir verden vidundelig og vi lever for skjønnet, blomstenes aroma, smaken i god mat (og her spiser jeg ALT for mye god mat) og andre gleder i livet. Vi lærer å le og magien i det å være i live og nyte alt som er skapt. Vi lærer sannheten om skjønnhet. Kolibrien viser oss skjønnheten i det nåværende øyeblikket og hjelper oss å løse mysteriet med dualitet og vekker våre kunnskaper om plantenes medisinske virkninger. Med kolibri som guide lærer man å flyte med strømmen, aldri se seg tilbake og spørre "hva om" men heller tilpasse seg enhver situasjon.
Kolibrien i "dyr snakker"; De lærer oss å utvinne livsessensene fra plantene, enkelt mot og sterk uavhengighet. Den hummende lyden gir oss indre massasje som bringer harmoni og balanse. Kolibrien inspirere oss til å ta vare på vår natur og på tradisjoner som holder på å bli glemt.
Kolibrimedisin; Gleden ved å plante (jeg deltok på ett kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter med Kumi, og jeg likte det). Massasje og viten om plantenes aromatiske oljer, aromaterapi kan være den rette karriære (jeg kan mye om aromaterapi, og alltid likt å holde på med det. Sist har jeg hjulpet en kvinne med magsmerter ved å bruke abdominal massasje og berøring).
Kolibrishaman; Må være frie sjeler og er alltid veldig lykkelige, stadig på farten og rører seg slik at de utvider energien, ærlige, ekstremt frittalende og er villige til å prøve alt, minst en gang. Når de befinner seg i samfunn eller situasjoner hvor de ikke får utrykke friheten og energien, er de depprimerte og føler seg ubrukelige.
Shamaner som er så heldige at de får jobbe med kolibrien som en av sine åndelige veiledere oppnår resultater veldig raskt f.eks. i healing. Kolibrien er ett sant magisk dyr som til tross for å være liten og ha en god natur har mange magiske og kraftfulle egenskaper som han bringer videre til den som jobber med den. Kolibrien er også i sannhet en transformerende skapning i likhet med slangen.
Court yard, åpent område i huset.

Det som er sikkert er at jeg kan regne med som heldig som har kolibrien som en av mine ledsagere på veien her i Sentral-Amerika fordi den bringer trøst og håp når du føler deg trist. Den låner deg sine krefter når du er sliten og motløs. Den bringer varme og kjærlighet der det er kaldt. Jeg finner det også nyttig å ha grevling som kraftdyr da den er vokter av historier og skriver. Grevlingen ser under overflaten til alle ting, mennekser, røtter, planter, selv-utrykk og kunnskap om hvordan de skal reagere og når. De lærer oss hvordan vi skal jorde oss godt og få kontakt med jorden slik at vårt utrykk blir sterkere. Vi lærer tillit, stahet og utholdenhet, og hvordan vi selv skal ta styring over ett nytt kapittel i livet vårt.

Jaguaren styrker vår spirituelle og psykiske syn, det 3. øyet, slik at vi får en sterk bevissthet, og en sterk intuisjon. Den viser oss hvordan alt vi har lært kan brukes i dagliglivet og viser oss hvordan vi kan omfavne åndens gaver med fasthet, styrke og mot. Jaguaren hjelper oss med selvrealisering og empowerment i eget liv. Han viser oss hvordan vi kan bevege oss stille og ubemerket til vi må reagere hurtig og vise makt. Jaguaren viser oss hvordan vi kan forstå ting som er usett. Jaguaren skjærer gjennom illusjonene. Når han skjærer gjennom illusjonen av f.eks. separasjon, viser han hvordan sårede følelser fra fortiden kan transformeres til høyere lærdom og klarhet for å utvikle en høyere selvfølelse og tilknytning. Jaguaren ordner opp i sjelens kaos med sin visdom og hjelper den i prossessen med integrasjon og skiftende perspektiver slik at det skjer med balanse og eleganse.

Linda

Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.