Møtet ved Copans ruiner

En vakker stele med mayaglyfer som er ett av de eldste kjente skriftsystemene i verden.


På lørdag besøkte jeg mayabyen her i Copan. Fra den vakre og fredelige lille byen Copan Ruinas er det bare en 15 min. gåtur på en vakker sti gjennom frodig, grønn natur, hvor du kan se fargerike fugler og store, fete larver. Ruinene ligger midt i den frodige, grønne dalen, og selv om det er varmt og fuktig er det nok av store trær som kan tilby noe skygge fra solen. Da jeg kom dit, kom jeg i rett tid til å se at noen slapp løs 5 vakre, store, røde papegøyer fra ett stort bur som de har blitt oppfostret i for å bli sluppet løs en dag. Det var ett fantastisk syn da de store, nydelige fuglene ble satt fri, flyvende ut som ett vell av rødt. De dro rett opp i toppene av de nærmeste trærne og "snakket" med hverandre. To av fuglene hadde dannet par og fløy sammen over hodene våre. Disse papegøyene kommer til å leve til de er 60 og holde sammen med den samme maken gjennom livet. Da jeg gikk inn i den arkeologiske sonen følte jeg igjen den velkjente spenningen i meg. De utskårne stelene er så vakkre. Bildene kan ikke yte dem rettferdighet i det hele tatt. De er av de best bevarte utskjæringer funnet på dette kontinentet. Her ble igjen min nysgjerrighet og sans for eventyr vekket opp igjen. Jeg følte meg i live og klar til å møte verdens igjen. Alle disse arkeologiske stedene gjør det for meg, det er nok det historiske suset! Jeg føler en dyp tilknytning til landet, fortid og mennesker, både fra fortid og nåtid. Og jeg føler jeg kan forstå deres syn på livet til en viss grad. De var omgitt av vakker natur, farlige dyr og fargerike fugler. Jeg tilbrakte timer på stedet. En grunn er fordi jeg møtte en ung mann fra Japan som var på samme shuttlebuss som meg, og så møtte jeg ham igjen ved ruinene. Vi begynte å snakke om Japan, japansk mat og min favoritt drikke; grønn te krem ​​frappucchino! Vi endte opp med å diskutere 911, mayaene og forskjellige kulturer, konspirasjon, makten til mediene og mye annet. Jeg spurte ham om hvordan det er i Japan for tiden, og han fortalte meg at det er vanskelig å vite, fordi mediene lyver mye. De holder mye informasjon fra det offentlige øyet, og også fra den internasjonale pressen. Jeg fortalte ham noen Mayalegender, historier og fakta, som han satte pris på, fordi jeg gjorde ruinene og menneskene som levde der mer levende for ham, sa han. Vi begynte å snakke om 2012. Siden jeg begynte å reise i Sentral Amerika, har jeg truffet mennesker som snakker om åndelighet og spiritualitet, gammel kunnskap, det forbudte, det ukjente. Personer som har en følelse eller vet at det finnes noe "annet". En annen bevissthet, andre dimensjoner, en annen kunnskap. At det finnes en sann kunnskap og at vi kan få tilgang til den hvis vi vil. Noe mer enn alt vi har blitt fortalt gjennom våre kulturer. Vi vet så lite fordi det allerde er bestemt for oss hva som er nyttig for oss å vite og ikke vite. Kunnskap om åndeverdenen eller helbredelse rynker folk på nesen av, og ler av. Når jeg møter en person som dette, som denne japanske mannen, som studerer medisin (og derfor er mer tilregnelig enn meg), som lyttet til hva jeg har å si, og som føler det, og svarer med den dype kunnskapen som er gravlagt dypt inne i oss alle, åpner kronchakra seg, og jeg sier ting som jeg har ingen anelse om hvor de kommer fra. Jeg bare vet at det er viktig. Denne typen kunnskap er vi for ofte villige til å kaste bort som tull, fordi vi ønsker å bli likt, vi ønsker å bli akseptert, og å gjøre det "rette". Og vi kan aldri snakke hva vi virkelig føler. Jeg bare vet at det er sannheten fra bunnen av min eksistens. Jeg pleide å tro at det ikke eksisterer en høyere sannhet, og at det er forskjellig for ulike mennesker og kulturer. Ja, hver og en av oss bærer hans eller hennes egen sannhet, og handle etter det kan aldri bli galt. Men det finnes også "høyere sannheter". Som folk i Norge vet nå etter den forferdelige hendelsene som fant sted. En høyere sannhet er Kjerlighet. Hat og hevn tilhører en annen kategori. Hat og hevn vil aldri bli en høyere sannhet, selv om det kan være sant for noen mennesker. Men hvordan kommer de til den konklusjonen? Ingen er født hatsk og hevngjerrig. Ingen er født sint eller en terrorist. Dette er noe en mann eller en kvinne lærer. Folk vil kanskje si at noe er galt i hodene deres når de dreper noen. Men hvem kan egentlig si hva som er normalt eller ikke når vi alle faktisk kan være et "offer" til den slags læring? Undskyldninger som at noen lider av mental sykdom, er ikke det en måte å skyve bort vårt ansvar å ta en god titt på hva vår kultur har blitt til? En kultur full av ensomme, frustrerte og medisinert mennesker. Gamle folk uten forsvarlig omsorg. Folk som går fra jobb, deretter hjem til TV som sender reklamer hvert 5 min. for å minne deg på at du er ingenting annet enn en forbruker, og verdien ligger i hvor mye du kjøper. I mellomtiden overbelaster vi planeten vår, og skaper tonnevis av giftig søppel. Ikke glem at de siste 10 årene har vi vært antatt å hate og frykte muslimer og islam etter 9 / 11. Vi har lært å frykte et lite ord; terrorisme. Jeg har hørt det gjentatt så mange ganger at jeg er lei av det. De vil aldri noensinne la oss glemme og leve et normalt liv. Terrorisme var / er brukt som en unnskyldning for så mange hevngjerrige tiltak mot visse grupper. Subtile ting, som å forby burka i noen land til bombing av ett av de fattigste landene i verden. Og nå tjener private Amercianske selskap tonnevis med penger ved gjenoppbygging. Hvis du ønsker å tjene penger i disse dager, bomb du et land og deretter gjenoppbygge det. Gjør verden et utrygt sted å være, og selg trygghet til folket. I tragedien som skjedde i Norge er det kanskje en stor sjanse til å gjøre en endring. Vi kan vise verden at vi er spesielle og rene. At vi kan svare med høyere sannheten om kjærlighet. Ta en god titt på oss selv og vår kultur og spørre hva kan vi gjøre for å lære folk kjærlighet og medfølelse i stedet for hat og frykt? Hvor stor rolle spiller media og myndigheter? Har jeg tid til en venn i nød, eller er jeg altfor redd for å møte behovene til andre og mine egne? Vi lever i en kultur hvor folk foretrekker å tilbringe tid med sine elektroniske leker, hvor menn og kvinner opptrer som fiender. Dette forårsaker mye stress og ensomhet. Små barn flytter frem og tilbake mellom deres mor og far som nomader, og altfor mange barn er diagnostisert ADHD og medisinert med speed. Denne japaneren viste seg å være en av de virkelig fantastiske mennesker jeg møter. Noen som jeg vet intuitivt og mentalt forstår hva jeg sier og hva jeg vet. Og jeg vet at det er håp for planeten. På tross av alle de forferdelige tingene som skjer, som hendelsene i Norge. Det er fantastiske mennesker der ute, som snakker sannheten. Som den franske mannen jeg møtte på Xela - Atitlan trekket, som de "rettroende" ville le av. Det viste seg at en fra USA hadde også noen uvanlige meninger, og vi utvekslet mye informasjon. Dette er folk som vandrer denne planeten med øynene åpne og uredde for å kjenne sannheten i seg selv. Og jeg vet det er disse menneskene som til slutt vil forene alle mennesker i verden, når vi alle gir slipp på frykt. Det er flere av disse menneskene i denne delen av verden. Kanskje fordi der det er mer lidelse og tragedie her og folk har ikke råd til å sove? Og jeg tror også det er fordi de er "Maya". Hvis ikke i ren blod, i alle fall i ånd og kunnskap. Hvorfor sier jeg det? Fordi alltid, om personen er en turist fra Japan, Belgia eller Frankrike, eller en innfødt, er det i nærheten av Maya jeg møter dem. Og meksikanerne har faktisk at sagt jeg er Maya. Og min Nauhal er magikeren, jaguar. På Mexicali Ozelotl (ozelot). Alle er symboler på det skjulte, magikeren leker med illusjoner. Møtet med Mishiko ved ruinene, og det å snakke med ham fikk meg til å innse at hvis jeg ikke hadde blitt ranet og ute av stand til å dra til Copan tidligere jeg ikke ville ha møtt ham, og til slutt fant vi ut at vi hadde sittet blant ruinene i flere timer, andre mennesker og den brennende sola var glemt. Bare for å snakke og snakke. Det var trist å si farvel da han dro til Utila på søndag. Og jeg kommer til La Ceiba i morgen for å ta ferge over dit.


I følge Popul Vuh, Maya bibelen, tok det gudene fire forsøk på å skape en skapning kraftig nok til å opprettholde verden. På første forsøk skapte gudene rådyr, maur, ulver og andre dyr, men når gudene oppfordret dyrene til å si navnene på gudene, gryntet og brølte de bare. Det andre forsøket lagde gudene et menneske ut av gjørme, men personen snakket uten kunnskap og forståelse. Han falt fra hverandre og ble oppløst tilbake til gjørme, erstattet av et menneske av kjøtt. Men mennesket var onde, og gudene bestemte seg for å utrydde dem med en stor flom. I det tredje forsøket spikket gudene ut en person ut av tre. De var bedre enn gjørmefolket, men ikke perfekt. De kunne snakke og gå, og fikk barn og befolket hele verden. Men gudene fant at de gikk rundt og sov og uten hensikt i det hele tatt. De hadde også glemt sin skaper så de ble ødelagt. De som overlevde ble forvandlet til aper i trærne over hele Mesoamerika. Gudene fikk endelig det rett når de oppdaget mais og laget menneskene til slutt av mais. Mayaene kaller seg barn av mais, og faktisk med den kunnskap om genetikk som vi har, har forskere funnet ut at genetisk sett er mais svært lik menneskets gener. Betyr at vi er beslektet med mais, mer beslektet med mais enn det meste annet. Og de Mayaene synes å ha visst dette! Eller gudene deres uansett, men det tok dem 4 ganger å finne det ut. Popul Vuh er en av de største religiøse tekster gjennom tidene og inneholder fasinerende historier og legender Mayaenes tro og skapelselegende.

Se engel;sk versjon for flere bilder.

Hva Mexico DF har gjort for meg

Man kan ikke annet enn å elske å være i Mexico, og selv om min første holdning til Mexico DF var at det IKKE er ett sted hvor jeg vil tilbringe mye tid, så har dette endret seg betraktelig. I likhet med Guadelajara, fortsetter Mexico DF å åpenbare den ene overraskelsen etter den andre. Den første gangen jeg var her utviklet jeg en hoste som vedvarte ganske lenge, helt til jeg kom ett sted uten mange biler, men denne gangen har jeg ikke engang merket at jeg er i en by som er mer forurenset enn Oslo, jeg har jobbet med immunforsvaret bevisst (og ubevisst, som jeg alltid har gjort), så etter den første uken i Mexico har jeg følt at jeg har veldig god helse. Mexico er det eneste landet i verden hvor jeg har blitt syk av maten, men det har skjedd bare en gang. Siden da har jeg handlet frukt og grønnsaker på markeder, vasket dem i vanlig springvann og laget salater og smørbrød, uten koking. Jeg tror at man kommer langt ved å ikke ha alt for mange bekymringer om å bli syk.

Denne omgangen har jeg vært over en uke i DF. Tenker hver dag på at jeg må komme meg videre, men det er ett eller annet som holder meg tilbake her. Ikke bare er DF en fasinerende by, og jeg synes det er synd med alle som kommer hit og tilbringer en eller to dager, men det er mange vakre steder rundt byen, lett tilgjengelig med buss på egen hånd, eller med en tur. Mexico DF i seg selv har utrolig mye å by på av vakre byggninger, kulturelle opplevelser og faktisk naturopplevelser. Når jeg ikke har vært på Gravity Studio for Pole Dance, har jeg gått, tatt bussen og metro rundt omkring til små magiske steder i denne enorme byen. Selv om jeg har bodd i Japan og funnet veien rundt i digre Tokyo med alle sine togstasjoner (faktisk UTEN å noensinne gå meg vill, og det er godt gjort tatt i betraktning at Tokyo har noen av de største togstasjoner i verden), kan jeg ikke nekte for å ha en følelse av makt og ultimat uavhengighet når jeg reiser med metro og bytter linjer sent på kvelden for å møte mine mexicanske venner, kjenner bussystemet godt nok til å ta en hvliken som helst "collectivo" hvor enn jeg ønsker, eller at jeg uten bekymring kan dra på kino sent på kvelden langt fra mitt hostell, og bestemme meg for at det er så VAKKERT å gå hjem blandt byggninger som er opplyst om natten (med farget lys) og statuer, forbi parker og plazaer i den svalende vinden som kjærtegner gatene, store som små, at jeg kan ikke la være å gå (framfor å være i en fullpakket buss). Og det er helt OK hvis jeg befinner meg langt hjemmefra og ikke vet helt hvor den beste ruten hjem er, og at mørket gjør mange ting ugjenkjennelig. Tross alt har jeg aldri gått meg vill, har bare vært midlertidig på "feil sted". Mexicanerene er veldig snille og hjelpsomme mennesker som vil gjøre sitt beste for å veilede deg dit du ønsker hvis du skulle befinne deg i en situasjon hvor du ikke helt vet hvor hjem er, men jeg tenker at å være en lengre periode i en stor by, og våge å begi seg utover det som føles trygt gjør at man utvikler perfekt rettingssans! Og det er bedre at man selv har en god rettningssans, fordi hvor hardt enn mexicanere prøver, og hvor enn de ønker å hjelpe har jeg (og flere andre) oppdaget at de er egentlig fryktelig dårlig på å beskrive rettninger. Jeg opplevde ofte i Guadelajara at jeg fant selv en lettere og mer effekiv måte å komme meg fra A til B selv, enn det den hjelpsomme staben på Hostel Guadelajara anbefalte. Faktisk tror jeg at jeg ble enn større ekspert enn dem på framkomstmiddler og ruter i byen. I dag har jeg hatt min siste Pole Dance time, på spansk, med Andrea. Gravity Studio er det eneste i Mexic (påstår de, og det er helt sikkert sant) som har sertifiserte lærere, de har også mangel på lærere, siden de ønsker sertifiserte lærere. Det er VELDIG dyrt å ta klasser der, men studio ligger tross alt i Campos Elises, som kysses av gater som har navn som Julio Verne, Enrique (Henrik) Ibsen, Moliére, Plato og andre berømtheter.Uten for Hard Rock Café er det laget stjerner som er dedikert Madonna, Peter Gabriel, Michael Jackson og flere andre.

Det at jeg allerede har vært i Chiapas er en liten hodebry, så jeg klarer ikke helt å bestemme meg hvordan jeg skal krysse over til Guatemala, har ikke lyst å reise gjennom Belize fordi jeg tenker å dra til den østlige delen av Belize via Guatemala. Jeg vet at jeg skal besøke Oaxaca - byen med Monte Alban - og staten med noen av Mexicos aller vakreste strender, Mazunte og Zipolite, og uten masse turister, og til Merida, som alle som har vært der skyter uhemmet av. Fra Merida er Yucatansmest attraktive fortidsminner og pyramider lett tilgjengelig. Tenker meg også til Taxaco, som er 3 timer sørøst med buss fra DF. Hvor jeg kan utforske en grotte og bade i en lagune, og Puebla (omentrent samme avstand men sørvest) som er kjent for vulkaner, fjell og safarier, i mellomtiden håper jeg å rive meg løs fra DF. Det er litt tanken på at jeg kanskje, om ikke aldri mer kommer tilbake, så kanskje liten sjans for det på denne turen. Uansett, nå må jeg hvile mine stakkars bein som har klatret fjell, pyramider og gått masse i byen, og som NÅ begynner å kjenne ettervirkninger av Pole Klasser. I Mexico har akkurat mandag blitt til tirsdag.

Chihuahua Star

Takk og pris at jeg har en intuisjon som er god og som jeg hører på. Hadde det ikke vært for at jeg synes å utvikle ekstra sanser når jeg er ute og reiser alene så hadde jeg ikke sittet her på fergen i dag. I dag er det onsdag 22. desember og det er den siste fergen som går fra Mazatlan før yogakurset mitt starter. Jeg vurderte å reise opp til Topalopambo, men det er ingenting som skjer der, så det ville koste meg mer enn å bare like gjerne ta fergen fra Mazatlan, i stedet for å betale for buss og ferge. Mange fortalte meg at jeg kanskje ikke kom til å få billett fordi det er mange som reiser nå, men jeg bestemte meg likevel får å prøve i stedet for å ta den noen å 40 timer lange turen med buss opp til Tijuana. Og etterpå mange timer sørover. Dessuten satte jeg min lit til "høyere makter", og bestemte meg for at jeg skulle ha billet. Da jeg tok bussen opp til Mazatlan ble jeg sittende sammen med en eldre Mexicansk mann, vi startet ganske fort en samtale om livet og jeg fikk vite masse, masse om mexicansk tenkemåte, utfordringer ett menneske står ovenfor i Mexico og livsfilosofi. Det var utrolig interessant å snakke med han, nok en gang må jeg si jeg er veldig takknemlig for at jeg snakker spansk, ellers har jeg ikke kunne tatt del i livet her på samme måte som nå. Han har jobbet som snakker /eller murer, jeg kjenner ikke det spanske ordet, tror det er murer, men han bygger i alle fall hus. Han er over pansjonsalder som er vanlig i Norge, men jobber allikevel når han kan. Han fortalte at han ikke hadde jobbet på 3 måneder p.g.a. finanskrisen i USA. Ingenting bygges lengre. Han tatt den lange bussturen i over 40 år opp til grensen for å kunne jobbe i USA av og til. Han fortalte om niesen sin på Carliforinahalvøyen som er marinbiolog, men ikke klarer å finne ett stabilt langvarig arbeid og slå seg ned på ett sted. Jeg fortalte at jeg har venner i Norge som også sliter med det samme; å finne ett stabilt arbeid innen visse typer forskning. Han var også ganske bekymret for at jeg ikke skulle få billett med fergen (Baja Ferries), og fortalte at når han reiste kjøpte han alltid lang tid i forveien. Vel, jeg valgte i alle fall å ikke få panikk enda, og det ga uttelling. I Mazatlan spurte jeg taxisjåføren min om det var mye turister der, og om fergen. Han kunne fortelle meg ett det er lite folk, i forhold til hva det pleier å være, og at jeg kom til å få billett. Så jeg gikk å kjøpte billett samme dag som jeg kom til Mazatlan, og ville egentlig reise senere, men jeg reiser med den siste båten før jul. Kanskje dette er Mexicos svar på Danskebåten? Jeg aldri har reist med Danskebåten. Men det er i alle fall bar og diskotek på denne fergen, som spiller 80-talls musikk, jeg sitter å ser på video med WHAM! nå. Det er morsomt å se hvor uskyldige artistene var på den tiden (til og med Madonna) i forhold til de syn vi påpresses nå når vi ser musikkvideoer. I baren kan jeg ta meg en Piña Colada til sjøs hvis jeg vil det. Det hadde vært fint å vært alliert med noen kun for denne turen, da kunne man ha leid en lugar for to eller 4, men å være bare en og skulle betale for det er litt dyrt. Jeg har i stedet ett sete i salongen som heter Dali :) som har blå seter, Picasso på andre siden har røde seter. Det er ikke så mange passasjerer med, så jeg tror faktisk jeg kan okkupere minst 3 seter og strekke meg ut i natt... hvis jeg ikke gjør som Wham! ber noen om å "take me danceing tonight" i mine jeans som har blitt alt for stor, og store hettegenser fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, med pote på baksiden.

Denne fergen er diger; heter Chihuahua Star og er bygd av Mitsubichi H.I. Shipyards i Kobe, Japan i 1989, derfor har man dekk som heter Hokkaido dekket osv, som tributt til Japan. Båten er 187,03 meter, 27,03 meter bred og 48 meter høy. Med toppfart på 23 knop. Jeg innbiller meg at jeg er på en så stor ferge at hvis det er bølger vil jeg føle lite av det. Så langt jeg kunne se i horisonten så havet rolig ut. Jeg tenker å sitte ute på dekk så lenge klærne mine er varme nok. Sitte å se på stjernene og kjenne havluften. Det er nesten varmere ute enn enkelte steder inne i båten, men det blåser ganske mye. Det er klar himmel, så jeg kan se mange stjerner og kose meg.

Det er den 23. desember, jeg sitter nå i La Paz, ett til paradis, utrolig vakker by. En danse, og trommegruppe fra Guinea opptrer nå rett utenfor Deli Cafe hvor jeg har drukket en glohet mocca for å våkne litt. Jeg overlevde fergeturen, ingen bølger, ingen sjøsyke. Det var litt kaldt på båten om natten, men jeg sov av og til, strakte meg ut på 3 seter. Det var flott å komme inn i havnen i morges, det tok selvsagt lang tid, slik som det tok å borde. En så stor båt tar vel minst en dag å laste, og passasjerene måtte komme to timer før båten skulle gå. En hund ble ført rundt for å lukte på all bagasje. Da vi var fremme i 6-tiden i morges tok det lang tid å komme seg i land, og enda lengre tid for å vente på militæret gå gjennom bagasjen til folk. Jeg skrudde på sjarmen og fortalte at jeg skal på kurs i Yoga på Yandara instituttet om noen dager, det er derfor jeg har så mye saker; bøker, klær og yogamatte, "solamente". Sekken min ble ikke åpnet og endevendt :). En ung mann fra Israel jeg møtte på båten, men som bor og studerer i Mexico City, har forbarmet seg over meg. Jeg lot han ta kontroll over transport, og å finne ett sted å sove, trette og sliten ankom vi byen med taxivan (kollektiv), da havnen er 23 km unna La Paz. Vi passerte vakker natur og nydelige strender, og det jeg forbinder med Mexico fra filmer; Kaktus, mange, digre kaktuser. I morgen er det julaften, og om 5 dager starter kurset mitt i Todos Santos... jeg tror jeg bare blir her og nyter været og atmosfæren og sjøen til jeg må ta bussen mot Todos Santos den 27. august.

God jul alle sammen!!!

mange klemmer fra Linda