Steinkvinnen

En dag midt på 1900-tallet var en jeger ute på jakt da han "snubblet" over noen høye steinkonstruksjoner i jungelen. Forran en av dem så han en ung vakker kvinne danse. Han ble så redd at han løp tilbake til landsbyen sin og fikk med seg folk opp til ruinene. Da de kom var kvinnen borte. Stedet fikk navnet Xunantunich ("Steinkvinne" på Yucatec Maya, utt.; suu-nahn-too-neetsj). Xunantunich er ett av de letteste stedene å reise til; man tar en buss fra "Mercado" i San Igniacio for B$ 1.50, kjør i 15 min. Han som samler penger fra deg vil fortelle deg hvor du skal gå av, dessuten er det lett å se er fordi det er en liten ferge og noen suvenirstaller ved veien. Ta med KLÆR for å bade, etter besøket i ruinene er elven ett forfriskende sted å nedkjøle seg etter gåturen opp til ruinene, og etter å ha vandret rundt i heten og utforsket. Når du drar tidlig på morgenen vil du kunne høre (og kanskje se) brølaper og forskjellige fugler (bilder av dyr kommer).

Grunnen til at jeg sier ta med KLÆR for å bade, er fordi jeg mener klær (lang t-skjorte og shorts) og ikke en liten bikini eller badedrakt (men det er lurt å ha under). Kvinner (og menn) i Belize svømmer med alle klærne på, og jeg anbefaler på det sterkeste å følge deres eksempel. Hvis du ønsker å få masse "uønsket" oppmerksomhet, er det en annen sak. Ellers bør du ha som livsregel: gjør som de lokale kvinnene gjør (uansett hva du ser andre turister gjøre), ellers blir du dessverre ikke mye respektert, og sånn er det bare! Det burde ikke være så vanskelig å dekke seg litt til. Menn i Belize er dessuten innpåslitene nok, så man trenger ikke eksponere seg ytterligere.

Når bussen har stoppet og du hopper av, vent på den lille fergen. En hyggelig mann tar deg over elven ved håndkraft, og så begynner du den 15 min. gåturen i varmen opp til ruinene.


El Castillo er den største konstruksjonen på stedet.

Utskjæringer som ble funnet på østsiden av El Castillo (slottet) med utskjæring av bl.a. Chac og andre guder.

El Castillo fra toppen av en mindre pyramide kaldt A-1 rett ovenfor, disse og strukturene rundt danner en Plaza.


Utsikt fra El Castillo, herfra er det en 360 grader utsikt over jungelen rundt.

Døråpning til ett soverom. Maya

Utskjæringer funnet på østsiden av El Castillo, man kan se ett jaguarfjes.

Dette er fergen som tar deg over den vakre elven som du kan ta en forfriskende dukkert i etter turen til ruinene. Spør hvor det er fint å bade, men egentlig kan du hoppe uti hvor som helst.

Xunantunich er veldig gammelt, allerede i 1000 f.Kr. var det bebyggelse i området. På den tiden var det kun en liten landsby, konstuksjonene av de store pyramidene begynte noen 100 år senere.

Mayalegende: Lotusblomsten
Det var en gang en prins fra ett kongerike i den dypeste av de dype Mayab jungler som het Chacdziedzib, det betyr Nattergal. Han var hodestups forelsket i datter av vokteren av en hellig cenote som het Nicté-Há, nå kjent som Lotusblomsten. Den Store Cenote var i mot ekteskap med datteren Lotusblomst, og kaldte inn til eldreråd. Det ble bestemt at Lotusblomst måtte dø, og at prins Nattergal skulle gifte seg kongens datter. Men hoffnarren hørte alt og advarte prinsen som straks sendte sine beste krigere for å hente Lotusblomst til Palasset, slik at han kunne gifte seg med henne. Den nobleste kriger ble sendt, men han døde av pilen til en morder. Hoffnarren så alt og fortalte det til prinsen. Denne gangen tok prinsen av den Røde Kappe med seg pil og bue og dro selv for å finne sin elskede. Den måneskinnsnatten voktet han over sine drømmer under ett ceibatre. Da solen sto opp gikk Lotusblomst for å se på speilbildet sitt i det hellige vannet, da hun så refleksjonen av sin prins i vannet. Han tok henne i armene sine, men en pil kom ut fra skyggene og spiddet hjertet hennes. Hun døde i armene til prinsen og kroppen hennes falt i vannet til den hellige cenoten, hjem for gudene. Prinsen var knust av den dype smerten. Badet i tårer ba han til gudene om medlidenhet og medfølelse. Så dyp var hans smerte at hjertet hans brakk i to,slik at han badet i en dam av blod ved kanten av cenoten. Gudene hørte han, så de sendte Vannherren og Fugleherren. Vannherren dykket dypt ned i cenoten og fovandlet prinsessens kropp til en vakker blomst; Lotusblomsten. Fugleherren stod over prinsens hjerte og fovandlet det til en vakker rød fugl; Nattergalen, for alltid full av kjærlighet.

Fra den dagen av, ved morgengry, kan man se den røde Nattergal komme til vannkanten av cenoter hvor den synger sin evige kjærlighet over den åpne Lotusblomsten.

Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).

Turen til Lamanai

Vi startet tur til Lamanai, mayaruiner som daterer fra 1500 før kristus, og som har vært bebodd helt fram til spanierene kom i 1544. Denne bebyggelsen har egentlig aldri blitt forlatt i følge guiden, da etterkommere av mayafolket enda bor og utøver noe av kulturen enda. Vi valgte å dra med Jungle River Tours, bare det å møte de to meget velholdte Novolobrødrene er verd det. Begge med en litt slurete engelsk, like stort magevolum og like pratsomme. Man spør de ett spørsmål og man får ALL historie, detaljerte beskrivelser og så tar de frem kartet. Vi møtte opp på det uanselige kontoret deres litt før 9 på morgenen, og ble hentet av guiden vår i bil. Vi ble kjørt litt utenfor byen, hvor båtene sto klare, ryggsekkene var midlertidig parkert på kontoret til Jungle River Tour, siden vi skulle rett videre til Sarteneja på kvelden.

Vi fikk en liten båt som tar 12 personer, men vi var 9 stykker på turen. Blandt andre to eldre amerikanske ektepar, North Carolina, den ene rappkjeftet som vi kjenner amerikanerene, som hadde vært å reist mye rundt i latinamerika, to damer fra Carlifornia og en fra Chicago. Turen begynte ved at vi fikk se, "spidermonkeys", edderkoppaper og en diger orange iguana som lå på ett tre og slikket sol. Iguanaen har jeg tatt en video av, men det ble ikke så mye action i og med at den lå stille.

Vi kjørte med båt gjennom ett landskap av vann og trær. Vi ble fortalt at det ikke er mangroveskog, fordi det er bare ferskvann i området, og mangroveskog er brakkvann. Nord-Belize er veldig flatt, grunnen er bygget opp av forsteinede koraller og dyr, så vi er bare 40 m.o.h i denne delen av verden. Det var en virkelig vakker naturopplevelse, hvor fikk se hegrer og en liten krokkodille, kingfisher og andre fugler. Da vi kom frem til Lamanai, spiste vi en superb lunsj laget av mammen til guiden på en platform med bord, benker og løvtak. Det ble som skikkelig picknick ved strandkanten i veldig hyggelig selskap med de to kvinnene fra Carlifornia. Etter at vi hadde spist tok guiden oss på tur, og vi hadde ikke kommet langt inn i området før vi kunne høre brølapene høyt og tydelig. En gruppe brølaper holdt på å trenge seg inn i området til en annen gruppe, derfor var det en "hvem-brøler-høyest"-konkuranse mellom de to. Hvis den ene gruppen klarte å overbevise om at de kunne brøle høyere og skumlere, ville intrengerene kunne bli jaget bort uten fysisk konflikt. Jeg fikk en fin videofilm av apene og brølene deres. I motsetning til de jeg møtte i Bolivia, var disse brølapene svarte. Vi gikk videre inn i jungelen o ble vist en termittue og guiden spurte om vi ville smake på disse høyprotein-delikatessene. Jeg og en til prøvde, jeg spiste to av de små krypene, den første smakte mer av treet og tua si, mens den andre jeg spiste kunne jeg kjenne den litt mintaktige smaken som vedvarte i munnen en stund. Etter å ha gått litt videre innover i junelen åpenbarte plutselig de første ruinene seg, med ansikter på hver side av trappen i sentrum. Ansiktene er de eneste ansikter man har funnet på mayaruiner som ikke har vært ansiktene til mayaer. På den brede nesen og tykke leppene ser man tydelig at folket som er avbildet er afrikanere, og man er ganske sikker på at mayaer handlet med afrikanere da man har funnet sjokkolade, som er fra det Amerikanske kontinentet i pyramidene i Egypt, og at olmecfolket stammer fra afrikanere som ble igjen og bosatte seg der. Ordet lamanai betyr "tildekket insekt", og er ikke det som er det egentlige navnet på Lamanai, men spanierene hørte ikke ordentlig etter når mayaene skulle fortelle dem at landsbyen deres heter "tildekket krokkodille" - Lamanaiai - krokkodiller er ett hellig dyr for mayafolket, og eliten kunne ha en krokkodillehodeplagg som sitt varemerke.

Vi gikk videre til neste pyramide, enda større enn den første og virkelig imponerende med sine 34 meter. Jeg, Solgunn og en som heter Bryan klatret den bratte trappen med meget smale trappetrinne opp på toppen og derfra kunne vi se grønt og flatt så langt øyet kunne se i alle rettninger. Etter å ha klatret ned ble vi ført forbi mayaenes ballspillarena og til kongens palass, som blandt annet besto av det flotte jaguartemplet. Mayaenes skapelseslegende begynner med "the big bang" som skjedde på ryggen av en kjempeskillpadde da universet ble skapt. Det ble skapt to typer mennesker, noen gode og noen som ikke var fullt så gode, de som ikke var fullt så gode ble til brølaper, så brølaper er vel ikke av de helligste dyrene til mayaene i motsettning til jaguaren, krokkodillen og slangen. Maya kalenderen består av to deler, den ene er med klokken og den andre er mot klokken og har 13 måneder. Som mange vet slutter mayakalenderen i 2012, og det er fordi mayaene viste at det er syklusser på 26 000 i universet, og i 2012 er det en syklus på 26 000 år som avsluttes, og man må starte på 0 igjen da det ikke kan lages en kalender som går utover 2012. Man vet ikke om mayaene lagde en til kalender som begynner på år 0 (2012-13), da en spansk herfører tok med seg skriftene deres og brandt dem i Spania i den tro at han skulle få heder og ære.

Mayaene trodde de kunne komme i kontakt med åndene gjennom intens smerte, så de hadde sermonier og ritualer hvor de tok f.eks. den knivskape pigg til skater og rokker og pircet gjennom brystvorter, penis, tunge og andre steder. De trodde også på gjennfødelse, slik at de som var født i en lavere kaste av samfunnet ville bli født inn i en bedre og omvendt. Handikapede barn ble sett på som en gave siden de ville bli gjennfødt som elite i neste runde. Dette var såpass brutal tro, at hvis kongen ikke fikk ett handikappet barn, ville han velge ett av barna fra flokken sin å skade tilstrekkelig til å bli handikappet. De festet noe ved neseroten for å få barnet til å skjele, og så formet de hodet flatt ved hjelp av treflater som de bandt til hodet deres. Mayaene gjorde også hjernekirurgi, det finnes bevis på at de har åpnet skallen til pasienter, og at den har helet igjen. Dvs at vedkommede har overlevd kirurgien, men om de var "vel bevart" etterpå er det ingen som vet. Skjønnhetsidealet var slik at det påstås at for å gjøre ansiktet smalere fjernet de litt av skallen framme i pannen og klemte sammen aniktet slik at det grodde sammen på den måten. Skjønnhetsideal var øreringer (uten øreringer, så ute!) og hodekledning som var jaguar, krokodille eller slange inspirert. Jeg er glad jeg ikke ((evt.) husker at jeg) levde på den tiden!!












Denne Pyramiden i Lamanai viser ett tydelig Jaguaransikt. Hullene du ser er øyne, ører nese og munn. Pyramiden sett på avstand på de to andre bildene.









Den første Pyramiden vi kom til. På Pyramiden er det skjært ut ansikter med tykke lepper og bred nese, de ligner ansiktene til afrikanere. Man finner disse karakteristiske trekkene på mye av Olmeckunst.

Belize; Corozal og Orange Walk Town

Ankom Belize tidlig mandag morgen etter en 7 timers busstur fra Palenque by. Hadde en veldig interesant samtale med eieren av hostellet jeg og Solgunn bodde på mens vi var der, det endte med at vi ble 2 netter. Vi trivdes veldig der, det var utrolig billig, med en eier som så ut som Mexicos Dustin Hoffman, og en frekk katt som kaltes Silve. Den 7 timers bussturen endte kl 03:10 på natten i Chetumal, og det endte med at vi ventet på busstasjonen til 6-tiden om morgenen før vi tok en drosje til Nuevo Mercado for å komme til Corozal tidligere enn det Mexicanske luksusbusselskapet kunne få oss dit. Fra Nuevo Mercado går det busser inn til Corozal og Belize City hele tiden, starter i 7 - tiden om morgenen (bilder av de fantastiske bussene kan ses nedenfor og på FB-siden min). Så tidlig på morgenen gikk det superfort gjennom grensevakt og toll. Vi måtte betale 200 M$ hver for å få lov å beholde inngangskortet til Mexico. Jeg har fått 180 dager siden jeg skal på kurs på Carliforniahalvøyen, så jeg ville IKKE miste den kan man si.

Vi endte med å sove en natt i Corozal (jeg har hatt en litt dårlig start på turen ved å ha vært i dårlig form og hatt dårlig appetitt etter en episode i San Cristobal de las Casas). Det var veldig hyggelig der, men alt for varmt, og for lite skygge for meg så det endte med at jeg koste meg i Hostel Maya Worlds hengekøye med en bok, og sovnet litt innimellom. Etter en god natts søvn reiste vi videre til Orange Walk town. Avstandene er små i Belize. Fra Chetumal i Mexico til Corozal tok det mindre enn en time, og inn til Orange Walk town en time til. Det var en behagelig busstur, vi fikk faktisk en ekspressbuss (med kulehull i ruten (jeg har i alle fall fantasi til å tro det :))). Orange Walk town er ikke særlig spesielt i seg selv, men er ett godt utgangspunkt for turer inn i jungelen med Jungle River Tours hvor det er mulig å bestille en guidet tur i arkeologi, fauna, flora og historien til Orange Walk distrikt fra Maya til moderen tid for kr. 240 pr. person. Mat, drikke og vann er også inkludert i prisen. På turen kan vi på denne tiden av året se masse fugler, brølaper, edderkoppaper og kaimaner, og hvis vi er heldige kan vi se andre dyr håper jeg. Jeg ser veldig fram til det eventyret i morgen! I mellomtiden koser jeg meg nå på Akihito hotel som har eget bad og kabel-tv og trådløst nett slik at jeg kan sitte i sengen min å skrive dette ;)

Orange Walk town er bare 3 timer med en førkrigsbuss fra Belize city og ett senter for mennonitter som er en religiøs gruppe som snakker høytysk, går kledd i gammeldagse klær (slik som amish), de har ikke elektrisitet og andre moderne goder. Men jeg ble fortalt i dag at ungdommene skjuler sine walkmans og mobiltelefoner. Kvinnene går alltid noen skritt etter mannen og er kledt i kjedelige kjoler i mørke farger. De har store skjørt og stråhatter med sjal over. Mennene har jeans med bukseseler og som regel blå skjorte og går med stråhatt. De kjører rundt i hest og vogn. Mennonitt samfunn er ganske vanlige på det amerikanske kontinentet, de kom opprinnelig fra Europa, snakker høytysk, til USA og Canada. Mennene snakker både engelsk og spansk, men da jeg traff dem i Bolivia, ble alt som ble sagt på spansk eller engelsk oversatt til kvinnene, så jeg tror de kun må klare seg med høytysk.








Juletre i Orange Walk Town.








Bussene i Belize ser ut som før 1. verdenskrigsmodeller.

Palenque og fossefallene Misol-Ha og Agua Azul

Ankom Palenque fra San Cristobal de las Casas på fredag. På grunn av regn utenom regntiden, har det gått ett ras som dekket 400 meter av veien fra San Cristobal til Palenque slik at det som skulle være en 4-5 timers busstur ble en 7 timers busstur. Bussen kjørte først nordøst til Villahermosa for så å svinge sørvest igjen til Palenque. Bussen ankom Palenque ca kl 20:00. Var så heldig å møte på en kvinne fra Slovenia, som bodde på Planet Hotel (samme som meg) i San Cristobal, som tipset om ett veldig billig hotel nær bussterminalen med STORT privat bad og veldig rent. For to personer ble det 220 M$, det vil si en 50 Kr. pr. pers. pr. natt. rommet var en drøm, 2 store senger, stort rom og stort bad. Håndkler og såpe lå på sengene som var myke og gode. Det eneste som forstyrrer nattesøvnene i Mexico er at selv om jeg prøver å sove, så sover ikke alle andre.... hele natten er det noen som roper ut hva dem selger, så det er tydeligvis folk som kjøper "chicklets" (noe slags godteri) om nettene, eller i alle fall fra kl. 4-5 om morgenen, da begynner det å bli veldig lyst og noen fugler som ligner kråker (eller ravner) begynner å kvitre, "snatre", huie, plystre og rope. De har ett helt arsenal av lyder de lager, biler kjører rundt hele natten og hanene synes å være døgnville, siden de galer hele natten.

Palenque har alltid vært en drømmedestinasjon, så på lørdag dro vi ut tidlig på morgenen med en turopperatør som skulle ta oss til Ruinene og to berømte fossefall i området. Palenque er en gammel mayaby som var bebodd fra 100 før Kristus og ble forlatt på 900 tallet, den mest kjente herskeren het Pakal (615 - 683), og under han opplevde byen sin storhetstid. Byen ligger (lå) i ett område hvor det regner mest i Mexico, hvor de første åsene reiser seg opp fra gulfkystens sletter. Palenque var (er) rik på Mayaarkitektur og besto av hundrevis av byggninger som er spredt over 15 kv.km. Bare en sentral del av byen har enda blitt gravd ut, her venter enda mange hemmeligheter på framtidens arkeologer. I dag ligger ruinene beskyttet i Parque Nacional Palenque som har 1000 besøkende daglig i høysesongen. Det er nå ca 1 uke til turistene kommer for fullt, og mange er fra Mexico. Jeg har inntrykk av at de reiser mye i sitt eget land, ikke så rart, her finnes alt.


Agua Azul og Misol-Ha er to spektakulære vannattraksjoner som er en del av organisert tur fra Palenque by til Palenque nationalpark og museum. Misol-Ha er ett 35 meter fossefall som kaskader ned i en vid vannbasseng omringet av frodig jungel, man kan gå bak fossen inn i en hule og kjenne på kraften fra fallet og samtidig få en forfriskende dusj. De som er riktig modige kan ta ett bad i det dype bassenget, men det står en del advarsler fordi det er veldig sterk strøm. Agua Azul er ett kraftig, berusende hvitt fossefall, som faller ned i turkise basseng med sterke strømmer. Jeg gikk oppover i jungelen langs elven ovenfor, forbi en indianerlandsby til stedet der elven og fossefallet kommer fra. Vannet kommer fra en fjellsprekk noen km. fra fossefallet. Indianerene i området selger vakre håndarbeider til turistene.