Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)           

                                  

Reise gjennom Tegucigalpa og krysse en vennlig grense

Kirken i San Marcos de Colon

Fra Comayagua reiste jeg til Tegucigalpa (Tegus) tidlig på morgenen. Min plan var å komme meg til Nicaragua mens det enda var lyst, til Somoto på den nicaraguanske side av grensen. Jeg tok en buss som går 06:40 fra Comayagua, og Tegus er ikke så langt unna. Men, vi annkom Tegus etter 12, ettermiddag. Bussene er ubeskrivelig trege. I Tegus stopper de fleste busser i et svært stygg og dodgy område, så da jeg ble satt av bussen ingenmannsland , så jeg ingen andre alternativ enn hoppe rett inn i en gammel, nesten revet fra hverandre taxi som tok meg ganske mange blokker til busstoppet til bussene til Choluteca. Det var ingen måte jeg kunne ha gått den strekkningen, det er det mest skremmende, nedkjørte, stygge og øde stedet jeg har sett frem til nå. Drosjesjåføren tok meg i rettning av hvor bussselskapet Mi Esparanca stopper, men vi passerte et annet selskap som skulle sørover, så jeg spurte sjåføren om å stoppe slik at jeg kunne se om bussen hadde ønsket destinasjon. Og så opplevde jeg den mest forvirrende ting på reisen hittil, men jeg antar jeg følte meg mer sårbar på grunn av ranet, fordi det var rett og slett litt skummelt. Umiddelbart når taxien stopped kom en ung mann og åpnet bagasjerommet på drosjen og begynte å trekke ut bagen min. Over alt ropte menn, "Choluteca, Choluteca" som noen galninger. Det viste seg at 2 eller 3 busselskaper har sitt stoppested der. Og de bare stopper der i gaten. Det er ingen terminaler eller kontorer, eller engang en parkeringsplass der selskapene opererer fra. Jeg, nesten nummen, hoppet ut av drosjen og sa: "! Espera, por favor!" og tok sekken min før den unge mannen fikk den ut. Så, det som videre skjedde er at mannen grep min andre sekk og jeg ble kidnappet (det høres veldig dramatisk, men det var nesten som bortførelse) inn i buss av El Benitio (eller noe slikt) busselskap! Fordi den unge mannen tok bagen min og løp inn i bussen med den .. hva kunne jeg gjøre enn å følge etter? Og, den store bagpack min ble lagt inn i bagasjerommet nederst i bussen, og vi dro avsted! Så var jeg heldig at jeg ikke måtte henge rundt i området i flere timer å vente på en buss. Selv 40 min. ventetid på dette stedet, og jeg tror jeg nesten ville tisset meg ut (ikke egentlig, men vet du hva jeg mener). Det er hvor IKKE hyggelig det så ut der. Jeg var også forbauset av å dra gjennom bydelen med taxi og lurte på hvordan i all verden var taxien var i stand til å få sin utrustede kropp opp de bratte bakkene, og hva jeg ville gjort hvis den plutselig brøt sammen?


Så hvorfor denne bortførelsen av passasjerer? Busselskapene er private og de konkurrerer mot hverandre for kundene, og det var 3 selskaper med "ready-to-go-busser" som sto der, så når en taxi stoppet der, og de så meg (hvite kvinne (og de visste at jeg ønsket å dra til grensen fordi de sa: "Vamos Nicaragua !")), de så en kunde, så gikk de etter jungelloven. Første mann til møllen og så videre. Jo mer aggressive hjelpere, jo flere kunder. Hvorfor i all verden ellers skulle noen komme til det stedet i en taxi? Så de forsto, selv før drosjen stoppet at det var folk i den som skulle reise med bussen. I Tegus stopper selskapene bare forskjellige steder i et område som er farlig om natten, og ikke altfor trygt på dagtid. Reisende må vente på bussen ute i gaten, i varmen. Jeg var glad bussen var på vei med en gang. Og det var en laaaaaang tur, men kort avstand. Det bør være mulig å gjøre turen på 2 timer. Men igjen, i 4 timer drev jeg inn og ut av søvn, jeg hadde aldri hatt sjansen til å gå på do, og heller ikke hadde jeg spist noe. Jeg var så glad når bussen gjorde en 10 min. stopper etter 2 t. og jeg kunne spise, drikke og gå på do. Etter 2 lange timer mer kom jeg i Choluteca, og gjett hva; terminalen var markedsplassen! Ingenting galt med det vanligvis for meg, men jeg var døende av tørst og var trodde jeg kunne friske meg opp litt, men jeg ble igjen plukket opp, og gjetet, inn i en chickenbus denne gangen. En stor gul, vakker Bluebird, og jeg ble fortalt at vi drar "Ahora". Ja, Vamos Nicaragua. Så jeg gikk inn i bussen, fortalte hjelperen at jeg var død av tørst, så han fant meg en mann som solgte vann i små plastposer for 50 cent. Bussen gikk ikke "Ahora". 30 min. passerte, deretter 40 min. og jeg måtte undertrykke alle mine kroppslige funksjoner. Da vi endelig flyttet oss, tok vi en "sightsing tur" rundt byen for å plukke opp folk her og der. Jeg ble ganske overrasket over at de ikke gikk inn folk hus for å fortelle dem at vi nå forlater Choluteca for San Marcos de Colon! Ingenting ville overraske meg i det hele tatt den dagen! Og så dro vi tilbake til markedsplassen. Jeg skjønte at fra jeg ble fortalt at bussen skulle dra til vi faktisk dro, kunne jeg ha funnet et bad, vasket hendene og ansiktet, spist noe, fått en tannrens (Jeg så en tannlege rett ved siden av bussen på "terminalen") og kanskje en hårklipp. Da vi endelig var på vei, klatret bussen sakte opp fantastiske fjell, sørover mot grensen, og jeg glemte alle mine plager og selvmedlidenhet, og henga meg til alt det fantastiske grønne som utfoldet seg, og "fugleoverblikket" av dalen. Og da vi kom til San Marco de Colon, kort avstand, men det tok evigheter å komme dit. Og det var slikt en hyggelig og rolig sted at jeg bestemte meg for å overnatte. Det var sent, jeg var sulten, og Hotel Colonial var veldig, veldig innbydende med store rom, fint bad, myke senger og kabel-TV. Det er et lite sted så jeg utforsket det sen ettermiddagen i skumringen, og dro ikke før 12 dagen etter. Rundt midt på dagen neste dag jeg gikk til markedet for å finne en minivan til grensa, jeg måtte vente 30 min. eller mer for den å fylle seg opp, fordi de drar når de har presset et visst antall personer inn. Det tok 10-15 min. å komme til grensa og jeg måtte gå til innvandringen til / fra Honduras for å "stemple" ut. Jeg ble kalt inn på kontoret til den immigrasjonen, noe som aldri har hendt meg før, så jeg lurte på hva som foregikk. En veldig hyggelig og smilende offiser kom inn og jeg ga ham passet mitt. Han bemerket at det var min bursdag og gratulerte meg, han merket seg navnet mitt, kommenterte det (det skjer ofte. "Linda" er den feminine formen av "Lindo" som betyr vakker, fin, pen, søt) og land mitt. Nesten flørtet litt. Så jeg gikk 5 min over grensen og kom til bussinnesslignende nicaraguanske grensen. Det er den sikreste grensen jeg har krysset, det er ingen landsbyer eller butikker der. Pengevekslerne var fint kledd, og stresset ikke med å få meg til å veksle penger med dem. Allerede der kunne jeg se at nicaraguanerne er veldig avslappet folk.

Utila Cays og reisen videre

Fra Utila dro jeg til en liten øy, eller mer som en gigantisk flat stein i havet, som heter Pigeon Cay. En av holmene til Utila Cays utenfor Utila. Jeg dro dit med Capitain Morgans dykkerskoles båt for å lære å dykke. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, selvsagt, og det tar ca. 20 min. fra Utila. En liten, liten holme med mindre enn 100 hus klynget sammen. Det er så flatt at bare en halv meter mer i vannstand vil føre til flom, og faktisk er alle husene på stylter. Jeg antar de er vant til flom i løpet av regntiden. Folket på holmen lever av fiske på korallrevene, og er, i den forstand, helt avhengig av helsen til korallrevene, som er full av interessant liv, vakre havdyr. En undervannsverden full av farger og variasjon. Jeg visste ikke om jeg ville ha et dykke lisens da jeg ankom Utila, og på grunn av begrenset tid etter ranet, hadde jeg bare en dag med dykking. I Utila er det flere muligheter for dykking og snorkling, man kan velge og vrake blandt skoler og kurs. Jeg fikk se mye av livet under vann uansett; piggskate, Papegøyefisker, blekksprut, små åler, slanger og mye mer. Mitt store ønske er å se hvalhai, men jeg har aldri sett en. En dag vil jeg se dem, og snorkle med dem!

Siden jeg er på vei til Nicaragua det var det tid for å reise videre etter noen dager som øyboer. Jeg tok passasjerfergen Utila Princess II kl. 06:20 om morgen, og tenkte at havet ville være rolig på den tiden, som det var da jeg dro til Utila. Men i foran meg i billettluken hørte jeg folk som spurte etter sjøsyke piller. Jeg tenkte at kanskje det ville bli en litt kaotisk overfart, og siden jeg ikke reiser med båt mye, er jeg aldri sikker på hvordan sjøsyk jeg vil bli. Jeg tenkte at landkrabber i Honduras bare ønsket å være sikkre på at de ikke blir syke. Jeg tok ikke pille, og det ble en ganske kaotisk overfart på vei til La Ceiba. Jeg satt ute på baksiden av båten og er glad jeg gjorde det. Inne er bare et stort rom for passasjerene og det lukter litt av motor der. Jeg holdt meg hele turen og var litt stolt av at jeg ikke ble syk. Bølgene var store, men ganske "milde" så selv om det ville bli vanskelig å gå, hadde jeg ikke følelsen av at båten ble kastet rundt. Sittende ute, bak, fikk jeg ikke se mye, bare hvor vi kom fra og havet. Det var ikke mulig å se hva som skjedde i fronten av båten og tenkte det var sikkert like bra, men jeg hadde tillit "El Capitan" og fergen. Hvis havet er for grovt forlater ikke fergen kaien. Ved Lago de Yojoa, møtte jeg mennesker, som nettopp hadde kommet fra Utila, og de fortalte om en rekke mennesker som ble så sjøsyke at de kastet opp. Jeg vet ikke om det var noen som kastet opp når jeg gjorde på turen, men jeg så noen ganske bleke fjes. Jeg ble mer glad for at jeg hadde sittet ute, bak i fergen, selv om jeg fikk vannspruten i fleisen.

Bilde av kirken Pigeon Cay

Det eneste hotellet.

Da jeg kom tilbake til La Ceiba Jeg tok en taxi (50 lempiras = 15-20 Nkr.) direkte til busstasjonen hvor jeg kjøpte en bussbillett med Diana Express til Tela. Tela er visstnok en veldig fin by, den er berømt for sine karibiske strender, men for meg var det litt bortkastet å reise dit; hadde jeg fått nok av strender, og det var så varmt og fuktig at jeg følte meg sliten. Det er 2 store nasjonalparker der å besøke. Men én ting om Honduras; det er litt vanskelig å reise alene. Ikke fordi det er vanskelig å komme seg rundt, men alt blir mer kostbart, eller vanskelig å gjøre. Alle turer trenger et minimum av mennesker, og Honduras er fortsatt et turistisk uberørt land. Det er ikke blitt overtatt av masseturismen, ennå, og det er en nasjonalpark på hvert hjørne. Jeg må si at Honduras er grønnere og vakkere enn Guatemala. Reiser du i Guatemala vil du ser arr i naturen over alt. Det føles veldig befolket, og naturen er avbrutt av bygninger og landsbyer, unntatt i nasjonalparken i Peten. Hvis du reiser i Guatemala, og synes naturen er vakker der, og elsker det, vil du elske Honduras,kanskje mer. Nå i regntiden er fjellene fantastiske og naturen frodig. Og reisen med båt ut fra La Ceiba gir deg sjanse til utsikt fra havet til åsene og fjellene ender i havet.

Jeg sov 2 netter i Tela med følelsen av at jeg var i en detoxprogram, varmt og fuktig. Og min hud er faktisk mykere. Siden jeg hadde vært i vannet og på båter så mye på Pigeon Cay ble jeg litt solbrent, jeg begrenset tiden ute i solen og forlot Tela til fordel for Lago de Yojoa ganske raskt, hvor jeg bodde på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery, 3 km fra Peña Blanca. Der er det selvfølgelig 3 eco /arkeologiske /naturparker ved innsjøen og 2 nasjonalparker. Jeg gikk turer i Eco Finca, en øko-park med øko-kaffedyrking. Jeg mange fugler (dette er et av stedene fuglekikkere bør besøke), selv tukaner, og vakre blomster, små bekker og elver som jeg kunne ha svømte i, men jeg visste ikke. Jeg besøkte også en foss. Mer i neste blogg.

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.