Mine siste dager

Saa, det har vaert noen ville dager etter den uheldige episoden i Chimaltenango. Etter foerst aa nesten ha tenkt serioest at jeg maa dra tilbake til Norge, vet jeg at dette ikke kommer til aa skremme meg fra aa bli vaerende. Etter aa ha sittet hos politiet en hel dag for aa melde fra om ranet, hadde jeg onsdagen da ingenting skjedde. Jeg ringte ambassaden og UDI, men ble gaaende hele dagen, nesten, alene i Lenchos hus. Den dagen var en av de svarteste i mitt liv. Jeg kunne ikke la vaere aa tenke: "hva hvis..", "Hvordan kunne... " osv. Jeg tenkte at jeg kom til aa bli gal hvis jeg skulle maatte tilbringe masse tid i denne byen, og at jeg ikke hadde lyst til aa gaa ut i gaten igjen. Paa torsdag, dagen etter, sto jeg og Lencho opp tidlig og tok en chickenbus til Guate for aa dra paa ambassaden, heldigvis er jeg kort distanse fra Guate (Guatemala city) i det minste, saa det koster bare 7Q aa komme seg dit. I Guate tok vi ett gammelt skrapjern av en bybuss til zona 10, 14 calle, hvor ambassaden ligger. Man kommer dit ved aa ta R40 buss, i alle fall fra den rettningen jeg kom fra. de fleste som kommer til ambassaden kommer nok fra Antigua, hvor det er rapportert hoeyest rate av lommetyveri og stjeling av verdisaker i hele Guatemala. Det er ogsaa den mest turistiske byen her. men foer jeg doemmer noe her, husker jeg at da jeg bodde paa studenthjem, skjedde det ganske hyppig at noen mistet sin laptop eller andre verdisaker fordi en person rett og slett gikk inn i det ulaaste rommet og hentet det. Det har vaert mange episoder av tyveri paa studenthjem i Norge den tiden jeg har bodd paa slike steder.

De siste dagene har vaert en kamp om aa faa overfoert noe penger via Western Union eller paa hvilken som helst maate fra Norge, siden min laptop var stjaalet og jeg ikke kunne vaere i kontakt med Norge naar enn, saa maatte jeg laane laptopen til Jonatan og sjekke med jenve mellomrom. Det er ganske spesiell situasjon for meg aa maatte vaere avhengig av at andre mennesker hjelper meg med penger eller andre ting paa den maaten som de har gjort her. Jeg er ganske sikker paa at hvis en mann fra Guatemala hadde blitt ranet i Norge, saa hadde ikke han uten videre blitt tatt inn i ett norsk hjem. I dag har jeg "fri" og slapper av. For foerste gang trenger jeg ikke aa jobbe frenisk med aa komme meg ut av situasjonen jeg har vaert i, og foeler at jeg kommer meg raskt paa beina igjen. Jeg trenger "bare" aa vente paa at ett nytt visakort skal komme til ambassaden i Guate. Heldigvis har jeg en liten bank i Nord-Norge og kjenner hun som jobber der, saa hun faar nok alt ordnet mye raskere enn hvis jeg hadde hatt en bank i oslo. Takket vare min ressurssterke venninne Cecilie fikk jeg heldigvis noe noedpenger sendt i gaar paa soendag, noe som var en stor lettelse siden mennesker som ikke har saa mye har gitt meg mat og husly i disse dagene, og fremdeles gir meg mat og husly. I dag fikk jeg, gjennom Western Union sendt ett stort beloep penger som jeg haapet at jeg skulle kunne faa tatt ut i US$..... men det fikk jeg ikke dessverre. Jeg har ikke saa veldig bruk for quetzales akkurat naa, fordi jeg tenkte aa vente paa bankkortet mitt i El Salvador i stedet for aa sitte her. I El Salvador bruker de naa US$, dessuten er vekselraten mye hoeyere for US$ enn for alle valuta rundt her. Honduras og Nicaragua har billigere valutta enn Guatemala, men jeg kan ikke reise saa langt som Nicaragua uten aa kunne ta ut paa kortet mitt. Det er ikke saa billig aa sende gjennom disse pengeselskapene, saa det kan ikke fortsette. Takk ogsaa til min venninne Jeevani som sa seg villig til aa overfoere en sum fra foreldrene mine til Guatemala. uten dem i Oslo saa hadde jeg maattet leve paa mine venner lengre. Det er faelt naar man har penger, men ingen tilgang til dem. Heldigvis kunne ikke tyvene ta noe fra kontoen min fordi jeg har separate kontoer, og banken min sperret kortet raskt. Det jeg synes er ekkelt aa tenke paa naa er at tyvene har livet mitt. Jeg tenker med gru paa hvis de faar aapnet den og at jeg har bilder osv. der. Det stoerste tapet for meg er aa miste mine papirer paa kursene mine, og den flotteste yogamanualen jeg noensinne har sett. Jeg soerger dypt over den. Jeg soerger over papirene mine fordi jeg synes det er viktig for meg aa vise at jeg har gjoert noe mer enn aa bare loffe tilfeldig rundt i Sentral-Amerika. Jeg har tatt utdannelser og laert ting.

I gaar, soendag, var en dag som viste at kanskje det aa bli robber kunne gjoere meg til ett lykkeligere menneske faktisk enn jeg var. Ikke det at jeg ikke var lykkelig foer ogsaa, men det er slitsomt aa reise alene, og gode venner som de her i Guatemala er ikke noe man snubler over hele tiden. Naar jeg mediterer paa det, saa var den eneste maaten aa ta dette paa som en ny sjanse og la den "foede nye sjanser" eller multiplisere seg om man vil. Naar en sjanse kommer maa man gripe den, og sjanser kan faktisk komme i svarte, haaploese situasjoner, man maa bare se dem. Av menneksene her har jeg laert at de eneste redskaper vi trenger er medfoelelse og enkle handlinger ut fra godhet. I ett land som Norge det er lett aa overse dette fordi vi har penger, vi har det komfortabelt. I gaar ble jeg innvitert aa spise hos en Guatemaltec familie som bor under saa kummelige forhold at jeg vet om flere i Norge ville rygget. De hadde klart aa skrape sammen til ett "hus" med ett rom, og mannen, som er bror til Seferino (venn av lencho) som jeg har nevnt foer, hadde klart aa bygge to til smaa rom, og hadde en "husvarmingsfest" i huset sitt. For dette hadde de innvitert utallige familiemedlemmer, naboer og menighet, og meg, som de aldri har moett. De serverte den enkleste, men for meg nydeligste mat jeg har spist paa lenge, og selv om jeg spiser veldig billig her i Guatemala, spiser jeg ganske flott egentlig i resturanter som ogsaa leverer for turister. Det samme gjelder maten jeg spiser i huset til Lencho, linser og ris er noe av det billigste man faar her. hos denne familien, serverte de linser, ris og ett stykke storfekjoett og tamales med mais. Jeg var drittlei av tortillas da jeg kom fra Mexico, men naa setter jeg pris paa dem igjen. Mange ville kanskje vaert redd for aa spise maten og rynket paa nesen, redd for aa bli syke osv av aa spise denne maten. Etter alt jeg har sett og opplevd var jeg takknemlig for aa spise det, og det smakte himmelsk. Seferinos soester Magdalena er kjempesoet og forsikret meg om at Gud kommer til aa ta seg av alt, saa jeg trengte ikke aa bekymre meg for noe som helst. Hun skulle be for meg, at alt gaar meg vel i livet heretter. Folk her er veldig religioese, og selv om jeg ikke har ett forhold til religioesitet, saa er jeg takknemlig for hjelp fra baade oven og menneskeheten.

I gaar var en bra dag. Senere paa kvelden kom en annen venninne av Lencho som heter Mildred, men de kaller henne Miko sammen med soennene sine. Den yngste er det mest utrolige jeg har sett; nydelige dypblaa oeyne med svart haar og moerk hud. Oeynene litt skraatt saa naar han kikker paa deg fra siden ser han ut som en liten rakker. De hadde med seg ett TV spill; danse som Michael Jackson. Hun hadde med seg ett annet soeskenpar, en nydelig tenaaringsjente og en gutt som var hennes nevoe og niese, saa vi 11 personer i Lenchos lille hus. Vi brukte to timer paa aa spille spillet, alle danset "rompa av seg" og vi lo kjempemye. Vi var Michael Jackson selv, Michael Jacksons zombier i Thriller, hans dansere i de forskjellige videoene. Det vi skulle gjoere var aa foelge koreografien med en sensor i haanden som registrerte bevegelsene. Etterpaa tok vi en dansetime fra spillet og laerte noen "moves" fra Billie Jean, hele tiden mens en stor gryte med linser og en gryte med ris puttret paa ovnen. Vi laget en salat med boennespirer og tomater, med masse limejuice paa, og saa spiste vi i 8-tiden paa kvelden. I dag er jeg paa internet Cafeen til lencho for aa skrive dette, og for aa faa vasket klaer, noe som var kritisk siden jeg har hatt for mye aa gjoere i det siste til aa faa gjoert det. I morgen skal jeg ta en avgjoerelse paa hva jeg skal gjoere inntil visakortet mitt ankommer ambassaden i Guate.

En fin ting aa ha med seg er: Hvor enn du gaar i denne verden, gaa med hele hjertet ditt! Vi vet aldri hva som kan skje i morgen, vi vet bare hva som er akkurat naa. Livet er tross alt basert paa kapasiteten av energi du har inne i deg, ikke noe som er utenfor deg. Naar du gaar i din egen kraft, kan ingenting gjoere deg ressurssvak og hjelpesloes, og det er alltid noen halmstraa der ute. Sjanser blir foedt ut av de mest skremmende og tilsynelatende mest haaploese situasjoner, og de multipliseres naar du griper dem!

Kunsten aa bli robbet

Hele tiden mens jeg har reist i Guatemala har jeg hoert den ene historien etter den andre om mennesker som blir robbet. Noen ganger blir de rett og slett fratatt sakene ved hjelp av utspekulerte metoder. Flere opplever at de blir distrahert av noen, og saa er plutselig alle tingene deres borte. Jeg har vaert i Guatemala nesten 3 maaneder uten at noe har skjedd, jeg har tatt den beroemte Chickenbussen og reist alene med den. Den siste turen var fra Pana til Chimal. Jeg kom til Chimal for aa sette igjen noen saker fra reisen i huset til Lencho mens jeg reiste ned til Nicaragua og Honduras, slik at jeg skulle slippe aa baere saa mye. Jeg ble lettere enn det jeg trodde jeg skulle bli.

Guatemala er det farligste landet i Mellom-Amerika, til og med Honduras er tryggere, og Nicaragua, med borgerkrig i fortiden, er tryggere og mer avslappet. Chimaltenango og Guatemala City er 2 av de farligste byene i denne delen av verden, sammen med San Salvador. Men jeg kjenner Chimal veldig godt, og vennene mine bor her, saa jeg kom hit for aa treffe dem foer jeg dro soerover. Det er rart naar man alltid har foelt seg trygg, uansett hvor i verden man er, aa plutselig faa verden snudd paa hodet. Og folk i Guatemala lever med dette hver dag. Min venn Jonatan f.eks. jobber i Guate (Guatemala city) og ble 2 ganger kidnappet av selveste politiet. Ikke bare kidnappet, men ogsaa truet. De ba han om aa kontakte familien sin i USA for aa sende dem $500 som loesepenger. Lencho har faat internettkaffeen sin robbet, pluss de som var der akkurat da. Overgrepene som skjer paa befolkningen her er hyppige, hver dag forsvinner det rundt 20 personer, ofte barn, som ikke kommer tilbake til familien fordi de har blitt kidnappet. For ikke aa snakke om hvor mange mennekser som forsvinner i USA hver dag, eller i verden for oevrig. Det er ikke bare Guatemala som er ett farlig sted. Tirsdags morgen pakket jeg sakene mine for aa dra til Copan i Honduras. Men for aa komme til Honduras maa jeg enten til Antigua eller Guate. Og for aa komme til en av de stedene maa jeg ta en chickenbus herfra. Det var paa vei til bussen at jeg ble robbet. Jeg trodde ikke det kunne skje paa ett sted jeg kjenner saa godt, men NAA vet jeg at det skjer med mine venner som bor her ogsaa. Jeg er vant med aa se store pistoler og gevaerer siden politiet baerer de rundt hele tiden, saa da jeg foerst saa en pistol peke paa meg var jeg ikke sikker paa hva som skjedde. Jeg har foer, i Nepal og i kashmir hadd gevaer pekt mot meg, men ikke i samme kontekst, saa jeg var ikke redd foer etter hele episoden. En mann kom og skulle hjelpe meg paa bussen, han fikk det til aa se ut som om vi var venner og kom sammen, i flg. de som var rundt. De trodde jeg kom med 2 menn. En annen mann ankom etter den foerste, og en 3 mann avledet oppmerksomheten til de rundt. De er ganske rart at de viste hva de skulle ha, men de gjorde det, proffe som de er. De truet til seg alt av verdier, og naar man moeter noen med pistol er det best aa adlyde, det var ikke foer jeg satt paa politistasjonen at det gikk opp for meg, og hele onsdag foelte jeg at jeg var i ett mareritt. Alle forsikret meg om at jeg vr heldig som var i livet, kkurat da syntes jeg nesten ikke det var en troest. Det som er det vaerste er at papirer paa kurs jeg har tatt er borte, de som jeg tenkte jeg skulle legge igjen, men jeg skal skrive og spoerre om det ikke er mulig aa faa nye. Heller ikke var det noen troest aa hoere om mange andre som det samme skjer med, det gjorde det nesten vaerre. Jeg har foelt meg som en idiot, har gaatt gjennom alt spurt meg selv hvrdan jeg kunne forhindre aa bli robbet, har beskylt meg selv for aa vaere dum osv. Og tenkt at jeg heller ville vaere doed enn saa dum. Men jeg har fantastiske venner her som har oppmuntret meg og hjulpet meg, det vaerste er aa miste kortet for aa ta ut penger saa uten mine venner kunne jeg bodd paa gaten nesten. Vel, saa dramatisk er det kanskje ikke, samtidig som jeg hoerer om folk som blir robbet, hoerer jeg at de faar hjelp av noen, om enn ikke av politiet.

I gaar var jeg hele dagen paa ambassaden, siden jeg ikke har ett roedt oere kom Lencho sammen med meg. Vi tok chickenbussen til hovedstaden Guate og hoppet av ved utkanten av byen hvor vi tok en buss merket R40 til zona 10 hvor den Norske ambassaden ligger. Det er ett ganske raaflott omraade, so foer var trygt, men som naa har blitt like utrygt som zona 1 i byen. Paa ambassaden fikk jeg mye hjelp og forstaaelse, kvinnen som hjalp meg var, selvsagt, ferievikar og naa er det ferietid i Norge. Men de greide aa skaffe meg ett noedpass mens jeg ventet, paa tross av datakraesj. Og de har begynt prosessen med aa bestille meg ett politipass som jeg kan hente naar som helst. Nytt visakort blir sendt til ambassaden, og alt ordner seg. Kvinnen som hjalp meg, Katrine, kommer hver sommer til Guate for aa jobbe paa ambassaden, hun fortalte at det samme skjedde med henne, men hun ble i tillegg skutt mot. Det er vanskelig aa ikke klandre meg selv for det som skjedde, men som Jonatan sier: alt skjer av en grunn, og vi kan aldri vite hva som skal skje. Vi kan doe i morgen, saa det eneste vi kan gjoere er a gaa videre. Saa jeg maa bare glemme det som skjedde og fortsette med planen min. Forhaapentligvis kan jeg fortsette med bloggen min selv om laptoppen min er borte.. vi hadde lykkelige 6 maaneder sammen jeg og min laptopp. Den begynte a bli litt slurete og sen etterhvert p.g.a. alt reisestoevet og behandling, men den var god aa ha.

Naa naar jeg gaar i gaten i Chimal oensker en del av meg aa se de som tok sakene mine, rope: DE HAR TINGENE MINE, TA DEM!!! og en anne del av meg er redd for aa treffe dem eller noen andre likesinnede igjen. Men faktisk foeler jeg meg like trygg naa i gaten i Chimal, selv om jeg er takknemlig for at Lencho kom med meg til ambassaden i Guate. Hadde ikke lyst til aa gaa til bussen, reise med bussen, eller surre rundt aa lete etter ambassaden i Guate alene. Heldigvis jobber en venninne av Lencho rett ved ambassaden, saa hun forklarte hvordan vi raskest mulig kunne komme oss dit.

Alt vel :) vi ses i Honduras (eller kanskje eg tar en uke i El Salvador foerst)