Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.
Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).
