Bo med familie i Las Palmas, Miraflor

Jeg sov 3 netter i den ganske pene byen Esteli før jeg dro til Reserva Natural Miraflor. Da jeg forlot Esteli kl. 05:30 i morgen, fant jeg ut at et par fra USA skulle med samme buss til en annen del av Miraflor. En gammel dame kom inn på bussen, og uttrykket. "katten ut av sekken" ble til virkelighet da en av hennes plastposer ble levende, og plutselig krøp en liten kattunge over henne. Den gamle damen puttet kattungen tilbake i plastposen for å forhindre den fra å vandre omkring. Vi 3, gringoer, lo av synet av kattungen som stakk ut av plastposen. Damen hadde ikke noe i mot all oppmerksomhet hun og katten hennes fikk. Kattungen fikk komme til oss da damen bandt en hyssingstump rundt halsen slik at den ikke skulle gå seg vill i bussen. Bussturen var hinsides humpete, så stakkaren strevde for å holde seg på føttene. Ikke bare hadde damen en katt i en plastpose, men hun hadde også kyllinger i en boks. På den humpete og veldig trege bussturen på uasfaltert vei, i en skranglekasse av en buss, hadde jeg en veldig, veldig interessant samtale med paret fra USA. Hun hadde reist i Nicaragua før, og jeg har aldri møtt noen som har vært så godt informert om historie og kultur som jeg vanligvis er. Vanligvis er jeg som en turguide med altfor mye informasjon, og folk spørr meg om ting. Vi var så dypt i samtale at jeg glemte å gå av ved huset til familien, faren i familien, Dennis, plukket meg opp på en motorsykkel ett lite stykke forbi huset.


Estela har planted utrene sine i flasker, bokser og en gammel fotball. Veldig smart og dekorativt.

Utenfor huset til Estela og Dennis blomstrer det villt med blomster i alle farger til stor glede for kolibri, sommerfugl, bier og biller (og selvsagt mennesker)

Estela med sitt tantebarn Daisy og datteren Rosario.

Slutten av fotturen var dette 30 m. fossefallet hvor jeg kunne nyte det friske, kalde vannet den utrolig varme dagen. Fossen er fritt fall, den slo nesten pusten ut av meg da jeg nermet meg.




Jeg ønsket å bo hos vertsfamilie, og lære om livet til familiene i naturreservatet, og se hvordan de levde, siden deres liv er ganske primitive fra vårt perspektiv. Det jeg fant ut, er at til tross for mangel på elektrisitet og tonnevis av ting som vi er vant til ​​i Norge, er at det ikke er et primitivt liv i det hele tatt. Faktisk er det ett veldig naturlig, rolig og stressfritt liv, og jeg kunne tenke meg ett slikt liv selv. Ikke noe press om å eie ting, ingen høye reklamefilmer fra TV som forteller deg hvor ulykkelig du vil være uten en viss unyttig ting. Huset til Estela og Dennis, min første familie, var så vakkert. Den originale og enkle designen av deres selvkonstruerte hjem imponerte meg veldig. Veggene er laget av murstein og bambus. Gulvet er laget av betong som er feid rent. Det er 3 innganger til huset, 1 gjennom det åpne kjøkkenet, 1 til det de kaller "Sala" (allrom), hvor familien tilbringer kveldene sine. De har en bambus sofa med store sitteputer, og puter for ryggen, og et par stoler. En inngang er til det lille spiseområde ved siden av kjøkkenet. Veggen mellom kjøkkenet og spiseområde laget av bambus. I spiseområdet har de et langbord til familien og noen gjester, og plaststoler. Utenfor er det fullt av vakre sommerfugler, kolibrier og blomster. Jeg var så imponert over de hjemmelagede dekkorasjonene, og fant meg selv beundrende hver eneste detalj i huset hele tiden. Det er så driftig og ressurssterkt gjort at jeg tenkte at det er et perfekt hus. Og ja, å leve et naturlig liv, med akkurat de tingene mest nødvendig, og i midt i vakre blomster og trær gjør folk glade, avslappede og veldig, veldig godhjertede. Jeg ble varmt tatt i mot, og det var ett veldig komfortabelt og avslappende opphold, jeg ønsket ikke å forlate stedet. Deres barn er så nydelige, jeg kan aldri møte noen som dem over hele Norge, og til min overraskelse sa de at de aldri vil kunne bo i en by. Selv om de faktisk har reist litt, og kjenner Managua, Granada, og selv Costa Rica vil de bo i naturen. De synes ikke det er kjedelig å tilbringe en dag i sitt eget eget selskap, tenker over livet, ta rideturer i skogen og så videre. De sang og danset for meg og viste meg hvordan de danser kumbia i Miraflor. Men det var på kvelden. Jeg ankom familien kl. 07:00 om morgenen, og Estela laget meg til en deilig frokost. Guiden, Nelson, kom for å plukke meg opp kl 08:00, og han tok meg rundt til fots i området, til en 30 m. foss, i fritt fall, hvor vi svømte til slutt. Jeg hadde en deilig lunsj med familien, og så fikk jeg spørre om gården og livet der. De har to griser, en ku, noen høns og 2 hester. De dyrker bønner, mais og kaffe organisk. De har også noen grønnsaker, og når de trenger noe, går de til naboen (som er bestemoren til Dennis eller fetter av Dennis, Nelson, min guide for dagen) og de bytter; en tomat for en salat. Noe av avlingen selger de som organisk sertifiserte produkter fra naturreservatet. Ett av de stedene hvor du kan kjøpe deres økologiske produkter er i Cafe Luz motsatt av Hospedaje La Luna hvor jeg bor når jeg er i Esteli. De har noen økologiske grønnsaker og økologisk kaffe. Barna i familien går på skole mandag til torsdag, 6 timer. Gutten er Dennis 11, jenta Rosario 16, og en kusine som vokste opp med dem, er Daisy 17. Rosario og Daisy fortalte meg at de er som søstre. Daisy vokste opp mellom bestemoren (også Rosario) og Dennis og Estela. Jeg nøt en hyggelig middag med hele familien, senere åpnet himmelen seg opp og slapp ut alt vannet i skyene. Vi var ute, under ett tak av bambusblader konstruert over en behagelig hengekøye, men selv den korte avstanden tilbake til huset var nok til å gjennomfukte den som prøvde å forlate sikkerheten under taket. Jeg var veldig sliten etter å ha sovet i ett dorm.rom i Esteli og av å stå opp kl 5 om morgen, så jeg spurte familien når de går til sengs, og det er 20:00! Men, fortalte de meg, noen ganger, når de har gjester er de oppe helt til 21.00!! Familien hadde et par lys i huset som var koblet til et par solpaneler Dennis fikk tak i bare 4 måneder siden, fortalte han. De fortalte meg litt om borger krigen og hvordan de har måttet kjempe for å få huset bygget, og av alle de lidelsene de måtte gå gjennom for å få det de har nå. For meg var de en veldig, veldig glad og lykkelig familie. Og da jeg spurte hvordan det er å være en kvinne der, ble jeg fortalt at det er svært godt og trygt, og også ett avslappende og godt sted for barn å vokse opp. Selv om de drar til Esteli og Managua ofte, har familien ingen lengsel etter det moderne liv med TV og støyende biler.

Siden det regnet masse var jeg en smule bekymret for å måtte stå opp om natten for å gå til "latrina", utedoen, i løpet av natten. Men det var så stille der, og stummende mørkt (det er ingen gatelys eller andre kunstige lys, så jeg måtte ta med meg lommelykt i tilfelle av naturen skulle kalle i natten), at jeg sov som en baby, og var uthvilt og full av energi til å dra på en lang ridetur dagen etter.

Foto. fra min tur i området. Bildet er langt fra å gi rettferdighet til skjønnheten og rikdommen i landskapet.

Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Palenque og fossefallene Misol-Ha og Agua Azul

Ankom Palenque fra San Cristobal de las Casas på fredag. På grunn av regn utenom regntiden, har det gått ett ras som dekket 400 meter av veien fra San Cristobal til Palenque slik at det som skulle være en 4-5 timers busstur ble en 7 timers busstur. Bussen kjørte først nordøst til Villahermosa for så å svinge sørvest igjen til Palenque. Bussen ankom Palenque ca kl 20:00. Var så heldig å møte på en kvinne fra Slovenia, som bodde på Planet Hotel (samme som meg) i San Cristobal, som tipset om ett veldig billig hotel nær bussterminalen med STORT privat bad og veldig rent. For to personer ble det 220 M$, det vil si en 50 Kr. pr. pers. pr. natt. rommet var en drøm, 2 store senger, stort rom og stort bad. Håndkler og såpe lå på sengene som var myke og gode. Det eneste som forstyrrer nattesøvnene i Mexico er at selv om jeg prøver å sove, så sover ikke alle andre.... hele natten er det noen som roper ut hva dem selger, så det er tydeligvis folk som kjøper "chicklets" (noe slags godteri) om nettene, eller i alle fall fra kl. 4-5 om morgenen, da begynner det å bli veldig lyst og noen fugler som ligner kråker (eller ravner) begynner å kvitre, "snatre", huie, plystre og rope. De har ett helt arsenal av lyder de lager, biler kjører rundt hele natten og hanene synes å være døgnville, siden de galer hele natten.

Palenque har alltid vært en drømmedestinasjon, så på lørdag dro vi ut tidlig på morgenen med en turopperatør som skulle ta oss til Ruinene og to berømte fossefall i området. Palenque er en gammel mayaby som var bebodd fra 100 før Kristus og ble forlatt på 900 tallet, den mest kjente herskeren het Pakal (615 - 683), og under han opplevde byen sin storhetstid. Byen ligger (lå) i ett område hvor det regner mest i Mexico, hvor de første åsene reiser seg opp fra gulfkystens sletter. Palenque var (er) rik på Mayaarkitektur og besto av hundrevis av byggninger som er spredt over 15 kv.km. Bare en sentral del av byen har enda blitt gravd ut, her venter enda mange hemmeligheter på framtidens arkeologer. I dag ligger ruinene beskyttet i Parque Nacional Palenque som har 1000 besøkende daglig i høysesongen. Det er nå ca 1 uke til turistene kommer for fullt, og mange er fra Mexico. Jeg har inntrykk av at de reiser mye i sitt eget land, ikke så rart, her finnes alt.


Agua Azul og Misol-Ha er to spektakulære vannattraksjoner som er en del av organisert tur fra Palenque by til Palenque nationalpark og museum. Misol-Ha er ett 35 meter fossefall som kaskader ned i en vid vannbasseng omringet av frodig jungel, man kan gå bak fossen inn i en hule og kjenne på kraften fra fallet og samtidig få en forfriskende dusj. De som er riktig modige kan ta ett bad i det dype bassenget, men det står en del advarsler fordi det er veldig sterk strøm. Agua Azul er ett kraftig, berusende hvitt fossefall, som faller ned i turkise basseng med sterke strømmer. Jeg gikk oppover i jungelen langs elven ovenfor, forbi en indianerlandsby til stedet der elven og fossefallet kommer fra. Vannet kommer fra en fjellsprekk noen km. fra fossefallet. Indianerene i området selger vakre håndarbeider til turistene.

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.