Carl Gustav Jung, NASA og Vaskebjørn

Når man er i Karibien, tror jeg Bob Marley `s musikk er hva folk flest vil huske at de hørte. Jeg kan forstå hans popularitet, musikken er perfekt for det late, ubekymrede liv i varmen, med lange strekninger av strender og jungel. I Puerto Viejo hører man all slags musikk, men takk Gud, siden jeg forlot Guatemala har jeg sluppet unna musikken til Rhianna, Britany Spears deres medsammensvorne. I stedet er det salsa,  merengue, cumbia, raeggeton og bedre band og musikere fra den vestlige verden som blir spilt. Bussen ned (det er nedoverbakke fra du starter fra San Jose) til kysten, Puerto Viejo, tar 3 timer (hvis jeg husker riktig, føles det som for lenge siden). Veien går ganske bratt nedover og er ganske svingete, så jeg følte meg som om frokosten min var i ferd med å komme opp igjen av og til. Du kan ikke se veldig mye annet enn grønt, fordi veien er smal og omgitt av åser og vegetasjon. Puerto Viejo er et vakkert sted ved kysten, og veldig turistisk. Jeg var heldig nok til å besøke stedet i løpet av lavsesongen, slik at stedet ikke var over "overgrodd" av turister, men det var backpackere og ganske mange familier fra Tyskland og Holland rundt omkringt. I helgene, liker Ticas selv å komme dit, rømmer fra byene for å få litt sol og natur.

Dagen etter at jeg kom til Puerto Viejo jeg tok bussen til Cahuita Nasjonalpark. Det er en litt spesiell park fordi det beskytter tropisk lavland våt skog (regnskog), strand og korallrev. Det finnes over 500 arter av fisk og et bredt utvalg av fugler og pattedyr. På bildet under kan du se den lille fyren jeg møtte, vandrende alene på stien ved stranden. Jeg var i parken svært tidlig (tok en buss i retning Limon 09:00 om morgenen, og var i parken etter 30 min.), Jeg gikk alene (ikke mange turister som var kommet ennå) i egne tanker min egen verden, fotograferte, da jeg hørte en lyd bak meg. Da jeg så bak meg, var det en vaskebjørn som kom mot meg, ganske ubekymret over at et menneske gikk der. Glad for at jeg hadde kameraet mitt klart, fordi denne lille fyren var opptatt, og var ikke i ferd med å stoppe opp og posere for meg. Han passerte meg, og jeg stoppet for å prøve å "snappe" ett bilde av ham et par ganger, men han gikk raskt bortover stien. Da han hørte meg følge ham (det var på "menneske stien"!), kikket han først tilbake på meg litt refsende, og etter en siste "salut" forsvant han inn i jungelen. Den vaskebjørnen som bor i dette området av Costa Rica er "crab-eating Raccoon" (spiser krabbe) og er innfødt til myrlendt og jungel områder i Sentral (Costa Rica)-og Sør-Amerika (ned sørover til nord i Argentina og Uruguay (øst for Andes, og de finnes også i Trinidad og Tobago)). De lever av krabbe, hummer og andre krepsdyr og noen ganger de skal beite på små amfibier, skilpadde egg og frukt. Min venn her har en god kilde til alle disse matvarene. En måte å gjennkjenne dem som vaskebjørn er banditt masken og buskete, ringet hale. Den kystnære krabbe-spisende vaskebjørnnen er ikke så buskete som vanlig vaskebjørn og virker mindre og slankere. De vokser til 41-60 cm (hode til hale, er halen 20-42 cm), skulderhøyde er ca. 23 cm. hunner er vanligvis litt mindre enn hannene. Vaskebjørn er nattaktive dyr (men ikke strengt nattaktig, de gå ut dagtid for mat av og til, spesielt hunner med unger i hiet), reiser i små grupper på 1 eller 2 familier søker etter frukt, grønnsaker og små dyr (hvis de er den vanlige vaskebjørnen funnet i USA og Canada). Ofte kan de sees vaskende hendene sine og maten i vann før de spiser som om de vasker maten. De er gode svømmere, men de foretrekker å være opp i et tre, som er der de er oftest funnet. Oppe i et tre er de bevisst alt rundt dem, og kan se farer som er langt borte. Vaskebjørn er svært nysgjerrige forlater ingenting uoppgjort. Dette har sine opp og ned sider. Nysgjerrighet kan bane vei for nye og spennende ting. Men nysgjerrighet uten forsiktighet kan bane vei til trøbbel. Det spanske navnet på dyret er mapache og det kommer fra Nahuatl (Maya-språk). Maya og Aztec kalte den mapachin.
vaskebjørn mytologi: Dette er virkelig en interessant dyr, og interessant at jeg møtte ham! I indiansk (Abenaki og Penobscot stammene) mytologi var det en vaskebjørn Gud som kaltes Azeban hvis talenter er rampete, morsom og trivielt. Han dukker opp i mange historier for barn der han medfører problemer for andre. Abenaki og Penobscots er relaterte stammener som bor i Canada (New England og Quebec), de snakker Abenaki men nå bare en håndfull mennesker snakker Abenaki. Deres tradisjonelle hjemlandet for Abenaki er Wobanakik (Place of the Dawn), deres navn på NE og Quebec. Mange indianerstammer ser vaskebjørnen som en bløffmaker og en ugagnskråke, men på samme tid er dyktigheten og fingerferdigheten, og å kunne unnslippe fare og skaffe mat beundret, så mange stammer bruker vaskebjørnen som klan / totem dyr, blant dem Shawnee og Irokees (og mange andre, de har en vaskebjørn dans i deres danse tradisjon). En morsom og sann historie handler om NASA `s vaskebjørn, som spilte ett puss for dem i verdensrommet, i januar 2004. En nysgjerrig vaskebjørn klarte på en eller annen måte komme seg ombord den internasjonale romstasjonen, sammen med forskerene, men ble ikke oppdaget før den var i bane rundt jorden. Han puttet sine behendige labbenr på kontrollknappene og sendte farelys og alarmer. ISS Science offiser Mike Fincke så ikke ut til å flippe av den grunn, men uttalte: "Dette er hvordan astronauter lærer å takle nye ting," og la til, "Du må applaudere den lille fyren, han er utholdende!"

Vaskebjørn i psykologi, som totem dyr og i dyre medisin; Tidlig Amerikanse indianske metoder for å tolke dyr som ett totems var, i teorien, ikke altfor langt fra den ubevisste betydningen av drømmer senere, som kan tilbakeføres til Sigmund Freud`s teorier, eller tolkning av meningsfylte sammentreff som ble praktisert av den kjente psykoanalytikeren, Carl Gustav Jung. Et totem ble ansett som et alter-ego, både en demon og en guide, så egenskapene til dyret enten forsterket eller utryddet, avhengig av hvem som hadde den åndelige medisinen når en person ble syk. Måten dyret dukket opp i visjoner og drømmer, eller kom til en person, ble sett på som speil for vår psyke. Det kan sammenlignes med hvordan Jung beskrev synkronisitet. Totem dyret ble antatt å bringe et budskap om å gjøre en person en bedre person, eller god. Vaskebjørnen er VELDIG verbal, det kan uttrykke 50 lyder blant dem hisse som en katt, klynke som et barn, grynte som en bjørn, hyle som en hund og så videre og så videre. Det gjør den mystisk og vanskelig å identifisere. Plus, den bærer en maske. I indiansk dyre medisin kan vaskebjørnen bli brukt til å overtale en sjenert person å snakke og konversere, og det motsatte, oppmuntre ekstrovert til å øve mer stillhet. Et totem dyrs negative trekk (i tilfellet vaskebjørn; ugagn og lureri) ville bli nedprioritert for fullt ut å lære sitt totems leksjon. Indianerne hadde rett nok da de menter at dyr er eldre enn menneskeheten, og ofte klokere, og dermed ble dyreriket ble sett på som en rik kilde til åndelig lærdom. Den doble naturen til vaskebjørnen gjør ham meget interessant. Han er underfundig, aktiv om natten, mens han hviler dovent gjennom dagen. Han er en opportunist og vil ta over et ekorn reir eller hjemmet til en bever. Han kan være i et tre, eller i hagen din (ikke i Norge selvsagt). Han tilpasser seg perfekt til moderne byliv. Som en totem, advarer dyre medisin mot plyndringen hans, men applauderer hans fleksibilitet. De har mer enn ett hjem og er i så måte en slags vagabond. Vaskebjørnen er grådig, men så sjarmerende at han kommer unna med det. Han elsker kunstnerisk tyveri og stjeler med sånn uskyldighet, at det blir en dyd. Men han vil dele sine ressurser med de mindre heldige. Vaskebjørnens "hender" er ett symbol som representerer holding, motta eller gi. Hvis en vaskebjørn kommer til deg, kan du bli bedt om å gi slipp på en situasjon, en person, tro eller vane. Motsatt, kan meldingen være for deg å motta gaver som tilbys deg av universet. Med vaskebjørn medisin kan du bli så uimotståelig at du vil slippe unna med nesten hva som helst (men de innfødte sier det ikke er tilrådelig og at en annen totem dyr vil dukke opp). Under; Cahuita National Park, hjemmet til vaskebjørnen min.

Det fine med masken; Da jeg vokste opp lærte jeg at den som er iført en maske er falskt, at vi skjuler hvem vi er, og at folk ikke endrer seg. Dette er helt motsatt av hva vaskebjørn medisin lærer oss, fordi noen ganger er iføring av en maske rett og slett at du utforsker menneskelige egenskaper og følelser som vi har fått oppleve på denne planeten. Og det er grunnen til at vi er her som kropper, som vil forfalle og dø, for å oppleve oss selv i alle jordiske følelser, dramaer og kvaliteter. Magien er MASKEN og deres magi er deres maske. Selv om vaskebjørnens maske ofte er forbundet med bandittvirksomhet (de har blitt kjent for å åpne folks hus dører og lokk for å ta mat), har masken en langt dypere mening. Det er også en overnaturlig symbolikk knyttet til masker, og vi alle bærer mange gjennom hele livet. Masker tillater oss å være noe vi velger å være, og noe annet enn det vi trodde vi kunne være. De kan være mektige, frigjørende, myndiggjøre, lekne og mystiske (superhelter bære alltid maske, og Askepott), og du kan fortsatt være tro mot hvem du egentlig (føler du) er. Ingen, inkludert deg og meg, blir aldri helt hva vi kan forestille oss, selv for oss selv, for i våre liv kan vi oppleve friheten av mange "identiteter" (tenk filmen Askepott og de 3 ønske nøttene hvor hun er jegeren, den ukjente prinsessen og bruden, og vinner prinsens hjerte. Det er en film med mange budskap). Det kan være seg sammen med venner, partnere, barn, foreldre, arbeidskollegaer, fremmede etc. Denne medisinen hjelper oss til å ta på oss, og slippe de mange rollene vi fyller en dag eller livet. Å ha forskjellige identiteter er ikke negativt, for vi kan lære å bli flinke til skiftende identiteter når det passer. Identitet har ingenting å gjøre med den åndelige vesenet vi er. Det har mer å gjøre med "attachment" (avhengighet), og at vi identifiserer oss med våre venner, samarbeidspartnere, bil, hus, jobb, nasjonalitet og så videre. Jeg tror at med vaskebjørnens maske kan vi identifisere oss med kjærlighet og ta masken til elskeren, med generøsitet og ta "masken" Mor Theresa, eller en annen uselvisk person, og så videre. I praktisere ikke-avhengighet kan vi virkelig være noe vi ønsker, og vi kan gjøre alt mulig, fordi vi blir fryktløse. Våre mange ansikter vil bli åpenbart for oss og vaskebjørn vil hjelpe oss i hvordan å maskere, skjule og forandre oss. Masker er et kraftig verktøy, gjennom bruk av masker, kan endredringer nås (etter at jeg ble ranet sa Julio til meg; Det er tiden for å gjennoppfinne deg selv). Vaskebjørn mennesker generelt gjør det bra i yrker som har å gjøre med teater. Vaskebjørn er visdom, innkludert forståelsen av masker, forkledning, fingerferdighet, søke veiledning og tillit, spørre uten frykt, balansere nysgjerrighet, form skifte og hemmelighold. Jeg ønsker velkommen vaskebjørnen inn i mitt liv!

 Så møtte jeg denne ensomme vaskebjørnen i Cahuita Nasjonalpark, og den erkjente at jeg var der. Jeg kunne se at det er et intelligent dyr, og de har blikk. Den snakket til meg med øynene. Cahuita nasjonalpark ble etablert i 1970 for å beskytte store korallrev utenfor den karibiske kysten. Dessverre sliter revet for å overleve. Et jordskjelv i 1992 løftet en stor del av korallrevet opp ca. tre meter, noe av det var eksponert for luft og sol ved lavvann og omkom raskt. Hvis det regner mens du er der, vil finne at sikten under vann er begrenset til noen få meter for et par dager på grunn av silt brakt ned med Rio Estrella. Dette er en økende trussel forårsaket av lovlig, og ulovlig hogst av skogen innenlands fra parken. De flådde bakkene eroderer raskt, og silt blokkerer sollyset revene trenger for å overleve. Når det ikke regner er skjebnen til korallrevene like dystre. Sollyset, i kombinasjon med overflødig gjødsel (og plantevernmidler) fra Dole banan plantasjer (det meste av skogen blir plantet med banan etter klar-kutting), fører plankton bloomstring som ikke bare blokkerer sollyset, men forgifter vannet. Noe å tenke på når du sitter i ditt komfortable hjem for å spise en banan. Jeg har tidligere blogger om "banan stater". Siden jeg har skrevet om vaskebjørn og dens visdom, og siden jeg har vært på et redningssenter for dyr med noen hjerteskjærende historier (jeg vil skrive om det i en annen blogg), vil jeg si dette til slutt; amerikanske indianere jobbet alltid med selv- analyse, og trodde på utviklingen av godhet i individet. De jobbet hardt for å forbedre individuell karakter. I dag kan menneskeheten følge deres eksempel med medfølelse overfor andre arter gjennom kunnskap og beskyttelse av dyreliv. Høres veldig mye som buddhisme for meg, så prinsippene om buddhismen har vært kjent over hele verden i århundrer. Jeg er stadig knust av hvordan vi behandler naturen, og hvor mange arter av dyr som kanskje ikke vil lenger være på denne planeten for fremtidige generasjoner å lære om. Mangel på respekt for naturen er mangel på respekt for oss selv. Vi er, tross alt, også barn av Moder Jord og naturen rundt oss. Hvorfor har vi blitt så fremmedgjort og gått så langt vekk fra oss selv?

Ett hus jeg likte p.g.a. skjevheten og falleferdigheten. Under; en "oso pericoso", dovendyr, sier velkommen på mange språk. Når du er ferdig med svømming på den utrolige stranden, en strand uten faresignal, hvor det er trygt å svømme. Se etter en strand uten det røde flagget. Når du går tilbake, må du donere litt penger til parken. Inngangen er gratis (det var den første parken som ikke tar inngangspenger i CR), men er avhengig av donasjoner fra de besøkende. Vennligst hjelp dem hjelpe dyrene ved å donere penger. Når du går ut, se etter en liten kafé (jeg vet ikke navnet) en litt borte fra parken inngangen. Det har et skilt som sier økologisk mat, og selger noen produkter. De vil lage deg en fantastisk is cafe latte, og fantastisk vegetarisk sandwich. Under; den søvnige landsbyen Cahuita.

Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Utila Cays og reisen videre

Fra Utila dro jeg til en liten øy, eller mer som en gigantisk flat stein i havet, som heter Pigeon Cay. En av holmene til Utila Cays utenfor Utila. Jeg dro dit med Capitain Morgans dykkerskoles båt for å lære å dykke. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, selvsagt, og det tar ca. 20 min. fra Utila. En liten, liten holme med mindre enn 100 hus klynget sammen. Det er så flatt at bare en halv meter mer i vannstand vil føre til flom, og faktisk er alle husene på stylter. Jeg antar de er vant til flom i løpet av regntiden. Folket på holmen lever av fiske på korallrevene, og er, i den forstand, helt avhengig av helsen til korallrevene, som er full av interessant liv, vakre havdyr. En undervannsverden full av farger og variasjon. Jeg visste ikke om jeg ville ha et dykke lisens da jeg ankom Utila, og på grunn av begrenset tid etter ranet, hadde jeg bare en dag med dykking. I Utila er det flere muligheter for dykking og snorkling, man kan velge og vrake blandt skoler og kurs. Jeg fikk se mye av livet under vann uansett; piggskate, Papegøyefisker, blekksprut, små åler, slanger og mye mer. Mitt store ønske er å se hvalhai, men jeg har aldri sett en. En dag vil jeg se dem, og snorkle med dem!

Siden jeg er på vei til Nicaragua det var det tid for å reise videre etter noen dager som øyboer. Jeg tok passasjerfergen Utila Princess II kl. 06:20 om morgen, og tenkte at havet ville være rolig på den tiden, som det var da jeg dro til Utila. Men i foran meg i billettluken hørte jeg folk som spurte etter sjøsyke piller. Jeg tenkte at kanskje det ville bli en litt kaotisk overfart, og siden jeg ikke reiser med båt mye, er jeg aldri sikker på hvordan sjøsyk jeg vil bli. Jeg tenkte at landkrabber i Honduras bare ønsket å være sikkre på at de ikke blir syke. Jeg tok ikke pille, og det ble en ganske kaotisk overfart på vei til La Ceiba. Jeg satt ute på baksiden av båten og er glad jeg gjorde det. Inne er bare et stort rom for passasjerene og det lukter litt av motor der. Jeg holdt meg hele turen og var litt stolt av at jeg ikke ble syk. Bølgene var store, men ganske "milde" så selv om det ville bli vanskelig å gå, hadde jeg ikke følelsen av at båten ble kastet rundt. Sittende ute, bak, fikk jeg ikke se mye, bare hvor vi kom fra og havet. Det var ikke mulig å se hva som skjedde i fronten av båten og tenkte det var sikkert like bra, men jeg hadde tillit "El Capitan" og fergen. Hvis havet er for grovt forlater ikke fergen kaien. Ved Lago de Yojoa, møtte jeg mennesker, som nettopp hadde kommet fra Utila, og de fortalte om en rekke mennesker som ble så sjøsyke at de kastet opp. Jeg vet ikke om det var noen som kastet opp når jeg gjorde på turen, men jeg så noen ganske bleke fjes. Jeg ble mer glad for at jeg hadde sittet ute, bak i fergen, selv om jeg fikk vannspruten i fleisen.

Bilde av kirken Pigeon Cay

Det eneste hotellet.

Da jeg kom tilbake til La Ceiba Jeg tok en taxi (50 lempiras = 15-20 Nkr.) direkte til busstasjonen hvor jeg kjøpte en bussbillett med Diana Express til Tela. Tela er visstnok en veldig fin by, den er berømt for sine karibiske strender, men for meg var det litt bortkastet å reise dit; hadde jeg fått nok av strender, og det var så varmt og fuktig at jeg følte meg sliten. Det er 2 store nasjonalparker der å besøke. Men én ting om Honduras; det er litt vanskelig å reise alene. Ikke fordi det er vanskelig å komme seg rundt, men alt blir mer kostbart, eller vanskelig å gjøre. Alle turer trenger et minimum av mennesker, og Honduras er fortsatt et turistisk uberørt land. Det er ikke blitt overtatt av masseturismen, ennå, og det er en nasjonalpark på hvert hjørne. Jeg må si at Honduras er grønnere og vakkere enn Guatemala. Reiser du i Guatemala vil du ser arr i naturen over alt. Det føles veldig befolket, og naturen er avbrutt av bygninger og landsbyer, unntatt i nasjonalparken i Peten. Hvis du reiser i Guatemala, og synes naturen er vakker der, og elsker det, vil du elske Honduras,kanskje mer. Nå i regntiden er fjellene fantastiske og naturen frodig. Og reisen med båt ut fra La Ceiba gir deg sjanse til utsikt fra havet til åsene og fjellene ender i havet.

Jeg sov 2 netter i Tela med følelsen av at jeg var i en detoxprogram, varmt og fuktig. Og min hud er faktisk mykere. Siden jeg hadde vært i vannet og på båter så mye på Pigeon Cay ble jeg litt solbrent, jeg begrenset tiden ute i solen og forlot Tela til fordel for Lago de Yojoa ganske raskt, hvor jeg bodde på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery, 3 km fra Peña Blanca. Der er det selvfølgelig 3 eco /arkeologiske /naturparker ved innsjøen og 2 nasjonalparker. Jeg gikk turer i Eco Finca, en øko-park med øko-kaffedyrking. Jeg mange fugler (dette er et av stedene fuglekikkere bør besøke), selv tukaner, og vakre blomster, små bekker og elver som jeg kunne ha svømte i, men jeg visste ikke. Jeg besøkte også en foss. Mer i neste blogg.

En reise til underverden

Bildene snakker for seg selv! Det er bilder fra turen jeg gjorde fra Taxco i dag til Parque Nacional Grutas de Cacahuamilpa (Cacahuamilpa "huler" nasjonalpark), et hulesystem som er ett av de mest spektakulære naturlige fenomen i det sentrale Mexico. Fra Taxco er det lett å dra ned til busstasjonen (4 pesos med "combi", eller gå) og kjøpe en billett til "Las Grutas" for 27 pesos (går hvert 40ende min.). Det koster det samme om du tar en minivan eller bussen. Veien ned dit er spektakulær og VELDIG svingete. Blir du lett bilsyk er dette reisen du bør ta dine reisesyketabelletter, turen tar kontinuelig svingete 45 minutter, men du kan kose deg med utsikten! På turen dit fra Taxco sitt motsatt av sjåføren, på veien hjem sitt bak sjåføren for vakker natur! Det er lett å komme seg hjem igjen, bare vente på rutebussen ved veikryss (3-400 meter å gå), eller ta en minivan fra stedet.

For å tre inn i de katedrallignende kamrene i hulen må man kjøpe billett som koster 65 pesos, og vente på en turguide (dessverre, men det er sikkert for å holde folk i jobb!). Hvis gruppen ikke er så stor er det greit nok, turen tar 2 timer gjennom kammer som er opp til 82 meter høye 1,2 km. inn i fjellet. Det er stalagmitter og stalakitter som får deg til å gape. Mange av formasjonene er opplyst, og guiden forteller; "her er hodet til en løve, her er ett barn som kneler, en gorilla, julenissen og hodet til Dante!" Han leker av og til med lommelykten og fikk en formasjon til å se ut som ett par som danset f.eks. Veldig morsomt. Jeg opplevde det samme i ett spektakulært hulesystem i Brasil hvor lek med skygge og lys utgjorde en veldig stor del av turen, vi (turister på tur) var både vikinger i ett stort skip og balettdansere! Guiden gjør en god jobb, og på turen tilbake kan man gå gjennom hulene alene..... i mørket! BØ!

Taxco ("tasko")

Jeg KLATRET opp til en liten kirke høyt over der jeg bor på Plazuela de San Juan, i Taxco. Jeg var nesten redd for å "falle av" byen der jeg klatret opp brolagte gater med en og annen bobbletaxi og byens kollektivos som strevde seg opp og ned de SMALE, enveiskjørte, bratte og krokete gatene. Gågatene er trapper i alle slags varianter, noen veldig smale, med bratte små trinn.


En liten hvilepause i høyden på en liten panaromaplaza, med benker i bakgrunnen.


Gågate i Taxco, en av de fine trappene. Utsikten hvis jeg en gang kommer til toppen av byen må være helt utrolig. Jeg har funnet ut at det går collectivos opp dit.

Enda en vakker gågate, man gjør best i å ha på sko som ikke er glatte.


Utsikt fra Hotellet mitt over Plazuela de San Juan.

HURRA! HURRA! Jeg er i Taxco (uttale: tasko) i det koselige Hotel Casa Grande (som har super internettilgang), jeg kom hit fra DF litt før kl. 15:00 i dag er det hmm, onsdag, klokken er 22:00! Jeg er litt i villrede! Turen ned fra Mexico Platået var veldig spennende. Nedover, nedover og svingete helt til vi var forbi Cuernavaca og litt lengre. Fantastisk utsikt over fjell og daler, kledd i sypress. Mexico byr virkelig på vakker natur og dramatikk. Fra bussen rundet en hårnålssving og avslørte byen, klatrende oppoverklippene, rett over en bratt dal var jeg stum av fasinasjon. Denne kolonibyen, perfekt bevart, med den fantastiske katedralen, ligger i naturskjønne omgivelser og alle kan våkne med panoramautsikt over byen og dalen. Jeg vet at Sierra Nevada (fjellkjede) kommer fra nord og svinger vest mot Puebla og Møter Sierra Madre Oriental som kommer ned fra Monterrey og sør til Veracruz, og Sierra Norte del Puebla i Tlaxcala.

Taxco er kjent for sitt vakre artisania i sølv, og det er sølv å få kjøpt over alt. Den rikeste sølvåren ble oppdaget i 1743 tilfeldig av en 16-åring som kom fra Frankrike, etter at mindre årer var tømt og forlatt. Før det, har Taxco en spennende fortid som Tlachco (ballspillsted) for Aztec. (Hvis du har lest bloggen før vet du at Aztec spilte ball for å offre vinnerene i den hensikt at de skulle bringe solen over himmelen). Byen ligger på 1800 m.o.h. og er veldig poppulært utfartsted for beboere av Mexico DF, men det er alltid besøkende her som går rundt og ser på de uendelige sølvsmiene og butikkene. Taxco har ingen industrielle "suburbs" og har status som ett nasjonalt historisk monument, så hvis man flytter hit og vil bygge seg ett hus, har man nødt til å gjøre det i samme stil, størrelse og materialer som fra 1529 (grunnleggelse av byen eter mandat fra Hernán Cortéz). Grunn til å komme hit; ett vakkert sted å overnatte mens man er på ekspedisjon til Nasjonalpark Grutas de Cacahuamilpa, en hule! :D