Tepozteco og Tepotzlán

Lørdag slappet jeg litt av etter turen til Tula, dessuten hadde jeg en avtale med om å møte mine venner her i Mexico DF, Yazmin og Eric. Vi dro til ett privat hjem nord i byen hvor Yazmin og Eric hadde en reunion med noen venner. Det er en ære å bli invitert inn i ett Mexicansk hjem, jeg ble tatt i mot med stor glede, selv om det ikke var annonsert at jeg skulle komme. Vennene til Yazmin og Eric var veldig søte og nyskjærrige på alt som hadde med Norge å gjøre, reisen min og livet mitt. Det var en morsom overaskelse at de likte kjempegodt norske band, så de spilte Röyksopp, Apoptygma Berzerk og Trentemøller for meg. Vi tilbrakte hele kvelden og halve natten på å utveksle politiske tanker om korrupsjon i Mexico og protestene som har vært i Centro Historico i det siste. Vi utvekslet også musikk så jeg spilte Bel Canto, Theatre of Tragedy og Kari Rueslåtten (på norsk, jeg tilbød ad. hoc. oversettelse, og de syntes det var veldig vakkert). Jeg ble kjent med den fasinerende mexicanske sangerinnen Lila Downs. De hadde selvsagt hørt om A-Ha og "Take on Me", og da de spurte meg hva er "a-ha" og jeg forklarte, lo de godt fordi det er det samme i Mexico. Da Eric hadde lyst til å kjøre meg hjem i 2-tiden på natten hadde jeg ikke så lyst, men vi dro etterhvert. Jeg hadde tross alt plan om å dra til Tepotzlan søndag morgen. Med de nye bekjentskaper kan jeg få flere venner i Oaxaca. Det er alltid slik; når jeg møter mexicanere setter de meg i kontakt med andre mexicanere slik at jeg har noen å oppsøke når jeg kommer til ett nytt sted. Eric og Yazmin skal også til Oaxaca, så det blir gøy å møte dem der også.

Etter bare 3-4 timers søvn sto jeg opp, spiste hostellets frokost, tok på mine joggesko og behagelige klær, pakket LP, en bok, vann og kamera. Siden jeg viste at jeg skulle på en tøff klatretur ville jeg ha en lett ryggsekk. For å komme meg til Tepotzlán, som har blitt døpt Pueblo Mágico i 2002, tok jeg metro blå linje til Tasquena hvor Terminal Sur ligger og gikk til OCC boksen for å kjøpe billett. Det tar litt over en time med buss til Tepotzlan og bussturen i seg selv er utrolig vakker. Bussen klatrer ned platået kledd i nåletrær (cypress) Mexico DF ligger på og man får utsikt over den vakre Tepotlándalen, 0g - fjellkjede med alle de morsomme fjellformasjonene. Da jeg var "framme" ble jeg satt av ved hovedveien og måtte følge skilting for å komme meg til selve landsbyen. Det var lett, men jeg gikk langt fordi landsbyen er på en fjellside og gatene går parallelt ned og på tvers. Så jeg gikk nedover 2-3 km før jeg kom til sentrumsgaten og svingte så mot de fenomenale klippene som omgir Tepotzlán og fulgte skiltet som viste bilde av en pyramide. Tepotzlán er fra nahuatl og betyr noe slikt som "rikelig med kobber". Nahuatl er språket som snakkes den dag i dag av etterkommere etter Toltec. I mytologien til Toltec er dette stedet hvor den fjærkledde slangen Quetzaltoacl ble født. Funn viser at det fantes en avansert kultur der 1500 f.kr., men at Toltec var dominerende i området innen det 10 århundret. Da Hernán Cortéz kom til området med spanierene beordret han at hele byen skulle ødelegges. I dag er landsbyen mest kjent for Toltec templet på toppen av Tepozteco, og får å være ett hippie sted. New Age tilhengere reiser dit p.g.a. de "gode energier", så jeg var litt spendt på hva slags by det var, og uansett så dro jeg dit for å klatre Tepoztecofjellet. klatreturen de 2,5 km opp er noen av de lengste jeg har opplevd. Jeg har nå forstått at i Mexico må man klatre mye. Man klatrer pyramider, fjell, trapper og templer, så jeg har funnet meg i at halve morroa er å slite seg opp, i 30 varmegrader eller mer, bratte steder sammen med mexicanerene. Jeg hadde gode sko, ryggsekk med vann og selv om det heldigvis var mye skog og skygge var det veldig tungt å klatre opp. Jeg innser at jeg ikke er den personen i verden med best kondisjon, men jeg er heller ikke uten kondisjon, etter alle trappene (og klatringen fra Aquas Termales i Creel, som var en ultimat fitnesstest) jeg har vært igjennom. Men når jeg ser de fine mer eller mindre overvektige mexicanske damer trampe opp i småsko, med håndveske på skulderen og tilsynelatende uten å svette en dråpe, er det litt depprimerende! Heldivis stoppet de ofte da, og jeg tenkte at for dem er det tross alt vintertempratur, mens for meg er det en brennhet sommer i Norge. De fikk meg til å tenke på da jeg klatret trappene på den Kinesiske mur sammen med kinesiske damer med høye hæler, skjørt, ett barn på armen og parasoll i den andre hånden, som også så ut til å sprette opp trappene med en letthet som jeg i den brennhete solen ikke kunne mønstre for alt i verden. Turen ned fra fjellet er like vanskelig fordi man må passe seg for ikke å snubble og falle over steinene og "trappetrinnene". På toppen av fjellet står de 10 meter høye rester etter ett tempel til ære for slangeguden og utsikten over dalen og fjellkjeden er helt utrolig så man blir rikelig belønnet for strevet! Det er noe av det aller beste jeg har gjort i Mexico, det er alle klatreturer, og det at jeg spiste verdens deiligste lunsj på vegetarresturanten Govinda Ram gjorde det enda bedre. Topotzlán er en by jeg kunne bodd i, og jeg hadde ikke lst til å dra igjen. Det er MEKKA for mennekser opptatt av ett helhetlig menneskesyn og medisinsk syn. Man kan få kjøpt ALT man trenger av produkter organisk, laget av naturmiddler som urter, honning og frukt etter gamle indianske oppskrifter. Massasje og aromaterapi er tilbudt til en 100-lapp og man kan komme dit for renselse i indianerenes gammle svettetelt og "vision quest". Krystaller, tarot, "readings" holoistisk massasje og -behandlingsmetoder, thaimassasje og det er det stedet hvor jeg har sett de mest interesante suvenirer for å kjøpe. Med den fantastiske naturen rundt, den avslappende atmosfæren og kun en times tid fra DF tenkte jeg at det må faktisk være ett av de mest perfekte steder på jorden å starte ett yoga spa. Det er ett veldig turistisk sted, og såpass poppulært at det skulle være mulig. Jeg var der på en søndag, på søndag er det markedsdag og det er også fri inngang til templet. Dessverre viste jeg ikke at jeg kom til like stedet SÅ godt, så jeg tok en collectivo opp til Gasolineira for å ta bussen tilbake til Mexico DF. Det går busser hvet kvarter så det er lett å ta dagsturer. Nedenfor er bilder :)



Det gamle klosteret i Tepotzlán fikk meg til å føle at jeg var i middelalderen. Det er enda mer imponerende når man er inne på gården og står ved siden av det.



Disse 3 rakkerene kunne dødd for en liten bit eple!!!!


Utsikten fra toppen av Cerro Tepozteco over Tepotzlán dal og -fjellkjede.


Den laaaaange, varme klatreturen opp (og ned).


Den gamle kirken.


Ett av verdens fineste hotell, tilbyr en rekke alternative aktiviteter som svettetelt og massasje og bassengsvømming.


Her ble jeg satt av bussen, jeg måtte gå ett stykke før jeg kom til en laaaang nedoverbakke som førte ned til sentrum. Det virket stille og rolig til å begynne med, men i sentrum var det marked og yrende liv.

Yandara; folk og beliggenhet

Teltet mitt









Bobussen til Mercey og Shiva Das














Cat, Kaela, Mercey og Sarasvati

















Meg og en Indisk Harmonica






Yandara ligger på km 73-74 på veien fra La Paz (Baja Carlifornia) til Los Cabos på sør-spissen av Baja. Nærmeste byer eller steder er Pescadero og Todos Santos. Adressen er Pescadero hvor folk lever av fiske. Det var veldig spennende da jeg skulle reise dit, fordi jeg reiste med rutebuss fra La Paz og fortalte sjåføren at jeg skulle hoppe av i ørkenen, ved stranden ved 74 km. men at jeg har aldri vært der så jeg viste ikke hvor det var. Heldigvis snakker jeg nok spansk til å kunne forklare han at det står en billboard akkurat der hvor jeg skal av, med bilde av en mann som stiller til guvernørvalg. Vanligvis vil ikke bussjåfører slippe en enslig kvinne av bussen midt i ingenmannsland, men det var enda lyst og jeg klarte å overbevise han om at det var det rette stedet å hoppe av. Jeg ble litt nervøs da vi passerte Pescadero og jeg ikke lengre kunne se hvilken km. vi hadde kommet til, men lettelsen var stor da jeg så de store røde og gule billboard som står rundt omkring og markerer at Mexicos befolkning er utrolig politisk orientert for tiden. Valget for guvernør er første søndag i februar (jeg har mistet oversikt over datoer, jeg vet ikke datoen for i dag en gang). Etter at jeg hadde hoppet av måtte jeg gå ett stykke ut i ørkenen. På bilder hadde jeg sett strand så jeg gikk mot havet, og fant stedet som lignet på bilder jeg har sett (jeg spurte en mann jeg så i tilfelle, om jeg hadde kommet til et yoga-sted). Da jeg kom til Yandara var den første jeg møtte Theresa (Seattle, men har bodd en del i Stocholm og har lyst til å bosette seg der!) som viste meg vei til kjøkkenet hvor Amber, som jobber som lærer og i administrasjonen registrerte meg inn og fortalte meg at jeg kunne velge meg ett telt som var ledig, hvor som helst. De neste jeg møtte var Ben fra Minneapolis og etterhvert Kalea (Candadisk gudinne som bor i Golden, British Colombia) og Nico fra Canada. Etterhvert ble jeg kjent med fler, vi var 18 stykker fordelt på 2 grupper på 9 personer tilsammen. Så var det lærerene: Craig, sønnene Shane (yogalærer) og John (administrasjon og kjøkken), Kate, Allison (min lærer), Amber og Saraswati (Merceys døttre og assisterende lærere). Kjøkkenstaben som laget den mest vidundelige vegetariske retter (fisk en gang i uken), totalt naturlig med masser av ingrediensene fra skolens egen hage består av Claudia, Guillermo, Anna og Carlos, bare maten i seg selv gjør at det er verd å komme til Yandara! Så var det noen menn som var vedlikeholdsmenn. Jasmin som er i administrasjon, Carlos som er surfelærer, Jaya-bandet; Mercey, Shiva Das, Bolo og April, Jill som aldri kunne reise fra Yandara etter å ha tatt utdannelsen, og som var med som demonstrasjons"dukke" i noen av klassene. På bildene er Cat og Kaela fra min gruppe, sammen med Mercey og Saraswati (begge blond) når vi hadde musikk time på Tierra Sagral (sacret land) hvor bandet holder til i "motorhomes" og små cabañas.

Yandara opplevelse (Musikken og litt om lærere)

Sitter nå i La Paz igjen etter en måned med intens yoga praksis og klasser og de vidundelige sat sang kveldene med Yandaras eget band Jaya bestående av Bolo (= sang (sanskrit)) hans kone April, Mercey (som er ganske kjent vistnok i Canada) og Shiva Das mannen hennes. Deres fantastiske og vakre tilstedeværelse hadde nok vært nok, men å få en SÅ flott bonus med hele oppholdet at vi, en gruppe på kun 18 personer, hadde vårt eget liveband 4 kvelder i uken når vi øvde på mantra og kirtan, de 4 spiller i tillegg til gitar og bassgitar en rekke indiske instrumenter, og en kveld hadde vi en workshop med bandet for å prøve ut instrumentene. Jeg ELSKER lyden av tamboure, en slags "gitar" med 4 eller 5 strenger, ikke så vanskelig å spille, og som er glimrende for mantraer og kritan med de fantastiske vibrasjoner lyden skaper. Jeg har også lært meg å spille He Ma Durga (mantra) på en Bina Harmonica, ett lite sammenleggbart "piano" som man pumper mens man spiller. Jeg har avgjort at jeg må til London eller India å få tak i disse instumentene, som utvilsomt vil "rocke opp" yogaklasser i Norge, hvor jeg må si vi er litt kjedelige og redde for nye ting. På denne websiden finnes lydeksepler på noen av sangene, mantra, kritan og bhajan som ble brukt under lærerutdannelse, som er fremført av Jaya; http://www.yandarasounds.yandara.com/live-music-from-yandara-jaya-live-satsang-c-5_8.html

Vi fikk ikke lov å bare sitte å høre på dem, vi måtte opp og røre på oss, og SELVSAGT, som Craig (eier av Yandara, har vært yogalærer siden han var 16 år, og er Canadisk) sa; "selvfølgelig er det "movements" til denne sangen /mantra, og selvfølgelig kommer alle til å bli litt forvirret til å begynne med, men vær som Yogier; GO WITH THE FLOW og ikke bekymre dere, alt kommer til å "work out beautifully" (gå helt fint)." Han er veldig opptimistisk slik, alltid sa han et det er bare spennende når folk snur motsatt vei av det de skal, men at vi måtte unngå panikk, siden vi lærer å leve i nuet... Noen av sangene og dansene vi lærte der, finnes ikke maken i Norge. Det er så kjærlighetsfylt og oppmuntrende for gode relasjoner med hverandre og lærere som det går ann å bli. En av de vakkreste mantra jeg vet om, med den mest fantastiske rutinen vi gjorde er Jai Sita Ram (lydeksempel på webside), som ble brukt når vi laget en "lovetunnel". Det vil si at alle (utenom bandet som spilte mantraet) stilte seg i 2 rekker og så gikk en i midten fra den ene enden og alle i rekken skulle klemme, kose og mose på personen som går gjennom "tunnelen". Personene gikk fortløpende fra bakerst i rekkene gjennom, slik at alle MÅTTE gjennom tunnelen og bli kost på, det gikk veldig sakte, personen som går gjennom har lukkede øyne og blir ført gjennom. Ett annet nydelig rituale er alle er i en sirkel rundt en person som er i midten (igjen ALLE måtte i midten), og både den første kvelden og ved utdeling av yogacertifikat ble denne praksisen brukt: Alle i ring gjør bevegelser (selvsagt) mens de synger til personen i midten: "XX (f.eks. Linda) we love you, and we adore you, lay our lifes before you, Linda we love you, weeeeee looove you, weee looove you (det siste helt til personen i midten finner ut at han skal sende en annen person inn)". He Ma Durga, som jeg lærte å spille på Harmonica finnes også på linken, men det er masse andre sanger på flere linker på Jayas hjemmeside, He Ma Durga er ett nyyyyydelig mantra, da Durga er gudinne for balanse i livet. Versjonen av Om Mani Padme Hum med håndbevegelser som gjøres i Tibet når folk går i en stor sirkel er utrolig vakker og også spilt inn av Jaya. Vi lærte selvsagt veldig mange festlige danserutiner.. til og med "linedance" da to av jentene kunne Linedance fra USA. På lørdagskveldene hadde vi i stedet for teachout, danceout, dvs at vi måtte danse i midten av ringen fritt for å utrykke oss.

Staben er helt utrolige og flinke lærere som har utdannet flere kull fra Yandara; Craig er 62 år og har vært yogalærer siden han var 16 år. Han kom til Mexico og startet Yandara for over 5 år siden. Han har studert Tai Chi (han lærte oss noe) og kinesisk yoga, og har studert flere yogaformer i India. Han har 2 sønner, den ene er hovedlærer sammen med forloveden Kate for 16 dagerskullet og heter Shane, vi i 1 månedskullet hadde æren av å ha han som lærer en morgen. Jeg var veldig imponert over kompetanse og oppbygging av klasse, som både han og min lærer Allison har til felles at de har spontane klasser. De kommer inn i timene uten en plan og får ut av det en yogaklasse som er helt fantastisk, med masse spennende elementer og rom for variasjon og spontanitet. Den andre sønnen er i administrasjonen, og gjør ikke yoga (jeg spurte han), han gjør Qi Gong i stedet, men er veldig engasjert i Yandara. I tillegg er Merceys 2 døttre assisterende yogalærerlærere: Amber og Saraswati (som i den indiske gudinne for kunst og musikk) har hatt Workshopklasser sammen hvor vi har brutt ned alle stillinger og øvd på assistere elever inn i stillingene. Utrolig vakre og dyktige jenter :)

Chihuahua Star

Takk og pris at jeg har en intuisjon som er god og som jeg hører på. Hadde det ikke vært for at jeg synes å utvikle ekstra sanser når jeg er ute og reiser alene så hadde jeg ikke sittet her på fergen i dag. I dag er det onsdag 22. desember og det er den siste fergen som går fra Mazatlan før yogakurset mitt starter. Jeg vurderte å reise opp til Topalopambo, men det er ingenting som skjer der, så det ville koste meg mer enn å bare like gjerne ta fergen fra Mazatlan, i stedet for å betale for buss og ferge. Mange fortalte meg at jeg kanskje ikke kom til å få billett fordi det er mange som reiser nå, men jeg bestemte meg likevel får å prøve i stedet for å ta den noen å 40 timer lange turen med buss opp til Tijuana. Og etterpå mange timer sørover. Dessuten satte jeg min lit til "høyere makter", og bestemte meg for at jeg skulle ha billet. Da jeg tok bussen opp til Mazatlan ble jeg sittende sammen med en eldre Mexicansk mann, vi startet ganske fort en samtale om livet og jeg fikk vite masse, masse om mexicansk tenkemåte, utfordringer ett menneske står ovenfor i Mexico og livsfilosofi. Det var utrolig interessant å snakke med han, nok en gang må jeg si jeg er veldig takknemlig for at jeg snakker spansk, ellers har jeg ikke kunne tatt del i livet her på samme måte som nå. Han har jobbet som snakker /eller murer, jeg kjenner ikke det spanske ordet, tror det er murer, men han bygger i alle fall hus. Han er over pansjonsalder som er vanlig i Norge, men jobber allikevel når han kan. Han fortalte at han ikke hadde jobbet på 3 måneder p.g.a. finanskrisen i USA. Ingenting bygges lengre. Han tatt den lange bussturen i over 40 år opp til grensen for å kunne jobbe i USA av og til. Han fortalte om niesen sin på Carliforinahalvøyen som er marinbiolog, men ikke klarer å finne ett stabilt langvarig arbeid og slå seg ned på ett sted. Jeg fortalte at jeg har venner i Norge som også sliter med det samme; å finne ett stabilt arbeid innen visse typer forskning. Han var også ganske bekymret for at jeg ikke skulle få billett med fergen (Baja Ferries), og fortalte at når han reiste kjøpte han alltid lang tid i forveien. Vel, jeg valgte i alle fall å ikke få panikk enda, og det ga uttelling. I Mazatlan spurte jeg taxisjåføren min om det var mye turister der, og om fergen. Han kunne fortelle meg ett det er lite folk, i forhold til hva det pleier å være, og at jeg kom til å få billett. Så jeg gikk å kjøpte billett samme dag som jeg kom til Mazatlan, og ville egentlig reise senere, men jeg reiser med den siste båten før jul. Kanskje dette er Mexicos svar på Danskebåten? Jeg aldri har reist med Danskebåten. Men det er i alle fall bar og diskotek på denne fergen, som spiller 80-talls musikk, jeg sitter å ser på video med WHAM! nå. Det er morsomt å se hvor uskyldige artistene var på den tiden (til og med Madonna) i forhold til de syn vi påpresses nå når vi ser musikkvideoer. I baren kan jeg ta meg en Piña Colada til sjøs hvis jeg vil det. Det hadde vært fint å vært alliert med noen kun for denne turen, da kunne man ha leid en lugar for to eller 4, men å være bare en og skulle betale for det er litt dyrt. Jeg har i stedet ett sete i salongen som heter Dali :) som har blå seter, Picasso på andre siden har røde seter. Det er ikke så mange passasjerer med, så jeg tror faktisk jeg kan okkupere minst 3 seter og strekke meg ut i natt... hvis jeg ikke gjør som Wham! ber noen om å "take me danceing tonight" i mine jeans som har blitt alt for stor, og store hettegenser fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, med pote på baksiden.

Denne fergen er diger; heter Chihuahua Star og er bygd av Mitsubichi H.I. Shipyards i Kobe, Japan i 1989, derfor har man dekk som heter Hokkaido dekket osv, som tributt til Japan. Båten er 187,03 meter, 27,03 meter bred og 48 meter høy. Med toppfart på 23 knop. Jeg innbiller meg at jeg er på en så stor ferge at hvis det er bølger vil jeg føle lite av det. Så langt jeg kunne se i horisonten så havet rolig ut. Jeg tenker å sitte ute på dekk så lenge klærne mine er varme nok. Sitte å se på stjernene og kjenne havluften. Det er nesten varmere ute enn enkelte steder inne i båten, men det blåser ganske mye. Det er klar himmel, så jeg kan se mange stjerner og kose meg.

Det er den 23. desember, jeg sitter nå i La Paz, ett til paradis, utrolig vakker by. En danse, og trommegruppe fra Guinea opptrer nå rett utenfor Deli Cafe hvor jeg har drukket en glohet mocca for å våkne litt. Jeg overlevde fergeturen, ingen bølger, ingen sjøsyke. Det var litt kaldt på båten om natten, men jeg sov av og til, strakte meg ut på 3 seter. Det var flott å komme inn i havnen i morges, det tok selvsagt lang tid, slik som det tok å borde. En så stor båt tar vel minst en dag å laste, og passasjerene måtte komme to timer før båten skulle gå. En hund ble ført rundt for å lukte på all bagasje. Da vi var fremme i 6-tiden i morges tok det lang tid å komme seg i land, og enda lengre tid for å vente på militæret gå gjennom bagasjen til folk. Jeg skrudde på sjarmen og fortalte at jeg skal på kurs i Yoga på Yandara instituttet om noen dager, det er derfor jeg har så mye saker; bøker, klær og yogamatte, "solamente". Sekken min ble ikke åpnet og endevendt :). En ung mann fra Israel jeg møtte på båten, men som bor og studerer i Mexico City, har forbarmet seg over meg. Jeg lot han ta kontroll over transport, og å finne ett sted å sove, trette og sliten ankom vi byen med taxivan (kollektiv), da havnen er 23 km unna La Paz. Vi passerte vakker natur og nydelige strender, og det jeg forbinder med Mexico fra filmer; Kaktus, mange, digre kaktuser. I morgen er det julaften, og om 5 dager starter kurset mitt i Todos Santos... jeg tror jeg bare blir her og nyter været og atmosfæren og sjøen til jeg må ta bussen mot Todos Santos den 27. august.

God jul alle sammen!!!

mange klemmer fra Linda

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.