Tanker om arkitektur og stillhet (i stillheten)

Stille roser


Utsikt fra Catedral de la Immaculada Concetion i Comayagua, Honduras.


Siden jeg forlot Guatemala har det vært så stille. Jeg følte umiddelbart stillheten, og roen fra folket og naturen. I Mexico og Guatemala er det stadig biler med høyttalere som kjører rundt i byer og tettsteder. De annonserer produkter og arrangementer. Det er ofte høye motorbrøl fra busser og lastebiler. Folk som roper "sickletts" i gata. Det er alltid musikk i butikker, kafeer og Resturanter. Noen ganger veldig aggressiv musikk og høyt volum. Og noen steder virker ganske kaotisk og veldig overfylt. Jeg la merke til den distinkte forskjellen første gang ved innsjøen Yojoa hvor det er stille nok til å ikke forstyrre naturen både visuelt og lydmessig. Jeg har også merket det på et mer ubevisst nivå i Copan. Jeg føler at øyne mine har hvilt på harmonisk grønt, og ørene har hvilt i harmoni. Hjertet og sjelen min føler seg uthvilt, på grunn av uforstyrrede grønne åser og fjell og mindre trafikk og sammenklyngethet. Dette er hvordan jeg føler Honduras og Nicaragua. Den eneste virkelige støy er tordenvær av og til, men de har også sine øyeblikk av fullkommen stillhet mellom tordener som gjør at selve jorden skjelver under kroppen min når jeg hviler. Himmelen åpner seg, og en utrolig mengde vann krasjer ned fra den, og river fra hverandre stillheten. Jeg føler nesten synd på tordenvær i min del av verden. Men for meg er det stillhet også. Den mykgjør og roer meg. Og jeg forstår hvordan folk kan være bekymringsløs og avslappet her. Aldri ha det travelt. Dette er hvordan det føles å forstå hva Eckart Tolle egentlig snakker om. Jeg er flink til å leve i øyeblikket når jeg reiser, det er derfor jeg elsker det så mye. Du må leve i øyeblikket, fordi reise alene, som en kvinne, er det så mange ting som er utenfor din kontroll, og ingen vil ta ansvar for deg. Ingen lover beskytter deg på måten vi blir ledet til troen på at de beskytter oss i vår del av verden. Hvis noe skjer med deg her, det er det i utgangspunktet ditt eget problem. Det er jungelenloven. Dualiteten skjønnhet og stygghet. Kali i aksjon. Dette er hvordan virkeligheten i livet er. Fullstendig frihet, med ansvar for å være smart og sunn nok til å håndtere livet på sitt råeste. Disse landene har sett nok lidelse og borgerkrig for folket til å utvikle en indre kilde av resursstyrke og selvoppholdelse som er imponerende for meg. Denne friheten er det jeg ikke kan finne i Norge, hvor altfor mange regler redder oss fra oss selv og andre potensielle gale. Der er det sikkerhetsnett overalt i form av forskrifter. Så mye som en ikke ønsker å dø i en bussulykke grunn av mangel på forskrifter og lov, gir det meg ett interessant konsept; å måtte leve i øyeblikket. Og akseptere at dette er hvordan det gjøres her, og så alle må leve til fulle hver dag, og se sin familie så ofte som mulig, fordi døden kanskje venter rundt hjørnet. Og det eneste som gjør folk trygge og fryktløs her er tro. Troen kommer innenfra. Det kan ikke gis til deg, heller ikke sikkerhet eller fryktløshet kan bli gitt til deg.



Dette er Catedral de la Immaculada Conception, den nasjonale stolthet i Honduras. Den er i den gamle koloniale byen Comayagua, i Comayagua fylke i Honduras. Katedralen ble bygget mellom 1685 og 1715 i renessanse, neo-klassisk og barokk stil, innvendig og utvendig. Denne typen bygninger, sammen med store pyramider og imponerende ruiner, er spennende for meg, og jeg elsker arkitektur mer og mer, dess mer jeg ser. Spesielt tung, got, renessanse, neo-klassisk, barokk og gammel arkitektur. Bygninger med mauriske kupler, farget glass i vinduene, og er utsmykket med statuer og utskjæringer. Jeg setter stor pris på å se på det. Jeg har kommet til å elske arkitektur mer og mer når jeg reiser, og selv om jeg har sett min andel av kirker i denne delen av verden, er jeg egentlig ikke helt i en by før jeg har vært til "Centro Historico" og sittet foran katedralen for å suge in åndeligheten og troen den symboliserer. Inne i katedralen er den eldste klokken i verden som fremdeles fungerer (så langt kjent), bygget i 1100 av det mauriske folket, og gitt til Comayagua av kong Filip II av Spania. Comayagua blir regnet fo det beste stedet for festivaler. Det er selvfølgelig nasjonalparker i området.

Se FB og engelsk versjon for flere bilder.

Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Utila Cays og reisen videre

Fra Utila dro jeg til en liten øy, eller mer som en gigantisk flat stein i havet, som heter Pigeon Cay. En av holmene til Utila Cays utenfor Utila. Jeg dro dit med Capitain Morgans dykkerskoles båt for å lære å dykke. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, selvsagt, og det tar ca. 20 min. fra Utila. En liten, liten holme med mindre enn 100 hus klynget sammen. Det er så flatt at bare en halv meter mer i vannstand vil føre til flom, og faktisk er alle husene på stylter. Jeg antar de er vant til flom i løpet av regntiden. Folket på holmen lever av fiske på korallrevene, og er, i den forstand, helt avhengig av helsen til korallrevene, som er full av interessant liv, vakre havdyr. En undervannsverden full av farger og variasjon. Jeg visste ikke om jeg ville ha et dykke lisens da jeg ankom Utila, og på grunn av begrenset tid etter ranet, hadde jeg bare en dag med dykking. I Utila er det flere muligheter for dykking og snorkling, man kan velge og vrake blandt skoler og kurs. Jeg fikk se mye av livet under vann uansett; piggskate, Papegøyefisker, blekksprut, små åler, slanger og mye mer. Mitt store ønske er å se hvalhai, men jeg har aldri sett en. En dag vil jeg se dem, og snorkle med dem!

Siden jeg er på vei til Nicaragua det var det tid for å reise videre etter noen dager som øyboer. Jeg tok passasjerfergen Utila Princess II kl. 06:20 om morgen, og tenkte at havet ville være rolig på den tiden, som det var da jeg dro til Utila. Men i foran meg i billettluken hørte jeg folk som spurte etter sjøsyke piller. Jeg tenkte at kanskje det ville bli en litt kaotisk overfart, og siden jeg ikke reiser med båt mye, er jeg aldri sikker på hvordan sjøsyk jeg vil bli. Jeg tenkte at landkrabber i Honduras bare ønsket å være sikkre på at de ikke blir syke. Jeg tok ikke pille, og det ble en ganske kaotisk overfart på vei til La Ceiba. Jeg satt ute på baksiden av båten og er glad jeg gjorde det. Inne er bare et stort rom for passasjerene og det lukter litt av motor der. Jeg holdt meg hele turen og var litt stolt av at jeg ikke ble syk. Bølgene var store, men ganske "milde" så selv om det ville bli vanskelig å gå, hadde jeg ikke følelsen av at båten ble kastet rundt. Sittende ute, bak, fikk jeg ikke se mye, bare hvor vi kom fra og havet. Det var ikke mulig å se hva som skjedde i fronten av båten og tenkte det var sikkert like bra, men jeg hadde tillit "El Capitan" og fergen. Hvis havet er for grovt forlater ikke fergen kaien. Ved Lago de Yojoa, møtte jeg mennesker, som nettopp hadde kommet fra Utila, og de fortalte om en rekke mennesker som ble så sjøsyke at de kastet opp. Jeg vet ikke om det var noen som kastet opp når jeg gjorde på turen, men jeg så noen ganske bleke fjes. Jeg ble mer glad for at jeg hadde sittet ute, bak i fergen, selv om jeg fikk vannspruten i fleisen.

Bilde av kirken Pigeon Cay

Det eneste hotellet.

Da jeg kom tilbake til La Ceiba Jeg tok en taxi (50 lempiras = 15-20 Nkr.) direkte til busstasjonen hvor jeg kjøpte en bussbillett med Diana Express til Tela. Tela er visstnok en veldig fin by, den er berømt for sine karibiske strender, men for meg var det litt bortkastet å reise dit; hadde jeg fått nok av strender, og det var så varmt og fuktig at jeg følte meg sliten. Det er 2 store nasjonalparker der å besøke. Men én ting om Honduras; det er litt vanskelig å reise alene. Ikke fordi det er vanskelig å komme seg rundt, men alt blir mer kostbart, eller vanskelig å gjøre. Alle turer trenger et minimum av mennesker, og Honduras er fortsatt et turistisk uberørt land. Det er ikke blitt overtatt av masseturismen, ennå, og det er en nasjonalpark på hvert hjørne. Jeg må si at Honduras er grønnere og vakkere enn Guatemala. Reiser du i Guatemala vil du ser arr i naturen over alt. Det føles veldig befolket, og naturen er avbrutt av bygninger og landsbyer, unntatt i nasjonalparken i Peten. Hvis du reiser i Guatemala, og synes naturen er vakker der, og elsker det, vil du elske Honduras,kanskje mer. Nå i regntiden er fjellene fantastiske og naturen frodig. Og reisen med båt ut fra La Ceiba gir deg sjanse til utsikt fra havet til åsene og fjellene ender i havet.

Jeg sov 2 netter i Tela med følelsen av at jeg var i en detoxprogram, varmt og fuktig. Og min hud er faktisk mykere. Siden jeg hadde vært i vannet og på båter så mye på Pigeon Cay ble jeg litt solbrent, jeg begrenset tiden ute i solen og forlot Tela til fordel for Lago de Yojoa ganske raskt, hvor jeg bodde på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery, 3 km fra Peña Blanca. Der er det selvfølgelig 3 eco /arkeologiske /naturparker ved innsjøen og 2 nasjonalparker. Jeg gikk turer i Eco Finca, en øko-park med øko-kaffedyrking. Jeg mange fugler (dette er et av stedene fuglekikkere bør besøke), selv tukaner, og vakre blomster, små bekker og elver som jeg kunne ha svømte i, men jeg visste ikke. Jeg besøkte også en foss. Mer i neste blogg.

Menneskelige tragedier - menneskehandel

Prostitusjon er ikke ilegalt i Honduras, men fortsatt er sex turismen her i Honduras ikke så tydelig som i den Dominikanske Republikk eller Costa Rica. I disse landene er det mange nettsteder som reklamer for sex-tur pakker. De foretrukne ofrene i Honduras er barn, og i 2006 ble en 58 år gammel mann fra Florida arrestert av FBI for å arrangere turer til Honduras for menn interessert i å ha sex med mindreårige jenter. Mannen var en marine offiser i den amerikanske marinens barne program. Han underviste unge mennesker i marinens verdier; ære, mot og engasjement. I 2004 ble en barnelege fra Brooklyn dømt til 21 års fengsel for å ha lurt barn i Honduras og Mexico til sex. Det har blitt rapportert at mellom 8 000 og 10 000 barn er involvert i sex arbeid i Honduras alene,. Tenåringer fra Honduras er blant de mest trafikkerte barn i Mellom-Amerika. De fleste av dem kommer til bordeller og feriesteder i Guatemala, Mexico og El Salvador, hvor eierene er amerikanske, europeiske og australske menn. Grupper som Casa Alianza har jobbet for å øke bevisstheten rundt problemet, som etter deres mening har vokst i kjølvannet av "crack" nedturer i Thailand og andre asiatiske land som har vært kjent i lang tid for sine pedofili ringer og prostitusjon. Casa Alianza måtte sparke sin egen direktør i Tegucigalpa i 2004 da det ble kjent at han selv hadde betalt en 19 år gammel til å bo i en gruppebolig for ungdom for å ha sex. Direktøren var en britisk statsborger, godt kjent som barn `s talsmann. Han har til og med vunnet en æresmedalje for sitt arbeid med hjemløse barn. The Order of British Empire Medal. Det var i år 2000. I år 2000, også ble USA presset til å lage en lov mot menneskehandel. Loven har vært særlig effektiv i Asia der menneskehandel ringene har blitt brutt opp, og ofrene returnert til hjemmene sine. Latin-Amerika er tregere til å reagere, men Honduras har nå trent 7 000 politi, påtalemyndighet og dommere, og 10 000 studenter har fått opplæring om menneskehandel. På grunn av korrupsjon loven kan være vanskelig å håndheve.

Karibiske drømmer - Utila

Reise til Utila skjer med passasjerfergen Utila Princess II som har avgang fra La Ceiba kl. 09:30 og kl. 16:00 og fra Utila til La Ceiba kl. 06:20 og kl. 14:00. Taxi fra La Ceiba til terminalen er 50 lempiras (kr. 15-20). Jeg tok fergen om morgenen, og jeg hørte at fergeovergangen om ettermiddagen kan bli kaotisk p.g.a høye bølger. Fergen er ganske enkel; ett stort rom med benker. Overfarten tar en time.. en Honduras time vil det si. En time og litt mer..

Mange flotte blomster med friske farger i regntiden.


Det lokale apoteket.

Noe av East Harbour, Utila sett fra bryggen hvor fergen kommer inn.

Gatebilde.

Hvalhai er det store her.

Utila er en ganske liten øy som ligger langt ute i det Karibiske hav utenfor Honduras. Den har en mye større naboøy kalt Rotan i øst, som ligger enda lenger ut i havet. Begge tilhører Bay Islands (Islas de la Bahia). Historien til øyene er veldig interessant, at de var bebodd år 1000 vet man med sikkert, men innbyggerne er ukjent, og også hvor de kom fra. Christopher Columbus gikk i land på øya kalt Guanaja i 1502 hvor han møtte en stor poppulasjon av urbefolkning, som på Rotan og Utila. Spanske slavehandlere kidnappet øyboerene og sendte dem til arbeid ved plantasjer i Cuba, og i sølvgruver i Mexico. I mellomtiden etablerte, engelske, blant dem den berømte Henry Morgan, nederlandske og franske pirater gjemmesteder på øyene og brukte dem som baser for raids mot spanske lasteskip lastet med gull, og andre skatter. Det var 5000 pirater på Rotan alene i det 17. århundre. Spanjolene erobret Port Royal, på Rotan, mars 1782, drepte det meste av pirater, og solgte resten som slaver. Rotan var uokkupert inntil 1797 da den britiske marinen dumpet 2000 svarte karibere der. De slo seg ned i byen Punta Gorda på Rotan og ble kjent som Garifuna. Inntil 1859 var Bay Islands kontrollert av britene, etter det ble de del av Honduras. Det er rart å se hvordan hvite, svarte, blandinger og spanjoler lever i harmoni her. Befolkningen er svært mangfoldig, og jeg hører forskjellige språk. Engelsk snakkes med karibisk aksent, som folk i Jamaica, så er det Garifuna som er ett konstruert språk og spansk. Spansk er litt vanskelig for meg å forstå her. Jeg ser mange europeiske ute i gatene og jeg trodde de var turister som meg, men de er etterkommere av tidlige irske og britiske innvandrere som kom hit for over 100 år siden. Men det er bosettere fra USA, Israel, Frankrike og England som kom hit som tilreisende og så bare forlot de aldri Karibien. De jobber i turist orienterte bedrifter.

Min 1. dag i Honduras

Fredag morgen sto jeg opp 03:30 å ta en shuttle buss til Copan Ruinas i Honduras. Det er en 6 timers kjøretur fra Antigua, men når grensen er krysset det er 15 min inne Honduras territorium i nord. Turen til Copan var ikke uten noen skremmende hendelser, vi nesten hadde en nestenulykke med en bybuss da vi kjørte gjennom Guatemala City i mørket. Alt jeg så var hundrevis av blinkende lys, og deretter to av dem som kom rett mot oss i stor fart. Føreren av shuttlebussen sto på bremsene, og jeg tror vi var bare noen få cm. fra å bli flatet ut av den store, tunge, røde bybussen. Bybussene i Guate (Guatemala City) er noen av de viktigste målene for gjenger av banditter som er ute etter noen raske penger. Jeg reiste med dem, da jeg ikke hadde penger eller noe annet å ta, til den Norske ambassaden og immigrasjonskontoret. Turen til Copan i Honduras gikk på noen av de farligst trafikkerte veier jeg noengang har sett. Og jeg har sett mye! Faren er antallet store, tunge lastebiler og busser som stuper nedover åssidene. Guatemala er bare åser og fjell, så vi klatrer opp og raser ned. Når åsene ruller uforstyrret av menneskelig bosetting er de grønnne og frodige, spesielt nå i regntiden. Uheldigvis har naturen her har mange arr, og det forårsaker mye menneskelig tragedie og lidelse

Hovedattraksjonen i Copan er det gamle Maya-området som mangler de massive pyramidene lenger nord, i Guatemala og Mexico, men har noen av verdens best bevarte utskårne steler. Innskripsjoner på disse stelene, og keramiske bevis viser at folk har bodd i Copan dalen fra 1400 f.Kr., men de må ha vært bosatt i dalen fra før den tid. På sitt rikeste kan Copan ha huset så mange som 20 000 mennesker. I dag var jeg og sjekket ut ruinene! Da spanjolene fant stedet i 1576 var det kun fem familier som bodde der. Og de hadde ingen anelse om historien til ruinene! Det kan få oss til å lure på om det folket som kalles Maya i dag virkelig er etterkommere av Maya. Saken er at alle stedene jeg har besøkt ble forlatt av befolkningen lenge før flåtene fra Spania kom. De fant ruiner som allerede var overtatt av jungelen over alt. Og jeg har hørt en teori om at de innfødte her i virkeligheten kom fra øyene i Karibia, at de var sekundære innvandrere. Jeg i har ikke tenkt å argumentere for noe av det nå, fordi jeg ikke er arkeolog. Men jeg vet at alle de stammene jeg har skrevet om i bloggene mine er fortsatt mysterier for de lærde som strides om hvor de kom fra og hvor de til slutt dro og hvorfor de etterlot disse fantastiske byggverkene.

Jeg er i Copan Ruinas by. Ett veldig, veldig varmt men vennlig lite sted hvor alle med eventyrlyst som liker å se ruiner, ri på hest (jeg skal prøve det!) rafte eller tube ned en elv, Bildene er på den engelske versjonen av bloggen, og jeg legge dem ut på Facebook. Den engelske versjonen er veldig fancy og higtec av en eller annen grunn og sammarbeider bedre med meg. Jeg tror bildene er for store til denne versjonen av bloggen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal modernisere denne bloggen..

Honduras - Ruinene i Copan

Siden mange har spurt meg om å skrive bloggen min på engelsk, benytter jeg anledningen til å gjøre det etter at jeg ble (brutalt) frarøvet min kjære Lenovo laptop, og er nå stuck med en spansktalende laptop. Noen ganger snakker den spanglish også, hvis jeg er heldig, men i utgangspunktet må jeg å lære å lese spansk med sine tekniske termer.

Filmen som er over er hvor jeg skal reise de neste par dagene, og jeg håper at denne turen vil hjelpe meg ut av min lille "krise" etter det som skjedde! Det er ikke at jeg ikke har det bra! Jeg har det veldig bra! Selv om tanken på å dra til Honduras synes farligere nå, fordi Honduras er et land som har sett en økning i vold gjennom 2009 / 2010, enn før, når hele verden var mitt trygge Disneyland, hvis man kan bruke denne typen uttrykk . Noen eksistensielle spørsmåldukket opp, og jeg tror det eneste som holder meg på denne siden av kloden er stahet. Men jeg vet at jeg vil ønske å komme tilbake til Latin-Amerika når jeg forlater her en dag. Så farlig og så vakkert, disse to uttrykkene går hånd i hånd de fleste steder jeg har vært på denne planeten, og jeg antar jeg at jeg, motvillig eller ikke, er tiltrukket av eventyret.

Jeg vil komme tilbake med bilder og info om Honduras og Copan. Bilder, hvis jeg finner ut hvordan mitt spanglish snakkende kamera fungerer. Den har også en touch-screen! Det hørtes så hip ut at jeg måtte ha det. Det er billig likevel, og blir nødt til å gjøre nytten resten av reiser min. Republikken Honduras er sør for Guatemala, og grenser til El Salvador i vest, og Nicaragua i sør. Før spanjolene kom i 1524 var det hjem for mange innfødte stammer, blant annet Maya. De viktigste interessene spanjolene hadde var sølvgruvedrift, og de innfødte ble brukt til å gjøre jobben. De innfødte døde av sykdom brakt fra Europa, så slaver ble fraktet fra Afrika for å erstatte dem. Etterkommere av slaver danner nå Garifuna kulturen langs den Carribiske kyst, med eget konstruert språk, mat og fargerike klær og festivaler. Som alle land i Latin-Amerika har Honduras hatt mye problemer. En av årsakene til vold og fattigdom er at det ble gjort til en av USA bananstater i det 20. århundre, med liten økonomisk vekst for Honduras, men med amerikanske frukt selskaper som kontrollerer betydelig land og infrastrukturen i nord. I tillegg har orkan Fifi 1974 og Mitch i 1998 både forårsaket ødeleggelser i landet. Spesielt Mitch som forårsaket 50 år med fremgang for å snu, ifølge presidenten Carlos Roberto Flores, med sin massive og omfattende ødeleggelse av nesten alle broer og sekundære veier, 70% av alle avlinger og 33 000 hus. 5 000 mennesker ble drept.

Mer om Honduras neste blogg.