Enda en grensekryssing, og en tur over havet

Når du krysser grensen fra Costa Rica, kan det være lurt å dra til Bocas del Toro. Du kan enten gjøre det ved benytting av en turist tjeneste med buss og båt (du finner kontor i Puerto Viejo), eller du kan reise med lokal transport. Jeg dro som uavhengig reisende, så jeg tok lokalbussen fra Puerto Viejo i Costa Rica til Sixaola i Costa Rica. Bussen stopper rett ved grensen, så du går bare opp til immigrasjonskontoret og får passet stemplet. Jeg kom midt i en turist gruppe med Ticas, så jeg måtte vente lenge for å få stemplet mitt. Etter at stempling i passet ditt, går du over en gammel tog bro. Det er ikke så langt. Det er en av de korteste distansene jeg har måtte gå mellom grenseoverganger, og på den andre siden når du en smal bakke med noen enorme butikker nedenfor. Bussene til Panama City og Changinola venter der. Hvis du reiser på egen hånd er det en god idé å starte tidlig med grensepasseringen. Jeg kom til grensen rundt 11:00, men jeg var i Bocas del Toro rundt 18.00. Den lokale bussen tar ca. en time fra Puerto Viejo, og på den andre siden av grensen forlater bussene Guabito ganske ofte. Grenseovergangen er ganske rett frem, men du kan bli plaget /overtalt til å ta en dyr turist transport for $ 30-40 hvis du ikke er bestemt nok. Hvis du er alene det vil koste deg mye, men hvis du er en gruppe blir det billigere. Likevel vil du sannsynligvis ende opp med å betale minst $ 6-10, og med en taxi vil du kun betale $ 1.50 for å komme til Changuinola (eller buss $ 1.20) der du må skifte buss for å komme deg til Almirante, David eller Panama City. Fra Changinola vil du betale $ 1.80 (med bussen) for å dra til Almirante hvor du kan få en vanntaxi til Bocas Town på Isla Colon. Hvor vil du bli møtt på kaia av ivrige agenter med 100s av forslag tiil deg. Bestemt men vennlig hjelper hvis du vet hva du vil, hold deg til det. Denne regelen gjelder overalt i Mellom-Amerika hvor folk er overveldende, men veldig elskelige uansett! Etter å ha krysset grensen var jeg så heldig at jeg møtte to pene tyskere, Konrad og Loths, så vi tok samme taxi og samme buss til Almirante. Vi ønsket å spise i Almirante, så vi besluttet å ta en vanntaxi som forlot Almirante klokken 17:00. Turen var først veldig rolig, men midtveis var det ganskes høy sjø. Jeg forestilte meg at jeg var på en buss på en humpete vei, i stedet for i en liten båt midt på havet. Og det fungerte. Det var faktisk ganske gøy, jeg har blitt vant til sjø og innsjø reiser på denne turen. Det er absolutt ingenting å gjøre i Almirante, jeg tror ikke de har mange alternativer for å sove der heller, så det beste alternativet er å komme seg til Bocas samme dag som du krysser grensen. Det er ikke mange båter mellom Almirante og Bocas etter mørkets frembrudd, men de begynner å kjøre fra Bocas / Almirante i 6-tiden om morgenen. For kvinnelige reisende starter moroa allerede når du er på grensen. Selvsagt, ELSKER Panamanske menn også kvinner, så de vil elske deg hvis du er en kvinne. Det virker for meg som at menn på dette kontinentet virkelig elsker kvinner, og jeg har opplevd å bli stirret på som om jeg er en engel, eller som om de aldri har sett en kvinne før. Heldigvis er stirring alt de gjør, så du vil ikke ha noen problemer med mennene her. De kan si "hallo", spørre hvor du er fra og navnet ditt og fortelle deg at de elsker deg. De gjør det med lokale kvinner også, så ikke bli altfor smigret. Hvis du er en kvinne liker de deg, men for turister som ikke er vant til all oppmerksomheten kan det føles som om dette er noe de gjør spesielt for turist kvinner. De vil starte samtale med "hola linda" og / eller "que buscas / quieres, (mi) amor?" (Hallo vakre. Hva leter du etter? / Hva vil du gjøre / trenger, (min) kjærlighet /elskede?), Som er ganske koselig etter min mening. De vil alltid finne en måte å gi et kompliment og rose din skjønnhet når du har en samtale med dem.

Alle bildene er tatt fra båten som vi forlot Almirante med. Vann drosjer tar mindre enn en time til Bocas med en liten "pangas" med sterk motor som kan ta rundt 20 mennesker. Heldigvis er de fyller de ikke flere mennesker i båten enn det er liv vester. Grunnet mange hestekrefter i motoren, går båten så fort at det føles som å fly. Synet av alle de små og store øyer er bare utrolig. Det er som en skogs versjon av Venezia. Noen steder kan du se hus på stylter ute i vannet. Avstandene mellom øyene er også ganske utrolig, fordi det er langt mellom noen av dem. Noen øyer er bare mangrovener, og ikke mulig å bebo. En av disse øyene er "dovendyr øya". Dedikert til det avslappede og vakre dyret. En båttur tar deg dit, og det er nesten garantert at du vil kunne se dem fra båten. Ta med kikkert.

Da jeg var på tørt land i Bocas Town, eller Bocas del Toro som navnet er, på hovedøya Isla Colon, dro jeg til Hostal Heike sammen med de to tyskerne. Vi endte i det samme dormatorium, men vi var bare tre av oss i en sovesal med 8 senger, så det var bra. En seng koster $ 10, og du kan ikke få det noe billigere på Isla Colon, Heike har et kjøkken som er verdt å bruke siden restaurantene rundt der er kostbare. Bocas har den høyeste levekostnad i hele Panama, det er som i Costa Rica. En grunn er selvsagt at det er veldig turistifisert (men jeg var der i lavsesong, så det var rolig og fint!), Og det er mye av amerikansk - og europeisk fødte mennesker som bor der. Jeg møtte tyskere, italienere og nederlendere. Og selvsagt en masse folk fra Florida og Carlifornia. Jeg tror alle vandrerhjem og hoteller du kan finne der eies av en utlending, og alle de fancy husene er for utlendinger. Mer om stedet og folket i andre blogger.

Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)           

                                  

Miraflor og Esteli

For å komme deg til Miraflor er det bare dra til bussterminalen og be om en buss til Miraflor. Bussene går til La Rampa eller Coyolito, så du må vite hvilken av dem du skal ta. Miraflor ble erklært reservat i 1996, og nylig ble det ett vernet område. Bakgrunnen for verningen av stedet er, i henhold til innbyggere, utstrakt bruk av plantevernmidler forårsaket massedød blandt fugler, og påvirket dyrelivet og helsen til folk så mye at regjeringen besluttet å forby bruk av pestesider i området og beskytte det . I dag er alt er dyrket uten bruk av kjemikalier, lokalbefolkningen lager sine organiske pestesider fra rød chili. Den andre grunnen er at dette området var veldig farlig under borgerkrigen da "Contras" snek seg rundt for å krysse grensen til Honduras, mens de planla å marsjere inn i Managua for å overta den politisk makten i landet. En stor gruppe kom gjennom fjellene med planer om å overta Esteli. Bøndene satte seg til motstand, og hjalp snu "Contra krigen" mot "Sandinistas", så Ortega besluttet å nasjonaliserte jordbruksland og gi det tilbake til folket ved befaling fra de lokale kvinnene. Ren "girlpower" i kraft her for å gjøre dette området til det Paradis det er i dag. Kvinnene i området kan se ydmyke ut, men de er overlevere, smarte og ressurssterke, og de har skapt det livet de har for seg selv. Alltid glad for å leve i et slikt utrolig område i et fantastisk land, gjør de det arbeidet som kvinner fortsatt gjorde selv i 40 og 50 årene. De ønsker ikke det noen annen måte, og er stolte av å leve sine fredelige, frie og enkle livet som de har kjempet for. Under krigen ble området svært farlig, og familiene måtte gjemme seg og reise hele tiden for å holde seg trygge. Gjennom Hostel Luna er det mulig å få informasjon om innkvartering hos familie, og steder, fra Treehuggers (reiseorganisator). De vil også arrangere andre "low impact" turer for deg i området. "Low impact tourism" vil si at du setter minst mulig spor som turist i landet.

Lagune under vann.

Jeg tilbrakte fire netter i Esteli, en universitetsby by i den nordlige høylandet i Nicaragua. Turen fra Somoto til Esteli er gjennom fantastisk natur med tak av enorme trær som henger over veien mange steder, og de strekker seg til et tre på den andre siden, som om de prøver å omfavne hverandre strekker, greinene som beskyttende armer. I Somoto, i Hotel Panamericana, møtte jeg en fantastisk par fra USA og de tilbød meg skyss til Esteli. De bor i Managua, så de fortalte meg mye om Nicaragua. Vi hadde noen inspirerende samtaler kvelden før vi dro og under turen. De siste tre dagene har jeg vært i Leon. Den busride det var veldig interessant. Jeg møtte til funny spanske jentene fra Mallorca og de fortalte meg mye om Mallorca. Jeg spurte hva de jobber med på Mallorca, og de sa: ". Protesterer det politiske systemet"

Nica kreativitet.

I en hule som denne gjemte familier seg under borgerkrigen.

Bussene i Esteli.

Reise gjennom Tegucigalpa og krysse en vennlig grense

Kirken i San Marcos de Colon

Fra Comayagua reiste jeg til Tegucigalpa (Tegus) tidlig på morgenen. Min plan var å komme meg til Nicaragua mens det enda var lyst, til Somoto på den nicaraguanske side av grensen. Jeg tok en buss som går 06:40 fra Comayagua, og Tegus er ikke så langt unna. Men, vi annkom Tegus etter 12, ettermiddag. Bussene er ubeskrivelig trege. I Tegus stopper de fleste busser i et svært stygg og dodgy område, så da jeg ble satt av bussen ingenmannsland , så jeg ingen andre alternativ enn hoppe rett inn i en gammel, nesten revet fra hverandre taxi som tok meg ganske mange blokker til busstoppet til bussene til Choluteca. Det var ingen måte jeg kunne ha gått den strekkningen, det er det mest skremmende, nedkjørte, stygge og øde stedet jeg har sett frem til nå. Drosjesjåføren tok meg i rettning av hvor bussselskapet Mi Esparanca stopper, men vi passerte et annet selskap som skulle sørover, så jeg spurte sjåføren om å stoppe slik at jeg kunne se om bussen hadde ønsket destinasjon. Og så opplevde jeg den mest forvirrende ting på reisen hittil, men jeg antar jeg følte meg mer sårbar på grunn av ranet, fordi det var rett og slett litt skummelt. Umiddelbart når taxien stopped kom en ung mann og åpnet bagasjerommet på drosjen og begynte å trekke ut bagen min. Over alt ropte menn, "Choluteca, Choluteca" som noen galninger. Det viste seg at 2 eller 3 busselskaper har sitt stoppested der. Og de bare stopper der i gaten. Det er ingen terminaler eller kontorer, eller engang en parkeringsplass der selskapene opererer fra. Jeg, nesten nummen, hoppet ut av drosjen og sa: "! Espera, por favor!" og tok sekken min før den unge mannen fikk den ut. Så, det som videre skjedde er at mannen grep min andre sekk og jeg ble kidnappet (det høres veldig dramatisk, men det var nesten som bortførelse) inn i buss av El Benitio (eller noe slikt) busselskap! Fordi den unge mannen tok bagen min og løp inn i bussen med den .. hva kunne jeg gjøre enn å følge etter? Og, den store bagpack min ble lagt inn i bagasjerommet nederst i bussen, og vi dro avsted! Så var jeg heldig at jeg ikke måtte henge rundt i området i flere timer å vente på en buss. Selv 40 min. ventetid på dette stedet, og jeg tror jeg nesten ville tisset meg ut (ikke egentlig, men vet du hva jeg mener). Det er hvor IKKE hyggelig det så ut der. Jeg var også forbauset av å dra gjennom bydelen med taxi og lurte på hvordan i all verden var taxien var i stand til å få sin utrustede kropp opp de bratte bakkene, og hva jeg ville gjort hvis den plutselig brøt sammen?


Så hvorfor denne bortførelsen av passasjerer? Busselskapene er private og de konkurrerer mot hverandre for kundene, og det var 3 selskaper med "ready-to-go-busser" som sto der, så når en taxi stoppet der, og de så meg (hvite kvinne (og de visste at jeg ønsket å dra til grensen fordi de sa: "Vamos Nicaragua !")), de så en kunde, så gikk de etter jungelloven. Første mann til møllen og så videre. Jo mer aggressive hjelpere, jo flere kunder. Hvorfor i all verden ellers skulle noen komme til det stedet i en taxi? Så de forsto, selv før drosjen stoppet at det var folk i den som skulle reise med bussen. I Tegus stopper selskapene bare forskjellige steder i et område som er farlig om natten, og ikke altfor trygt på dagtid. Reisende må vente på bussen ute i gaten, i varmen. Jeg var glad bussen var på vei med en gang. Og det var en laaaaaang tur, men kort avstand. Det bør være mulig å gjøre turen på 2 timer. Men igjen, i 4 timer drev jeg inn og ut av søvn, jeg hadde aldri hatt sjansen til å gå på do, og heller ikke hadde jeg spist noe. Jeg var så glad når bussen gjorde en 10 min. stopper etter 2 t. og jeg kunne spise, drikke og gå på do. Etter 2 lange timer mer kom jeg i Choluteca, og gjett hva; terminalen var markedsplassen! Ingenting galt med det vanligvis for meg, men jeg var døende av tørst og var trodde jeg kunne friske meg opp litt, men jeg ble igjen plukket opp, og gjetet, inn i en chickenbus denne gangen. En stor gul, vakker Bluebird, og jeg ble fortalt at vi drar "Ahora". Ja, Vamos Nicaragua. Så jeg gikk inn i bussen, fortalte hjelperen at jeg var død av tørst, så han fant meg en mann som solgte vann i små plastposer for 50 cent. Bussen gikk ikke "Ahora". 30 min. passerte, deretter 40 min. og jeg måtte undertrykke alle mine kroppslige funksjoner. Da vi endelig flyttet oss, tok vi en "sightsing tur" rundt byen for å plukke opp folk her og der. Jeg ble ganske overrasket over at de ikke gikk inn folk hus for å fortelle dem at vi nå forlater Choluteca for San Marcos de Colon! Ingenting ville overraske meg i det hele tatt den dagen! Og så dro vi tilbake til markedsplassen. Jeg skjønte at fra jeg ble fortalt at bussen skulle dra til vi faktisk dro, kunne jeg ha funnet et bad, vasket hendene og ansiktet, spist noe, fått en tannrens (Jeg så en tannlege rett ved siden av bussen på "terminalen") og kanskje en hårklipp. Da vi endelig var på vei, klatret bussen sakte opp fantastiske fjell, sørover mot grensen, og jeg glemte alle mine plager og selvmedlidenhet, og henga meg til alt det fantastiske grønne som utfoldet seg, og "fugleoverblikket" av dalen. Og da vi kom til San Marco de Colon, kort avstand, men det tok evigheter å komme dit. Og det var slikt en hyggelig og rolig sted at jeg bestemte meg for å overnatte. Det var sent, jeg var sulten, og Hotel Colonial var veldig, veldig innbydende med store rom, fint bad, myke senger og kabel-TV. Det er et lite sted så jeg utforsket det sen ettermiddagen i skumringen, og dro ikke før 12 dagen etter. Rundt midt på dagen neste dag jeg gikk til markedet for å finne en minivan til grensa, jeg måtte vente 30 min. eller mer for den å fylle seg opp, fordi de drar når de har presset et visst antall personer inn. Det tok 10-15 min. å komme til grensa og jeg måtte gå til innvandringen til / fra Honduras for å "stemple" ut. Jeg ble kalt inn på kontoret til den immigrasjonen, noe som aldri har hendt meg før, så jeg lurte på hva som foregikk. En veldig hyggelig og smilende offiser kom inn og jeg ga ham passet mitt. Han bemerket at det var min bursdag og gratulerte meg, han merket seg navnet mitt, kommenterte det (det skjer ofte. "Linda" er den feminine formen av "Lindo" som betyr vakker, fin, pen, søt) og land mitt. Nesten flørtet litt. Så jeg gikk 5 min over grensen og kom til bussinnesslignende nicaraguanske grensen. Det er den sikreste grensen jeg har krysset, det er ingen landsbyer eller butikker der. Pengevekslerne var fint kledd, og stresset ikke med å få meg til å veksle penger med dem. Allerede der kunne jeg se at nicaraguanerne er veldig avslappet folk.

Utila Cays og reisen videre

Fra Utila dro jeg til en liten øy, eller mer som en gigantisk flat stein i havet, som heter Pigeon Cay. En av holmene til Utila Cays utenfor Utila. Jeg dro dit med Capitain Morgans dykkerskoles båt for å lære å dykke. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, selvsagt, og det tar ca. 20 min. fra Utila. En liten, liten holme med mindre enn 100 hus klynget sammen. Det er så flatt at bare en halv meter mer i vannstand vil føre til flom, og faktisk er alle husene på stylter. Jeg antar de er vant til flom i løpet av regntiden. Folket på holmen lever av fiske på korallrevene, og er, i den forstand, helt avhengig av helsen til korallrevene, som er full av interessant liv, vakre havdyr. En undervannsverden full av farger og variasjon. Jeg visste ikke om jeg ville ha et dykke lisens da jeg ankom Utila, og på grunn av begrenset tid etter ranet, hadde jeg bare en dag med dykking. I Utila er det flere muligheter for dykking og snorkling, man kan velge og vrake blandt skoler og kurs. Jeg fikk se mye av livet under vann uansett; piggskate, Papegøyefisker, blekksprut, små åler, slanger og mye mer. Mitt store ønske er å se hvalhai, men jeg har aldri sett en. En dag vil jeg se dem, og snorkle med dem!

Siden jeg er på vei til Nicaragua det var det tid for å reise videre etter noen dager som øyboer. Jeg tok passasjerfergen Utila Princess II kl. 06:20 om morgen, og tenkte at havet ville være rolig på den tiden, som det var da jeg dro til Utila. Men i foran meg i billettluken hørte jeg folk som spurte etter sjøsyke piller. Jeg tenkte at kanskje det ville bli en litt kaotisk overfart, og siden jeg ikke reiser med båt mye, er jeg aldri sikker på hvordan sjøsyk jeg vil bli. Jeg tenkte at landkrabber i Honduras bare ønsket å være sikkre på at de ikke blir syke. Jeg tok ikke pille, og det ble en ganske kaotisk overfart på vei til La Ceiba. Jeg satt ute på baksiden av båten og er glad jeg gjorde det. Inne er bare et stort rom for passasjerene og det lukter litt av motor der. Jeg holdt meg hele turen og var litt stolt av at jeg ikke ble syk. Bølgene var store, men ganske "milde" så selv om det ville bli vanskelig å gå, hadde jeg ikke følelsen av at båten ble kastet rundt. Sittende ute, bak, fikk jeg ikke se mye, bare hvor vi kom fra og havet. Det var ikke mulig å se hva som skjedde i fronten av båten og tenkte det var sikkert like bra, men jeg hadde tillit "El Capitan" og fergen. Hvis havet er for grovt forlater ikke fergen kaien. Ved Lago de Yojoa, møtte jeg mennesker, som nettopp hadde kommet fra Utila, og de fortalte om en rekke mennesker som ble så sjøsyke at de kastet opp. Jeg vet ikke om det var noen som kastet opp når jeg gjorde på turen, men jeg så noen ganske bleke fjes. Jeg ble mer glad for at jeg hadde sittet ute, bak i fergen, selv om jeg fikk vannspruten i fleisen.

Bilde av kirken Pigeon Cay

Det eneste hotellet.

Da jeg kom tilbake til La Ceiba Jeg tok en taxi (50 lempiras = 15-20 Nkr.) direkte til busstasjonen hvor jeg kjøpte en bussbillett med Diana Express til Tela. Tela er visstnok en veldig fin by, den er berømt for sine karibiske strender, men for meg var det litt bortkastet å reise dit; hadde jeg fått nok av strender, og det var så varmt og fuktig at jeg følte meg sliten. Det er 2 store nasjonalparker der å besøke. Men én ting om Honduras; det er litt vanskelig å reise alene. Ikke fordi det er vanskelig å komme seg rundt, men alt blir mer kostbart, eller vanskelig å gjøre. Alle turer trenger et minimum av mennesker, og Honduras er fortsatt et turistisk uberørt land. Det er ikke blitt overtatt av masseturismen, ennå, og det er en nasjonalpark på hvert hjørne. Jeg må si at Honduras er grønnere og vakkere enn Guatemala. Reiser du i Guatemala vil du ser arr i naturen over alt. Det føles veldig befolket, og naturen er avbrutt av bygninger og landsbyer, unntatt i nasjonalparken i Peten. Hvis du reiser i Guatemala, og synes naturen er vakker der, og elsker det, vil du elske Honduras,kanskje mer. Nå i regntiden er fjellene fantastiske og naturen frodig. Og reisen med båt ut fra La Ceiba gir deg sjanse til utsikt fra havet til åsene og fjellene ender i havet.

Jeg sov 2 netter i Tela med følelsen av at jeg var i en detoxprogram, varmt og fuktig. Og min hud er faktisk mykere. Siden jeg hadde vært i vannet og på båter så mye på Pigeon Cay ble jeg litt solbrent, jeg begrenset tiden ute i solen og forlot Tela til fordel for Lago de Yojoa ganske raskt, hvor jeg bodde på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery, 3 km fra Peña Blanca. Der er det selvfølgelig 3 eco /arkeologiske /naturparker ved innsjøen og 2 nasjonalparker. Jeg gikk turer i Eco Finca, en øko-park med øko-kaffedyrking. Jeg mange fugler (dette er et av stedene fuglekikkere bør besøke), selv tukaner, og vakre blomster, små bekker og elver som jeg kunne ha svømte i, men jeg visste ikke. Jeg besøkte også en foss. Mer i neste blogg.

Steinkvinnen

En dag midt på 1900-tallet var en jeger ute på jakt da han "snubblet" over noen høye steinkonstruksjoner i jungelen. Forran en av dem så han en ung vakker kvinne danse. Han ble så redd at han løp tilbake til landsbyen sin og fikk med seg folk opp til ruinene. Da de kom var kvinnen borte. Stedet fikk navnet Xunantunich ("Steinkvinne" på Yucatec Maya, utt.; suu-nahn-too-neetsj). Xunantunich er ett av de letteste stedene å reise til; man tar en buss fra "Mercado" i San Igniacio for B$ 1.50, kjør i 15 min. Han som samler penger fra deg vil fortelle deg hvor du skal gå av, dessuten er det lett å se er fordi det er en liten ferge og noen suvenirstaller ved veien. Ta med KLÆR for å bade, etter besøket i ruinene er elven ett forfriskende sted å nedkjøle seg etter gåturen opp til ruinene, og etter å ha vandret rundt i heten og utforsket. Når du drar tidlig på morgenen vil du kunne høre (og kanskje se) brølaper og forskjellige fugler (bilder av dyr kommer).

Grunnen til at jeg sier ta med KLÆR for å bade, er fordi jeg mener klær (lang t-skjorte og shorts) og ikke en liten bikini eller badedrakt (men det er lurt å ha under). Kvinner (og menn) i Belize svømmer med alle klærne på, og jeg anbefaler på det sterkeste å følge deres eksempel. Hvis du ønsker å få masse "uønsket" oppmerksomhet, er det en annen sak. Ellers bør du ha som livsregel: gjør som de lokale kvinnene gjør (uansett hva du ser andre turister gjøre), ellers blir du dessverre ikke mye respektert, og sånn er det bare! Det burde ikke være så vanskelig å dekke seg litt til. Menn i Belize er dessuten innpåslitene nok, så man trenger ikke eksponere seg ytterligere.

Når bussen har stoppet og du hopper av, vent på den lille fergen. En hyggelig mann tar deg over elven ved håndkraft, og så begynner du den 15 min. gåturen i varmen opp til ruinene.


El Castillo er den største konstruksjonen på stedet.

Utskjæringer som ble funnet på østsiden av El Castillo (slottet) med utskjæring av bl.a. Chac og andre guder.

El Castillo fra toppen av en mindre pyramide kaldt A-1 rett ovenfor, disse og strukturene rundt danner en Plaza.


Utsikt fra El Castillo, herfra er det en 360 grader utsikt over jungelen rundt.

Døråpning til ett soverom. Maya

Utskjæringer funnet på østsiden av El Castillo, man kan se ett jaguarfjes.

Dette er fergen som tar deg over den vakre elven som du kan ta en forfriskende dukkert i etter turen til ruinene. Spør hvor det er fint å bade, men egentlig kan du hoppe uti hvor som helst.

Xunantunich er veldig gammelt, allerede i 1000 f.Kr. var det bebyggelse i området. På den tiden var det kun en liten landsby, konstuksjonene av de store pyramidene begynte noen 100 år senere.

Mayalegende: Lotusblomsten
Det var en gang en prins fra ett kongerike i den dypeste av de dype Mayab jungler som het Chacdziedzib, det betyr Nattergal. Han var hodestups forelsket i datter av vokteren av en hellig cenote som het Nicté-Há, nå kjent som Lotusblomsten. Den Store Cenote var i mot ekteskap med datteren Lotusblomst, og kaldte inn til eldreråd. Det ble bestemt at Lotusblomst måtte dø, og at prins Nattergal skulle gifte seg kongens datter. Men hoffnarren hørte alt og advarte prinsen som straks sendte sine beste krigere for å hente Lotusblomst til Palasset, slik at han kunne gifte seg med henne. Den nobleste kriger ble sendt, men han døde av pilen til en morder. Hoffnarren så alt og fortalte det til prinsen. Denne gangen tok prinsen av den Røde Kappe med seg pil og bue og dro selv for å finne sin elskede. Den måneskinnsnatten voktet han over sine drømmer under ett ceibatre. Da solen sto opp gikk Lotusblomst for å se på speilbildet sitt i det hellige vannet, da hun så refleksjonen av sin prins i vannet. Han tok henne i armene sine, men en pil kom ut fra skyggene og spiddet hjertet hennes. Hun døde i armene til prinsen og kroppen hennes falt i vannet til den hellige cenoten, hjem for gudene. Prinsen var knust av den dype smerten. Badet i tårer ba han til gudene om medlidenhet og medfølelse. Så dyp var hans smerte at hjertet hans brakk i to,slik at han badet i en dam av blod ved kanten av cenoten. Gudene hørte han, så de sendte Vannherren og Fugleherren. Vannherren dykket dypt ned i cenoten og fovandlet prinsessens kropp til en vakker blomst; Lotusblomsten. Fugleherren stod over prinsens hjerte og fovandlet det til en vakker rød fugl; Nattergalen, for alltid full av kjærlighet.

Fra den dagen av, ved morgengry, kan man se den røde Nattergal komme til vannkanten av cenoter hvor den synger sin evige kjærlighet over den åpne Lotusblomsten.

Der Livet og Døden sover i samme seng

Bildene er fra sentrum i Meridá



Nå er jeg i Belize.. ikke bare i Belize, men dypt inne i Belize, nesten i Guatemala! På grunn av mangel på internettforbindelser har jeg ikke lagt ut blogg på en stund Men ikke vær redd, jeg lever enda i beste velgående. Du har ikke fått noen rapport om Meridá engang! Vel, Meridá har lett for å bli en favorittby blandt reisende, spesielt hvis man liker kultur, underholdning, god mat og glade mennesker. Generelt sett er det veldig lett å komme i kontakt med mexicanere på Yucatán halvøyen, de er nyskjerrige og pratomme, og har sin kulturelle bakgrunn som de er stolte av, og gjerne forteller om. Min opplevelse av menneskene i Meridá er slik. Helger i Meridá er veldig spesiell, slik som i alle andre mexicanske byer jeg har vært i. Hele sentrum stenges av for kulturell utfoldelse. Meridá stengte de 5-6 blokker rundt sentrum på lørdag da Cuba International Ballet oppførte Svanesjøen forran den nydelige katedralen. Operahuset i Oslo må gjerne være dyrt og fancy, men for meg er det ingen andre steder i hele verden jeg ville se Svanesjøen, og det gratis. Så, sammen med alle som kunne krype og gå i Meridá gikk jeg til Katedralen lørdag kveld, fikk meg en plass å sitte på, og så Svanesjøen danset av unge mennesker fra Cuba. De hadde to forestillinger ute i gatene i Meridá. Skjermer var satt opp over hele plazaen slik at alle skulle få se, ungdommer satt med store drømmende øye og fulgte med på historien. Jeg kunne fortalt mye om Meridá, men MASSE, MASSE har skjedd etter det, og jeg er igjen, på etterskudd. I dag er det den 9. april kl. er rundt 20:00 på kvelden her i San Ignacio. Jeg har sovet i Belize City 4 netter, det går i surr med datoer. Fra Belize City har jeg tatt eventyrlige ekspedisjoner.

Jeg reiste fra Meridá den 4. april, på kvelden tok jeg bussen til Chetumal, annkom på natten i 4-tiden. Etter å ha sittet på busstasjonen til kl. var nesten 5, gikk jeg for å spørre om busser inn til Guatemala. Informasjonen var så annerledes fra 1. gang jeg var i Chetumal og spurte om busser til Corozal. Halveis bestemte jeg meg for å dra til Nuevo Mercado og ta de billige bussene derfra. "Tilfeldigvis" traff jeg en ung kvinne og en mann, hun tilbød seg dopapiret sitt da jeg skulle på ett do, siden det var tomt for papir der. De spurte meg om jeg viste hvordan de kunne komme seg til Corozal, og jeg fortalte dem hva jeg viste og tidligere erfaring med å reise inn, og å krysse grensen mellom Mexico og Belize. Det endte med at vi alle dro sammen til Nuevo Mercado. De to var far og datter, og jeg fant fort tonen med dem. De var amerikanere, men bestefaren er belizisk, men en av de som flyktet fra Belize etter att orkanen Hattie raserte landet på 60-tallet, de skulle overaske sine slektninger i Belize. På Nuevo Mercado traff vi en mennonitt. En mann som presenterte seg som Peder. Jeg snakket med mennonitter som kom til parken i Bolivia for å se dyrene, men jeg har ikke snakket med noen i Belize. Det var en veldig interessant opplevelse å høre han snakke om forholdene i Belize, ett land som regjeringen har kjørt rett til H... for å si det som det er. Han fortalte om busselskapene som hadde gått konkurs, slik at nå er det bare de gamle kassene (se tidligere blogger om Belize) som kjører rundt på veiene der. Og hvordan bussforholdene blir værre og værre. Yes, man.. en president har rotet det til her, mer om det ved en senere anledning. Men jeg kom meg til Belize City (byen jeg ALDRI, ALDRI skulle besøke!) og mine venner kom seg til Corozal, jeg snakket med datterene, utrolig nydelige Jillian hele veien, og vi utvekslet kontakter, og Peder skulle til Cayo distrikt hvor jeg nå er i San Ignacio. Han fortalte at han bodde på en farm der ute.
Utsikt fra Sea Side Guest House i Belize City, på kveldene satt jeg i hengekøye og så utover havet... delfiner hoppet forbi :)

----

Da jeg kom til Belize City fikk jeg tidenes største sjokk /overaskelse. Man kan si det slik at jeg forventet en BY! En by slik som alle andre steder, du vet, byer er nesten de samme uansett hvor du er i verden. I hele sør - og mellom Amerika vil du se at det er ganske likt; katedral, og plazaer, gater osv. Uansett, jeg kom til ett nedslitt sted. Ett gammelt sted. Ett sted hvor det er farlig å traske rundt (av mange årsaker som jeg skal komme tilbake til), bl.a. fordi det er så mange hull (pottholes) å falle ned i og brekke armer og bein i det som kalles hovedgaten. Det er ett sted hvor du føler at du er i en Hollywood casting for "Pirates of Caribbean", hvor folk ikke oppfører seg som sofistikerte og kultiverte bymennesker. Hadde det vært USA hadde hver eneste mann vært i forvaring for grov sex trakkasering. Jeg søkte tilflukt i Sea Side Guest House, hvor Adele (også kaldt A) vil gi deg en seng (til sjokkerende 40 B$ (det er 20 US$ /Kr.120) pr. natt for EN seng (i dormitorium)! Det er dyrt! Til sammenligning; i Orange Walk (se tidligere blogg) får du ett dobbeltrom med to store senger, eget bad og TV (med mange kanaler) til 40 B$)). Hun forer deg opp, og gir deg kallenavn som "suggar plum", "sweatheart", "sweetie" og "honey". Adele og Sea Side (som har nydelig utsikt over det Karibiske hav) ER i sannhet ditt tilfluktsted i denne byen; aldri gå ut etter mørket alene, eller før det blir lyst om morgenen.
Det finnes steder i verden hvor Døden holder seg nærmere Livet enn andre steder. Hivs Døden kan elske Livet, slik Udyret elsker Skjønnheten i "Beauty and the Beast", så er det i denne delen av verden slik kjærlighet er farligst. Her er det ingen som låser inne Udyret /Døden om natten.

Det er 1000 grunner for å oppleve Belize, etter å ha sett mer av hvor fantastisk vakkert land det er med fantastiske elver og mange spennende eventyr. 40 % av landet er bevart villmark. På vei inn til Belize City fra nord renner Black Creek, som slår seg sammen med Belize River som munner ut ved B. City. På den ene siden er veien, på den andre siden er uberørt jungel, selv når du nærmer deg B. City, så er det uberørt jungel på andre siden av elven. Krokkodiller kan ses her, store (bilde kommer), de er som små "steamboats". I Jaguar Paw ser de som jobber der og overnatter jaguaren krysse veien, det er om natten. Det er ikke jaguarer som er farlige her da..

I løpet av en måned har det skjedd 16 drap i en by med ca 65 000 innbyggere. Ett drap på en kinesisk - belizianer 2 blokker unna der jeg bodde mens jeg var der, og like før jeg kom ble to kinesiske jenter skutt og drept på samme kveld. Kineserene hadde en protest i byen, og etter drapene stengte de sine butikker og resturanter. Alle tre begraves i morgen, søndag.


Gate bilde fra Belize City.

Første dagen min i Belize City var ikke så behagelig. Etter å ha møtt så mange fantastiske mexicanske kvinner, var jeg ganske sjokkert over hvor truende og aggressive kvinnene i B. City oppførte seg mot meg. Dette skjedde spesielt da jeg var sammen med en Belgisk mann fra hostelet. En satte hendene i hoftene, så på meg hatefult og sa "Hello pretty woman!", dette var i en slags bar, hvor jeg og mannen fra Belgia gikk midt på lyse dagen for å drikke en juice. Alle var fulle og jeg ble mer tilsnakket av kvinner enn han. Ikke en bar jeg vil besøke igjen, hverken dag eller kveld. Jeg må innrømme at jeg straks tenkte at jeg ville flykte med halen mellom beina allerede neste dag, for mennene var virkelig også helt forferdelige. Men så husket jeg min filosofi; hvis jeg ikke liker meg, kan jeg like gjerne reise hjem til Norge. Så jeg nekter å la meg skremme bort og å se bare det negative. Etter en god natts søvn med vind fra det Karibiske hav gjennom viduet møtte jeg B. City med mer optimisme, og jeg ble 4 netter, riktignok var jeg lite i byen i løpet av dagene, men jeg finner at beste medisin mot å misslike ett sted er å "go with the flow". Jeg kan ikke endre det som er, bare passe på hvordan JEG tenker og føler, jeg følte meg straks mer hjemme i B: City og jeg traff mange hyggelige mennesker.

Du skal være tro....

Du skal være tro, men ikke mot mennesker som i ren grådighet henger ved dine hender. Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver uten å røre ved ditt hjerte. Ikke mot noe bud som gjør deg til utlending i ditt eget legeme. Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt.



Når var du tro?

Var du tro når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder? Var du tro da dine handlinger overdøvet lyden av dine hjerteslag? Var du tro når du ikke bedro den du ikke elsket? Var du tro da din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet?


Når det som rører ved deg gir en tone, når din egen puls gir rytme til en handling. Når du er ett med det som sitrer i deg.... DA er du tro! :)



Veien i livet er oftere enn ikke like kronglete som dette skiltet, men turen er desto mer eventyrlig!

Reisen fra Oaxaca by begynte ved å klatre opp på Sierra Madre del Sur, gjennom det melankolske og tørre landkapet. Jeg fikk sitte forran sammen med sjåføren på toyota van som tar passasjerer ned til Pochutla hver halvannen time for 120 pesos. Turen tar 5 timer fordi veien er veldig smal, og 3,5 time er kun nedoverbakke med svinger som på dette skiltet. Det er ikke mulig (selv for mexicanere) å kjøre fortere enn 40 km /timen. Jeg storkoste meg med utsikten fra forrsetet og å snakke med sjåføren. Naturen forandret seg fra tørr og gold på innlandssiden, til tropisk og grønn på kystsiden. Da himmelen eksploderte i lyn og regnet høljet ned, hadde jeg følelse av at jeg kunne vært i Asia. Sjåføren hadde lunsjstopp i ett trehus ved veien, med ett illsted som satte meg tilbake til Nepal, Jeg spiste en kjempegod tlayuda, og fikk meg suppe og drikke, alt til 25 pesos, sammen med sjåføren, mens resten av passasjerene ventet utenfor. Fra Pochutla fikk jeg etterhvert en "collectivo", som i dette tilfellet er delt taxi. En taxisjåfør ville ta meg til Mazunte for 120 pesos, og påsto at jeg måtte gå minst 1 km til hvor "collectivos" er, men det var bare 2 blokker (man skal ikke stole alltid på taxisjåfører, de lyver for å få bussiness noen ganger). Det står "Mazunte" på ruten til de taxis som går til Mazunte, og som "collectivos" koster de 15 pesos pr. person. Jeg var den eneste som skulle til Mazunte, så etter å ha ventet en stund, bestemte sjåføren seg for å dra, så jeg fikk en privat taxi til 15 pesos i stedet for 120, fordi taxien er en "collectivo". Veldig forvirrende? Vel, "camionetas" som vanligvis er små busser som går lengre distanser innad i byer er, i Mazunte, personbiler med lasteplan. De har bare puttet en presenning over som tak, snekkret inn to planker for å sitte på, slik at i stedet for å frakte sauer og griser (som ikke betaler), og VIPS så er det en "camioneta"! Så min tur til Puerto Escondio i ettermiddag var interessant; jeg satt og ventet på noe som lignet en liten buss, og hadde ikke sjåføren av denne "lastebilen" skjønt at jeg ventet på "bussen" så hadde jeg gått glipp av den. Masse frisk luft til San Antonio bakpå denne "lastebussen". Fra der skulle jeg ta en "micro", og en "micro" er vanligvis en van, så jeg ventet på en van ved San Antonio. Men det kom ikke en van, det kom en kasse av en veteranbuss. Så da hoppet jeg på den sammen med alle de lokale, og vi humpet og skranglet så fort kassen kunne presses etter veien de 69 km til Puerto Escondido. Folk hoppet av og folk hoppet på, på de mest og minst sannsynelige steder, og hele tiden blåste vinden friskt inn gjennom alle de åpne vinduer, og mexicansk ompapamusikk på full guffe. Hvis ikke synet av palmene, strendene og husene i Mazunte gav meg tilstrekkelig følelse av å være på en eksotisk strand i Asia, så var musikken og utsikten fra bussen med på å forsterke følelsen. Åsene som ruller ned fra Sierra Madre del Sur er ett syn!

Jeg er ikke ett strand menneske, men Mazunte var som balsam for min stakkars litt slitne sjel etter fjell, kulde og byer, og på synsnerven kanskje, ettersom jeg ar reist rundt og sett alle slags fortidsbyer (og det er mange fler og se) i ekstrem varme. Det eneste jeg gjorde bortsett fra å lese, svømme, beundre utsikten min, fra toppen av den åsen, hvor jeg sov under stjernene i friluft, spise fantastisk mat til max 30 pesos, ta en gåtur og gjøre yoga med påfølgende "corpspose" i en hengekøye, var å ta en tur på havet med de lokale fiskerene. Så jeg baded langt på hav sammen med havskillpadder, så en hvalkalv leke med mammaen sin, og da vi kom tilbake til stranden, snorklet etter fisker ved klippene.... :D

Bye bye Taxco

På vei inn til byen.

Tatt fra bussen på tur inn til byen, man kan få en liten ide om hvordan byen er spredd utover klippene.

Bilde på tur til Taxco etter ekspedisjonen til hulene.

Tatt fra bussen på vei hjem fra hulene.

Jeg reiser til Puebla i dag. Det skal gå ann å bytte buss i Cuervanaca (håper jeg, så jeg slipper å dra hele veien til DF igjen), det går ingen direkte buss. Jeg har ikke sett på ett eneste lite sølvsmykke i denne byen, selv om det er derfor mange kommer; for å kjøpe billig og vakkert sølv (for første gang noensinne har jeg hørt noen snakke russisk i denne delen av verden! så dette er tydeligvis ett veldig kjent sted). I går kveld var det en festival til ære for en av Mexicos mange sankter, så jeg gikk til Zocalo sammen med en italiener jeg møtte på huleekspedisjonen, Giovanni. I morges spiste jeg en "Hamburgesa Hawaiana" på resturant La Hamburgesa (ikke samme som MacDonald eller Burger King!!!) de har hamburgere fra 15 pesos. Mens jeg satt på den fine verandaen med utsikt over byen og Plazuela de San Juan hvor "combiene" sirkulerer med destinasjonene annonsert på frontruten. For å komme til bussterminalen tar man den som det står "Zocalo" på. Så gikk jeg ned til katedralen og tok en kald Cappuccino på Café Punto del Cielo, som har fantastisk kaffe forresten! Mens jeg satt på plazaen følte jeg på om jeg skal dra eller ikke, så jeg bestemte meg for Puebla, fordi jeg skal tilbringe en del tid i Oaxaca byen og staten. Det er veldig vakkert her, men det er VELDIG varmt i Mexico, og jeg lengter etter ett sted å svømme, og Oaxaca har vakre strender som er lite turistisk. Det er en måned siden jeg så hav og badet. Vi ses i Puebla! Hasta luego!

Tepozteco og Tepotzlán

Lørdag slappet jeg litt av etter turen til Tula, dessuten hadde jeg en avtale med om å møte mine venner her i Mexico DF, Yazmin og Eric. Vi dro til ett privat hjem nord i byen hvor Yazmin og Eric hadde en reunion med noen venner. Det er en ære å bli invitert inn i ett Mexicansk hjem, jeg ble tatt i mot med stor glede, selv om det ikke var annonsert at jeg skulle komme. Vennene til Yazmin og Eric var veldig søte og nyskjærrige på alt som hadde med Norge å gjøre, reisen min og livet mitt. Det var en morsom overaskelse at de likte kjempegodt norske band, så de spilte Röyksopp, Apoptygma Berzerk og Trentemøller for meg. Vi tilbrakte hele kvelden og halve natten på å utveksle politiske tanker om korrupsjon i Mexico og protestene som har vært i Centro Historico i det siste. Vi utvekslet også musikk så jeg spilte Bel Canto, Theatre of Tragedy og Kari Rueslåtten (på norsk, jeg tilbød ad. hoc. oversettelse, og de syntes det var veldig vakkert). Jeg ble kjent med den fasinerende mexicanske sangerinnen Lila Downs. De hadde selvsagt hørt om A-Ha og "Take on Me", og da de spurte meg hva er "a-ha" og jeg forklarte, lo de godt fordi det er det samme i Mexico. Da Eric hadde lyst til å kjøre meg hjem i 2-tiden på natten hadde jeg ikke så lyst, men vi dro etterhvert. Jeg hadde tross alt plan om å dra til Tepotzlan søndag morgen. Med de nye bekjentskaper kan jeg få flere venner i Oaxaca. Det er alltid slik; når jeg møter mexicanere setter de meg i kontakt med andre mexicanere slik at jeg har noen å oppsøke når jeg kommer til ett nytt sted. Eric og Yazmin skal også til Oaxaca, så det blir gøy å møte dem der også.

Etter bare 3-4 timers søvn sto jeg opp, spiste hostellets frokost, tok på mine joggesko og behagelige klær, pakket LP, en bok, vann og kamera. Siden jeg viste at jeg skulle på en tøff klatretur ville jeg ha en lett ryggsekk. For å komme meg til Tepotzlán, som har blitt døpt Pueblo Mágico i 2002, tok jeg metro blå linje til Tasquena hvor Terminal Sur ligger og gikk til OCC boksen for å kjøpe billett. Det tar litt over en time med buss til Tepotzlan og bussturen i seg selv er utrolig vakker. Bussen klatrer ned platået kledd i nåletrær (cypress) Mexico DF ligger på og man får utsikt over den vakre Tepotlándalen, 0g - fjellkjede med alle de morsomme fjellformasjonene. Da jeg var "framme" ble jeg satt av ved hovedveien og måtte følge skilting for å komme meg til selve landsbyen. Det var lett, men jeg gikk langt fordi landsbyen er på en fjellside og gatene går parallelt ned og på tvers. Så jeg gikk nedover 2-3 km før jeg kom til sentrumsgaten og svingte så mot de fenomenale klippene som omgir Tepotzlán og fulgte skiltet som viste bilde av en pyramide. Tepotzlán er fra nahuatl og betyr noe slikt som "rikelig med kobber". Nahuatl er språket som snakkes den dag i dag av etterkommere etter Toltec. I mytologien til Toltec er dette stedet hvor den fjærkledde slangen Quetzaltoacl ble født. Funn viser at det fantes en avansert kultur der 1500 f.kr., men at Toltec var dominerende i området innen det 10 århundret. Da Hernán Cortéz kom til området med spanierene beordret han at hele byen skulle ødelegges. I dag er landsbyen mest kjent for Toltec templet på toppen av Tepozteco, og får å være ett hippie sted. New Age tilhengere reiser dit p.g.a. de "gode energier", så jeg var litt spendt på hva slags by det var, og uansett så dro jeg dit for å klatre Tepoztecofjellet. klatreturen de 2,5 km opp er noen av de lengste jeg har opplevd. Jeg har nå forstått at i Mexico må man klatre mye. Man klatrer pyramider, fjell, trapper og templer, så jeg har funnet meg i at halve morroa er å slite seg opp, i 30 varmegrader eller mer, bratte steder sammen med mexicanerene. Jeg hadde gode sko, ryggsekk med vann og selv om det heldigvis var mye skog og skygge var det veldig tungt å klatre opp. Jeg innser at jeg ikke er den personen i verden med best kondisjon, men jeg er heller ikke uten kondisjon, etter alle trappene (og klatringen fra Aquas Termales i Creel, som var en ultimat fitnesstest) jeg har vært igjennom. Men når jeg ser de fine mer eller mindre overvektige mexicanske damer trampe opp i småsko, med håndveske på skulderen og tilsynelatende uten å svette en dråpe, er det litt depprimerende! Heldivis stoppet de ofte da, og jeg tenkte at for dem er det tross alt vintertempratur, mens for meg er det en brennhet sommer i Norge. De fikk meg til å tenke på da jeg klatret trappene på den Kinesiske mur sammen med kinesiske damer med høye hæler, skjørt, ett barn på armen og parasoll i den andre hånden, som også så ut til å sprette opp trappene med en letthet som jeg i den brennhete solen ikke kunne mønstre for alt i verden. Turen ned fra fjellet er like vanskelig fordi man må passe seg for ikke å snubble og falle over steinene og "trappetrinnene". På toppen av fjellet står de 10 meter høye rester etter ett tempel til ære for slangeguden og utsikten over dalen og fjellkjeden er helt utrolig så man blir rikelig belønnet for strevet! Det er noe av det aller beste jeg har gjort i Mexico, det er alle klatreturer, og det at jeg spiste verdens deiligste lunsj på vegetarresturanten Govinda Ram gjorde det enda bedre. Topotzlán er en by jeg kunne bodd i, og jeg hadde ikke lst til å dra igjen. Det er MEKKA for mennekser opptatt av ett helhetlig menneskesyn og medisinsk syn. Man kan få kjøpt ALT man trenger av produkter organisk, laget av naturmiddler som urter, honning og frukt etter gamle indianske oppskrifter. Massasje og aromaterapi er tilbudt til en 100-lapp og man kan komme dit for renselse i indianerenes gammle svettetelt og "vision quest". Krystaller, tarot, "readings" holoistisk massasje og -behandlingsmetoder, thaimassasje og det er det stedet hvor jeg har sett de mest interesante suvenirer for å kjøpe. Med den fantastiske naturen rundt, den avslappende atmosfæren og kun en times tid fra DF tenkte jeg at det må faktisk være ett av de mest perfekte steder på jorden å starte ett yoga spa. Det er ett veldig turistisk sted, og såpass poppulært at det skulle være mulig. Jeg var der på en søndag, på søndag er det markedsdag og det er også fri inngang til templet. Dessverre viste jeg ikke at jeg kom til like stedet SÅ godt, så jeg tok en collectivo opp til Gasolineira for å ta bussen tilbake til Mexico DF. Det går busser hvet kvarter så det er lett å ta dagsturer. Nedenfor er bilder :)



Det gamle klosteret i Tepotzlán fikk meg til å føle at jeg var i middelalderen. Det er enda mer imponerende når man er inne på gården og står ved siden av det.



Disse 3 rakkerene kunne dødd for en liten bit eple!!!!


Utsikten fra toppen av Cerro Tepozteco over Tepotzlán dal og -fjellkjede.


Den laaaaange, varme klatreturen opp (og ned).


Den gamle kirken.


Ett av verdens fineste hotell, tilbyr en rekke alternative aktiviteter som svettetelt og massasje og bassengsvømming.


Her ble jeg satt av bussen, jeg måtte gå ett stykke før jeg kom til en laaaang nedoverbakke som førte ned til sentrum. Det virket stille og rolig til å begynne med, men i sentrum var det marked og yrende liv.