Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Utila Cays og reisen videre

Fra Utila dro jeg til en liten øy, eller mer som en gigantisk flat stein i havet, som heter Pigeon Cay. En av holmene til Utila Cays utenfor Utila. Jeg dro dit med Capitain Morgans dykkerskoles båt for å lære å dykke. Den eneste måten å komme seg dit er med båt, selvsagt, og det tar ca. 20 min. fra Utila. En liten, liten holme med mindre enn 100 hus klynget sammen. Det er så flatt at bare en halv meter mer i vannstand vil føre til flom, og faktisk er alle husene på stylter. Jeg antar de er vant til flom i løpet av regntiden. Folket på holmen lever av fiske på korallrevene, og er, i den forstand, helt avhengig av helsen til korallrevene, som er full av interessant liv, vakre havdyr. En undervannsverden full av farger og variasjon. Jeg visste ikke om jeg ville ha et dykke lisens da jeg ankom Utila, og på grunn av begrenset tid etter ranet, hadde jeg bare en dag med dykking. I Utila er det flere muligheter for dykking og snorkling, man kan velge og vrake blandt skoler og kurs. Jeg fikk se mye av livet under vann uansett; piggskate, Papegøyefisker, blekksprut, små åler, slanger og mye mer. Mitt store ønske er å se hvalhai, men jeg har aldri sett en. En dag vil jeg se dem, og snorkle med dem!

Siden jeg er på vei til Nicaragua det var det tid for å reise videre etter noen dager som øyboer. Jeg tok passasjerfergen Utila Princess II kl. 06:20 om morgen, og tenkte at havet ville være rolig på den tiden, som det var da jeg dro til Utila. Men i foran meg i billettluken hørte jeg folk som spurte etter sjøsyke piller. Jeg tenkte at kanskje det ville bli en litt kaotisk overfart, og siden jeg ikke reiser med båt mye, er jeg aldri sikker på hvordan sjøsyk jeg vil bli. Jeg tenkte at landkrabber i Honduras bare ønsket å være sikkre på at de ikke blir syke. Jeg tok ikke pille, og det ble en ganske kaotisk overfart på vei til La Ceiba. Jeg satt ute på baksiden av båten og er glad jeg gjorde det. Inne er bare et stort rom for passasjerene og det lukter litt av motor der. Jeg holdt meg hele turen og var litt stolt av at jeg ikke ble syk. Bølgene var store, men ganske "milde" så selv om det ville bli vanskelig å gå, hadde jeg ikke følelsen av at båten ble kastet rundt. Sittende ute, bak, fikk jeg ikke se mye, bare hvor vi kom fra og havet. Det var ikke mulig å se hva som skjedde i fronten av båten og tenkte det var sikkert like bra, men jeg hadde tillit "El Capitan" og fergen. Hvis havet er for grovt forlater ikke fergen kaien. Ved Lago de Yojoa, møtte jeg mennesker, som nettopp hadde kommet fra Utila, og de fortalte om en rekke mennesker som ble så sjøsyke at de kastet opp. Jeg vet ikke om det var noen som kastet opp når jeg gjorde på turen, men jeg så noen ganske bleke fjes. Jeg ble mer glad for at jeg hadde sittet ute, bak i fergen, selv om jeg fikk vannspruten i fleisen.

Bilde av kirken Pigeon Cay

Det eneste hotellet.

Da jeg kom tilbake til La Ceiba Jeg tok en taxi (50 lempiras = 15-20 Nkr.) direkte til busstasjonen hvor jeg kjøpte en bussbillett med Diana Express til Tela. Tela er visstnok en veldig fin by, den er berømt for sine karibiske strender, men for meg var det litt bortkastet å reise dit; hadde jeg fått nok av strender, og det var så varmt og fuktig at jeg følte meg sliten. Det er 2 store nasjonalparker der å besøke. Men én ting om Honduras; det er litt vanskelig å reise alene. Ikke fordi det er vanskelig å komme seg rundt, men alt blir mer kostbart, eller vanskelig å gjøre. Alle turer trenger et minimum av mennesker, og Honduras er fortsatt et turistisk uberørt land. Det er ikke blitt overtatt av masseturismen, ennå, og det er en nasjonalpark på hvert hjørne. Jeg må si at Honduras er grønnere og vakkere enn Guatemala. Reiser du i Guatemala vil du ser arr i naturen over alt. Det føles veldig befolket, og naturen er avbrutt av bygninger og landsbyer, unntatt i nasjonalparken i Peten. Hvis du reiser i Guatemala, og synes naturen er vakker der, og elsker det, vil du elske Honduras,kanskje mer. Nå i regntiden er fjellene fantastiske og naturen frodig. Og reisen med båt ut fra La Ceiba gir deg sjanse til utsikt fra havet til åsene og fjellene ender i havet.

Jeg sov 2 netter i Tela med følelsen av at jeg var i en detoxprogram, varmt og fuktig. Og min hud er faktisk mykere. Siden jeg hadde vært i vannet og på båter så mye på Pigeon Cay ble jeg litt solbrent, jeg begrenset tiden ute i solen og forlot Tela til fordel for Lago de Yojoa ganske raskt, hvor jeg bodde på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery, 3 km fra Peña Blanca. Der er det selvfølgelig 3 eco /arkeologiske /naturparker ved innsjøen og 2 nasjonalparker. Jeg gikk turer i Eco Finca, en øko-park med øko-kaffedyrking. Jeg mange fugler (dette er et av stedene fuglekikkere bør besøke), selv tukaner, og vakre blomster, små bekker og elver som jeg kunne ha svømte i, men jeg visste ikke. Jeg besøkte også en foss. Mer i neste blogg.

Karibiske drømmer - Utila

Reise til Utila skjer med passasjerfergen Utila Princess II som har avgang fra La Ceiba kl. 09:30 og kl. 16:00 og fra Utila til La Ceiba kl. 06:20 og kl. 14:00. Taxi fra La Ceiba til terminalen er 50 lempiras (kr. 15-20). Jeg tok fergen om morgenen, og jeg hørte at fergeovergangen om ettermiddagen kan bli kaotisk p.g.a høye bølger. Fergen er ganske enkel; ett stort rom med benker. Overfarten tar en time.. en Honduras time vil det si. En time og litt mer..

Mange flotte blomster med friske farger i regntiden.


Det lokale apoteket.

Noe av East Harbour, Utila sett fra bryggen hvor fergen kommer inn.

Gatebilde.

Hvalhai er det store her.

Utila er en ganske liten øy som ligger langt ute i det Karibiske hav utenfor Honduras. Den har en mye større naboøy kalt Rotan i øst, som ligger enda lenger ut i havet. Begge tilhører Bay Islands (Islas de la Bahia). Historien til øyene er veldig interessant, at de var bebodd år 1000 vet man med sikkert, men innbyggerne er ukjent, og også hvor de kom fra. Christopher Columbus gikk i land på øya kalt Guanaja i 1502 hvor han møtte en stor poppulasjon av urbefolkning, som på Rotan og Utila. Spanske slavehandlere kidnappet øyboerene og sendte dem til arbeid ved plantasjer i Cuba, og i sølvgruver i Mexico. I mellomtiden etablerte, engelske, blant dem den berømte Henry Morgan, nederlandske og franske pirater gjemmesteder på øyene og brukte dem som baser for raids mot spanske lasteskip lastet med gull, og andre skatter. Det var 5000 pirater på Rotan alene i det 17. århundre. Spanjolene erobret Port Royal, på Rotan, mars 1782, drepte det meste av pirater, og solgte resten som slaver. Rotan var uokkupert inntil 1797 da den britiske marinen dumpet 2000 svarte karibere der. De slo seg ned i byen Punta Gorda på Rotan og ble kjent som Garifuna. Inntil 1859 var Bay Islands kontrollert av britene, etter det ble de del av Honduras. Det er rart å se hvordan hvite, svarte, blandinger og spanjoler lever i harmoni her. Befolkningen er svært mangfoldig, og jeg hører forskjellige språk. Engelsk snakkes med karibisk aksent, som folk i Jamaica, så er det Garifuna som er ett konstruert språk og spansk. Spansk er litt vanskelig for meg å forstå her. Jeg ser mange europeiske ute i gatene og jeg trodde de var turister som meg, men de er etterkommere av tidlige irske og britiske innvandrere som kom hit for over 100 år siden. Men det er bosettere fra USA, Israel, Frankrike og England som kom hit som tilreisende og så bare forlot de aldri Karibien. De jobber i turist orienterte bedrifter.