Cosmic Love, and how to deal with the world after a bad experience

I am starting my blog today with this music video, I heard this song for the first time here in Guatemala, and at that point I really, really loved Guatemala and everything about this country. I still do, but I guess in a less naive way. A more mature and awake way, and I realized it better now that I am out in the world alone again, with no securities or safetynets whatsoever to catch me and save me. Today I did something HUGE, in my eyes anyway. If you know how it is to stare a pistol in the "eye" and having to give over everything that ensures food on the table and a roof over your head for the night you will understand my feeling of having done something HUGE! So, for 3 weeks I have been, most of the time, sitting on my ass in my friends house. Yes, I have been out every day, to not develop fear of people and streets, and, I have been ALL THE WAY to the capital.. Guatemala City, 3 times in fact. I enjoyed the first 2 times because I was in company of my friends. Both times we visited, among other places, my embassy, and the 2nd time at the embassy I got my passport. The 3rd time I went to Guate by myself, to the immigrationoffice to get a extention in my passport because of the 90 days for the 4 Central American countries Nicaragua, Honduras, El Salvador and Guatemala are now as one, and when you enter one of the countries and get a stamp for 90 days, it means that you have 90 days for all 4 of them! And my 90 days are up today. I didn´t get my new 90 days...even when I explained that I am here because of a robbery, and I don´t have many other options than to stay close. The very document that is the key to m y freedom and stay in the CA4 countries is my visacard, my garuantee that I have money is lost, and I don´t have a flight out to prove that I will leave the zone after another 90 days. That day was horrible. I took the chickenbus alone to Guate, had to get on a bus from somewhere I didn´t know to another place I didn´t know (I only know that immigration is in zona 4), and then get rejected as a tourist here! I was told to find an internet cafe to reserve me a flight to Norway, in stead I got lost and foud the Metrobus instead that I took to Trebol to find a bus back home. All the time with my precious passport on me. I was feeling sick with nerviousness, and I didn´t know how to reserve a ticket for a flight online without a creditcard! So I have a ticket to Mexico tomorrow, it´s a very expencive option for me in this situation, but it is less hassel! And after 3 days I can reenter the CA4 countries.

So back to my brave move today; After waiting in vain for 3 weeks for a visacard that will probably never show up (or show up in 3 months) because it has been sendt by my bank by regular mail... to an unorganized country like this (but to the ROYAL Norwegian Embassy, if that counts)! in stead of by an international courier service. I am in an emergency, and my visacard is lost somewhere between Denmark and God knows where (I know because of the fantastic electronic tracking system that is NOT able to track down my visacard!!). So, on Monday my embassy said that it´s better to throw in the towel and give up on that card and ask the bank for a new one. This time sendt in a more sane way. And then yesterday when I felt like I have sunken SO far down as I can come in this situation I had to fight back tears and remind myself to accept my reality and stay strong! All the humiliation that I´ve felt, the big dent in my (probably too big) pride, the robbery of my independence and security. For a moment it was just too much but I awouided the I-feel-sorry-for-me-trap and decided that if I have to wait, and if my life is going to be rocky from now on I might as well go to Mexico, get my stamp. Buy a new camera (Nike with touchscreeen and HD filming :)) and be free enjoy El Salvador, which was a country I originally decided not to visit and make the best out of it. And today it hit me full strength what happened to me. You see, while still in Chimal, I could push it away a bit. Hang in the house, get lost in books, meditate, enjoy the delicious coffe at San Lucas Caffe at the Pradera in Chimal and watch movies. Only when I when outside I felt more selfconcious when men stared. And got scared one day someone grabbed me when I walked Skookie (my frineds dog). But today when I had the rest of my things packed, I waited half the day to go out. Even before I walked out the door my body trembeled and my stomac crunched in ways that I never felt before, but my instinct told me that it was TIME. I relived every moment of my last venture out to take the only busses that leaves Chimal, the chickenbusses, for other destinations, and when the bussdrivers hjelper took my backpack of my back to put it on top of the bus, I had to stop myself from screaming "robbery"! As long as the bus stopped, lingered and cruised slowly to pick up more people in Chimal I felt I hardly could breath. I didn´t feel completly free until I was at my destination in Guate, from where I will travel for the first time with a Ticabus tomorrow at noon to a small town in Mexico. Now I can see how to turn everything around. i just hope the weather isn´t too bad by the time I get down south.

a poem to go with the song :)

UNDER THE MILKY WAY:

By nightfall
You`ll hear me call
My senses sharp and alert
Every touch on my body hurt
From the overload of impulses,
That runs through my body
My everlonging body

In a haze
I catch a glimse of your gaze
Catch a drop of sweat
From your neck, it`s wet
And the drop that drips
From your lips
With a kiss
Oh, what a bliss

I catch your silent moan with my ear
And all my fear
dissapear
The silkenmost tender sound
Made from the love we found
I catch my breath by the sight of you
You are my hearts tatoo
And I catch the stars for my wishes
To feel your tender kisses
And the moon in my golden cup
For you to fill up

I catch a minute in the eternity and make it last
I forget my past
Catch a ride with the moon
With all the stars looking on, we`re in this room
On a rainy day
Under the light of the Milky Way

By Linda Sedolfsen
30. oct. - 5. nov. 2009

Mine siste dager

Saa, det har vaert noen ville dager etter den uheldige episoden i Chimaltenango. Etter foerst aa nesten ha tenkt serioest at jeg maa dra tilbake til Norge, vet jeg at dette ikke kommer til aa skremme meg fra aa bli vaerende. Etter aa ha sittet hos politiet en hel dag for aa melde fra om ranet, hadde jeg onsdagen da ingenting skjedde. Jeg ringte ambassaden og UDI, men ble gaaende hele dagen, nesten, alene i Lenchos hus. Den dagen var en av de svarteste i mitt liv. Jeg kunne ikke la vaere aa tenke: "hva hvis..", "Hvordan kunne... " osv. Jeg tenkte at jeg kom til aa bli gal hvis jeg skulle maatte tilbringe masse tid i denne byen, og at jeg ikke hadde lyst til aa gaa ut i gaten igjen. Paa torsdag, dagen etter, sto jeg og Lencho opp tidlig og tok en chickenbus til Guate for aa dra paa ambassaden, heldigvis er jeg kort distanse fra Guate (Guatemala city) i det minste, saa det koster bare 7Q aa komme seg dit. I Guate tok vi ett gammelt skrapjern av en bybuss til zona 10, 14 calle, hvor ambassaden ligger. Man kommer dit ved aa ta R40 buss, i alle fall fra den rettningen jeg kom fra. de fleste som kommer til ambassaden kommer nok fra Antigua, hvor det er rapportert hoeyest rate av lommetyveri og stjeling av verdisaker i hele Guatemala. Det er ogsaa den mest turistiske byen her. men foer jeg doemmer noe her, husker jeg at da jeg bodde paa studenthjem, skjedde det ganske hyppig at noen mistet sin laptop eller andre verdisaker fordi en person rett og slett gikk inn i det ulaaste rommet og hentet det. Det har vaert mange episoder av tyveri paa studenthjem i Norge den tiden jeg har bodd paa slike steder.

De siste dagene har vaert en kamp om aa faa overfoert noe penger via Western Union eller paa hvilken som helst maate fra Norge, siden min laptop var stjaalet og jeg ikke kunne vaere i kontakt med Norge naar enn, saa maatte jeg laane laptopen til Jonatan og sjekke med jenve mellomrom. Det er ganske spesiell situasjon for meg aa maatte vaere avhengig av at andre mennesker hjelper meg med penger eller andre ting paa den maaten som de har gjort her. Jeg er ganske sikker paa at hvis en mann fra Guatemala hadde blitt ranet i Norge, saa hadde ikke han uten videre blitt tatt inn i ett norsk hjem. I dag har jeg "fri" og slapper av. For foerste gang trenger jeg ikke aa jobbe frenisk med aa komme meg ut av situasjonen jeg har vaert i, og foeler at jeg kommer meg raskt paa beina igjen. Jeg trenger "bare" aa vente paa at ett nytt visakort skal komme til ambassaden i Guate. Heldigvis har jeg en liten bank i Nord-Norge og kjenner hun som jobber der, saa hun faar nok alt ordnet mye raskere enn hvis jeg hadde hatt en bank i oslo. Takket vare min ressurssterke venninne Cecilie fikk jeg heldigvis noe noedpenger sendt i gaar paa soendag, noe som var en stor lettelse siden mennesker som ikke har saa mye har gitt meg mat og husly i disse dagene, og fremdeles gir meg mat og husly. I dag fikk jeg, gjennom Western Union sendt ett stort beloep penger som jeg haapet at jeg skulle kunne faa tatt ut i US$..... men det fikk jeg ikke dessverre. Jeg har ikke saa veldig bruk for quetzales akkurat naa, fordi jeg tenkte aa vente paa bankkortet mitt i El Salvador i stedet for aa sitte her. I El Salvador bruker de naa US$, dessuten er vekselraten mye hoeyere for US$ enn for alle valuta rundt her. Honduras og Nicaragua har billigere valutta enn Guatemala, men jeg kan ikke reise saa langt som Nicaragua uten aa kunne ta ut paa kortet mitt. Det er ikke saa billig aa sende gjennom disse pengeselskapene, saa det kan ikke fortsette. Takk ogsaa til min venninne Jeevani som sa seg villig til aa overfoere en sum fra foreldrene mine til Guatemala. uten dem i Oslo saa hadde jeg maattet leve paa mine venner lengre. Det er faelt naar man har penger, men ingen tilgang til dem. Heldigvis kunne ikke tyvene ta noe fra kontoen min fordi jeg har separate kontoer, og banken min sperret kortet raskt. Det jeg synes er ekkelt aa tenke paa naa er at tyvene har livet mitt. Jeg tenker med gru paa hvis de faar aapnet den og at jeg har bilder osv. der. Det stoerste tapet for meg er aa miste mine papirer paa kursene mine, og den flotteste yogamanualen jeg noensinne har sett. Jeg soerger dypt over den. Jeg soerger over papirene mine fordi jeg synes det er viktig for meg aa vise at jeg har gjoert noe mer enn aa bare loffe tilfeldig rundt i Sentral-Amerika. Jeg har tatt utdannelser og laert ting.

I gaar, soendag, var en dag som viste at kanskje det aa bli robber kunne gjoere meg til ett lykkeligere menneske faktisk enn jeg var. Ikke det at jeg ikke var lykkelig foer ogsaa, men det er slitsomt aa reise alene, og gode venner som de her i Guatemala er ikke noe man snubler over hele tiden. Naar jeg mediterer paa det, saa var den eneste maaten aa ta dette paa som en ny sjanse og la den "foede nye sjanser" eller multiplisere seg om man vil. Naar en sjanse kommer maa man gripe den, og sjanser kan faktisk komme i svarte, haaploese situasjoner, man maa bare se dem. Av menneksene her har jeg laert at de eneste redskaper vi trenger er medfoelelse og enkle handlinger ut fra godhet. I ett land som Norge det er lett aa overse dette fordi vi har penger, vi har det komfortabelt. I gaar ble jeg innvitert aa spise hos en Guatemaltec familie som bor under saa kummelige forhold at jeg vet om flere i Norge ville rygget. De hadde klart aa skrape sammen til ett "hus" med ett rom, og mannen, som er bror til Seferino (venn av lencho) som jeg har nevnt foer, hadde klart aa bygge to til smaa rom, og hadde en "husvarmingsfest" i huset sitt. For dette hadde de innvitert utallige familiemedlemmer, naboer og menighet, og meg, som de aldri har moett. De serverte den enkleste, men for meg nydeligste mat jeg har spist paa lenge, og selv om jeg spiser veldig billig her i Guatemala, spiser jeg ganske flott egentlig i resturanter som ogsaa leverer for turister. Det samme gjelder maten jeg spiser i huset til Lencho, linser og ris er noe av det billigste man faar her. hos denne familien, serverte de linser, ris og ett stykke storfekjoett og tamales med mais. Jeg var drittlei av tortillas da jeg kom fra Mexico, men naa setter jeg pris paa dem igjen. Mange ville kanskje vaert redd for aa spise maten og rynket paa nesen, redd for aa bli syke osv av aa spise denne maten. Etter alt jeg har sett og opplevd var jeg takknemlig for aa spise det, og det smakte himmelsk. Seferinos soester Magdalena er kjempesoet og forsikret meg om at Gud kommer til aa ta seg av alt, saa jeg trengte ikke aa bekymre meg for noe som helst. Hun skulle be for meg, at alt gaar meg vel i livet heretter. Folk her er veldig religioese, og selv om jeg ikke har ett forhold til religioesitet, saa er jeg takknemlig for hjelp fra baade oven og menneskeheten.

I gaar var en bra dag. Senere paa kvelden kom en annen venninne av Lencho som heter Mildred, men de kaller henne Miko sammen med soennene sine. Den yngste er det mest utrolige jeg har sett; nydelige dypblaa oeyne med svart haar og moerk hud. Oeynene litt skraatt saa naar han kikker paa deg fra siden ser han ut som en liten rakker. De hadde med seg ett TV spill; danse som Michael Jackson. Hun hadde med seg ett annet soeskenpar, en nydelig tenaaringsjente og en gutt som var hennes nevoe og niese, saa vi 11 personer i Lenchos lille hus. Vi brukte to timer paa aa spille spillet, alle danset "rompa av seg" og vi lo kjempemye. Vi var Michael Jackson selv, Michael Jacksons zombier i Thriller, hans dansere i de forskjellige videoene. Det vi skulle gjoere var aa foelge koreografien med en sensor i haanden som registrerte bevegelsene. Etterpaa tok vi en dansetime fra spillet og laerte noen "moves" fra Billie Jean, hele tiden mens en stor gryte med linser og en gryte med ris puttret paa ovnen. Vi laget en salat med boennespirer og tomater, med masse limejuice paa, og saa spiste vi i 8-tiden paa kvelden. I dag er jeg paa internet Cafeen til lencho for aa skrive dette, og for aa faa vasket klaer, noe som var kritisk siden jeg har hatt for mye aa gjoere i det siste til aa faa gjoert det. I morgen skal jeg ta en avgjoerelse paa hva jeg skal gjoere inntil visakortet mitt ankommer ambassaden i Guate.

En fin ting aa ha med seg er: Hvor enn du gaar i denne verden, gaa med hele hjertet ditt! Vi vet aldri hva som kan skje i morgen, vi vet bare hva som er akkurat naa. Livet er tross alt basert paa kapasiteten av energi du har inne i deg, ikke noe som er utenfor deg. Naar du gaar i din egen kraft, kan ingenting gjoere deg ressurssvak og hjelpesloes, og det er alltid noen halmstraa der ute. Sjanser blir foedt ut av de mest skremmende og tilsynelatende mest haaploese situasjoner, og de multipliseres naar du griper dem!

Kunsten aa bli robbet

Hele tiden mens jeg har reist i Guatemala har jeg hoert den ene historien etter den andre om mennesker som blir robbet. Noen ganger blir de rett og slett fratatt sakene ved hjelp av utspekulerte metoder. Flere opplever at de blir distrahert av noen, og saa er plutselig alle tingene deres borte. Jeg har vaert i Guatemala nesten 3 maaneder uten at noe har skjedd, jeg har tatt den beroemte Chickenbussen og reist alene med den. Den siste turen var fra Pana til Chimal. Jeg kom til Chimal for aa sette igjen noen saker fra reisen i huset til Lencho mens jeg reiste ned til Nicaragua og Honduras, slik at jeg skulle slippe aa baere saa mye. Jeg ble lettere enn det jeg trodde jeg skulle bli.

Guatemala er det farligste landet i Mellom-Amerika, til og med Honduras er tryggere, og Nicaragua, med borgerkrig i fortiden, er tryggere og mer avslappet. Chimaltenango og Guatemala City er 2 av de farligste byene i denne delen av verden, sammen med San Salvador. Men jeg kjenner Chimal veldig godt, og vennene mine bor her, saa jeg kom hit for aa treffe dem foer jeg dro soerover. Det er rart naar man alltid har foelt seg trygg, uansett hvor i verden man er, aa plutselig faa verden snudd paa hodet. Og folk i Guatemala lever med dette hver dag. Min venn Jonatan f.eks. jobber i Guate (Guatemala city) og ble 2 ganger kidnappet av selveste politiet. Ikke bare kidnappet, men ogsaa truet. De ba han om aa kontakte familien sin i USA for aa sende dem $500 som loesepenger. Lencho har faat internettkaffeen sin robbet, pluss de som var der akkurat da. Overgrepene som skjer paa befolkningen her er hyppige, hver dag forsvinner det rundt 20 personer, ofte barn, som ikke kommer tilbake til familien fordi de har blitt kidnappet. For ikke aa snakke om hvor mange mennekser som forsvinner i USA hver dag, eller i verden for oevrig. Det er ikke bare Guatemala som er ett farlig sted. Tirsdags morgen pakket jeg sakene mine for aa dra til Copan i Honduras. Men for aa komme til Honduras maa jeg enten til Antigua eller Guate. Og for aa komme til en av de stedene maa jeg ta en chickenbus herfra. Det var paa vei til bussen at jeg ble robbet. Jeg trodde ikke det kunne skje paa ett sted jeg kjenner saa godt, men NAA vet jeg at det skjer med mine venner som bor her ogsaa. Jeg er vant med aa se store pistoler og gevaerer siden politiet baerer de rundt hele tiden, saa da jeg foerst saa en pistol peke paa meg var jeg ikke sikker paa hva som skjedde. Jeg har foer, i Nepal og i kashmir hadd gevaer pekt mot meg, men ikke i samme kontekst, saa jeg var ikke redd foer etter hele episoden. En mann kom og skulle hjelpe meg paa bussen, han fikk det til aa se ut som om vi var venner og kom sammen, i flg. de som var rundt. De trodde jeg kom med 2 menn. En annen mann ankom etter den foerste, og en 3 mann avledet oppmerksomheten til de rundt. De er ganske rart at de viste hva de skulle ha, men de gjorde det, proffe som de er. De truet til seg alt av verdier, og naar man moeter noen med pistol er det best aa adlyde, det var ikke foer jeg satt paa politistasjonen at det gikk opp for meg, og hele onsdag foelte jeg at jeg var i ett mareritt. Alle forsikret meg om at jeg vr heldig som var i livet, kkurat da syntes jeg nesten ikke det var en troest. Det som er det vaerste er at papirer paa kurs jeg har tatt er borte, de som jeg tenkte jeg skulle legge igjen, men jeg skal skrive og spoerre om det ikke er mulig aa faa nye. Heller ikke var det noen troest aa hoere om mange andre som det samme skjer med, det gjorde det nesten vaerre. Jeg har foelt meg som en idiot, har gaatt gjennom alt spurt meg selv hvrdan jeg kunne forhindre aa bli robbet, har beskylt meg selv for aa vaere dum osv. Og tenkt at jeg heller ville vaere doed enn saa dum. Men jeg har fantastiske venner her som har oppmuntret meg og hjulpet meg, det vaerste er aa miste kortet for aa ta ut penger saa uten mine venner kunne jeg bodd paa gaten nesten. Vel, saa dramatisk er det kanskje ikke, samtidig som jeg hoerer om folk som blir robbet, hoerer jeg at de faar hjelp av noen, om enn ikke av politiet.

I gaar var jeg hele dagen paa ambassaden, siden jeg ikke har ett roedt oere kom Lencho sammen med meg. Vi tok chickenbussen til hovedstaden Guate og hoppet av ved utkanten av byen hvor vi tok en buss merket R40 til zona 10 hvor den Norske ambassaden ligger. Det er ett ganske raaflott omraade, so foer var trygt, men som naa har blitt like utrygt som zona 1 i byen. Paa ambassaden fikk jeg mye hjelp og forstaaelse, kvinnen som hjalp meg var, selvsagt, ferievikar og naa er det ferietid i Norge. Men de greide aa skaffe meg ett noedpass mens jeg ventet, paa tross av datakraesj. Og de har begynt prosessen med aa bestille meg ett politipass som jeg kan hente naar som helst. Nytt visakort blir sendt til ambassaden, og alt ordner seg. Kvinnen som hjalp meg, Katrine, kommer hver sommer til Guate for aa jobbe paa ambassaden, hun fortalte at det samme skjedde med henne, men hun ble i tillegg skutt mot. Det er vanskelig aa ikke klandre meg selv for det som skjedde, men som Jonatan sier: alt skjer av en grunn, og vi kan aldri vite hva som skal skje. Vi kan doe i morgen, saa det eneste vi kan gjoere er a gaa videre. Saa jeg maa bare glemme det som skjedde og fortsette med planen min. Forhaapentligvis kan jeg fortsette med bloggen min selv om laptoppen min er borte.. vi hadde lykkelige 6 maaneder sammen jeg og min laptopp. Den begynte a bli litt slurete og sen etterhvert p.g.a. alt reisestoevet og behandling, men den var god aa ha.

Naa naar jeg gaar i gaten i Chimal oensker en del av meg aa se de som tok sakene mine, rope: DE HAR TINGENE MINE, TA DEM!!! og en anne del av meg er redd for aa treffe dem eller noen andre likesinnede igjen. Men faktisk foeler jeg meg like trygg naa i gaten i Chimal, selv om jeg er takknemlig for at Lencho kom med meg til ambassaden i Guate. Hadde ikke lyst til aa gaa til bussen, reise med bussen, eller surre rundt aa lete etter ambassaden i Guate alene. Heldigvis jobber en venninne av Lencho rett ved ambassaden, saa hun forklarte hvordan vi raskest mulig kunne komme oss dit.

Alt vel :) vi ses i Honduras (eller kanskje eg tar en uke i El Salvador foerst)

The future of my blog (i fremtiden)

I am starting this blog with a video of the Happy Dance, because it makes me so happy to watch it. Not only do I LOVE dancing a lot, but the music they used, although I don't understand the words, is so beautiful and promising, and to see the faces of the people, especially the children is so uplifting!

My blog will go on in English from now on with a translation in Norwegian underneath. The reason for that is that it is easier to write in English on the foreign computers. Even if I buy my own laptop here, it will not have a Norwegian language option. Since I know that many of the readers, and many who would like to read, are not Norwegianspeakers, and that in general most Norwegians are more than able to read English. I think it is the best solution. Og saa har vi jo fantastiske google translate :)

I have spent my days looking to buy me a new camera to provide my blog with pictures in the future. I have looked at waterproof ones, and regular ones. It turns out that I can get some simple, but good Canon, Samsun or Olympus for a cheap price, and they should be enough for my trip the last few months I am planing to be gone. On Tuesday me, Jonatan, Jonatans cousin Byron, a friend of Byron and Canche drove into Guatemala City (from here on Guate) too go to the immigration office. I need a new stamp in my passport, and since Canche (Ingrid is her real name) has worked before for the immigration, sje came with us to make the prosess smooth and fast for me. Earlier, when I was dealing with the police after the robbery, it was Canches mum who sped up handeling the of my case from the police, who are indifferent to things like this. In Guatemala it is good to know people, or to know someone who knows someone....

The immigration office was closed, they had decided to take a holiday that day, so the trip was in vain, and I think we decided on that the safest bet will be to try again on Friday. All I do now is more or less wait for a new policepassport and my new visacard.

Jeg starter bloggen med Happy Dance som er en video som alltid faar meg i godt humoer. Musikken, selv om jeg ikke skjoenner ordene, er saa vakker og full av loefter, og fjesene til folkene i videoen er saa opploeftende. Bloggen min vil fortsette paa engelsk med norsk oversettelse under. Det er fordi det er lettere aa skrive engelsk paa en utenlandsk PC. Selv om jeg kulle bestemme meg for aa kjoepe meg en ny laptop her kommer den ikke til aa ha norsk som spraakalterenativ heller. Mange av de som foelger med paa bloggen min, og mange som oensker aa foelge med er ikke norskspraaklige, og generelt sett er de fleste nordmenn mer enn i stand til aa lese engelsk. Saa jeg tenker det er den beste loesningen.

Jeg har tilbrakt de 2 siste dagene vandret rundt i butikker for aa finne meg ett nytt kamera for aa bidra med bilder til bloggen min videre. Jeg har sett paa vanntette og vanlige og det viser seg at jeg kan faa ganske bra men billige kamera av typen Canon, Samsung og Olympus, og jeg tenker at det faar vaere bra nok for de faa maaneder jeg har igjen her.

Paa tirsdag kjoerte jeg, Jonatan, Jonatans soeskenbarn Byron, Byrons venn og Canche (egentlig Ingrid) til Guate for aa dra paa immigrasjonskontoret. Canche har jobbet paa immigrasjonskontoret og fulgte med for aa gjoere prossessen saa rask og enkel som mulig. Foer det var det moren hennes som fikk politiets haandtering av saken min raskt gjeonnom, politiet er likegyldige til saker som dette, saa de arbeider ikke raskt. I Guatemala er det en fordel (som andre steder) aa kjenne noen eller aa kjenne noen som kjenner noen...

Immigrasjonskontoret var stengt da vi kom til Guate. De har avgjort at de skulle ta en ferie den dage. Saa vi har mer eller mindre bestemt at vi skal ikke ta sjansen paa aa dra foer fredag. Naa venter jeg bare paa ett nytt politipass og ett nytt visakort.

Kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter

Kumi ringte mandag kveld til Lencho litt betuttet fordi to stykker som hadde meldt seg på kurset hennes i kultivering av mat - og medisinplanter uten å bruke kjemikalier hadde trukket seg. Klokken var 10 på kvelden, og plutselig fikk jeg en sjanse til å ta kurset hennes gratis. Jeg hadde faktisk tenkt på å ta det, men jeg viste ikke pris og hvor lang tid det tar. Det kurset jeg var på var ett 4 dagers intensivkurs, som var nok tid til å lære kjempemye. Neste morgen kl. 7:00 sto jeg og Seferino opp for å ta bussen til Antigua hvor en mann som heter Francisco skulle plukke oss opp i en pick-up. Vi møtte to menn på det avtalte stedet som også skulle på kurset, Don Fidel på 75 år og Bonafacio. Anastasio var der med datteren sin Claudia. Han fortalte at han sluttet å bruke pestisider på grønnsakene han dyrket fordi barna hans ble syke. Han fortalte at etter at han sluttet å bruke pestisider for 8 år siden har ingen i den store familien hans behøvd å gå til doktoren. Han hadde 17 barn, men to av dem døde mysteriøst. Da vi kom frem fikk vi en omvisning på Santa Barbara Rancho og en innføring i hvordan de produserte kaffe og hvordan de bruker avfallet som kompost. Så fikk vi se sengene de planter grønnsaker og urter, de er lagt på ulikt nivå, som terasser slik som Maya gjorde det. Under; Kumis hage.

Grunnen til at hagen er annlagt slik er at når det regner minsker farten på vannet slik at det ikke tar med seg den fruktbare jorden. Vi lærte "dobble spadetak", hvordan vi skulle grave 60 cm. ned i jorden på grunn av dybden de forskjellige grønnsakene vokser. Vi veltet jorden ved hjelp av spade og bruke etterpå en gaffel for å løsne laget under, i hver renne puttet vi kaffeavfall som var beriket med mikroorganismer som jobber for å tilføre jorden carbon og nitrat. Etter å ha spadd opp jorden, i team på 3 personer, jeg var med Don Fidel og Claudia, lærte vi å lage kompost med aerobiske mikroorganismer. Vi løsnet jorden, samlet grønnt materiale og tørrt materiale og brukte organisk avfall og jord som vi la lag på lag. Under er komposthaugen vår.


Blomster på stedet. Hagen til Kumi er omgitt av blomster, blomster fungerer som feller som stopper insekter fra å komme inn til grønnsakene.

Maskin som vasker kaffebønnene som UNEX (selskapet Kumi jobber for) mottar til produksjon av ferdig kaffe.

Etter vasking havner bønnene her.

Maskin som klassifiserer bønnene til første, andre og tredje klasse kvalitet på kaffen.


Barnehjem for plantene. Her er hvor de er tatt vare på først. Vi lærte hvordan vi skulle plante frø ett for ett med hendene i disse kassene den andre dagen på kurset. Senere andre dagen lærte vi hvordan vi skulle transpaltere de små plantene til sengene. Vi lærte å bruke grener med forskjellig lengde og måle hvor langt vi plantet hver plante fra hverandre. Ulike grønnsaker trenger forskjellig plass, og vi lærte hvor mye plass de trengte hver og en for å få nok luft mellom seg mens de vokste. Vi satte ikke grønnsakene på rad slik som de gjør i moderne landbruk, vi lærte å sette dem i sekstanter som gjør at man kan få en like stor avling på halve plassen av det som vi hadde måttet bruke hvis vi plantet grønnsaken på rader. Metoden kalles biointensitiv; stor avling på liten plass, uten bruk av giftige kjemikalier. Frø plantet med hendene med Kumis metode er sådd med kjærlighet :)

Kumi med Don Fidel med hatt, Anastasio i rosa og to jenter (nr. 2 under) som dyrker organisk og som har en hage med terasser som er i harmoni med terrenget, de dyrker bl.a. kaffe og en rekke grønnsaker og har frukttrær. Jeg er ganske fasinert over at disse to jentene som knapt har gått på skole har en større bevissthet om maten vi spiser enn mennekser i Norge. Det er litt mer arbeid å dyrke organisk, biointensivt, men vi lærte hvordan vi skulle spare kreftene. Kumis metode sparer verden for ett enormt forbruk av petrolium og for utslipp av avfallsgasser. Sparer naturen for gift og kontinimasjon av vassdrag. Sparer verdens vannforsyning og forbruk av kjøtt, og sparer skog fordi biointensiv dyrking betyr mye avling på liten plass. Kumi snakket om verdens kjøttforbruk, hvordan en ku trenger stor plass for å brødfø seg, men kun gir en familie mat for en uke. Under kan du se hvor mange store salater som går i en liten seng.




Under; Kumi som forklarer kaffeprosesse på stedet. Hun er en person som ikke bare snakker om å forandre verden, hun GJØR det, men ved å respektere måten andre mennesker lever på. Hun kritiserer ingen, hun forteller heller ingen at de bør leve på en annen måte eller hvordan noen bør gjøre det. Hun tjener nesten ikke noe på arbeidet sitt med UNEX, gjør alt selv, hun er ingeniør, men spar like mye i jorden som bøndene i Guatemala. Hun gjør alt arbeidet som andre gjør. UNEX er ett selskap som heller ikke tjener mye eller har mye penger. De gir heller kurs med mat og seng gratis til bøndene i Guatemala som skjønner faren ved å bruke gift i dyrkingen av matplanter. I Norge er vi så priviligerte at vi sitter og forandrer verden ved meditasjon og pusteteknikker for å sende lys og kjærlighet og gode vibber ut i verden. Vi vet ikke så mye om hva som egentlig foregår ute i verden, og gjør ikke så mye i praksis for å forandre verden. Det er sant at man må hjelpe seg selv først, før vi kan hjelpe andre, men vi kan ikke hjelpe oss selv så mye hvis vi ikke har helse og krefter. Kumi hadde en fin jobb på universitetet i Tokyo som foreleser, men har valgt å komme tilbake til Guatemala og jobbe med dette prosjektet fordi hun liker å grave i jorden i stedet for å være en ingeniør som kun har lest seg til sine kunnskaper. Hun bor midt i Guatemala City (Guate) i den farligste delen av byen. Hun kjører en stor pick-up med ugjennomsiktige vinduer slik at ingen kan se at det er en kvinne som kjører. Hun sier at så lenge man er "streetsmart" i Guate så skjer det ingenting, så hun er ikke redd for å bo der. Hun dyrker planter i leiligheten sin og er ganske selvforsynt. Jobben gir henne mulighet til å reise i hele Sentralamerika, så hun reiser til El Salvador, Nicaragua, Costa Rica, Honduras og Mexico. Hun har folk fra hele verden som tar dette kurset, men jeg er den første fra Norge :D Ellers er det veldig mange asiater, franskmenn, sveitsere og tyskere sammen med folk fra USA som kommer. Sjefen hennes var godt fornøyd med å ha en norsk kvinne sammen med bøndene fra Guatemala. Jeg fortalte han en vits: en Noruega todos dormimos con puta (i Norge sover alle med puta (på spansk er puta hore). Han så på meg og sa at vi er heldige. Så forklarte jeg h, va puta er på norsk på min dialekt (pute), alle i Guatemala liker den vitsen.

Mer om Kumi og UNEX kommer.