Sykkeltur Puerto Viejo - Punta Uva

Puerto Viejo er ganske laid back med mange utlendinger som bor der. Jeg tror det er mange tyskere der, sikkert er det at ganske mange tyskere som kom til Costa Rica for lenge siden for å leve av store rancher i fjellene. Og også religiøse grupper fra Europa har vært her i lang tid, for eksempel grener av Amish folket. Men det er også mange som har kommet nylig for å nyte klimaet i CR. I tillegg er det etterkommere etter svarte slaver, og et urfolk som lever i jungelen, med den nærmeste byen som heter Bribri, 30 min. fra Puerto Viejo. Jeg har hørt at de bor ganske langt inn i jungelen så du kan ikke bare gå besøke dem akkurat sånn uten videre (man kan ta en veldig dyr tur, eller lage en avtale med folket). Selvfølgelig er det folk fra USA som bor der, og mange europeere har sine sommerhus der. På tross av den tropiske sjarmen og tilsynelatende sikkerhet, er det faktisk ikke et veldig trygt sted å bo. En tysk kvinne gift med en tica er alltid bekymret da hennes mann sykkler til /fra jobben som er på veien til Punta Uva, en vakker strand. Han sykler sent på kvelden og risikerer røvere som gjemmer seg i jungelen, for å rane folk på sykler, med jungelen kniver. Lokalbefolkningen er ikke rik, så de blir fristet til å smugle narkotika fra Colombia gjennom landet. Jeg syklet på dagtid, når det var mange biler og andre syklister på veien. Veien er smal, og du kan risikere møte et dovendyr på vei over veien, men det er lite trafikk. For det meste reiser folk får rundt på Quatro motorer, sykler og scootere. Det er flatt hele veien til Punta Uva og Manzanillo natur reservat, en ganske hyggelig sykkeltur med mange interessante ting å se. Siden jeg er en "champion" sykler etter Ometepe erfaringen, lånte jeg en sykkel og tok utfordringen med å sykle til Punta Uva. Det er ikke veldig langt, men det er ett stykke, og du vil sette pris på mye en svømmeturer og nydelige strender. Jeg stoppet aldri så ofte for å fotografere blomster, og studere gigantiske edderkopper og andre kryp på veien. Jeg stoppet ved et spa / feriestedet designet for den kresne turist og ba om å ta en titt rundt. Mannen jeg snakket med var veldig hyggelig, men han sa at stedet var full, og siden gjestene var "hjemme" kunne han ikke la meg vandre rundt. Stedet har en hage med amfibier, men jeg måtte betale for å se det. Bildene nedenfor er av to skilt, ett som viser hva folk kan støte på i hagen deres og den andre sier å se hvor du tråkker (slik at du ikke tråkker på dem (dyrene)).

På veien så jeg et skilt som sa "Jaguar Rescue senter", og jeg spurte noen hvor mye det koster og hvordan det var, og bestemte meg for å ta sykkelen annen dag for å besøke senteret siden jeg hadde veldig lite penger med meg (om parken i neste blogg). Bildene er fra Punta Uva, sagt å være den vakreste stranden ved "Paradise Road", men det er fint veldig hele veien, og mange små veier som fører ned til små strender som verdt et besøk. Problemet er at mange strender har sterke strømninger, noe som gjør dem utrygge å svømme på en stor del av året (men gode 'hot spot' for surfere). Punta Uva er trygg hele året det, derfor vil du finne mange familier der.

Sykling i grønt; veien til Punta Uva. Noen ganger kan du støte på et dovendyr som prøver å krysse veien. På bakken er de veldig langsomme og klossete og mange gjør dessverre den store feil å plukke dem opp (de tror de hjelper dyret) og bringer dem (forhåpentligvis, i dette tilfellet) til ett redningssenter (for dyr, det er en redningssentral  for dovendyr også i området). Faktisk skal de ikke forstyrres, med mindre dovendyret er åpenbart skadet på grunn av menneskelig aktivitet

På vei tilbake stoppet jeg på dette kaffe stedet (bildet under) fordi den er vegetarmat og organisk mat der. Maten er fantastisk, de lager hummus og linser, spennende sandwicher med spennende smak. Deres "veggie burger" (vegetar burger) kommer i et pitabrød. De har deilige juicer (blant dem bjørnebær, pasjonsfrukt og stjerne frukt) av frukt fra garden. En grunn til at mange folk stopper der er Amish iskrem! Og den er virkelig GOD! Den er sunn og kremet, og selvfølgelig mer hellig enn andre iskremer. Man får gode vibber av Amish iskrem, og det er innbydende i varmen, og etter en svømmetur. De selger også miljøvennlig shampoo, body butter, såpe, sminke og så videre. Ting som skader verken kroppen eller miljøet (det er mulig vet du). Pura Vida (rent liv) i Costa Rica. Det er mange flotte steder å stoppe for å spise og drikke på veien. På Punta Uva er det også en (dyrere) restaurant.

                                  En strand nærmere Puerto Viejo, jeg likte utsikten til den lille øya

Under: en gylden silke orb-spinner (golden silk orb-weaver) ett veldig nydelig nav, dette er en hunn, hannene kan knapt ses.

                                 

Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)           

                                  

Costa Ricas vulkaner

Det er ikke mulig å dra til Costa Rica uten riktig musikk! Egentlig på den karibiske kyst bør det være Bob Marley, men siden alt går, og det er en god blanding (akkurat nå lytter jeg til indisk musikk på Cafe Rico (hvor jeg har spist den beste indiske maten utenfor India!), ved, som sagt kysten av det Karibiske hav), tar jeg sjansen på Yeah Yeah Yeahs, fordi jeg synes at jenta er "dritkul", og bandet vil alltid minne meg om CR.

Dessverre Costa Rica er ikke den mest billig stedet. Det er prismessig som Europa, og folk har dårlig lønn. Jeg forstår ikke helt hvordan folk komme overlever her, og hvordan de kan kjøpe ting. Levekostnadene er dyrt, selv i supermarkedene er maten priset som Europa. Men for alt jeg vet er det sannsynligvis en liten gruppe i befolkningen som gjør alt shopping. Det er det mest utviklede landet siden Mexico, og det er også statistisk den det farligste. Det er flere forbrytelser her enn i resten av Sentral-Amerika, så har jeg blitt fortalt. Jeg skal sjekke det ut. Det er veldig påvirket av USA, det virker som om frukt selskaper og fastfood kjeder har overtatt mye (jeg ser noe som er USA overalt). Jeg håper at turistene i fremtiden ikke finner en MacDonalds på toppen av en vulkan eller i en annen turist vennlig nasjonal park. Jeg håper CR vil være i stand til å leve opp til sitt slagord: Pura Vida, fordi de gjør så langt (bortsett fra alle den amerikanske fastfood). Men presset fra turister som virkelig trenger deres air condition på sine 2-3 uker besøker CR, i deres sommerhus eller på hotell (for naturopplevelser og dyr), er stor, og det uberørte elver er i fare. De blir demmet for å produsere elektrisiteten som trengs. I mellomtiden bor en TICA (Costa Ricaner) i sine varme, fuktige liv uten air con. Jeg har besøkt et hjem her, de er varme, men laget med stor takhøyde, og under taket er det åpent rom med bare ett nett for å gi gjennomlufting. Dette husene er av mahogny tre, de er lik de jeg så i Belize, jeg vet ikke hvordan adobe husene er, men jeg tenker de er lik de jeg har sett i Mexico. Bildet over; hovedkrateret til Vulkan Irazu.    

 Min tredje dag i CR bestemte jeg meg for å gå å se vulkanen Irazu. Det er en stor vulkan med ett hoved krater på 1 050 m. i diameter og 300 m. dypt. Det er den høyeste vulkanen i landet, 3 432 meter, og det er mulig å se både i Stillehavet - og Atlanterhavet herfra på en klar dag. Jeg kunne ikke se noe på grunn av  regn og tåke. Irazu betyr "torden" i  morsmålet for de innfødte som pleide å leve i under den. Et katastrofalt vulkanutbrudd i 1723 ødela en by, da hovedstaden i landet, som heter Cartago, og et utbrudd i 1963 dekket San Jose i et tykt lag av aske. Folk pleide å si at Irazu blåser hvert 30. år, og ble derfor kalt "den dødelige tønne av pulver". I CR er det mer enn 112 vulkanske formasjoner. De tilhører "the Pacific Rim of Fire" (Stillehavets ild belte), og 7 anses som svært aktive. Vulkanene er ansvarlig for den svært fruktbare jorden som dekker territoriet til CR. De har alle forårsaket noen store skader. Den mest aktive vulkanen er Arenal, og Poas har det bredeste krater med diameter 1,5 km, det andre største krater i verden. I 1950 ble det bestemt at landet rundt vulkaner bør være beskyttet, så mange av dem er innenfor en nasjonal park. Irazu har sin egen nasjonal park. CR vulkaner er stratovulkaner, som betyr at magmaen som drivstoffet dems er tykk, tyktflytende, og så fylt med gasser at når de har utbrudd, eksploderer magmaen voldsomt ut i luften. I utbruddet i 1963 var det tykke skyer av røyk som brøt ut, og aske holdt dusjet over San Jose, og andre steder, i 2 år. Folk måtte gå ut med bind over munnen, og hver dag ble 13 cm. av aske ble feid ned fra takene. 24 august 2000 hadde Arenal utbrudd og drepte en person, skadet to og 600 personer ble evakuert fra sine hjem.     

                                         Kjempeplanter rundt krateret av vulkanen.

                                               Banan papir :)

For å dra til Irazu kan du ta en buss fra der nasjonal teateret er. Det drar 08:00 om morgenen og du drar tilbake med samme bussen 12:30, så du kjøper en rundtur for 4000 colones (US $ 8 (mye mer enn du betaler for å reise i Nicaragua). Det tar ca. 2 timer og på toppen er det en liten kafé som selger ganske god, varm latte (du trenger varm kaffe fordi det er veldig kaldt der oppe. På coffe shopen selger de forskjellige suveneirer, blant annet en notat bok laget av banan papir. Jeg tror at dette papiret ville være bedre å bruke for å spare regnskogen Under;. en ensom, kjent løvetann har funnet veien til toppen av en vulkan i CR.

Hestetur ved Vulkan Maderas bakker

Etter en dag med avslapping, bading og å lese bøker på Rancho Merida, gikk vi til Haris (en tysk mann med hester til leie) sted for å spørre om ridning. Vi ble enige om å komme tilbake kl 9 neste morgen for en 3 timers tur i bakkene av vulkanen Maderas, på vei til Haris sted så vi en ape, fugler og en slange med mistenkelig farge snodde seg over stien. Fargene er alik som de farlige slangene har, men det finnes bedragere som later som om de er farlige, så er jeg ikke sikker på om det var en farlig slange eller en bedrager. Dagen etter, dukket vi opp før 9 om morgenen og fikk hester, jeg hadde fortalt dem at jeg hadde veldig, veldig lyst til å galloppere, for å galloppere med en hest er som å fly det øyeblikket de løfte alle bena, og jeg ville føle det igjen. Jeg tror jeg har lyst til å ta ridetimer.

 Naken Inka hund fra Peru var en av hundene vi ble kjent med hos Hari. Under; blomster og biller :)

Min hest ble en grå kalt Marihuanito, er våre guides hest var Pinto og Rei-Hans hest heter Pimento. Jeg fikk Marihuanito fordi han liker å løpe mye, men det var vanskelig å løpe siden vi skulle opp i skogen, balansere på steingrunn og glatte stier. Så vi gikk sakte opp på skråningen av Maderas til et punkt hvor vi kunne få en oversikt (bildet under). Derfra kunne se eidet med vannet på begge sider og Vulkan Conception innhyllet i skyer. Granda er på høyre side av vulkanen på fastlandet, men det var vanskelig å se helt til Granada grunn av den disige himmelen. Vi kunne se Costa Rica i sør (ikke på bildet).

På vei ned igjen tok vi en annen vei og endte opp i el Comminidad Merida hvor skolen, og de fleste mennesker lever. Der nede på veien lot vi hestene løpe en stund ned til en strand som heter Cabalito hvor hestene nøt litt nedkjøling i vannet. Sittende på hesten, guiden advarte oss at hestene liker å legge seg ned i vannet med sal, rytter og alt, så vi måtte være forberedt på å bli våt. Guiden hadde mitt kamera så jeg var ikke bekymret, men Rei-Han hadde sitt kamera, så jeg kan forstå at hun ble bekymret. Hestene vasset dypere inn og begynte å sprute vann med forbeina, rett før de var i ferd med å legge seg ned, tok guiden ledelsen og fikk dem alle opp. Vi kom oss ut av det bare litt våt, men jeg var litt skuffet over at jeg ikke jeg falt i vannet med hesten.

Jeg virkelig, virkelig nøt denne turen gjennom vakre enger og skog, med sterke sunne hester (jeg anbefaler Haris hester hvis du drar til Isla de Ometepe). Da vi var på Rancho Merida, var det en gruppe frivillige på Hacienda Merida, ved siden av. De hadde nettopp gjort ferdig med sine studier, så de var nye veterinærer
som ønsker mer erfaring og ønsker også å bidra til fellesskapet med sine tjenester. Programmet, som ble startet av Hacienda Merida, har pågått i 5 år, nesten alle, studenter og nybegynnere i faget, er fra Oregon. Så hver dag var det som en dyrepark av dyr, alle i kø for å få en veterinær sjekk; hunder, katter, hester, esler, griser, muldyr, kyr og geiter. Alle dyrene som hadde blitt sjekket hadde ett søtt skjerf rundt halsen, så det var alle disse hundene som løp rundt med et skjerf. Det var ganske mange ferske veterinærer der, noen med deres ektefeller, og det var veldig interessant å snakke med dem om prosjektet og arbeidet. De gjør det gratis, så folk må bare dukke opp med dyrene sine og vente. Hver morgen før porten åpnet var en stor gruppe av mennesker og dyrene deres. Haris folk tok 5 hester og 11 hunder dit. En av hundene er en Inka hund (bildet over). Som du kan se det er  den "naken", og det er en svært sjelden rase, det føles rart å stryke den. Den er ikke veldig vakkert,  men vennlig og søt likevel. De har også to store hunder, en boxer, eller noe, som heter Martha, og en annen merkelig gigantisk hund heter Agatha, så var det fire små, tynne, som ser ut som rotter, som jeg var redd for å tråkke på, og noen hunder av usikkert opphav. Det var 4 katter der, en kalt Emma med bare tre ben, 2 forran og 1 bak. Ett av bakbena ble bitt av av en armadillo da hun var kattunge, og den måtte amputeres. Hun så ikke ut til å lide fra det hele tatt, og brydde seg ikke om hundene som var rundt. Hun kom villig til fanget mitt.  

Etter rideturen tilbrakte jeg mye tid i innsjøenen. En ung mann fra Costa Rica var i Rancho Merida, og vi ble i innsjøen lenge etter mørkets frembrudd og snakket om livet. Han er tannlege og hadde mye interessant kunnskap som jeg kjenner igjen i meg selv (som er interessant for meg (siden jeg har en "alternativt" syn på verden). Mange mennesker forstår hvordan jeg tenker "her borte", så kanskje jeg ble malplassert i denne verden? Det er folk med en annen bevissthet (som har bevisstheten) der ute, og jeg er så velsignet å møte dem slik at de kan lære meg mer om min egen kunnskap ). En grunn til at jeg liker å oppholde meg i disse landene, er at folk her ser hvem du er. I gaten ser de på deg og annerkjenner at du er der, de sier hei, ofte vil de snakke. De har ett annet hjerte og ett annet syn. Eller kanskje det er at de har syn? Jeg skammer meg nesten ofte, sammen med dem, fordi jeg ikke har den varmen og sjarmen, vennligheten og godheten som de har. Det som gjør dem til trygge og vakre mennesker. Men jeg kan lere fra dem, hver dag. 

Menneskelige tragedier - menneskehandel

Prostitusjon er ikke ilegalt i Honduras, men fortsatt er sex turismen her i Honduras ikke så tydelig som i den Dominikanske Republikk eller Costa Rica. I disse landene er det mange nettsteder som reklamer for sex-tur pakker. De foretrukne ofrene i Honduras er barn, og i 2006 ble en 58 år gammel mann fra Florida arrestert av FBI for å arrangere turer til Honduras for menn interessert i å ha sex med mindreårige jenter. Mannen var en marine offiser i den amerikanske marinens barne program. Han underviste unge mennesker i marinens verdier; ære, mot og engasjement. I 2004 ble en barnelege fra Brooklyn dømt til 21 års fengsel for å ha lurt barn i Honduras og Mexico til sex. Det har blitt rapportert at mellom 8 000 og 10 000 barn er involvert i sex arbeid i Honduras alene,. Tenåringer fra Honduras er blant de mest trafikkerte barn i Mellom-Amerika. De fleste av dem kommer til bordeller og feriesteder i Guatemala, Mexico og El Salvador, hvor eierene er amerikanske, europeiske og australske menn. Grupper som Casa Alianza har jobbet for å øke bevisstheten rundt problemet, som etter deres mening har vokst i kjølvannet av "crack" nedturer i Thailand og andre asiatiske land som har vært kjent i lang tid for sine pedofili ringer og prostitusjon. Casa Alianza måtte sparke sin egen direktør i Tegucigalpa i 2004 da det ble kjent at han selv hadde betalt en 19 år gammel til å bo i en gruppebolig for ungdom for å ha sex. Direktøren var en britisk statsborger, godt kjent som barn `s talsmann. Han har til og med vunnet en æresmedalje for sitt arbeid med hjemløse barn. The Order of British Empire Medal. Det var i år 2000. I år 2000, også ble USA presset til å lage en lov mot menneskehandel. Loven har vært særlig effektiv i Asia der menneskehandel ringene har blitt brutt opp, og ofrene returnert til hjemmene sine. Latin-Amerika er tregere til å reagere, men Honduras har nå trent 7 000 politi, påtalemyndighet og dommere, og 10 000 studenter har fått opplæring om menneskehandel. På grunn av korrupsjon loven kan være vanskelig å håndheve.

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.