Leon

Inne i Basilica de la Asuncion, vokter av Nica (Nicaraguansk) kultur. Her inne, under en trist løve er graven til Nicaraguas store poet og Leons sønn Ruben Dario (over).

Nydelig Leon! Den første virkelige byen jeg har vært i på en stund. "Drop Dead Gorgeous" på en utslitt, "smuldrende" slags måte, med sine fabelaktige kunstsamlinger, vakre kirker, kosmopolitiske restauranter og fantastiske uteliv. Opprinnelig var Leon plassert på bakkene av vulkanen Momotombo, og fra hva jeg forstår har de spanske conquistadorene begått noen av sine grusommste utskeielser i gamle Leon, så når den mektige vulkanen reduserte det opprinnelige Leon til grus og sand i 1610, var selv conquistadorene, som bodde andre steder, overbevist om at det som skjedde var guddommelig straff. Byen var dømt fra starten, med sine uvanlig grusome og pengene-sultene tyranner som styrte, deres offentlig underholdning inkluderte halshugginger og villhunder som ble sendt for å fange innfødte ved den sentrale plaza, sentrum av byen. Etter en rekke jordskjelv mellom 1580 og 1608, og til slutt utbruddet fra Momotombo i 1610 flyktet spanjolene, med alt hva de kunne, for å bygge opp byen igjen, hvor det er i dag, stein på stein, og helgen for helgen, ved siden av urbefolkningens hovedstad Subtavia. Den gamle byen ble glemt og var begravet i 300 år, og i dag er en turistattraksjon og et UNESCO World Heritage Site. Jeg dro ikke dit for å se det, er det ikke mye å se (1 m. med murer). En diktator, Anastasio Somoza Garcia ble myrdet i Leon av poeten Rigoberto Lopez i 1956, noe den herskende familien aldri glemte. Da revolusjonen kom fikk familien sin hevn over Leon for drapet, med et hagl av kuler og bomber som fortsatt skjemmer byen. Et bra Hostel å bo i Leon er Bigfoot Hostel som har Pure Earth Cafe http://www.bigfootnicaragua.com/pureearth.html

med herlig vegetarisk mat. All maten er vegetarmat med bruk av organisk dyrket grønnsaker, og de har pizza kvelder på onsdager og søndager. De har super velsmakende bagels, og du kan få en stor kopp med utmerket cappucchino og fruktjuicer. Bigfoot er koblet til Green Pathways et reisebyrå som fremmer bærekraftig turisme.
http://www.sustainabletrip.org/profile/greenpathways. Bigfoots største attraksjonen blant reisende er vulcano boarding http://www.youtube.com/watch?v=UP3_UMAvyHQ

og mange mennesker kommer til Leon bare for å skli ned skråningen av Cerro Negro. Såvidt jeg vet det er den eneste vulkanen i verden det er mulig å skli ned. Det er mye arbeid å få opp et tung bord av tre, og deretter, kledd i en oransje beskyttelsesdrakt og briller sklir du ned. Det tar et par sekunder, når du er tilbake på Bigfoot blir du belønnet med 2 hjemmelagde mojitos (de er gode forresten), og hvis du bryter rekorden får du 5. For øyeblikket er det en israelsk jente har rekorden, 87 km. pr. t., og en gutt fra England har mennenes rekord; 88 km. pr. time nedover skråningen. Se etter tilbudene på Bigfooot. Den andre dagen i Leon gikk jeg til museet for legender og historie sammen med Amanda og Camilio, det var det mest skremmende og forstyrrende jeg har sett. Det var full skummle, dårlig lagde figurer. I ett rom er det historie om tortur, på barn, kvinner og menn, under revolusjonen. Og de andre rommene er bare full av store dukker eller figurer. Dessverre hadde jeg ikke med meg kamera, men sjekk ut denne nettsiden http://www.chickybus.com/2011/04/trippy-travel-photos-5-10/

og du vil få en ide om hvordan det er der. Museet var et fengsel før det ble til dette rare museet.

En vakker kirke ved sentrum av Leon.

Det er regntid og de tropiske regnstormene bringer med seg mengder med vann. Her kunne vi dusje rett utenfor Bigfoot!

Inne i Katedralen, den med Ruben Darios grav.

Katedralen sett fra utsiden, den er lokalisert på "Plaza Central" i Leon. Denne katedralen er Amerikas største og det var meningen at den skulle stå i Lima, Peru siden Lima var en mye viktigere by for Spania. Arkitekten Diego Jose de Porres Esquivel, Kaptein General i Guatemala (som også har designet andre store og berømte kirker i Amerika) gjorde ett behendig bytte og bygged katedralen til Lima her i Leon, mens den mer beskjedne kirken som skulle havne her i Leon ble bygget i Lima.

Tula Arkeologiske sone (og Tula de Allende)

I dag (fredag) bestemte jeg meg for å dra til Tula for å lære mer om Toltecene som jeg så så mange flotte artifakter fra på Antropologisk museum her i Mexcico DF. Jeg vet ikke om noen hotell eller hostell arrangerer turer dit. Men om du skulle få lyst til å dra dit mens du er i Mexico så går det busser fra Terminal Norte til Tula (2. klasse busser, AVM, koster 64 pesos og 1. klasse, Ovnibus, koster noen og 80 pesos). Billettene kjøpes ved sal 8 der de starter. Jeg dro på en dagstur, men det finnes hotell der. Bussturen kan ta opp til 2 timer (etter hvordan trafikk er) og hvis man reiser 2. klasse stopper den ofte, og tar en omvei til andre steder. Jeg reiste med andre klasse og på turen dit gikk den om Pemexs ( bensinstasjon) raffineri (olje). Til å begynne med lurte jeg på om jeg skulle holdt meg i Mexico DF, turen syntes å ta en evighet og utsikten fra bussen var skremmende stygg, industriområder over alt, jeg trodde aldri jeg skulle komme fram. Jeg dro fra DF i halv 10 tiden og var fremme før 11:30. Da bussen stoppet på stasjonen kjøpte jeg en 7 pesos billett med en microbuss som skulle sette meg av ved Zona Arqueológica som var målet mitt. Tula de Allende er på 2060 meters høyde og landskapet rundt er ganske tørt. Selve ruinene, Tula, ligger oppe på en ås i byen og er regnet som hovedstaden til Toltec sivilisasjonen. Stedet er vistnok kjent for sine krigsfigurer som er 4,5 meter høye og hadde sitt høyeste antall innbyggere år 900 til 1150. Mytologien er ganske fasinerende. Man har funnet skrifter etter Aztec som forteller at det fantes en Toltec konge som het Topiltzin som hadde lys hud, langt hår og svart skjegg. Det var denne kongen som grunnla Tula. Topiltzin var en preste-konge som var dedikert til å dyrke den fjærkledde slangeguden Quetzalcóatl. Og Tula er kjent for å ha hatt innbyggere som dyrket Tezcatlipoca (som betyr røyk(ende) speil), guden for krig, heksekunst, liv og død. Denne guden krevde menneskeoffer og skal ha vist seg i forskjellige former for å provosere preste-kongen. Blandt annet skal han, forkledd som en naken chilliselger ha forført og giftet seg med Topiltzins datter. Aztecene, med all sin kunnskap og kreativitet, så faktisk opp til Toltec kulturen og Topilizin, så da han forlot sitt hjem i Tula (etter å ha blitt krenket av Tezcatlipoca) var Moctezuma (berømt hersker i Aztecenes rike) veldig bekymret. Spesielt da Hernán Cortés, og spanjolene, dukket opp i 1519 ved Gulfkysten og det brøt ut krig mellom spanjolene og indianerene. Topiltzin selv grunnla en ny Toltec sivilisasjon på Yucatan; Chichén Itzá (som jeg skal se senere når jeg kommer dit), mens de som ble igjen i Tula bygget opp ett brutalt millitaristisk impirium som kom til å domminere sentral-Mexico. Tula har en gang vært en rik og utrolig vakker by. Det er interessant å studere freskene og utskjæringene på veggene av det som er igjen. Legender sier at de hadde masse gull som palassene ble byggd av, jade, turkis, masse mais og bomullsplanter som kan ha blitt stjålet av Aztec og Chichimecs (en annnen innfødt gruppe i området). Den siste herskeren var Huémac som flyttet hovedstaden til Chapultepec på midten av 1300-tallet og Tula ble helt forlatt det neste århundret. Den arkeologiske sonen består av museum, 2 "fotballbaner", Jugo de Pelota som er ett spill med ball hvor det er om å gjøre å få ballen gjennom ett hull i en stein. Vinnerene av spillet ble offret til solguden som de som sørget for at solen ble båret over himmelen. I de gamle kulturene så man på døden som muligheten til å tre inn i en annen dimensjon og ett nytt liv (ikke det samme som reinkarnasjon), og de spilte faktisk for å vinne (hvem ville latt taper av spillet utføre en så viktig oppgave som å bringe solen tilbake?), to pyramider B og C, Gran Vestibulo som kun har søylene igjen, den mangler tak. På pyramide B har Coatepantli (slangeveggen) med rader av geometriske symboler og slanger som spiser menneskehoder. Etter å ha sett utgravningene gikk jeg ned til sentrum av byen hvor katedralen og plazaen er. Jeg tok en kaffe på en Cafeteria ved Plazaen. Det er ett lite men ganske fint sentrum, siden jeg skulle hjem med bussen igjen gikk jeg tilbake til busstasjonen etter en stund. Bussturen tilbake gikk innom ett par småbyer så det var mer interessant og fint å se, det tok ca. 2 timer tilbake til Terminal Norte.

l
Tula de Allende


Krigsfigurene av basalt står oppå det som nå er betegnet som pyramide B. De har hodebekledning og brystplater som ser ut som sommerfugler og korte skjørt. I høyre hand holder de spyd og i venstre kniv og røkelse.


Ørn som spiser ett hjerte som er symbol på kriger ordener.


Slangeguden spiser ett menneskehode.


Detalj fra utskjæring av en prossesjon av de "noble".

Teotihuacán

I går (Onsdag) dro jeg, Jens og Kenneth for å se ruinene i Teotihuacán. Jens og Kenneth kom til DF på tirsdag og ved en "tilfeldighet" møttes vi på museet for antropologi på ettermiddagen, på kvelden møtte jeg dem på hotellet og vi dro og tok en drink sammen med en Mexicaner (som bor i Minnesota) som heter Victor. Victor mente at å betale 380 pesos for en tur var ganske bra, men jeg hadde allerede foreslått for Jens og Kenneth å dra uavhengig av en tur. På den måten kunne vi bruke så lang tid vi ville selv der. Det er veldig enkelt å ta turer hvis man ønkser det. De fleste hotell (om ikke alle) og Hostell tilbyr turer til ruinene i forskjellige prisklasser. Man bør sjekke hva prisen inkluderer før man bestemmer seg for hvilken tur man vil ta. Noen ganger høres en tur billig ut, men inkluderer ikke mat eller inngangspenger (51 pesos). Noen turer er mye dyrere, men inkluderer snack og inngangspenger, noen ganger også guide og stopp ett eller to steder til (f.eks. Basilica de Guandalupe en imponerende kirke i DF). Det er veldig enkelt å gjøre turen på egen hånd også, og man sparer en god del penger på det. Busser til "Piramidas" går hvert 15 min. fra Terminal Norte (Bussterminal Nord) fra Sala 8 (port 8), man kjøper billetten rett ved (35 pesos en vei). For å komme dit fra Zocalo kan man ta Metro eller Trolleybus. Trolleybus koster en peso mer (4 peso) og er mer interesant da man ser endel av byen. Trolleybussene går i Av, Independensia forbi Museo de Bella Artes, hvor det også er en metrostop. Du tar den Trolleybus som sier "Central Norte", tilbake er selvsagt "Central Sur". Vi endte opp med å ta turen selv, noe som var bra fordi vi hadde masse tid på oss til å klatre til toppen av pyramidene, sitte der en stund og nyte utsikten og forestille oss hvordan det må ha vært i svunne tider. Det er VELDIG mye å se i området, så det er bra å kunne ha en hel dag, selv om man kan bruke ca 2 og en halv time hvis man ønsker å betale for en guide når man kommer på stedet kan man få en for 400 pesos for en gruppe. det lønner seg da å slå seg sammen med fler hvis man vil spare pengene.

Pyramidekomplekset i Teotihuacán er av de mest kjente og mest imponerende i verden. Denne byen var en gang i tiden Mesoamerikas største by, og huser verdens 3. største pyramide (Keopspyramiden (Egypt) og Cholula (her i Mexico) er de eneste som er større); Pirámide del Sol (solpyramiden) med sine 75 meter. Pyramidene ligger 50 km. nordøst fra Mexico DF, i Valle de México (Mexicodalen), det er Sol - og Månepyramidene (Pirámide del Sol og Pirámide de la Luna, som stedet er kjent for) som dominerer det som er igjen etter den store metropolisen, som trolig var det største riket i hele Mexico før spanjolene kom. Man antar at Solpyramiden og byplanen var ferdig i det første århundret etter Kristus og at utviklingen og utbygginen av byen har vært mellom da og år 600. Byen har en stor gate som slutter ved Månepyramiden som kalles Veien for de Døde (Calzada de los Muertos) og går nord - sør, alt var en gang i tiden malt med nydelige farger og hadde utskjeringer, friser og statuer. Byen var pilgrimsted for de rike og mektige Aztecer som hadde en tro om at gudene deres hadde offret seg selv akkurat der for at solen skulle fortsette å "reise" over himmelen. Dette høres jo unektelig kjent ut i den moderne kristne tro om at Jesus ofret seg selv. Aztecene trodde at de levde i "den 5. verden" og den dag i dag er pyramidene pilgrimsted for New Age tilhengere som feirer vintersolverv og suger opp mystikken fra stedet. Sopyramiden er 222 meter lang på hver side og 75 meter høy. Aztecene dedikerte akkurat denne strukturen /målene til Solguden (den viktigste guden i alle kulturer). Man har funnet en 100 meter lang undergrunnstunell som leder fra pyramiden til en hule rett under pyramidens senter. I hulen ble det funnet flere religiøse artifakter, så man tror at allerede før pyramiden ble bygget har menneskene hatt Solriter i Teotihuacán. Pyramiden var en gang i tiden malt rød. For å komme til toppen må man klatre 248 bratte trappetrinn for å få en nydelig utsikt over den gamle byen. Trappetrinnene er så bratte og høye at jeg finner det vanskelig å tro at menneskene som bodde her kan ha vært særlig små. Enhver person med noe kortere bein enn meg må slite desto mer for å komme seg opp.

Månepyramiden som er i nordenden av Gaten /veien for de Døde er litt mindre enn Solpyramiden men er nydelig proposjonert og estetisk veldig vakker i form. Den ble ferdigbygget år 300 og er nesten like høy fordi den er bygget på en liten høyde. Forran Månetempelet er Plaza de la Luna (Måneplassen) hvor det er arrangert 12 tempelplatformer. Sammen med pyramiden utgjør templene tallet 13 som man tror har astronomisk signifikans. 13 er det viktigste tallet i mange av de gamle kulturer (bl.a. mayaene som har 13 måned i sin kalender) for å telle dager /kalendersystem. Sørvest for Månepyramiden ligger Palacio de los Jaguares (Jaguarpalass) og Templo de los Caracoles Emplumados (Templet for de "befjærede" konkylier) og bak der er ett palass dedikert den viktige slangeguden Quetzalócatl (Palacio de Quetzalpapálotl). Her kan man se Jaguarguden med befjæret hodekledning. Jaguaren blåser i konkylien og ber til regnguden Tláloc. I Konkyliepalasset er det ingraveringer og dekorasjoner som viser konkylier dekorert med fjær, konkylier var trolig brukt som musikkinstrumenter. Området er delt inn i pyramidene som man entrer ved "gate 1" og museum og botanisk hage som er ved "gate 5" og man finner busser tilbake til México DF ved "gate 2". Museum er inkludert i inngangsprisen og er verd ett besøk når man er der, selv om det meste er i Antropologisk museum i DF. Nordvest for "gate 1" ligger det flere 100 meter med grupper av palasser som ble oppdaget i 1941 og er ganske godt preservert. Man finner her arbeider som viser Jaguarer, puma, slanger og ørn.
Disfrutan México!



Meg på toppen av Månepyramiden med Solpyramiden og Veien for de Døde i bakgrunnen.


Bratte trappetrinn opp Månepyramiden.


Meg på toppen av Solpyramiden med Veien for de Døde og Månepyramiden i bakgrunnen.


Den imponerende Solpyramiden.

Mexico DF

Nå er jeg her for 3. gang, og denne gangen skal jeg benytte anledningen til å se meg skikkelig rundt. Mandag dro jeg til den delen av byen hvor Gravity Studio er for å snakke med dem om privattimer i pole dance. De er veldig dyre, og da jeg så hvor studio er, så ble jeg ikke så forbauset; studio er i Campo Elises som er området for de rike og velholdte. Selv taxisjåførene går i dress, og det er tett i tett med fasjonable hotell. Langt oppe i gaten finner man sjerner med navnet til div. artister, f.eks. Michael Jackson og Peter Gabriel. Jeg fant studio til slutt og snakket med noen av lærerene der, det er ett veldig fint studio utstyrt med pilatesballer og polestenger. Det er ikke så høyt under taket, så det går ikke ann å klatre så mye. Eieren av studio er Jezabel Olmes Lemus, som har sin utdannelse innen internationale relasjoner og er den eneste i Mexico som har to sertifiseringer som pole dance instruktør (det er slik jeg forstår spansken, uansett er hennes studio vistnok det eneste med sertifiserte instruktører. Hun har tatt klasser hos bl.a. Jenyne Butterfly, Jamilla Deville og Fawnia Dietrich, og det henger en t-skjorte i studio signert av alle disse pluss mange fler som har vært på besøk. Jeg fikk dessverre ikke snakket med Jezabel selv, men jeg har intensjoner om å få klasser personlig av henne. Så langt har vi en avtale om at de kontakter meg for å trene sammen med en annen elev.

På mandag hadde jeg også gleden av å treffe en mexicansk skuespillerinne og stand-up comedian. Hun kom sammen med Marlene til Hostel MC. Marlene er student innen film og teater, og fikk en liten assistentoppgave av skuespillerinnen som en del av studiene. Da Marlene hadde fått en seng gikk vi ut for å finne ett fruktmarked og ett supermarked, så vi handlet en del frukt, grønt i går for å ha til å lage mat hjemme. Så i dag lagde Marlene salat av avokado, tomat, ost, tunfisk og lime. som dressing puttet vi på surkrem og chilli, og det smakte faktisk utrolig godt, med brød til 1 peso ved siden av, eller fyllt med blandingen. Til dessert skjærte jeg opp papaya og banan som jeg hadde masse, masse kanel på etter å ha strødd over rosiner, mandler, valnøtter og honning. Det ble en sen lunsj siden vi dro i dag til Museo de Antropologia i DF. Ett digert museum som er utrolig flott, med en så stor utstilling at man burde egentlig bruke 2-3 dager for å greie å fordøye alt. Det er flere saler som tar for seg mennesket fra "apestadiet" og neandertal til de forskjellige kulurene her i Mexico. Hvis du bor i Zocalo på Hostel Mexico City (mitt hostell, med kjøkken og fine dormatorier) eller International Hostel Cathedral, tar du bussen på hjørnet av Rep. Brasil og Tacuba som går til Audotorio, bussen har en stopp rett ved inngangen til museet og koster 4 pesos og 50 cent. Det er vel verd turen for å lære om historien til Mexico, og alt som stilles ut er utrolig vakkert. Man kan forestille seg hvor magisk verden til de tidlige kulturer i Mexico har vært.

Morelia

I Lonley Planet påstår de at Morelia er det kuleste stedet du kommer til å besøke. Jeg tenkte at det nok er overdrevet, selv om jeg må innrømme at denne påstanden påvirket meg til å dra dit. Det er MANGE "det kuleste stedet" man kan komme til her i Mexico, og den ene byen etter den andre får meg til å gape av beundring, og jeg tenkte at Morelia var bare "enda en vakker by". Etter å ha stått opp tidlig lørdags morgen, tok jeg kamera og den boken jeg leser med meg og gikk ut for å utforske byen; jeg kan skjønne hvorfor UNESCO har gjort denne byen til UNESCO World Heritage site i 1991! Katedralen er (selvsagt) helt fantasisk, og uforglemmelig når den er opplyst etter solnedgang. Den ble bygget mellom 1640-1744 noe som kan forklare hvorfor den er en mix av forskjellige stiler; barokk og neoklassiske stil vistnok. Katedralen er like imponerende på innsiden; den har ett orgel med 4600 piper(!!), jeg skulle gjerne likt å høre noen spille! Morelia ble grunnlagt i 1541, og man oppfordret aristokratiet til å flytte dit. Byen ligger på ett platå på 1920 m.o.h., er mye mindre enn Guadelajara, men stort nok til å ha ett stort utvalg av kulturelle tilbud, og ha noen av de beste universiteter i hele Mexico. Da jeg var på min vandring rundt i byen møtte jeg 3 nydelige unge damer som alle studerte til å bli ingeniører innen informatikk og kommunikasjon, og de fortalte meg om universitet sitt, som jeg trodde var en kirke. Det går en gammel akvedukt gjennom byen som er ganske imponerende og bak den er en stor fredelig, steinbelagt gågate som leder til universitetet og en park. Den dominerende katedralen er byens hjerte og ligger på platået, mens resten av byen slanger seg nedover fjellsiden. I går, på lørdagskveld, hadde jeg en helt spesiell kveld i Morelia; jeg så katedralen lyst opp og det var plassert store høytalere rundt og ut fra dem strømmet de mest fantastiske arabiske rytmer og senere klassisk musikk. Hele Av. Madero som er den store hovedgaten som går forbi katedralen var stengt av, og det var satt ut stoler midt i gaten hvor byens eldre satte seg med ansiktet mot det høye utsmykkede metalgjerdet rundt katedralen. Da så jeg at det også var en stor flat skjerm festet til gjerdet, så antagelig skulle de sitte ute sammen og se det på TV! Det var stappfullt av folk i gatene, selv om jeg ser mexicanere som jobber i hoteller sitte å se på sopeopraer og filmer mye av dagen (av kjedsomhet, det er lite turister i år), så er jeg sikker på at det er lite TV titting i Mexico i forhold til f.eks. Norge, folk er ute hele tiden. Det foregikk masse på Plaza de Armas (forran katedralen) og Plaza Melchor Ocampo, det var ett band som spilte, barn som danset i så snodige kostymer at det må være en rest etter den indianske kulturen som en gang dominerte området, barn lekte (de hadde med seg leker) mens de voksne satt på benkene eller gikk rundt sammen med dem. Jeg snakket med en ung mann som var kledd i kostyme fra 1500-tallet da det var flere kvinner og menn kledd i nydelige drakter i gotisk stil. Det er vistnok en legende rundt hvert eneste hjørne i Morelia, de som var utkledd tilbød natteturer rundt i byen for å fortelle om alle spennende og tragiske ting som har foregått i svunne tider. Rundt Plaza de Armas, med utsikt til Katedralen, er det en rekke resturanter med utebord, den beste kaffen er på Café Catedral, men hvis du vil spise fantastisk mat billig, gå til vegetarresturanten Govinda. Govinda har "pakkemeny" for 41 til 58 pesos hvor du får en suppe, ett hovedmåltid, fruktfat med yogurt og granola, drikke og dessert.Gjennom staten Michoacán som Morelia ligger i går den imponerende vulkanske fjellkjeden Cordilla Neovolcánica som er 600 km. lang og gjør bussturen til og fra til en flott opplevelse. Mellom Morelia og Mexico DF er Reserva Mariposa Monarca, ett reservat til ære for den vakre migratoriske monarksommerfuglen som flyr 1000-vis av km. hvert år for å finne en make her i Mexico. Enjoy! XXX Linda

Tonolá, Tlaqueplaque og poledance

På onsdagskveld fant jeg, Aquiles (som IKKE staver navnet Achilles som jeg først trodde) og en nyankommen ung dame fra Østerike, Marlene ut at vi skulle dra på Guadelajaras uavhengige Cine Foro (kino) for å se en film som heter "Hiroshima". Den har ingenting med Hiroshima eller Japan å gjøre, det er en film fra Uruguay hvor en manns familie spiller seg selv. Filmen er som en stumfilm, slik at det kommer opp en snakkebobble hver gang noen snakker, men man kan høre alle andre lyder, som f.eks. bussene når han sykler i gaten, musikken han hører på, babylatter osv. Filmen var veldig sær, men det var litt gøy å se. Vi dro fordi Marlene studerer innen film og drama. På torsdag dro jeg; Aquilles, Marlene og to kvinner fra Argentina som også ankom onsdag, Victoria og Gabrielle, til Tlaqueplaque. Jeg prøvde å få med meg en morsom japaner, Yuta, men vi avtalte i stedet at vi skulle hjelpe han å drikke opp sin 70 (35 kr) pesos tequila, da han ikke kan ta den med på flyet, samme kveld. Tlaqueplaque er en landsby som er smeltet sammen med Guadelajara. Det brukte å være hjemsted for aristokratiet i Mexico, men ble forlatt for å å bli overtatt igjen av innfødte som holder på med artesania og artister. Slik som Zapopan (som jeg har skrevet om før) og Tonolá (som vi også besøkte torsdag), har Tlaqueplaque ett nydelig senter med en fantastisk katedral. Vi dro først på morgenen til Tonolá til torsdagsmarkedet hvor man finner alt mulig nyttig og unyttig mellom himmel og jord (som man pleier på markeder i denne delen av verden), med buss fra sentrum, og deretter dro vi direkte til Tlaqueplaque. Begge stedene er interesante og fargerike, og man kan finne mange fine ting å kjøpe på markedet i Tonolá, i Tlaqueplaque er det kanskje litt mer rafinert kunst å finne. Man kan se at Tlaqueplaque får en del turister. Rundt den vakre hovedpazaen forran katedralen er det flere resturanter som selger tradisjonell mexicansk mat, mens det typiske mexicanske "sombrerobandet" synger flerstemt og klimprer på sine gitarer i bakgrunnen i sine flotte kostymer som minner meg om tyrefektere. Det er faktisk "vinter" i Guadelajara, men det er over 30 varmegrader, så da vi kom hjem til Hostel Guadelajara, dro jeg og Marlene på Cafe Chai (som er ett must for alle som drar dit. Buffet hver dag er 39 pesos (20 kr.) og de har fantastisk mange gode varme og kalde kaffe og te drikker, pluss smoothies, nydelige sandwiches osv. Man kan lett spise og drikke der for omkring 50 pesos. Men de aller beste drikkene koster rundt 30 pesos) for å drikke en kaffe. Deretter dro vi hjem til hostellet (som er en blokk unna i samme gate, man bare krysser Av. Juarez), hvor vi fant en "donationbox" (hvor de som reiser legger sin ubrukte mat), med tomater, salat, avocado og margarin. I hyllen fant vi "hot cake" mix (pannekake)mel og penne pasta, jeg hadde egg og Marlene gikk å kjøpte melk, så laget vi en kjempegod salat med pasta og pannekaker til de få som var på hotellet. Senere kom Yuta med tequilaen, og siden det var siste kveld, for alle jeg har nevnt, i Guadelajara hadde vi noen runder med "kampai" (skål på Japansk), nattevakten på hostellet (Aron fra South Carolina, han reiste rundt og bestemte seg for å bo i Guadelajara (jeg bestemte meg også for det, helt til jeg innså at sommerene der kommer til å bli marerittaktig varmt!) så han fant seg diverse jobber. Han sier faktisk at det er veldig lett å få jobb i Mexico, jeg skulle ønske jeg viste hvordan jeg kan lære bort yoga på spansk, men jeg lærer det nok!), var også med og skålte. Vi kom oss likevel tidlig opp i dag, jeg dro med buss til busstasjonen med de argentinske damene og Marlene, de dro til DF og jeg sitter nå i Morelia, men skal til DF (Mexico City) i morgen eller søndag, for å få mer poledance inspirasjon fra Mexcio. Jeg har vel nevnt at jeg dro på klasser i Guadelajara? Lærerene der er Alex og Aldo (som er menn, jeg ble en smule overasket kan man si!), Dulce og Juanita. Studio i Guadelajara er ganske lite, og jeg lærte mer av jentene, som var som apekatter og virkelig imponerte meg! Den første halvtimen jeg så dem, trodde jeg virkelig at de var helt nybegynnere, og plutselig begynte de å gjøre ting på stangen som jeg kun har sett på utube fra konkuranser....Så NOE har de lært til tross for at lærerene syntes å være litt upedagogiske og lot oss holde på som vi ville. Det var ikke så mye struktur på alle klassene, slik som jeg er vant med fra Norge. Vi ses neste gang i DF! Jeg GLEDER meg til å se hovedstaden igjen nå når jeg har så mange venner der å møte, og nå når jeg vet at der er mange bydeler og arkeologiske minner som er fantastiske, og det at jeg skal til Gravity Studio!!! Hasta Luego!! besos XX

Pre- Colombiansk tid i Amerika

Da jeg reiste i Sør-Amerika i 2004 - 2006 var jeg å så på mange steder hvor det hadde levd høyt utviklede mennesker. De hadde kunst og utskjæringer som var fantastiske og bygget byer som er eldre enn de vi kjenner fra Inkaperioden, med hovedstaded Cuzco og det berømte Macchu Picchu. Da jeg var å så på de fantastiske hulemaleriene kunne jeg ikke la være å spørre meg hva de menneskene som skapte dem tenkte og viste om verden, som kanskje ikke vi vet en gang med all den teknologi vi har. Tenk bare på Nascalinjene, en samling med figurer som er så store at de kan kun ses fra fly.

Jeg var på begge disse magiske stedene, men det er ett sted som er mer glemt av turistene som har en historie som er like fasinerende, og grunnen til at det er så få som kommer til Chachapoyas er at det ligger vanskelig til for å reise. Jeg kom dit via Amasonaselven på båt til en liten pueblo hvor jeg hoppet på bussen sammen med 3 britiske gutter jeg traff på båten. Vi stoppet i Chachapoyas som er en ganske liten by i en av verdens mest utilgjengelige jungler som går under navnet Cloud Forrest fordi det er høyt over havet, og fordi fjellende har en evig dis liggende over seg. Chachapoyas betyr "skyfolket", så byen er oppkaldt etter dem, men dessverre så har Peru lite penger og invisterer ikke i å finne og oppdage alle byene dette folket hadde i området nordvest i Peru, så de forblir ett mysterium. Den eneste byen som har blitt undersøkt litt, er Kualap, som ble underlagt inkaene 1480. Man vet at skyfolket var hvithudet, og jeg husket plutselig, etter å ha studert boken hos Marios tours i Guerro Negro om alle hulene som er malt i Baja, at det noe av det første jeg hørte fra lokalbefolkningen i Chachapoyas var at det bodde hvite mennekser i områder utenfor selve byen, som er etterkommere etter Skyfolket. Skyfolket hadde blå eller grønne øyene og det ble sagt at kvinnene var spesielt vakre og høyt verdsat av inkaene. Jeg møtte disse lyshudete i små husklynger utenfor Chachapoyas, og jeg trodde at det var irer som hadde kommet og bosatt seg så fattigslig i området, men det virket ikke sannsynelig. Disse hvite menneskene bodde som en fattig minoritetsgruppe, og jeg har aldri sett over hele verden, at hvite mennesker er fattige minoriteter noen steder, tvert i mot er det en fordel, i alle fall på det amerikanske kontinentet hvor alle som vises på TV og blir berømte, er de med lysest hud. De var veldig høye, man har funnet skjelletter av dem på over 2 meter. Teorier går på at det var utstrakt kontakt mellom Europa, Asia og Amerika lenge før Colombus kom dit, og teorien støttes av krukker med motiver og design kjent fra Ainu (urbefolkningen i Japan) som er funnet i Ecuador, portugisiske sjømenn fant en stamme i Amasonas, Bolivia hvor mennene hadde skjegg som var tykkere og fyldigere enn det Europeiske menn hadde, og indianere har som kjent ikke ansiktshår. Man har funnet romerske og greske amorfaer utenfor kysten av Brasil, olmecene i Mexico hugget ut fjes med tydelige afrikanske trekk (se blogg om Lamanai), og alle slangemotiver man finner her er tydelig lik dragemotiver fra Kina og Japan. Til og med Colombus selv rapporterte at han så hvite mennesker seile fra kysten av Venezuela i enorme skip, som man har funnet rester etter. Noen av disse skipene var større enn de største skip vi har i dag. Grunnen til at Amasonas heter amasonas, er at det skal ha eksistert en stamme med kvinner i jungelen som kunne bruke våpen som en mann, så man kaldte Amasonas opp etter de greske kvinnene som levde på samme måte. Det var oppdageren Fransisco de Orellana som møtte dem mens han lette etter El Dorado (inkaenes skatter). Litt morsom detalj er at Inkaene viste om hjulet, men siden de ikke hadde trekkdyr, og veiene deres gikk gjennom vanskelig tereng, så brukte de kun hjulene til barneleker. De kunne ha fått idéen om hjulet fra kineserene, som oppfant hjulet 600 år før det kom til Europa. Skyfolket hadde en spesiell praksis for å begrave sine døde; de hadde en hel by dedikert til de døde da de trodde at de levde videre etter døden (ikke det samme som reinkarnasjon), så de mest fremstående i samfunnet ble fraktet til en by for de døde, mens den øvrige befolkningen ble plaser i huler inne i fjellet, gravd ut høyt oppe. Kroppen ble bøyd i forsterstilling, slik at knærne var under haken, så lagde man et slags burav trepinner rundt kroppen, for å holde den i posisjon, så ble de surret inn i ett materiale (som jeg ikke vet på norsk), og det neste var å lage en skulptur av hodet og ansiktet som lignet den døde som ble festet på buret, før liket ble puttet i en utgravd hule i fjellveggen (jeg har sett det i Peru, ser makabert ut).

Det er mye spennende å oppdage i disse landene, og dessverre er det gravrøvere som finner alle stedene før noen kan komme inn og gjøre ordentlige undersøkelser. Utrolig mye skatter ble robbet av spanjolene da de kom hit på 1500-tallet.
vel, jeg er på tur til Los Mochis, så jeg må gå. Hasta luego!

Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).

Turen til Lamanai

Vi startet tur til Lamanai, mayaruiner som daterer fra 1500 før kristus, og som har vært bebodd helt fram til spanierene kom i 1544. Denne bebyggelsen har egentlig aldri blitt forlatt i følge guiden, da etterkommere av mayafolket enda bor og utøver noe av kulturen enda. Vi valgte å dra med Jungle River Tours, bare det å møte de to meget velholdte Novolobrødrene er verd det. Begge med en litt slurete engelsk, like stort magevolum og like pratsomme. Man spør de ett spørsmål og man får ALL historie, detaljerte beskrivelser og så tar de frem kartet. Vi møtte opp på det uanselige kontoret deres litt før 9 på morgenen, og ble hentet av guiden vår i bil. Vi ble kjørt litt utenfor byen, hvor båtene sto klare, ryggsekkene var midlertidig parkert på kontoret til Jungle River Tour, siden vi skulle rett videre til Sarteneja på kvelden.

Vi fikk en liten båt som tar 12 personer, men vi var 9 stykker på turen. Blandt andre to eldre amerikanske ektepar, North Carolina, den ene rappkjeftet som vi kjenner amerikanerene, som hadde vært å reist mye rundt i latinamerika, to damer fra Carlifornia og en fra Chicago. Turen begynte ved at vi fikk se, "spidermonkeys", edderkoppaper og en diger orange iguana som lå på ett tre og slikket sol. Iguanaen har jeg tatt en video av, men det ble ikke så mye action i og med at den lå stille.

Vi kjørte med båt gjennom ett landskap av vann og trær. Vi ble fortalt at det ikke er mangroveskog, fordi det er bare ferskvann i området, og mangroveskog er brakkvann. Nord-Belize er veldig flatt, grunnen er bygget opp av forsteinede koraller og dyr, så vi er bare 40 m.o.h i denne delen av verden. Det var en virkelig vakker naturopplevelse, hvor fikk se hegrer og en liten krokkodille, kingfisher og andre fugler. Da vi kom frem til Lamanai, spiste vi en superb lunsj laget av mammen til guiden på en platform med bord, benker og løvtak. Det ble som skikkelig picknick ved strandkanten i veldig hyggelig selskap med de to kvinnene fra Carlifornia. Etter at vi hadde spist tok guiden oss på tur, og vi hadde ikke kommet langt inn i området før vi kunne høre brølapene høyt og tydelig. En gruppe brølaper holdt på å trenge seg inn i området til en annen gruppe, derfor var det en "hvem-brøler-høyest"-konkuranse mellom de to. Hvis den ene gruppen klarte å overbevise om at de kunne brøle høyere og skumlere, ville intrengerene kunne bli jaget bort uten fysisk konflikt. Jeg fikk en fin videofilm av apene og brølene deres. I motsetning til de jeg møtte i Bolivia, var disse brølapene svarte. Vi gikk videre inn i jungelen o ble vist en termittue og guiden spurte om vi ville smake på disse høyprotein-delikatessene. Jeg og en til prøvde, jeg spiste to av de små krypene, den første smakte mer av treet og tua si, mens den andre jeg spiste kunne jeg kjenne den litt mintaktige smaken som vedvarte i munnen en stund. Etter å ha gått litt videre innover i junelen åpenbarte plutselig de første ruinene seg, med ansikter på hver side av trappen i sentrum. Ansiktene er de eneste ansikter man har funnet på mayaruiner som ikke har vært ansiktene til mayaer. På den brede nesen og tykke leppene ser man tydelig at folket som er avbildet er afrikanere, og man er ganske sikker på at mayaer handlet med afrikanere da man har funnet sjokkolade, som er fra det Amerikanske kontinentet i pyramidene i Egypt, og at olmecfolket stammer fra afrikanere som ble igjen og bosatte seg der. Ordet lamanai betyr "tildekket insekt", og er ikke det som er det egentlige navnet på Lamanai, men spanierene hørte ikke ordentlig etter når mayaene skulle fortelle dem at landsbyen deres heter "tildekket krokkodille" - Lamanaiai - krokkodiller er ett hellig dyr for mayafolket, og eliten kunne ha en krokkodillehodeplagg som sitt varemerke.

Vi gikk videre til neste pyramide, enda større enn den første og virkelig imponerende med sine 34 meter. Jeg, Solgunn og en som heter Bryan klatret den bratte trappen med meget smale trappetrinne opp på toppen og derfra kunne vi se grønt og flatt så langt øyet kunne se i alle rettninger. Etter å ha klatret ned ble vi ført forbi mayaenes ballspillarena og til kongens palass, som blandt annet besto av det flotte jaguartemplet. Mayaenes skapelseslegende begynner med "the big bang" som skjedde på ryggen av en kjempeskillpadde da universet ble skapt. Det ble skapt to typer mennesker, noen gode og noen som ikke var fullt så gode, de som ikke var fullt så gode ble til brølaper, så brølaper er vel ikke av de helligste dyrene til mayaene i motsettning til jaguaren, krokkodillen og slangen. Maya kalenderen består av to deler, den ene er med klokken og den andre er mot klokken og har 13 måneder. Som mange vet slutter mayakalenderen i 2012, og det er fordi mayaene viste at det er syklusser på 26 000 i universet, og i 2012 er det en syklus på 26 000 år som avsluttes, og man må starte på 0 igjen da det ikke kan lages en kalender som går utover 2012. Man vet ikke om mayaene lagde en til kalender som begynner på år 0 (2012-13), da en spansk herfører tok med seg skriftene deres og brandt dem i Spania i den tro at han skulle få heder og ære.

Mayaene trodde de kunne komme i kontakt med åndene gjennom intens smerte, så de hadde sermonier og ritualer hvor de tok f.eks. den knivskape pigg til skater og rokker og pircet gjennom brystvorter, penis, tunge og andre steder. De trodde også på gjennfødelse, slik at de som var født i en lavere kaste av samfunnet ville bli født inn i en bedre og omvendt. Handikapede barn ble sett på som en gave siden de ville bli gjennfødt som elite i neste runde. Dette var såpass brutal tro, at hvis kongen ikke fikk ett handikappet barn, ville han velge ett av barna fra flokken sin å skade tilstrekkelig til å bli handikappet. De festet noe ved neseroten for å få barnet til å skjele, og så formet de hodet flatt ved hjelp av treflater som de bandt til hodet deres. Mayaene gjorde også hjernekirurgi, det finnes bevis på at de har åpnet skallen til pasienter, og at den har helet igjen. Dvs at vedkommede har overlevd kirurgien, men om de var "vel bevart" etterpå er det ingen som vet. Skjønnhetsidealet var slik at det påstås at for å gjøre ansiktet smalere fjernet de litt av skallen framme i pannen og klemte sammen aniktet slik at det grodde sammen på den måten. Skjønnhetsideal var øreringer (uten øreringer, så ute!) og hodekledning som var jaguar, krokodille eller slange inspirert. Jeg er glad jeg ikke ((evt.) husker at jeg) levde på den tiden!!












Denne Pyramiden i Lamanai viser ett tydelig Jaguaransikt. Hullene du ser er øyne, ører nese og munn. Pyramiden sett på avstand på de to andre bildene.









Den første Pyramiden vi kom til. På Pyramiden er det skjært ut ansikter med tykke lepper og bred nese, de ligner ansiktene til afrikanere. Man finner disse karakteristiske trekkene på mye av Olmeckunst.

Palenque og fossefallene Misol-Ha og Agua Azul

Ankom Palenque fra San Cristobal de las Casas på fredag. På grunn av regn utenom regntiden, har det gått ett ras som dekket 400 meter av veien fra San Cristobal til Palenque slik at det som skulle være en 4-5 timers busstur ble en 7 timers busstur. Bussen kjørte først nordøst til Villahermosa for så å svinge sørvest igjen til Palenque. Bussen ankom Palenque ca kl 20:00. Var så heldig å møte på en kvinne fra Slovenia, som bodde på Planet Hotel (samme som meg) i San Cristobal, som tipset om ett veldig billig hotel nær bussterminalen med STORT privat bad og veldig rent. For to personer ble det 220 M$, det vil si en 50 Kr. pr. pers. pr. natt. rommet var en drøm, 2 store senger, stort rom og stort bad. Håndkler og såpe lå på sengene som var myke og gode. Det eneste som forstyrrer nattesøvnene i Mexico er at selv om jeg prøver å sove, så sover ikke alle andre.... hele natten er det noen som roper ut hva dem selger, så det er tydeligvis folk som kjøper "chicklets" (noe slags godteri) om nettene, eller i alle fall fra kl. 4-5 om morgenen, da begynner det å bli veldig lyst og noen fugler som ligner kråker (eller ravner) begynner å kvitre, "snatre", huie, plystre og rope. De har ett helt arsenal av lyder de lager, biler kjører rundt hele natten og hanene synes å være døgnville, siden de galer hele natten.

Palenque har alltid vært en drømmedestinasjon, så på lørdag dro vi ut tidlig på morgenen med en turopperatør som skulle ta oss til Ruinene og to berømte fossefall i området. Palenque er en gammel mayaby som var bebodd fra 100 før Kristus og ble forlatt på 900 tallet, den mest kjente herskeren het Pakal (615 - 683), og under han opplevde byen sin storhetstid. Byen ligger (lå) i ett område hvor det regner mest i Mexico, hvor de første åsene reiser seg opp fra gulfkystens sletter. Palenque var (er) rik på Mayaarkitektur og besto av hundrevis av byggninger som er spredt over 15 kv.km. Bare en sentral del av byen har enda blitt gravd ut, her venter enda mange hemmeligheter på framtidens arkeologer. I dag ligger ruinene beskyttet i Parque Nacional Palenque som har 1000 besøkende daglig i høysesongen. Det er nå ca 1 uke til turistene kommer for fullt, og mange er fra Mexico. Jeg har inntrykk av at de reiser mye i sitt eget land, ikke så rart, her finnes alt.


Agua Azul og Misol-Ha er to spektakulære vannattraksjoner som er en del av organisert tur fra Palenque by til Palenque nationalpark og museum. Misol-Ha er ett 35 meter fossefall som kaskader ned i en vid vannbasseng omringet av frodig jungel, man kan gå bak fossen inn i en hule og kjenne på kraften fra fallet og samtidig få en forfriskende dusj. De som er riktig modige kan ta ett bad i det dype bassenget, men det står en del advarsler fordi det er veldig sterk strøm. Agua Azul er ett kraftig, berusende hvitt fossefall, som faller ned i turkise basseng med sterke strømmer. Jeg gikk oppover i jungelen langs elven ovenfor, forbi en indianerlandsby til stedet der elven og fossefallet kommer fra. Vannet kommer fra en fjellsprekk noen km. fra fossefallet. Indianerene i området selger vakre håndarbeider til turistene.