Leon

Inne i Basilica de la Asuncion, vokter av Nica (Nicaraguansk) kultur. Her inne, under en trist løve er graven til Nicaraguas store poet og Leons sønn Ruben Dario (over).

Nydelig Leon! Den første virkelige byen jeg har vært i på en stund. "Drop Dead Gorgeous" på en utslitt, "smuldrende" slags måte, med sine fabelaktige kunstsamlinger, vakre kirker, kosmopolitiske restauranter og fantastiske uteliv. Opprinnelig var Leon plassert på bakkene av vulkanen Momotombo, og fra hva jeg forstår har de spanske conquistadorene begått noen av sine grusommste utskeielser i gamle Leon, så når den mektige vulkanen reduserte det opprinnelige Leon til grus og sand i 1610, var selv conquistadorene, som bodde andre steder, overbevist om at det som skjedde var guddommelig straff. Byen var dømt fra starten, med sine uvanlig grusome og pengene-sultene tyranner som styrte, deres offentlig underholdning inkluderte halshugginger og villhunder som ble sendt for å fange innfødte ved den sentrale plaza, sentrum av byen. Etter en rekke jordskjelv mellom 1580 og 1608, og til slutt utbruddet fra Momotombo i 1610 flyktet spanjolene, med alt hva de kunne, for å bygge opp byen igjen, hvor det er i dag, stein på stein, og helgen for helgen, ved siden av urbefolkningens hovedstad Subtavia. Den gamle byen ble glemt og var begravet i 300 år, og i dag er en turistattraksjon og et UNESCO World Heritage Site. Jeg dro ikke dit for å se det, er det ikke mye å se (1 m. med murer). En diktator, Anastasio Somoza Garcia ble myrdet i Leon av poeten Rigoberto Lopez i 1956, noe den herskende familien aldri glemte. Da revolusjonen kom fikk familien sin hevn over Leon for drapet, med et hagl av kuler og bomber som fortsatt skjemmer byen. Et bra Hostel å bo i Leon er Bigfoot Hostel som har Pure Earth Cafe http://www.bigfootnicaragua.com/pureearth.html

med herlig vegetarisk mat. All maten er vegetarmat med bruk av organisk dyrket grønnsaker, og de har pizza kvelder på onsdager og søndager. De har super velsmakende bagels, og du kan få en stor kopp med utmerket cappucchino og fruktjuicer. Bigfoot er koblet til Green Pathways et reisebyrå som fremmer bærekraftig turisme.
http://www.sustainabletrip.org/profile/greenpathways. Bigfoots største attraksjonen blant reisende er vulcano boarding http://www.youtube.com/watch?v=UP3_UMAvyHQ

og mange mennesker kommer til Leon bare for å skli ned skråningen av Cerro Negro. Såvidt jeg vet det er den eneste vulkanen i verden det er mulig å skli ned. Det er mye arbeid å få opp et tung bord av tre, og deretter, kledd i en oransje beskyttelsesdrakt og briller sklir du ned. Det tar et par sekunder, når du er tilbake på Bigfoot blir du belønnet med 2 hjemmelagde mojitos (de er gode forresten), og hvis du bryter rekorden får du 5. For øyeblikket er det en israelsk jente har rekorden, 87 km. pr. t., og en gutt fra England har mennenes rekord; 88 km. pr. time nedover skråningen. Se etter tilbudene på Bigfooot. Den andre dagen i Leon gikk jeg til museet for legender og historie sammen med Amanda og Camilio, det var det mest skremmende og forstyrrende jeg har sett. Det var full skummle, dårlig lagde figurer. I ett rom er det historie om tortur, på barn, kvinner og menn, under revolusjonen. Og de andre rommene er bare full av store dukker eller figurer. Dessverre hadde jeg ikke med meg kamera, men sjekk ut denne nettsiden http://www.chickybus.com/2011/04/trippy-travel-photos-5-10/

og du vil få en ide om hvordan det er der. Museet var et fengsel før det ble til dette rare museet.

En vakker kirke ved sentrum av Leon.

Det er regntid og de tropiske regnstormene bringer med seg mengder med vann. Her kunne vi dusje rett utenfor Bigfoot!

Inne i Katedralen, den med Ruben Darios grav.

Katedralen sett fra utsiden, den er lokalisert på "Plaza Central" i Leon. Denne katedralen er Amerikas største og det var meningen at den skulle stå i Lima, Peru siden Lima var en mye viktigere by for Spania. Arkitekten Diego Jose de Porres Esquivel, Kaptein General i Guatemala (som også har designet andre store og berømte kirker i Amerika) gjorde ett behendig bytte og bygged katedralen til Lima her i Leon, mens den mer beskjedne kirken som skulle havne her i Leon ble bygget i Lima.

Tanker om arkitektur og stillhet (i stillheten)

Stille roser


Utsikt fra Catedral de la Immaculada Concetion i Comayagua, Honduras.


Siden jeg forlot Guatemala har det vært så stille. Jeg følte umiddelbart stillheten, og roen fra folket og naturen. I Mexico og Guatemala er det stadig biler med høyttalere som kjører rundt i byer og tettsteder. De annonserer produkter og arrangementer. Det er ofte høye motorbrøl fra busser og lastebiler. Folk som roper "sickletts" i gata. Det er alltid musikk i butikker, kafeer og Resturanter. Noen ganger veldig aggressiv musikk og høyt volum. Og noen steder virker ganske kaotisk og veldig overfylt. Jeg la merke til den distinkte forskjellen første gang ved innsjøen Yojoa hvor det er stille nok til å ikke forstyrre naturen både visuelt og lydmessig. Jeg har også merket det på et mer ubevisst nivå i Copan. Jeg føler at øyne mine har hvilt på harmonisk grønt, og ørene har hvilt i harmoni. Hjertet og sjelen min føler seg uthvilt, på grunn av uforstyrrede grønne åser og fjell og mindre trafikk og sammenklyngethet. Dette er hvordan jeg føler Honduras og Nicaragua. Den eneste virkelige støy er tordenvær av og til, men de har også sine øyeblikk av fullkommen stillhet mellom tordener som gjør at selve jorden skjelver under kroppen min når jeg hviler. Himmelen åpner seg, og en utrolig mengde vann krasjer ned fra den, og river fra hverandre stillheten. Jeg føler nesten synd på tordenvær i min del av verden. Men for meg er det stillhet også. Den mykgjør og roer meg. Og jeg forstår hvordan folk kan være bekymringsløs og avslappet her. Aldri ha det travelt. Dette er hvordan det føles å forstå hva Eckart Tolle egentlig snakker om. Jeg er flink til å leve i øyeblikket når jeg reiser, det er derfor jeg elsker det så mye. Du må leve i øyeblikket, fordi reise alene, som en kvinne, er det så mange ting som er utenfor din kontroll, og ingen vil ta ansvar for deg. Ingen lover beskytter deg på måten vi blir ledet til troen på at de beskytter oss i vår del av verden. Hvis noe skjer med deg her, det er det i utgangspunktet ditt eget problem. Det er jungelenloven. Dualiteten skjønnhet og stygghet. Kali i aksjon. Dette er hvordan virkeligheten i livet er. Fullstendig frihet, med ansvar for å være smart og sunn nok til å håndtere livet på sitt råeste. Disse landene har sett nok lidelse og borgerkrig for folket til å utvikle en indre kilde av resursstyrke og selvoppholdelse som er imponerende for meg. Denne friheten er det jeg ikke kan finne i Norge, hvor altfor mange regler redder oss fra oss selv og andre potensielle gale. Der er det sikkerhetsnett overalt i form av forskrifter. Så mye som en ikke ønsker å dø i en bussulykke grunn av mangel på forskrifter og lov, gir det meg ett interessant konsept; å måtte leve i øyeblikket. Og akseptere at dette er hvordan det gjøres her, og så alle må leve til fulle hver dag, og se sin familie så ofte som mulig, fordi døden kanskje venter rundt hjørnet. Og det eneste som gjør folk trygge og fryktløs her er tro. Troen kommer innenfra. Det kan ikke gis til deg, heller ikke sikkerhet eller fryktløshet kan bli gitt til deg.



Dette er Catedral de la Immaculada Conception, den nasjonale stolthet i Honduras. Den er i den gamle koloniale byen Comayagua, i Comayagua fylke i Honduras. Katedralen ble bygget mellom 1685 og 1715 i renessanse, neo-klassisk og barokk stil, innvendig og utvendig. Denne typen bygninger, sammen med store pyramider og imponerende ruiner, er spennende for meg, og jeg elsker arkitektur mer og mer, dess mer jeg ser. Spesielt tung, got, renessanse, neo-klassisk, barokk og gammel arkitektur. Bygninger med mauriske kupler, farget glass i vinduene, og er utsmykket med statuer og utskjæringer. Jeg setter stor pris på å se på det. Jeg har kommet til å elske arkitektur mer og mer når jeg reiser, og selv om jeg har sett min andel av kirker i denne delen av verden, er jeg egentlig ikke helt i en by før jeg har vært til "Centro Historico" og sittet foran katedralen for å suge in åndeligheten og troen den symboliserer. Inne i katedralen er den eldste klokken i verden som fremdeles fungerer (så langt kjent), bygget i 1100 av det mauriske folket, og gitt til Comayagua av kong Filip II av Spania. Comayagua blir regnet fo det beste stedet for festivaler. Det er selvfølgelig nasjonalparker i området.

Se FB og engelsk versjon for flere bilder.

Morelia

I Lonley Planet påstår de at Morelia er det kuleste stedet du kommer til å besøke. Jeg tenkte at det nok er overdrevet, selv om jeg må innrømme at denne påstanden påvirket meg til å dra dit. Det er MANGE "det kuleste stedet" man kan komme til her i Mexico, og den ene byen etter den andre får meg til å gape av beundring, og jeg tenkte at Morelia var bare "enda en vakker by". Etter å ha stått opp tidlig lørdags morgen, tok jeg kamera og den boken jeg leser med meg og gikk ut for å utforske byen; jeg kan skjønne hvorfor UNESCO har gjort denne byen til UNESCO World Heritage site i 1991! Katedralen er (selvsagt) helt fantasisk, og uforglemmelig når den er opplyst etter solnedgang. Den ble bygget mellom 1640-1744 noe som kan forklare hvorfor den er en mix av forskjellige stiler; barokk og neoklassiske stil vistnok. Katedralen er like imponerende på innsiden; den har ett orgel med 4600 piper(!!), jeg skulle gjerne likt å høre noen spille! Morelia ble grunnlagt i 1541, og man oppfordret aristokratiet til å flytte dit. Byen ligger på ett platå på 1920 m.o.h., er mye mindre enn Guadelajara, men stort nok til å ha ett stort utvalg av kulturelle tilbud, og ha noen av de beste universiteter i hele Mexico. Da jeg var på min vandring rundt i byen møtte jeg 3 nydelige unge damer som alle studerte til å bli ingeniører innen informatikk og kommunikasjon, og de fortalte meg om universitet sitt, som jeg trodde var en kirke. Det går en gammel akvedukt gjennom byen som er ganske imponerende og bak den er en stor fredelig, steinbelagt gågate som leder til universitetet og en park. Den dominerende katedralen er byens hjerte og ligger på platået, mens resten av byen slanger seg nedover fjellsiden. I går, på lørdagskveld, hadde jeg en helt spesiell kveld i Morelia; jeg så katedralen lyst opp og det var plassert store høytalere rundt og ut fra dem strømmet de mest fantastiske arabiske rytmer og senere klassisk musikk. Hele Av. Madero som er den store hovedgaten som går forbi katedralen var stengt av, og det var satt ut stoler midt i gaten hvor byens eldre satte seg med ansiktet mot det høye utsmykkede metalgjerdet rundt katedralen. Da så jeg at det også var en stor flat skjerm festet til gjerdet, så antagelig skulle de sitte ute sammen og se det på TV! Det var stappfullt av folk i gatene, selv om jeg ser mexicanere som jobber i hoteller sitte å se på sopeopraer og filmer mye av dagen (av kjedsomhet, det er lite turister i år), så er jeg sikker på at det er lite TV titting i Mexico i forhold til f.eks. Norge, folk er ute hele tiden. Det foregikk masse på Plaza de Armas (forran katedralen) og Plaza Melchor Ocampo, det var ett band som spilte, barn som danset i så snodige kostymer at det må være en rest etter den indianske kulturen som en gang dominerte området, barn lekte (de hadde med seg leker) mens de voksne satt på benkene eller gikk rundt sammen med dem. Jeg snakket med en ung mann som var kledd i kostyme fra 1500-tallet da det var flere kvinner og menn kledd i nydelige drakter i gotisk stil. Det er vistnok en legende rundt hvert eneste hjørne i Morelia, de som var utkledd tilbød natteturer rundt i byen for å fortelle om alle spennende og tragiske ting som har foregått i svunne tider. Rundt Plaza de Armas, med utsikt til Katedralen, er det en rekke resturanter med utebord, den beste kaffen er på Café Catedral, men hvis du vil spise fantastisk mat billig, gå til vegetarresturanten Govinda. Govinda har "pakkemeny" for 41 til 58 pesos hvor du får en suppe, ett hovedmåltid, fruktfat med yogurt og granola, drikke og dessert.Gjennom staten Michoacán som Morelia ligger i går den imponerende vulkanske fjellkjeden Cordilla Neovolcánica som er 600 km. lang og gjør bussturen til og fra til en flott opplevelse. Mellom Morelia og Mexico DF er Reserva Mariposa Monarca, ett reservat til ære for den vakre migratoriske monarksommerfuglen som flyr 1000-vis av km. hvert år for å finne en make her i Mexico. Enjoy! XXX Linda

Tonolá, Tlaqueplaque og poledance

På onsdagskveld fant jeg, Aquiles (som IKKE staver navnet Achilles som jeg først trodde) og en nyankommen ung dame fra Østerike, Marlene ut at vi skulle dra på Guadelajaras uavhengige Cine Foro (kino) for å se en film som heter "Hiroshima". Den har ingenting med Hiroshima eller Japan å gjøre, det er en film fra Uruguay hvor en manns familie spiller seg selv. Filmen er som en stumfilm, slik at det kommer opp en snakkebobble hver gang noen snakker, men man kan høre alle andre lyder, som f.eks. bussene når han sykler i gaten, musikken han hører på, babylatter osv. Filmen var veldig sær, men det var litt gøy å se. Vi dro fordi Marlene studerer innen film og drama. På torsdag dro jeg; Aquilles, Marlene og to kvinner fra Argentina som også ankom onsdag, Victoria og Gabrielle, til Tlaqueplaque. Jeg prøvde å få med meg en morsom japaner, Yuta, men vi avtalte i stedet at vi skulle hjelpe han å drikke opp sin 70 (35 kr) pesos tequila, da han ikke kan ta den med på flyet, samme kveld. Tlaqueplaque er en landsby som er smeltet sammen med Guadelajara. Det brukte å være hjemsted for aristokratiet i Mexico, men ble forlatt for å å bli overtatt igjen av innfødte som holder på med artesania og artister. Slik som Zapopan (som jeg har skrevet om før) og Tonolá (som vi også besøkte torsdag), har Tlaqueplaque ett nydelig senter med en fantastisk katedral. Vi dro først på morgenen til Tonolá til torsdagsmarkedet hvor man finner alt mulig nyttig og unyttig mellom himmel og jord (som man pleier på markeder i denne delen av verden), med buss fra sentrum, og deretter dro vi direkte til Tlaqueplaque. Begge stedene er interesante og fargerike, og man kan finne mange fine ting å kjøpe på markedet i Tonolá, i Tlaqueplaque er det kanskje litt mer rafinert kunst å finne. Man kan se at Tlaqueplaque får en del turister. Rundt den vakre hovedpazaen forran katedralen er det flere resturanter som selger tradisjonell mexicansk mat, mens det typiske mexicanske "sombrerobandet" synger flerstemt og klimprer på sine gitarer i bakgrunnen i sine flotte kostymer som minner meg om tyrefektere. Det er faktisk "vinter" i Guadelajara, men det er over 30 varmegrader, så da vi kom hjem til Hostel Guadelajara, dro jeg og Marlene på Cafe Chai (som er ett must for alle som drar dit. Buffet hver dag er 39 pesos (20 kr.) og de har fantastisk mange gode varme og kalde kaffe og te drikker, pluss smoothies, nydelige sandwiches osv. Man kan lett spise og drikke der for omkring 50 pesos. Men de aller beste drikkene koster rundt 30 pesos) for å drikke en kaffe. Deretter dro vi hjem til hostellet (som er en blokk unna i samme gate, man bare krysser Av. Juarez), hvor vi fant en "donationbox" (hvor de som reiser legger sin ubrukte mat), med tomater, salat, avocado og margarin. I hyllen fant vi "hot cake" mix (pannekake)mel og penne pasta, jeg hadde egg og Marlene gikk å kjøpte melk, så laget vi en kjempegod salat med pasta og pannekaker til de få som var på hotellet. Senere kom Yuta med tequilaen, og siden det var siste kveld, for alle jeg har nevnt, i Guadelajara hadde vi noen runder med "kampai" (skål på Japansk), nattevakten på hostellet (Aron fra South Carolina, han reiste rundt og bestemte seg for å bo i Guadelajara (jeg bestemte meg også for det, helt til jeg innså at sommerene der kommer til å bli marerittaktig varmt!) så han fant seg diverse jobber. Han sier faktisk at det er veldig lett å få jobb i Mexico, jeg skulle ønske jeg viste hvordan jeg kan lære bort yoga på spansk, men jeg lærer det nok!), var også med og skålte. Vi kom oss likevel tidlig opp i dag, jeg dro med buss til busstasjonen med de argentinske damene og Marlene, de dro til DF og jeg sitter nå i Morelia, men skal til DF (Mexico City) i morgen eller søndag, for å få mer poledance inspirasjon fra Mexcio. Jeg har vel nevnt at jeg dro på klasser i Guadelajara? Lærerene der er Alex og Aldo (som er menn, jeg ble en smule overasket kan man si!), Dulce og Juanita. Studio i Guadelajara er ganske lite, og jeg lærte mer av jentene, som var som apekatter og virkelig imponerte meg! Den første halvtimen jeg så dem, trodde jeg virkelig at de var helt nybegynnere, og plutselig begynte de å gjøre ting på stangen som jeg kun har sett på utube fra konkuranser....Så NOE har de lært til tross for at lærerene syntes å være litt upedagogiske og lot oss holde på som vi ville. Det var ikke så mye struktur på alle klassene, slik som jeg er vant med fra Norge. Vi ses neste gang i DF! Jeg GLEDER meg til å se hovedstaden igjen nå når jeg har så mange venner der å møte, og nå når jeg vet at der er mange bydeler og arkeologiske minner som er fantastiske, og det at jeg skal til Gravity Studio!!! Hasta Luego!! besos XX

Fra Creel til Guedalajara

Turen med buss fra Creel var helt utrolig. Veien snodde seg nedover fjellsidene av Sierra Madre de Occidental, gjennom fantastisk nåletreskog, som når vi var nede gikk over i kaktus vegetasjon og små trær, til ørken. Sonora ørkenen som grenser til USA i nord, er en av de aller vakreste ørkener på jorden, den streker seg inn i Colorado og utgjør det som også kalles Coloradoørkenen. Jeg hadde plalagt først å stoppe en stund i Chihuahua og tilbringe mer tid sammen med Kim og Etienne som hadde en "flight" ut til Mexico City (DF), men jeg, Jens og Kenneth bestemte oss for å dra direkte til Guadelajara siden ett amerikans ektepar sa at det er ikke så mye å se og gjøre der. Men, det er en stor hule i nærheten som man kan ta turer til, med enorme krystaller. Hulen er vistnok en utenomjordisk og fantastisk opplevelse, men det er slik at magma kommer faktisk inn i den, så det er regler for hvem som får komme inn, da luften kan drepe en person på 10 minutter. Det er dessverre 3 måneder ventetid på å få lov å være med på en tur ned i den, og jeg har ikke tenkt å vente 3 måneder. Jeg bor nå på Hostel Guadelajara og de har stått på hodet for meg for å finne ett sted jeg kan ta klasser i pole dance. Og de hadde suksess, i morgen drar jeg til Av. Lopez med lokalbussen for å sjekke ut skolen. Jeg har vært her 2 dager nå. Bussen fra Chihuahua tok mer enn de 17 timene vi ble fortalt at det ville ta. Så det vil si at jeg, Jens og Kenneth reiste i over 20 timer (buss fra Creel til Chihuahua tok 4 timer og 30 min.), men det var verd det! Jeg er VELDIG TAKKNEMLIG for at jeg hadde med meg fra Norge min fleecejakke som jeg fikk sydd i La Paz, Bolivia, ullhansker med fleece inni, ullue, Bergans of Norway skalljakke og min Doite sovepose som jeg kjøpte i Chile for å campe i Torres del Paine, alt dette reddet meg fra å fryse ihjel i Nord- Mexico. Det er deilig å være her i Guadelajara, det er "kuldeperiode" her, men jeg er sikker på at det er 30 grader! Det er deilig, jeg sover natten igjennom uten å våkne av at jeg fryser, og det kun med ett laken over meg. Deilig!¨ I dag dro jeg og Kenneth til universitetet i Guadelajara ved å ta en Macrobus til "Mirador" hvor jeg også fikk sett en liten canyon som er 167 meter dyp. Det var vakrere enn jeg trodde! Har også gått rundt og sett på de fantastiske byggningene fra kolonitiden. Katedralen i sentrum er nydelig med farget glasskunst og ett digert orgel (som jeg har lyst til å høre). Mer om Guadelajara kommer, da jeg nok blir her noen dager til :)