Sykkeltur rundt Ometepe

For å holde meg aktiv når jeg kom tilbake for å bo i Hostel Central i Moyogalpa (eller Indio Viejo), leide jeg en sykkel en dag for å utforske øya. Du kan leie en fra den "Indio Viejo" (Hostal Central) for USD 6 pr. dag, eller fra andre (turistkontor) for USD 5. Sjekk alltid bremsene, eller du kan få en ubehagelig overraskelse stormende nedover i en bakke. Jeg møtte Scot, fra Storbritannia, i "Cornerhouse", som også var ute etter en sykkel for dagen. Jeg bestemte meg for å sykle til Balgue på den andre siden av øya, og stoppe noen steder på veien. Første stopp var på Punta Jesus Maria, lokalbefolkningen kaller stedet "Hvalryggen" fordi det er en liten, smal landstripe som går ut i sjøen, men sjøen er nå så full av vann at det ikke var mulig å se landstripen som kalles "Hvalryggen". Bildet ovenfor er et bilde av veien ned til "punktet" hvor det bor 2-3 familier. Det er 1 / 2 km. ned dit fra hovedveien.

                                                El Communidad Los Angeles nedenfor.

Bildet nedenfor er fra Laguna Chaco Verde, og det er også en avstikker fra hovedveien (se etter skilt). Det er det mulig også å sove på et hotell i nærheten av lagunen, kalt Chaco Verde Hotel. Ved inngangen til Chaco Verde, begynner hovedveien (fra Moyogalpa på Conceptions side av øya, til Altagracia på Maderas side, er den eneste asfalterte veien på øya) å gå i oppoverbakke, så kan det være lurt å enten ta buss til krysset som forbinder de to delene av øya, eller stoppe og ta et forfriskende bad her før du fortsetter. Under den ubarmhjertlige solen, er det lurt å ta et bad. Det er veldig rolig og vakkert ved Chaco Verde, det var ingen mennesker rundt her da jeg var der, du kan se / høre aper, og se både Conception og Maderas derfra. Vannet er klart og forfriskende. Dette var min andre stopp på veien til Balgue, 20, eller mer, km. fra Moyogalpa (for ordens skyld, jeg vet ikke hvor langt det er, men når jeg kom tilbake ble jeg fortalt at jeg hadde sykklet mer enn 40 km. (ikke inkludert mine avstikkere)). De 2 bildene under er fra lagunen Chaco Verde. 

Fra Chaco Verde hadde jeg en veldig vanskelig oppgave med å komme meg opp flere km. opp bakken med sykkelen min. Jeg måtte gå litt, og en ung mann til hest dro meg opp ett lite stykke da jeg sa jeg trengte hjelp gav han meg ett tau. Solen gjør det veldig vanskelig siden det ikke finnes trær for å gi skygge. Det er ikke en bratt bakke, men det er tungt og vanskelig (på vei tilbake er det morro da!). Etter å ha klatret alle de km. gikk veien i slakk nedover bakken mot krysset der jeg skulle ta av mot Balgue. Rett etter krysset er det en veldig bratt nedoverbakke, og nederst i bakken er inngangen for Ojo de Agua, en vannkilde som er betraktet, av de innfødte, som å være helbredende vann. Jeg dro forbi fordi bakken var bratt og jeg hadde god fart på sykkelen min. Jeg var virkelig takknemlig for at det er nesten ingen trafikk på øya, fordi veiene er små og trange. Jeg dro videre direkte til Balgue, veien var litt lettere, til du kommer til landevei delen. Maderas side av øya er mindre utviklet enn Conceptions side, så veiene er forferdelige og humpete, og den eneste grunnen til at busser tar evigheter å reise noen få km. Jeg stoppet for en juice i Balgue og startet tilbake, fast bestemt på å stoppe på Ojo de Agua på vei tilbake. Da jeg kom dit var jeg sliten fordi jeg hadde å syklet oppover bakke, så det var deilig å ligge i ganske kaldt vann. Ojo de Agua (vannøye) er forårsaket av regnvann som blir liggende fast under bakken i de myke vulkanske sedimenter, for så å  presses opp igjen til overflaten. Under regntiden siver vannet ned i groper i den steinete bakken og i til slutt er det for mye vann, så det presser opp igjen der den kan finne en vei ut, og det lager dette bassenget på bildet (under), og elven som renner inn i innsjøen fra det. Fordi vannet har vært fanget inne i vulkansk jord er det fullt av mineraler, og vannet er krystallklart og skinnende rent (renere enn drikkevann), og full av mineraler. Det er derfor det er helbredende vann, og det sies at et bad i vannet gjør deg 5 år yngre. Så mens jeg var der, hoppet jeg uti 3 ganger, og gjorde vitset med en mann og en kvinne jeg møtte at jeg er 15 år yngre, siden jeg hoppet inn 3 ganger. Jeg spiste litt mat ved bassenget, og svømte inni mellom. Det er ikke veldig dyp, og i forhold til Lake Nicaragua, er vannet veldig kaldt, men i varmen vil du sette pris på det. Etter nesten 2 timer, vurderte jeg å dra tilbake fordi det blir så tidlig mørkt, og selv om det er lite trafikk, ønsket jeg ikke å sykle i mørket. For å komme tilbake var det først veldig, veldig hardt mye oppover. Jeg var sliten fra alle de oppover-bakke-klatring at jeg hadde gjort til Balgue, og jeg er ikke en mester på sykkel. Da oppover bakkene startet fra Chaco Verde, dro Scot fra meg (han var på en dagstur til øya, og skulle tilbake til fastlandet med 17:00 båt), og jeg møtte ham på vei tilbake når jeg nærmet Balgue, sa vi farvel, og han dro tilbake til Moyogalpa før meg. Jeg hadde min kamp med alle oppover bakkene før jeg kom til det punktet hvor det gikk nedover for flere km., Og det var kjempemorro. Bare sitte på sykkelen, ikke å måtte jobbe var en velsignelse, var min "prinsessebak" gjorde vondt fra det ubehagelige setet, så jeg var i himmelen for en stund. Etter at alle nedover bakkene, sluttet jeg meg til lokalbefolkningen, som reiser med sykkel hele tiden her, men de har all tid i verden og sykler dovent gatelangs. Jeg, også, syklet dovent. Etter noe som virker som en evighet med mine såre rumpe, var jeg endelig hjemme. Bildene under er fra Ojo de Agua.

                                                         Volcan Conception.

Jeg klarte å oppholde meg på Isla de Ometepe i 2 uker. Det var vanskelig å forlate stedet, og mer enn én person sa; øya er slik (at folk aldri reiser derfra)! Og nå er den inne i sin tredje invasjon; Den første. invasjonen var Aztec invasjonen, den andre, conquistadorene fra Spania, og den tredje er europeerne og folk fra USA. På denne lille øya vokser den utenlandske befolkningen, og jeg møtte mange, bl.a. ett ung par fra England som driver Cornerhouse Cafe. De lager de beste Eggs Benedict du kan finne i hele den vide verden! Og den kalde Cafe Latten og gulrotkaken er også til å dø for. Jeg gjorde cafeen til min stamplass den uken jeg tilbrakte i Moyogalpa, og satt der hele dager for å ta igjen på bloggen min, spise frokost (Egg Benedict) sammen med en av de forfriskende smoothies med stjernefrukt eller pasjonsfrukt sammen med mango og papaya, mango og banan, eller banan og papaya, eller noen andre frukter. Eller tok en iskald latte og en gulrotkake, eller en organisk vegetarisk sandwich. Jeg møtte andre europeere og folk fra USA i kafeen som enten bodde der eller nettopp hadde kjøpt en eiendom. Grunnen til å forlate landene sine var veldig interessant, så jeg hadde noen veldig meningsfylte samtaler med noen av dem. Generelt har de ikke ett "mainstream" livssyn. Lokalbefolkningen på øya er så vakkre at jeg kunne nesten gråte av å se dem. Men jeg tror det er lett å være vakker når du lever et stressfritt, enkelt livet, har ren luft og er omgitt av grønn natur og dyr. Jeg og Rei-Han (fra Taipei) hadde en samtale om det, og hun sa at menneskene er så vakre her fordi de er så rene i hjertene sine. Hun sa også noe interessant om lykke som ga meg en idé, fordi jeg ønsker å gjøre en blogg om lykke, så jeg har tenkt en stund hvordan jeg skal grave dypere inn i temaet. Det jeg har lagt merke til er at folk generelt synes glade i Mellom-Amerika, ikke i mangel av lidelse, men kanskje på grunn av lidelse. De tar hvert øyeblikk som en sjanse til lykke. En venn sa at de ikke kan kaste bort tiden på ulykkelighet fordi de aldri vet hva som vil skje med dem i morgen, og de bor i land med mye vold. Lykke for dem er kanskje ikke det samme som lykke er for oss i den trygge priviligerte verden vi lever i, men det fungerer likt. Jeg har for lengst funnet ut at veien til sann lykke er takknemlighet. Og jeg er virkelig takknemlig for å møte alle menneskene jeg har møtt, og å ha kommet hit for å lære. En sang for Isla de Ometepe;

                                             

Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).