Cenoter i bilder - halvåpne Gran Cenote og underjordiske Cho Ha

Gran Cenote ligger 4 km. fra Tulum og man kan lett komme seg med sykkel. Cenoten er som en hage med krystalklart blått vann og en liten stand på den ene siden. Ha med snorkelutstyr da det er veldig interesant å se stalaktitter og stalagmitter med sine vakre formasjoner, man må passe hodet sitt når man dykker, og man kan dykke under og svømme mellom store formasjoner. Det er poppulært å snorkle og dykke med dykkerutstyr i cenoten eller bare svømme rundt. De som svømmer kan ikke se formasjonene, og kan treffe de skarpe steinene da det noen steder er veldig grunt og /eller smalt. Det er lettere å se ned og se hvor man svømmer. Vannet er nydelig, men det kan bli kaldt etter en stund. I den delen som er under en hylle (av den grunn er cenoten halvåpen) er det mørkt og 10 meter dypt. Det finnes dypere steder som kan nås med dykkerutstyr. Fra kanten av cenoten kan man se røttene av mange arter av trær som strekker seg ned mot cenoten. Man kan se vannliljer, fugler, små fisk og små skilpadder som paddler rundt langs kantene.






Cho Ha er den største og mest kjente i Cobá, den er langt under jorden, og er derfor en veldig ung cenote. Den er som ett stort vannbasseng med veldig mineralrikt ferskvann, som gjør det lett å flyte. Vannet er mykt og kjennes fantastisk mot huden. For å komme dit gikk jeg 6 km. fra Cobá, men man kan hyre en taxi, og slippe å gå. Jeg valgte å gå, og på turen tilbake, ble jeg og en mexicaner som jeg traff i Cobá, og som var villig til å gå de 6 km. sammen med meg (jeg sier det på den måten fordi mexicanere liker ikke å gå), plukket opp av en gammel "señor" i trucken sin, så vi fikk skyss tilbake til Cobá. Mexicaneren som er sønn av eier av en liten resturant ved lagunen i Cobá (hvor de har de beste og mest interesante frukt /grønnsakjuicer jeg har smakt på lenge), fortalte meg masse interesant (som jeg skal komme tilbake til) om området.

For å komme ned i cenoten må man klatre ned en spiraltrapp, ned i ett mørkt hull, som er kunstig opplyst. Cenoten er VELDIG dyp, men det er festet tau som man kan ha til å hjelpe seg, og det er noen flyteringer der hvis man blir usikker på svømmeferdighetene. Jeg betalte 20 pesos, fordi jeg var med en lokal tror jeg, det er 45 pesos for inngang. Men det er verd det.

Vidundelige Akumal (Place of the Turtles)

Med finner og snorkelutstyr gjør jeg meg klar til å spionere på havskillpadder som gresser i Akumal, en lagune ved Tulum som har en strand som er nesten 5 km. bred.


Havskilpadde som gresser på bunnen av lagunen. Takket være utvikling så er det færre og færre som returnerer hvert år for å legge eggene sine. Det er bygget lukseriøse hoteller og "condos" (leiligheter) som okkuperes av innbyggere av USA og Canada. Biologer som merker og teller skilpaddene kjemper en nesten håpløs kamp for å finne ut av vandringene og livene til disse fasinerende dyrene som vandrer over lange distanser i havet. Selv om noen få hotel husker å slukke lysene i hagene sine dagen eggene klekkes fortsetter utbyggingen av strendene i Yucatán å true livsgrunnlaget deres.





Mange fisker, til min store skuffelse unnslapp de morsomme, fargerike fiskene kamera..


Meg, superfornøyd med å ha sett så masse fint under vann og å være undervannspapparazzi, glad for å ha sett alt dette før det er for sent. Vi mennesker er dessverre en destruktiv rase, og jeg forundrer meg over at vi uten en baktanke ødelegger alt som er vakkert rundt oss. Selv om turisme gir livsgrunnlag til hardt prøvede mennesker i mange land er det mye uansvarlig turisme. Over alt hvor jeg er i Yucatán er det busslass på busslass med turister, og absolut ALT blir utnyttet for sensasjonslystne tittere. Selv om jeg ikke reiser i ett busslass så er jeg av og til ganske flau over å være turist, samtidig som jeg vet at min måte å være turist på kanskje i mange tilfeller er bedre enn å være med ett busslass. Alt har vel sine fordeler og bakdeler,uansett hvordan man reiser bør man være bevisst på hvordan man virker inn på miljø, økonomi og befolkningen der man kommer. Det er faktisk veldig viktig, og det står i brosjyrer og på skilt, at man f.eks. bruker solkrem som er giftfri og miljøvennlig. Det er bedre å gå til selskap og gjøre forretning på en måte som gir noe tilbake landsbyen /befolkningen, i stedet for at pengene går ut av landet, eller til store selskap som ikke gir noe tilbake. Hvis man kommer til en liten landsby, hvorfor dra sin vei med en gang i stedet for å stoppe, spise noe og sove over for å hjelpe en befolkning som har overlevd naturkatastrofer, plukket opp livet igjen med ett fantastisk mot og startet på nytt med beundringsverdig pågangsmot?

Tulum i bilder

The beautiful Castillo by the beach.


Detalj fra Estructura 25 with a "stucco" viser Descending God /"nedadstigende" Gud.


El Castillo and the Templo de la Estela, utsikt fra Templo del Dios del Viento (Templet for Guden for Vind)


Palasset.

Zama (eller Skumring, Mayaenes navn på byen) var bebodd 1200 til 1521. Da spanjolen Juan de Grijalva seilte forbi i 1518 ble han mektig imponert over byen som da var malt med sterk rødt, blått og gul. På vaktårnet ved havet brandt en ild med semoniel betydning. Stranden og kystlinjen rundt ruinene er ville og vakre, og utenfor ligger faktisk ett av de støste korallrev i hele verden (det 3. største synes jeg noen sa), mange kommer for å dykke og snorkle. Vannet er brillijant grønn og turkis, så man har ikke lyst til å gjøre annet enn å bade. Tulum er ett sted det er vanskelig å forlate, og jeg møtte en god del reisende der som hadde oppholdt seg 2 uker og mer. Det krydde av svensker og dansker på hostellet, det er faktisk mange av dem over alt, så de reiser mye fra de deler av Skandinavia.

Byen ble forlatt 75 år etter spanjolenes annkomst og er den siste byen som ble forlatt, muren rundt byen er 380 m. sørover og 170 m. på sidene, mot havet har ikke byen mur.

Strender og ruiner

Jeg ankom i Tulum den 21. mars etter å ha reist siden kl 06:00 på morgenen den 20. mars. Bussen til Salina Cruz brøt sammen 3 ganger, til slutt gav sjåføren opp, og ringte selskapet. Vi passasjerer ble plukket opp av en "primera classe" (jeg reiste selvsagt med "classe economica") fra selskapet ADO (som jeg reiser med ofte i sør). Salina Cruz er i en del av Mexico hvor det er kortest mellom Mexicogulfen og Stillehavet, det kalles "Ishtmus", så området går under navnet Isthmus de Tehuantepec. Her finner man mange små landsbyer hvor befolkningen stammer fra urbefolkninger i Mexico. Jeg finner menneskene i Mexico mer og mer interessant, og jeg tror vi har en del å lære i vesten. Jo mer jeg snakker med folk, og reiser sammen med lokale, dess mer skjønner jeg hva som får landet til å "tikke". Kanskje det er mange fattige her, og urbefolkningen er undertrykt, og lever uten strøm og innlagt vann, men jeg ser ikke stakkarer, jeg ser masse kreativitet, og mange måter å overleve på. Kvinnene er veldig interesante, alltid, å studere; selv om landet har en god del "machomenn", så er kvinnene åpne, fulle av selvtillit, og oftere er det en "señora" som er sjefen for "bussinessen" (når det gjelder bl.a. hotel og turisme) enn en "señor". Alle kvinner jeg snakker med tar høyere utdannelse og har store ambisjoner for fremtiden. I Mexico er det heller ingen problemer med homofili eller transversitter. I Isthmus er det en landsby som er berømt fordi der er så mange transversitter eller "crossdressers" der, de er 100 % del av samfunnet og godtatt, det samme gjelder homofili.

Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg oppdaget, den 2 dagen min i Tulum, at den ene "chica" som jobber i Hostel Weary Traveler er faktisk en "Chico", men jeg ville også fortelle dette, fordi med min "kunnskap" eller mangel på kunnskap, ville jeg kanskje ikke trodd at macho Mexico var ett land som omfavner "annerledeshet" så varmt.

Jeg anbefaler Weary Traveler på det varmeste hvis noen forviller seg til Mexico. En seng i dormatorio (det var ingen for kvinner igjen da jeg kom så jeg som (som vanlig) i mixed dorm sammen med en kvinne fra Argentina og 3 menn) koster 130 pesos (ca. 65 kr.). Prisen inkluderer fri transport med "collectivo" til stranden, med 2 avganger og returer daglig, og en ganske stor frokost (som man har det gøy med å lage selv (jeg prøvde meg på pannekaker, de ble veldig fine den 2. dagen)), hvis man vil ha litt ekstra tar de 1 eller 2 pesos for f.eks frukt eller ekstra egg. Hostelet arrangerer (selvsagt) mange turer, som f.eks. til Chitzen Itza (dit jeg skal i morgen (men jeg reiser uavhengig, og fra Valladolid hvor jeg sitter nå). Det er fredag den 25. her i Mexico, og jeg er på etterskudd p.g.a. mangel på god internettilgang, og alt for mange aktiviteter). Siden jeg ankom Tulum veldig tidlig, og frokosten varer til kl. 12:00 der (og starter kl. 07:00 om man vil), så fikk jeg meg frokost (noe jeg virkelig trengte etter å ha reist hele natten) og rakk akkurat ikke bussen til ruinene og stranden kl 09:00 på morgenen, jeg hadde ikke lært meg systemet enda for å få en gratistur. Men kl 12:00 går en annen buss, med retur så sent som kl. 17:00, så jeg ble med den og bestemte meg for å se ruinene med en gang, og bade med det samme. Når man kommer inn på "Zona Arceologica" blir man møtt av iguanaer. De er over alt, og en morsom "assessorie" til stedet. De oppfører seg som konger, og man gjør best i å gå, kjøre eller sykle rundt, de er beskyttet i Mexico, og kan dermed ikke røres. De er over alt, soler seg på ruinene og vandrer rundt på gresset eller stien. ALLE ruiner og pyramider jeg har sett har fått med til å gape av beundring, både p.g.a arkitektur og beliggenhet. Alle arkeologiske steder jeg har sett har sin egen unikhet og en skjønnhet som går rett i hjertet. I stedet for å gå lei, eller føle meg "ruined-out", som de engelsktalende sier, har jeg bare lyst til å se mer og mer. Man kan føle energien på stedene, og man kan levende forestille seg hvordan livet var. Tulum var ett viktig senter for Maya som drev handel med bl.a. jade, tekstiler, matvarer og krydder. Tulum var /er omringet av en enorm mur hvor templene og aristokratiet holdt til, mens befolkningen for øvrig også var spredt på utsiden. Muren har en del vaktårn for å forhindre bakholdsangrep fra innlandet, mens på den andre siden er havet en naturlig hindring. Opprinnelig kalte Mayaene byen "Zama" som betyr morgengryning ("dawn" på engelsk), og soloppgangen må være fantasstisk her! Maya gjorde lenge tapper motstand mot spanjolene da de kom til Yucatan, men til slutt tok spanskesyken knekken på såpass mange at de hadde ikke mer motstand. I dag snakker mange enda de gamle språkene (som for meg ser ut som om de ligner på koreansk eller kinesisk når jeg ser hvordan de skriver språket sitt (fonetisk med latinske bokstaver). Det er veldig hett å gå blandt ruinene selv nå på denne tiden av året, men det blåser ofte friskt fra Atlanterhavet, så stranden er gøy med masse bølger, om enn ikke surferbølger, men det er fint for vindsurfing og lignende, og trygt å bade. Det som er så fint er at mens man ser på ruinene, og hvis man føler seg for varm, kan man gå til stranden og hoppe i havet en stund. Hvor ellers verden finner man noe lignende? For å gjøre det enda mer spennende kan man også snorkle og bade i "cenote" blandt stalagmitter og stalaktitter. Mer om dette i morgen. Ha en fin lørdag!



Nydelig konstruksjon i Tulum som har fått navnet "El Palacio".


En venn jeg traff på veien blandt ruinene.


Dette er stranden nedenfor "palsset" det går en trapp ned, hvis man blir for varm kan man ta seg en dukkert og nyte synet av ruinene fra stranden.

Det finnes alltid ett fjell å flytte...

Playa Carrizalillo, med de høye bølgene som var kjempegøy å leke i.


Villa Carrizalillo, ligger på toppen av denne klippen.


Stranden sett fra øverst i trappen som går ned. Man blir ganske "fit" av å være i Mexico, man må alltid gå opp og ned trapper.


Fra Playa Zicatela, her er bølgene for store til å kunne svømme, men ideelt for proffe surfere.


Litt blomster.

Etter en "ferie" i ferien ved Stillehavskysten sitter jeg nå i Tulum. Det var litt dårlig planlagt, fordi jeg var egentlig på vei til Meridá da jeg startet kl. 06:00 i går morges fra, Puerto Escondido. Jeg fikk litt dårlige råd på busstasjonen om hvordan jeg kom meg enklest og fortest mulig til Meridá, fordi da jeg kom til Salinas Cruz oppdaget jeg at jeg kunne ta buss hele veien til Yucatan, i stedet for å stoppe i Villahermosa. Det går busser fra Salinas Cruz til Cancun. De går ikke om Meridá dessverre, men via Tulum og Playas del Carmen. Så midt på natten tok jeg en sjefsavgjørelse om å fortsette på samme bussen hele veien til Tulum, siden jeg har planlagt å se Tulum allikevel.

Puerto Escondido var kjempegøy, med de store bølgene på standen Carrizalillo, og snorkling på Bahia Puerto Angelito og Playa Manzanillo. Jeg bodde på Hotel Shalom for 70 pesos pr. natt på ett dormatorium, men jeg hadde det helt for meg selv, og det har eget bad. De fleste som kommer til Pto. Escondido bor på Zicatela, som har de store farlige surferbølgene. Stedet er da også ett kjent surfersted, mens jeg bodde ved Playa Carrizalillo. Det er ett godt stykke å gå fra sted til sted i Pto. Escondido, og fryktelig varmt og fuktig, men jeg gikk av og til, og tok noen ganger "collectivo" ned til Zicatela hvor jeg besøkte hostel Media Luna, både for den gode (og de store kald kaffelatte jeg fikk der for 20 pesos, men fordi de har en minikino; Cinemar hvor jeg fikk sett en utrolig bra film (som dere ALLE må se), som heter Inside Job. Jeg viste allerede om de tingene de forteller om i filmen, og jeg viste det var en grunn til at jeg ikke greide å være like begeistret for Barak Obama som resten av verden. Dagene i Pto. Escondido er ikke så veldig mye å fortelle om; jeg badet, duppet i bølgene. Det var STORE bølger, sammen med de andre i vannet så vi digre vegger av vann komme mot oss, og så ropte vi; "tsunami!!" og holdt på å le oss ihjel av de som var nærmest stranden som ble vasket laaaangt opp på stranden, og så dratt ned i vannet igjen. Strømmen er veldig sterk, så man må jobbe litt for å komme i vann og /eller vente på en kjempebølge som bringer deg i land, og så prøve å klore seg fast. Det er store bølger, men de er ganske snille, i motsettning til Mazunte hvor man ble maulet inn i "vasketrommelen" hvis man ikke timet bølgene rett. På Carrizadillo blir man løftet av bølgene, høyt opp og kommer nærmere stranden, for så å bli ført bort fra stranden. Det er en helt trygg strand å bade på, jeg syntes at strømmen på Mazanillo og Pto. Angelito var sterkere, spesiellt rundt klippene hvor jeg snorklet.

Men nå er jeg i Tulum, og jeg gleder meg til å begynne å utforske Yucatan! Jeg kom litt etter kl 08:00 i morges, og jeg mistet akkurat hostel Weary Travelers shuttlebus (som er inkludert i prisen for en seng på 130 pesos) til stranden som gikk kl. 09:00. Men det går en kl 12:00 også, og jeg har printet meg ut en fribillett til den. Kamera er klart, fordi det er noen fantastiske ruiner på stranden, og i dag er det Equinox! Etter å ha sett ruinene skal jeg sjekke badetemeraturen. I morgen tenker jeg å sykle til Grand Cenote, som er som ett synkehull fyllt med vann, eller underjordisk elv. Den skal være diger, og det er vist en på stranden også som heter Cenote Angelito ved ruinene. Annet morsomt å finne i nærheten er Coba, noen ruiner i jungelen ved en liten landsby. Her er det laguner med store krokkodiller, så rådet er å bare bade der de lokale barna bader! Hvis man ikke da vil bli krokkodillemat, fordi de er store nok til å spise deg, det er vistnok krokkodiller i landsbyen også. De jager vist rotter og slikt for lokalbefolkningen, og så er det de ville i lagunene. Det blir i alle fall spennende å se!

Du skal være tro....

Du skal være tro, men ikke mot mennesker som i ren grådighet henger ved dine hender. Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver uten å røre ved ditt hjerte. Ikke mot noe bud som gjør deg til utlending i ditt eget legeme. Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt.



Når var du tro?

Var du tro når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder? Var du tro da dine handlinger overdøvet lyden av dine hjerteslag? Var du tro når du ikke bedro den du ikke elsket? Var du tro da din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet?


Når det som rører ved deg gir en tone, når din egen puls gir rytme til en handling. Når du er ett med det som sitrer i deg.... DA er du tro! :)



Veien i livet er oftere enn ikke like kronglete som dette skiltet, men turen er desto mer eventyrlig!

Reisen fra Oaxaca by begynte ved å klatre opp på Sierra Madre del Sur, gjennom det melankolske og tørre landkapet. Jeg fikk sitte forran sammen med sjåføren på toyota van som tar passasjerer ned til Pochutla hver halvannen time for 120 pesos. Turen tar 5 timer fordi veien er veldig smal, og 3,5 time er kun nedoverbakke med svinger som på dette skiltet. Det er ikke mulig (selv for mexicanere) å kjøre fortere enn 40 km /timen. Jeg storkoste meg med utsikten fra forrsetet og å snakke med sjåføren. Naturen forandret seg fra tørr og gold på innlandssiden, til tropisk og grønn på kystsiden. Da himmelen eksploderte i lyn og regnet høljet ned, hadde jeg følelse av at jeg kunne vært i Asia. Sjåføren hadde lunsjstopp i ett trehus ved veien, med ett illsted som satte meg tilbake til Nepal, Jeg spiste en kjempegod tlayuda, og fikk meg suppe og drikke, alt til 25 pesos, sammen med sjåføren, mens resten av passasjerene ventet utenfor. Fra Pochutla fikk jeg etterhvert en "collectivo", som i dette tilfellet er delt taxi. En taxisjåfør ville ta meg til Mazunte for 120 pesos, og påsto at jeg måtte gå minst 1 km til hvor "collectivos" er, men det var bare 2 blokker (man skal ikke stole alltid på taxisjåfører, de lyver for å få bussiness noen ganger). Det står "Mazunte" på ruten til de taxis som går til Mazunte, og som "collectivos" koster de 15 pesos pr. person. Jeg var den eneste som skulle til Mazunte, så etter å ha ventet en stund, bestemte sjåføren seg for å dra, så jeg fikk en privat taxi til 15 pesos i stedet for 120, fordi taxien er en "collectivo". Veldig forvirrende? Vel, "camionetas" som vanligvis er små busser som går lengre distanser innad i byer er, i Mazunte, personbiler med lasteplan. De har bare puttet en presenning over som tak, snekkret inn to planker for å sitte på, slik at i stedet for å frakte sauer og griser (som ikke betaler), og VIPS så er det en "camioneta"! Så min tur til Puerto Escondio i ettermiddag var interessant; jeg satt og ventet på noe som lignet en liten buss, og hadde ikke sjåføren av denne "lastebilen" skjønt at jeg ventet på "bussen" så hadde jeg gått glipp av den. Masse frisk luft til San Antonio bakpå denne "lastebussen". Fra der skulle jeg ta en "micro", og en "micro" er vanligvis en van, så jeg ventet på en van ved San Antonio. Men det kom ikke en van, det kom en kasse av en veteranbuss. Så da hoppet jeg på den sammen med alle de lokale, og vi humpet og skranglet så fort kassen kunne presses etter veien de 69 km til Puerto Escondido. Folk hoppet av og folk hoppet på, på de mest og minst sannsynelige steder, og hele tiden blåste vinden friskt inn gjennom alle de åpne vinduer, og mexicansk ompapamusikk på full guffe. Hvis ikke synet av palmene, strendene og husene i Mazunte gav meg tilstrekkelig følelse av å være på en eksotisk strand i Asia, så var musikken og utsikten fra bussen med på å forsterke følelsen. Åsene som ruller ned fra Sierra Madre del Sur er ett syn!

Jeg er ikke ett strand menneske, men Mazunte var som balsam for min stakkars litt slitne sjel etter fjell, kulde og byer, og på synsnerven kanskje, ettersom jeg ar reist rundt og sett alle slags fortidsbyer (og det er mange fler og se) i ekstrem varme. Det eneste jeg gjorde bortsett fra å lese, svømme, beundre utsikten min, fra toppen av den åsen, hvor jeg sov under stjernene i friluft, spise fantastisk mat til max 30 pesos, ta en gåtur og gjøre yoga med påfølgende "corpspose" i en hengekøye, var å ta en tur på havet med de lokale fiskerene. Så jeg baded langt på hav sammen med havskillpadder, så en hvalkalv leke med mammaen sin, og da vi kom tilbake til stranden, snorklet etter fisker ved klippene.... :D

Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).

Mat og shopping i Playa del Carmen

Det er ett ganske deilig, men for tiden turistisk sted å slappe av noen dager. Jeg har til og med badet, og tenker å bade i dag igjen. Siden jeg er så hvit i huden, har jeg bare vært ute på stranden 1 time i går, i dag kanskje jeg prøver 1 t og 30 min, jeg er ikke så glad i å ligge på en strand uansett. Faktisk her så er det ikke så varmt å ligge på stranden, det er ganske svalt, det er behagelig temperatur akkurat nå, det vil bli alt for varmt i april og mai. Det ligger en øy utenfor her som kan besøkes, Isla Conzumel, det går passasjerferge dit daglig for 110 MX$ en vei. Det er ganske dyrt, men akkurat nå er det veldig dyrt her, så jeg er så heldig å bo på hotel Maria Sabina for en billig 350 MX$ (del på 2 ca for å få norsk pris) for ett dobbelrom med to senger, vifte, aircon, TV med 100-vis av kanaler, hånduk, dopapir, såpe og frokost inkludert, og så har vi balkong med utsikt til havet. Hotellet er nesten ved stranden.

Shopping, ja, jeg har ikke akkurat svart belte i shopping, men her er det mye flott å kjøpe. Man kan fort gå fra millionær til fattiglus hvis man har noen form for diagnostisert kompulsiv shopping syndrom eller noe slikt. Masse vakkert artesania, nyyyyyydelig handblåst glass, så vakkert dekorert at jeg får vondt, fordi jeg tør ikke kjøpe og sende i posten. Masker, nydelige tepper (jeg har kjøpt ett til yoga med Maya gud for kraft og ild (tipper det passer perfekt for meg ;)) i nydelige mørke farger), den obligatoriske sombrero finnes selvsagt i små og store varianter, tequilaflasker med glass, klær, badeutstyr, smykker og ringer, vesker, nydelige vevde hengekøyer, krimskrams, ponchoer, omslagsklær, vesker, sko.... ja, hva får man ikke kjøpt?? Jeg har funnet mitt favorittspisested som heter 100 % natural, de serverer digre posjoner med fersk og nyyyyydelig mat, det er ikke så billig å spise her, men jeg betalte f.eks. i går under 100 NKr. for en rett tilberedt i ett uthulet annanasskall: hvitvinssaturerte reker oppå en seng av kokt villris med varmede grønnsaker, akkurat passe crunchy brokkoli, annanasbiter, spinat ++ alt sammen med soyasaus. Det smakte helt fortreffelig, til å drikke valgte jeg en "juice" av grønn mynte og sitrongress. Den kvelden jeg kom spiste jeg fisk med innbakt pekannøtt, spinat og kremost og nydelig salat. Enjoy! :)

Playa del Carmen

Det var trist å forlate Natalies paradis i fredelige Belize, og ikke minst maten hennes, men kl 06:00 i går morges.. fordi nå er klokken over 24:00, så det blir i går morges..jeg har vært våken lenge nå...var det opp og pakke, og stille seg på veien for å hoppe på bussen fra Sateneja. Den siste går 06:30 på morgenen, så den eneste andre opsjonen var å ta båt kl. 16:30 på ettermiddagen. Det er kun en strekning vei i Belize som er asfaltert, det er fra Belize City og over grensen til Mexico, så med de gamle før 1. verdenskrigsbussene så ble jeg ikke bare ristet, jeg ble også rørt. Merkelig nok føler jeg meg veldig trygg og komfortabel i de gamle kassene, selv om sjåføren hadde høy diskomusikk og høy fart.

I Sartaneja møtte jeg bl.a. Zoe Walker som driver ett redningssenter for sjøku: Mer informasjon her;

http://www.seasportsbelize.com/manateerescue.html

Mer å lese om dette fantastiske dyret, som jeg nå har fått sett i levende livet kan du finne her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8kyr

Nå er jeg altså i Playa del Carmen, jeg har drukket en Strawberry daiqiri og sett så flotte mexicanske menn at jeg tror det nesten ikke. Det er altså HER de gjemmer seg! Det er bare første kvelden min her, men det er desember og høysesong for turister, så jeg ville normalt ikke ha landet her på den tiden. Men Solgunn har lyst på sol og strand de siste dagene av ferien. Jeg tenker jeg blakker meg litt på julegaver og sender nordover, og så kommer jeg meg bort herfra. Bedre å komme februar eller mars. I mellomtiden har jeg flottet meg med DEN middagen for hele kr. 70, fisk som var bakt inn med pekannøtter, spinat og kremet ost, med tomatsaus på toppen, fulgt av en nydelig salat; babyspinatblader, finstrimlet rødbet, finstrimlet gulrot (og jeg må si sånt som gulrøtter og spinat er utrolig gode og krispy her, det er alle grønnsaker), kikkerter, tomat, alfalfaspirer og litt revet ost. MMMMM kan måle seg med Natalies fantastiske mat på hennes lille jungelkjøkken :)