En uke i Communidad Jiquilillo

Denne lille gutten på hesten ba meg om å ta et bilde av ham, er han fra Communidad Jiquilillo, Northeast Nicaragua der folk lever av fiske og jakter etter muslinger i mangroovene. Hundene er Nates hunder. Ifølge Nate adopterte Curly, den store hunden, ham, og senere den minste hunden Mojambles. De gjorde meg den ære å gå sammen med meg på en 3 timers eventyr i samfunnet, og den lange strandstrekkningen mellom La Reserva Natural Padre Ramon og Nates Ranch.


Leon ble ALT FOR varmt for meg, så jeg bestemte meg for å dra til nordkysten av Nicaragua for å besøke et lite samfunn som heter Jiquilillo (utt.; heekeeleeyo) ved stranden. Faktisk er det en endeløs strand, med ett pent lite fiskersamfunn langs strekningen av støv veien, som forblir "uutviklet" og "villt". Det er vakkert, og tilgjengelig fra Leon ved minivan / minibuss, som drar fra Leon, bare når den er full, til Chinandega. Det koster 20 cordoba ($ 0,75, dvs ca NKr. 6), ta en taxi til markedet (10 Cordoba (ca. NKr. 3-4), og deretter en "chickenbus", 18 Cordoba, videre til Rancho Esperanza (eller fortelle hjelperen på bussen at den skal stoppe ved "El Rancho de Nato") for et sted å sove mens du er i Jiquilillo. Et annet alternativ er Rancho Tranquillo som eies av Tina " la gringa". Jeg har hørt hun er den lykkeligste personen i verden, ettersom hun har funnet sitt paradis her i Jiquilillo. Nate er en annen utlending her, fra Maine, USA, som kom til dette stedet da han var bare 18, for år å gjøre frivillig arbeid, i 1998. På grunn av mangel på midler ble prosjektet stoppet før tiden, men Nate fortsatte å arbeide for bedre helsetjenester for samfunnet ved å bruke sine egne penger. Da hans penger tok slutt, dro han tilbake til USA, og var i stand til å komme tilbake i 2002. Han har nå bodd i Jiquilillo nesten 8 år, og på hans Rancho underviser han barn i engelsk gratis, har en etter skolen klubb, og tar inn frivillige til å jobbe sammen med ham i samfunnet. Mye av pengene som han tjener fra besøkende på ranchen hans bruker for å forbedre helse og utdanning for barna. Det samme gjelder for Tina, og de er de to lykkeligste menneskene på denne planeten. Folk som jeg har møtt på denne reise er sikkert ikke folk du får tak i hver dag, og det gjør meg nesten skamfull å tenke på hvor mye vi kan gjøre som individer i denne verden hvis vi kommer oss ut av våre egne selvmedlidenheter i det rike og komfortable hjørne av verden. Og ved å gjøre det, vil vi forbedre våre egne liv mye. Det er absolutt ingen behov for en organisasjon eller andre mennesker for å ta et initiativ, det er nok folk som Kumi, Nate og Tina. Nicaragua er det fattigste landet i Mellom-Amerika, og ett av de fattigste i verden, men jeg synes menneskene her veldig nydelige og vennlige. Kvinner her er STERKE, og jeg er ikke den eneste som har lagt merke til det, og hos Nate møtte jeg Fabienne fra Frankrike og William fra Australia som hadde merket det samme. Vi hadde mye bra samtaler om kultur, historie, religion, og andre morsomme ting. William sa at kvinner i Nicaragua er veldig, veldig sterke, og samtidig svært ydmyke (noe jeg hadde lagt merke til fra Miraflor). I Australia kvinnene er så stolte, fortalte han meg, og han sa at han ikke har noen anelse om hvorfor de er så stolte. Hva har de å være stolte av, spurte han. Jeg selv har alltid følt at det er noe som mangler, noe jeg aldri har blitt fortalt, når jeg ser de kvinnelige krefter og kvaliteter i arbeid i disse kvinnene. Jeg husker å ha sett det samme i Asia i kvinner der, noe som glødende innenfra, de har denne hemmeligheten, og de vet noe. Noe mystisk og mektig som jeg virkelig, virkelig ønsker å vite også. Det som jeg vet eksisterer inni meg, men aldri lærte å finne. Du kan se det i øynene deres, og ofte også i ansiktet, og du føler det når du er sammen med dem. I Norge ser vi ikke inn i øynene til folk, inn i sjelen. Det er der vi finner alt og Sjelen til folket her er veldig, veldig sterk og vakker. Og dette er hva som gjør at folk fra vest forelsker seg, kjærlighet med en gang, og de ikke ønsker aldri å forlate Nicaragua igjen. Så mange mennesker har Nicaragua som sitt favoritt land, og jeg møtter en annen type reisende her enn i Guatemala. For det 1.; dette landet flommer over med tyske jenter. Jeg har en følelse at for hver tyske mann møter jeg 6 tyske kvinner. Det synes å være et attraktivt land for europeere. Så de blir, og deres glede er å samhandle med menneskene i samfunnene her, og Nicaragua er så billig at du vil ikke engang tro det.


For å spare miljøet, har Nate installert disse tørre øko-toaletter. Bruksanvisningen sier; etter ditt bidrag, fyll en bolle med sagflis for å dekke det. Sett alltid lokket ned.

Flere km. støvveien går gjennom husklyngene på begge sider. På slutten av veien når du munningen av Reserva Natural Estero Padre Ramos som er hovedattraksjonen her, tar det ca en time å gå sakte. Busser er knappe, bare 4 i løpet av dagen (2 om morgenen og to på ettermiddagen), så du kan kanskje ta bussen en vei, men ikke den andre hvis du ikke har planlagt godt. Det er lokale restauranter ved enden av vegen, og munningen av deltaet er et tryggere og fint sted å svømme. Stillehavet selv krasjer inn på den endeløse stranden, og strømmene, og de svulmende havet kan være for kraftfult å svømme komfortabelt i mange steder. Du kan også ta et besøk til krokkodille prosjektet bak skolen, snakk med lokalbefolkningen, ri en hest og dra på kajakktur med David, den beste guiden i mangrovene. Fiskerettene du får på restaurantene er super deilig, og fisken er hentet inn av de lokale fiskere, som høster fra havet uten å skade miljøet. Uheldigvis kommer trusslene fra mer utviklede og industrialiserte land, El Salvador og Honduras, som allerede har fisket sine kyster tom for fisk, og ønsker å starte fiske i Nica territorium.

Bildet rett over;
En spasertur på stranden under høyvann gjorde at jeg var nødt til å vasse noe av veien. Bølgene krasjet hardt inn på stranden. Det hadde vært en tyfon et sted som gjorde at havet steg svært høy mens jeg var der. Flere hus måtte evakueres på grunn av tidevannet. Det var litt merkelig at etter ett par dager mye av dette var under vann om nettene, palmer falt ned og folk forlot husene sine 03:00 fordi havet kom og tok dem.

Jaguar Pote, krokkodille og eventyr

Manny, guiden min fra Altun Ha tilbød seg å ta meg alene til Jaguar Paw for å gjøre Zip-lining og Cave-tubing. Grunnen til dette er at jeg ville unngå å dra når det er fult av cruiseskipfolk i området, og jeg ville i alle fall ikke dra sammen med dem, fordi de har begrenset tid, og man blir rushet gjennom alt. Fredag var en fin dag for meg og Manny å dra inn til Jaguar Paw, som er halvannen times kjøring fra B. City, og ligger rett sørøst for Belmopan, som i dag er hovedstad i Belize. Grunnen til at man trenger en sjåfør ut dit er at det går ingen busser. Det er selvsagt mulig å ta buss mot Belmopan og hoppe av ved veikrysset til Jaguar Paw Jungle Resort, men det er langt inn til Jaguar Paw, og det kan gå lang tid før noen kommer forbi og eventuelt gir deg skyss inn dit, og kanskje det bare er halve veien. Uansett, jeg hyrte Manny for å kjøre meg så jeg slapp en masse om og men. På veien til Jaguar Paw kikket vi i Belize River og så disse to karene :)

Belize River munner ut i det Karibiske Hav ved B. City så den har brakkvann ved munningen som krokkodiller liker.

Da vi var fremme i Jaguar Paw Jungle Resort bestemte jeg meg for at jeg ville zip-line først, så Manny tok meg med til zip-liner gutta, og det var INGEN andre turister der akkurat da. Han forklarte for José og Danny (som ble mine zip-line-guider (veldig kjekke gutter! så jenter, dere får lete i jungelen i Belize!)) at jeg skulle ha en rolig og hyggelig zip-line, fordi jeg hadde MASSE tid. Jeg ante ikke først at jeg skulle ha med meg to gutter helt for meg selv, da José hjalp meg inn i utstyret. Så klatret vi opp på en platform som han forklarte var "øvelsesplatform". Han spurte om jeg hadde høydeskrekk og jeg var ikke sikker på hva jeg skulle svare da jeg kjente knærne skjelve lett og magen velte seg. Men jeg hadde bstemt meg for å endelig tørre å gjøre dette, så det var bare å sette seg ned og la det stå til.

Danny zippet over først. De forklarte at han skulle ta i mot meg på andre siden. Det var faktisk ganske morsomt. José fulgte etter, og sa at jeg var flink, men nå skulle vi klatre opp høyere til en raskere og høyere zip-line, og etter det en enda høyere og raskere. Da jeg sto forran den prøvde jeg å huske hvor gøy det var på den første. José forklarte meg at på denne måtte jeg zippe fort, ellers kom jeg meg ikke hele veien over på grunn av at kabelen gikk nedover, og så lett oppover. Mens vi klatret opp til platformene fikk jeg vite at José er fra Guatemala, og Danny er fra Belize, de bor begge i en bitteliten landsby som heter San Matteo i jungelen. De ble også gledelig overasket over at jeg snakker spansk, så vi byttet fort språk fra engelsk til Spansk. Engelsk er det offisielle språket i Belize, men det er mange som har vokst opp med andre språk som førstespråk, de er etterkommere av maya og spanjoler, eller kommer fra nabolandene til Belize; El Salvador, Honduras og Guatemala (og noen mexicanere).

Zip-lining er GØY, anbefaler alle å prøve. Har man høydeskrekk må man ikke se ned. På denne zip-line-ruten går kabelen mellom tretopper og høyt over bakken, men den jeg skal prøve i Guatemala ved Tikal er vistnok enda høyere og lengre! Jeg storkoste meg her, ble så godt ivaretatt av de to flinke guidene, som var oppmerksomme på alle behov, så vi stoppet ved en vannstasjon hvor jeg kunne drikke, og tok det rolig slik at jeg kunne nyte synet av jungelen under meg. Da vi hadde gjort de "værste" spurte de om jeg ville bli firt ned ett tau. Jeg skjønte ikke hva de mente, men sa "nei" og så ut som ett spørsmålstegn. De fortalte at det var veldig mange som ble veldig redde og de turte ikke fortsette, så de ville heller ned med tauet. Noen gråt til og med. Den siste distansen var den vanskeligste, det er om å gjøre å regulere farten såpass at man ikke kræsjer i guiden på andre siden. Min første distanse rakk jeg ikke helt fram, og ble hengende ett stykke fra målet. Danny løste dette ved å sende meg en sandsekk og dra meg inn, men jeg ble til gjengjeld flink å regulere farten, så på de neste landet jeg pyntelig ved siden av Danny (som alltid zippet først), som koblet meg av mens José kom i full fart etter meg. Da vi var ferdige var jeg veldig skuffet, jeg hadde lyst til å dra på nytt med dem, men det var tid for min cave-tubing i Nohoc Che´en Caves Branch Archaeological Reserve som ligger ved Jaguar Paw. Så jeg fikk meg en "smultring" (tube) og en flytevest og bega meg på ett trekk inn i jungelen sammen med en annen kjekk ung guide. På veien forklarte han det som alle guider forklarer om naturen i Belize, hva som er nasjonalsymbolene; tapiren, svart orkidé, mahognytreet, tukanfugl (mindre nn tukan) og (jeg har vist glemt den 5.). Det med mahogny er litt morsomt, det er nemlig nesten ingen igjen. Engelskmenn og franskmenn kom hit og robbet landet for dem, så de er utryddningstruet. I dag må man ha spesiell tilatelse for å felle dem, og man må plante 5 for hvert tre man feller. Det tar uansett minst 50 år før ett tree er modent, noen ganger tar det opp til 100 år før man har det man kan kalle ett tre.

Jeg har dessverre ingen bilder av de fantastiske hulene da mitt kamera ikke er vannsikkert og cave-tubing betyr å bli våt. Så hele prinsippet går ut på at man sitter på en stor svart badering (men de er mye sterkere enn baderinger) og flyter gjennom huler med fantastiske formasjoner av stalaktitter. Det er mørkt så man bruker en lampe på hodet. Festet til guiden drar jeg gjennom hulen og ser fantastiske syn. Siden det har skjedd drukningsulykker her (turister som nekter å bruke flytevest og andre dumheter) så er det innført en del strenge regler, og de stakkars guidene har egentlig ett litt for tungt ansvar på sine skuldre. Det finnes mange dumme turister som ikke følger råd og veiledning, og på grunn av dette har guider mistet sin bevilgning. Resultatet er mindre frihet for mennesker som klarer å være ansvarlige, slik som alltid. Men jeg hadde en fantastisk tur allikevel, det var få mennesker i hulen og guiden min gjorde en super jobb.

Turistbevissthet er viktig, og noe jeg har lurt på er hvor mye av pengene som går til folket når det gjelder turismen i Belize (eller hvor som helst). Jeg tenkte mye på de guidene i Jaguar Paw som sliter rundt på fete (undskyld at jeg sier det, men jeg har møtt dem) cruiseskip turister med alt ansvaret det følger med seg; at de ikke skal bli bitt av slanger (Belize har 4 arter veldig giftige slanger), ikke drukne, falle osv. Det er tøffe kår for guider her. Det værste er at cruiseskipfolkene blir fortalt på sine cruiseskip (som er norskregistrerte) at det er FARLIG å booke en tur med en guide når de kommer på land i Belize City, og at de burde booke hos cruiseskipet. Når de kommer i land og gjør turen sin, får de akkurat den samme turen som om de hadde booket direkte på land (som bedre for økonomien til folk i Belize) som når de booker på skipet. Hvordan vet jeg dette? Jo, fordi jeg booket på land, og jeg havnet på samme tur (Altun Ha) som folk fra skipene. Det er derfor jeg ville gjøre min zip-lining og cave-tubing på en fredag. Manny var snill nok til å gi meg dette, til en rimelig pris, selv om å ta bare en person er dårlig bussiness. Bensin er utrolig dyrt i Belize, og veiene er dårlige. Dere gjetter sikkert hvem som får brorparten av pengene som cruiseturistene betaler for sine eventyr i Belize? Det er nok den nordmann som eier skipet! Ikke bare det, turistene betaler nok det dobbelte av hva jeg betaler, fordi eieren av skipet skal ha sin del, og guidene får sin lille kommisjon. I det minste gikk ikke mine penger primært til en norsk skipsreder. En mindre og mindre del av pengene strømmer nedover og er kun til fordel for skipsrederen og de som får sine kommisjoner på skipet.

Andre ting å tenke på; Hvem gjør hva for å bevare naturen? I Belize finner jeg at de er strengere enn i Mexico. Man skal ALDRI bruke solkremer, lotioner og parfymer (o.l) som har parabener og kjemikalier, eller insektmiddler med DEET når man drar på snorkeling eller svømmer i elver og cenoter. Dette er opplyst mange steder, men her i Belize er de mer bevisste på disse tingene. Beklager at jeg sier det folkens; for deres egen og for naturens del; kjøp solkremer og insektmidler som er vennlig både mot kroppene deres og naturen. Mange er dessverre bevisstløse med hensyn til disse tingene, og tror det er farlig i solen. Min personlige mening er at det er farligere å bake på stranden, i solen, med en coktail av kemikalier på kroppen i timesvis, enn å venne huden til solen gradvis. Det tok over en måned for meg å få farge på kroppen, og jeg har ikke vært solbrendt, men nå trenger jeg ikke å tenke på det mer. Men så ligger jeg aldri i ro i solen i timesvis på ett sted der det er garantert at huden vil bli brendt og sår. Både i Belize og i Mexico er det veldig lett å fa tak i naturprodukter som er bedre både for naturen og huden.

Jeg kan ikke få poengtert nok hvor viktig det er å ha med ALOE VERA på reise! Kjøp en tube med 100 % REN Aloe Vera før reise, eller bedre egentlig, få tak i lokal (hvis du er i ett land der det finnes Aloe Vera). Aloe Vera er det aller beste (som er lett å få tak i hvis du ikke har en urtekyndig i nærheten) du kan bruke mot det meste; sår, myggstikk, sol- og hete-alergi. Jeg snakker av erfaring; på Yucatán er myggen ekstremt aggressiv, og jeg hadde allergisk reaksjon mot stikkene. Såpass kraftig faktisk at jeg begynte å lure på om jeg burde gå til en lege å få motmiddel, men jeg smurte på nedkjølende Aloe Vera, og på kort tid ble de store røde blemmene utørket, og jeg tror jeg ble motstandsdyktig etter det, for etter den første runden med forferdelige myggstikk, er jeg ikke plaget lengre. Det er også veldig fuktig og hett på Yucatán, så jeg hadde begynnende utslett på begge albuene, igjen smurte jeg nedkjølende Aloe Vera på og etter 2 dager er huden myk og klø-fri igjen. Aloe Vera er min nye gud! OK, folkens. Jeg sitter nå i nyyyyyydelige San Ignacio, og jeg tenker å ta bussen mot Benque for å se Xunantunich, hvor de har funnet bevis på at Maya viste hva ett hjul er.

Det finnes alltid ett fjell å flytte...

Playa Carrizalillo, med de høye bølgene som var kjempegøy å leke i.


Villa Carrizalillo, ligger på toppen av denne klippen.


Stranden sett fra øverst i trappen som går ned. Man blir ganske "fit" av å være i Mexico, man må alltid gå opp og ned trapper.


Fra Playa Zicatela, her er bølgene for store til å kunne svømme, men ideelt for proffe surfere.


Litt blomster.

Etter en "ferie" i ferien ved Stillehavskysten sitter jeg nå i Tulum. Det var litt dårlig planlagt, fordi jeg var egentlig på vei til Meridá da jeg startet kl. 06:00 i går morges fra, Puerto Escondido. Jeg fikk litt dårlige råd på busstasjonen om hvordan jeg kom meg enklest og fortest mulig til Meridá, fordi da jeg kom til Salinas Cruz oppdaget jeg at jeg kunne ta buss hele veien til Yucatan, i stedet for å stoppe i Villahermosa. Det går busser fra Salinas Cruz til Cancun. De går ikke om Meridá dessverre, men via Tulum og Playas del Carmen. Så midt på natten tok jeg en sjefsavgjørelse om å fortsette på samme bussen hele veien til Tulum, siden jeg har planlagt å se Tulum allikevel.

Puerto Escondido var kjempegøy, med de store bølgene på standen Carrizalillo, og snorkling på Bahia Puerto Angelito og Playa Manzanillo. Jeg bodde på Hotel Shalom for 70 pesos pr. natt på ett dormatorium, men jeg hadde det helt for meg selv, og det har eget bad. De fleste som kommer til Pto. Escondido bor på Zicatela, som har de store farlige surferbølgene. Stedet er da også ett kjent surfersted, mens jeg bodde ved Playa Carrizalillo. Det er ett godt stykke å gå fra sted til sted i Pto. Escondido, og fryktelig varmt og fuktig, men jeg gikk av og til, og tok noen ganger "collectivo" ned til Zicatela hvor jeg besøkte hostel Media Luna, både for den gode (og de store kald kaffelatte jeg fikk der for 20 pesos, men fordi de har en minikino; Cinemar hvor jeg fikk sett en utrolig bra film (som dere ALLE må se), som heter Inside Job. Jeg viste allerede om de tingene de forteller om i filmen, og jeg viste det var en grunn til at jeg ikke greide å være like begeistret for Barak Obama som resten av verden. Dagene i Pto. Escondido er ikke så veldig mye å fortelle om; jeg badet, duppet i bølgene. Det var STORE bølger, sammen med de andre i vannet så vi digre vegger av vann komme mot oss, og så ropte vi; "tsunami!!" og holdt på å le oss ihjel av de som var nærmest stranden som ble vasket laaaangt opp på stranden, og så dratt ned i vannet igjen. Strømmen er veldig sterk, så man må jobbe litt for å komme i vann og /eller vente på en kjempebølge som bringer deg i land, og så prøve å klore seg fast. Det er store bølger, men de er ganske snille, i motsettning til Mazunte hvor man ble maulet inn i "vasketrommelen" hvis man ikke timet bølgene rett. På Carrizadillo blir man løftet av bølgene, høyt opp og kommer nærmere stranden, for så å bli ført bort fra stranden. Det er en helt trygg strand å bade på, jeg syntes at strømmen på Mazanillo og Pto. Angelito var sterkere, spesiellt rundt klippene hvor jeg snorklet.

Men nå er jeg i Tulum, og jeg gleder meg til å begynne å utforske Yucatan! Jeg kom litt etter kl 08:00 i morges, og jeg mistet akkurat hostel Weary Travelers shuttlebus (som er inkludert i prisen for en seng på 130 pesos) til stranden som gikk kl. 09:00. Men det går en kl 12:00 også, og jeg har printet meg ut en fribillett til den. Kamera er klart, fordi det er noen fantastiske ruiner på stranden, og i dag er det Equinox! Etter å ha sett ruinene skal jeg sjekke badetemeraturen. I morgen tenker jeg å sykle til Grand Cenote, som er som ett synkehull fyllt med vann, eller underjordisk elv. Den skal være diger, og det er vist en på stranden også som heter Cenote Angelito ved ruinene. Annet morsomt å finne i nærheten er Coba, noen ruiner i jungelen ved en liten landsby. Her er det laguner med store krokkodiller, så rådet er å bare bade der de lokale barna bader! Hvis man ikke da vil bli krokkodillemat, fordi de er store nok til å spise deg, det er vistnok krokkodiller i landsbyen også. De jager vist rotter og slikt for lokalbefolkningen, og så er det de ville i lagunene. Det blir i alle fall spennende å se!

Turen til Lamanai

Vi startet tur til Lamanai, mayaruiner som daterer fra 1500 før kristus, og som har vært bebodd helt fram til spanierene kom i 1544. Denne bebyggelsen har egentlig aldri blitt forlatt i følge guiden, da etterkommere av mayafolket enda bor og utøver noe av kulturen enda. Vi valgte å dra med Jungle River Tours, bare det å møte de to meget velholdte Novolobrødrene er verd det. Begge med en litt slurete engelsk, like stort magevolum og like pratsomme. Man spør de ett spørsmål og man får ALL historie, detaljerte beskrivelser og så tar de frem kartet. Vi møtte opp på det uanselige kontoret deres litt før 9 på morgenen, og ble hentet av guiden vår i bil. Vi ble kjørt litt utenfor byen, hvor båtene sto klare, ryggsekkene var midlertidig parkert på kontoret til Jungle River Tour, siden vi skulle rett videre til Sarteneja på kvelden.

Vi fikk en liten båt som tar 12 personer, men vi var 9 stykker på turen. Blandt andre to eldre amerikanske ektepar, North Carolina, den ene rappkjeftet som vi kjenner amerikanerene, som hadde vært å reist mye rundt i latinamerika, to damer fra Carlifornia og en fra Chicago. Turen begynte ved at vi fikk se, "spidermonkeys", edderkoppaper og en diger orange iguana som lå på ett tre og slikket sol. Iguanaen har jeg tatt en video av, men det ble ikke så mye action i og med at den lå stille.

Vi kjørte med båt gjennom ett landskap av vann og trær. Vi ble fortalt at det ikke er mangroveskog, fordi det er bare ferskvann i området, og mangroveskog er brakkvann. Nord-Belize er veldig flatt, grunnen er bygget opp av forsteinede koraller og dyr, så vi er bare 40 m.o.h i denne delen av verden. Det var en virkelig vakker naturopplevelse, hvor fikk se hegrer og en liten krokkodille, kingfisher og andre fugler. Da vi kom frem til Lamanai, spiste vi en superb lunsj laget av mammen til guiden på en platform med bord, benker og løvtak. Det ble som skikkelig picknick ved strandkanten i veldig hyggelig selskap med de to kvinnene fra Carlifornia. Etter at vi hadde spist tok guiden oss på tur, og vi hadde ikke kommet langt inn i området før vi kunne høre brølapene høyt og tydelig. En gruppe brølaper holdt på å trenge seg inn i området til en annen gruppe, derfor var det en "hvem-brøler-høyest"-konkuranse mellom de to. Hvis den ene gruppen klarte å overbevise om at de kunne brøle høyere og skumlere, ville intrengerene kunne bli jaget bort uten fysisk konflikt. Jeg fikk en fin videofilm av apene og brølene deres. I motsetning til de jeg møtte i Bolivia, var disse brølapene svarte. Vi gikk videre inn i jungelen o ble vist en termittue og guiden spurte om vi ville smake på disse høyprotein-delikatessene. Jeg og en til prøvde, jeg spiste to av de små krypene, den første smakte mer av treet og tua si, mens den andre jeg spiste kunne jeg kjenne den litt mintaktige smaken som vedvarte i munnen en stund. Etter å ha gått litt videre innover i junelen åpenbarte plutselig de første ruinene seg, med ansikter på hver side av trappen i sentrum. Ansiktene er de eneste ansikter man har funnet på mayaruiner som ikke har vært ansiktene til mayaer. På den brede nesen og tykke leppene ser man tydelig at folket som er avbildet er afrikanere, og man er ganske sikker på at mayaer handlet med afrikanere da man har funnet sjokkolade, som er fra det Amerikanske kontinentet i pyramidene i Egypt, og at olmecfolket stammer fra afrikanere som ble igjen og bosatte seg der. Ordet lamanai betyr "tildekket insekt", og er ikke det som er det egentlige navnet på Lamanai, men spanierene hørte ikke ordentlig etter når mayaene skulle fortelle dem at landsbyen deres heter "tildekket krokkodille" - Lamanaiai - krokkodiller er ett hellig dyr for mayafolket, og eliten kunne ha en krokkodillehodeplagg som sitt varemerke.

Vi gikk videre til neste pyramide, enda større enn den første og virkelig imponerende med sine 34 meter. Jeg, Solgunn og en som heter Bryan klatret den bratte trappen med meget smale trappetrinne opp på toppen og derfra kunne vi se grønt og flatt så langt øyet kunne se i alle rettninger. Etter å ha klatret ned ble vi ført forbi mayaenes ballspillarena og til kongens palass, som blandt annet besto av det flotte jaguartemplet. Mayaenes skapelseslegende begynner med "the big bang" som skjedde på ryggen av en kjempeskillpadde da universet ble skapt. Det ble skapt to typer mennesker, noen gode og noen som ikke var fullt så gode, de som ikke var fullt så gode ble til brølaper, så brølaper er vel ikke av de helligste dyrene til mayaene i motsettning til jaguaren, krokkodillen og slangen. Maya kalenderen består av to deler, den ene er med klokken og den andre er mot klokken og har 13 måneder. Som mange vet slutter mayakalenderen i 2012, og det er fordi mayaene viste at det er syklusser på 26 000 i universet, og i 2012 er det en syklus på 26 000 år som avsluttes, og man må starte på 0 igjen da det ikke kan lages en kalender som går utover 2012. Man vet ikke om mayaene lagde en til kalender som begynner på år 0 (2012-13), da en spansk herfører tok med seg skriftene deres og brandt dem i Spania i den tro at han skulle få heder og ære.

Mayaene trodde de kunne komme i kontakt med åndene gjennom intens smerte, så de hadde sermonier og ritualer hvor de tok f.eks. den knivskape pigg til skater og rokker og pircet gjennom brystvorter, penis, tunge og andre steder. De trodde også på gjennfødelse, slik at de som var født i en lavere kaste av samfunnet ville bli født inn i en bedre og omvendt. Handikapede barn ble sett på som en gave siden de ville bli gjennfødt som elite i neste runde. Dette var såpass brutal tro, at hvis kongen ikke fikk ett handikappet barn, ville han velge ett av barna fra flokken sin å skade tilstrekkelig til å bli handikappet. De festet noe ved neseroten for å få barnet til å skjele, og så formet de hodet flatt ved hjelp av treflater som de bandt til hodet deres. Mayaene gjorde også hjernekirurgi, det finnes bevis på at de har åpnet skallen til pasienter, og at den har helet igjen. Dvs at vedkommede har overlevd kirurgien, men om de var "vel bevart" etterpå er det ingen som vet. Skjønnhetsidealet var slik at det påstås at for å gjøre ansiktet smalere fjernet de litt av skallen framme i pannen og klemte sammen aniktet slik at det grodde sammen på den måten. Skjønnhetsideal var øreringer (uten øreringer, så ute!) og hodekledning som var jaguar, krokodille eller slange inspirert. Jeg er glad jeg ikke ((evt.) husker at jeg) levde på den tiden!!












Denne Pyramiden i Lamanai viser ett tydelig Jaguaransikt. Hullene du ser er øyne, ører nese og munn. Pyramiden sett på avstand på de to andre bildene.









Den første Pyramiden vi kom til. På Pyramiden er det skjært ut ansikter med tykke lepper og bred nese, de ligner ansiktene til afrikanere. Man finner disse karakteristiske trekkene på mye av Olmeckunst.