Leon

Inne i Basilica de la Asuncion, vokter av Nica (Nicaraguansk) kultur. Her inne, under en trist løve er graven til Nicaraguas store poet og Leons sønn Ruben Dario (over).

Nydelig Leon! Den første virkelige byen jeg har vært i på en stund. "Drop Dead Gorgeous" på en utslitt, "smuldrende" slags måte, med sine fabelaktige kunstsamlinger, vakre kirker, kosmopolitiske restauranter og fantastiske uteliv. Opprinnelig var Leon plassert på bakkene av vulkanen Momotombo, og fra hva jeg forstår har de spanske conquistadorene begått noen av sine grusommste utskeielser i gamle Leon, så når den mektige vulkanen reduserte det opprinnelige Leon til grus og sand i 1610, var selv conquistadorene, som bodde andre steder, overbevist om at det som skjedde var guddommelig straff. Byen var dømt fra starten, med sine uvanlig grusome og pengene-sultene tyranner som styrte, deres offentlig underholdning inkluderte halshugginger og villhunder som ble sendt for å fange innfødte ved den sentrale plaza, sentrum av byen. Etter en rekke jordskjelv mellom 1580 og 1608, og til slutt utbruddet fra Momotombo i 1610 flyktet spanjolene, med alt hva de kunne, for å bygge opp byen igjen, hvor det er i dag, stein på stein, og helgen for helgen, ved siden av urbefolkningens hovedstad Subtavia. Den gamle byen ble glemt og var begravet i 300 år, og i dag er en turistattraksjon og et UNESCO World Heritage Site. Jeg dro ikke dit for å se det, er det ikke mye å se (1 m. med murer). En diktator, Anastasio Somoza Garcia ble myrdet i Leon av poeten Rigoberto Lopez i 1956, noe den herskende familien aldri glemte. Da revolusjonen kom fikk familien sin hevn over Leon for drapet, med et hagl av kuler og bomber som fortsatt skjemmer byen. Et bra Hostel å bo i Leon er Bigfoot Hostel som har Pure Earth Cafe http://www.bigfootnicaragua.com/pureearth.html

med herlig vegetarisk mat. All maten er vegetarmat med bruk av organisk dyrket grønnsaker, og de har pizza kvelder på onsdager og søndager. De har super velsmakende bagels, og du kan få en stor kopp med utmerket cappucchino og fruktjuicer. Bigfoot er koblet til Green Pathways et reisebyrå som fremmer bærekraftig turisme.
http://www.sustainabletrip.org/profile/greenpathways. Bigfoots største attraksjonen blant reisende er vulcano boarding http://www.youtube.com/watch?v=UP3_UMAvyHQ

og mange mennesker kommer til Leon bare for å skli ned skråningen av Cerro Negro. Såvidt jeg vet det er den eneste vulkanen i verden det er mulig å skli ned. Det er mye arbeid å få opp et tung bord av tre, og deretter, kledd i en oransje beskyttelsesdrakt og briller sklir du ned. Det tar et par sekunder, når du er tilbake på Bigfoot blir du belønnet med 2 hjemmelagde mojitos (de er gode forresten), og hvis du bryter rekorden får du 5. For øyeblikket er det en israelsk jente har rekorden, 87 km. pr. t., og en gutt fra England har mennenes rekord; 88 km. pr. time nedover skråningen. Se etter tilbudene på Bigfooot. Den andre dagen i Leon gikk jeg til museet for legender og historie sammen med Amanda og Camilio, det var det mest skremmende og forstyrrende jeg har sett. Det var full skummle, dårlig lagde figurer. I ett rom er det historie om tortur, på barn, kvinner og menn, under revolusjonen. Og de andre rommene er bare full av store dukker eller figurer. Dessverre hadde jeg ikke med meg kamera, men sjekk ut denne nettsiden http://www.chickybus.com/2011/04/trippy-travel-photos-5-10/

og du vil få en ide om hvordan det er der. Museet var et fengsel før det ble til dette rare museet.

En vakker kirke ved sentrum av Leon.

Det er regntid og de tropiske regnstormene bringer med seg mengder med vann. Her kunne vi dusje rett utenfor Bigfoot!

Inne i Katedralen, den med Ruben Darios grav.

Katedralen sett fra utsiden, den er lokalisert på "Plaza Central" i Leon. Denne katedralen er Amerikas største og det var meningen at den skulle stå i Lima, Peru siden Lima var en mye viktigere by for Spania. Arkitekten Diego Jose de Porres Esquivel, Kaptein General i Guatemala (som også har designet andre store og berømte kirker i Amerika) gjorde ett behendig bytte og bygged katedralen til Lima her i Leon, mens den mer beskjedne kirken som skulle havne her i Leon ble bygget i Lima.

Oppholdet hos Dona Lucia og Don Rogelio

Hesten "min" Torden.

Dagen etter plukket Nelson meg opp 08:30, etter at jeg hadde hatt en god, og veldig tung frokost med Rosario og Dennis (sønnen). Nelson hadde tatt med seg 2 hester, og jeg skulle ri en lysegraa hingst kalt Thunder til den neste familien i El Sontule i zona alta (høylandet) av Miraflor. Jeg hadde spurt på forhånd om å bo hos vertsfamilien til Dona Lucia og Don Rogelio grunn av Lucias kunnskap om urte medisiner. Vi red gjennom fantastisk natur, og snart klatret vi opp sandveien hvor jeg hadde en utrolig oversikt over de praktfulle fjellene, åsene og dalene mellom dem. Alt det skinte av ulike nyanser av grønt. Landskapet forandret seg mye, fra store åpne gressletter dottet med store steiner, som syntes å ha blitt kastet rundt av en sint barn, og store akasiatre med sine vakre kroner. Det var også andre typer trær overgrodd av bromelia, orkideer og og en type mose de kaller "gammel manns skjegg", de hadde ett spøkelsesaktig, men verdig utseende. Landskapet endret seg igjen til tett skog, og vi måtte komme oss over en elv som hadde vokst enormt fra det kraftige regnskyllet dagen før. Vann kom raskt brusende nedover lia, og dekket et godt stykke av veien. Jeg ledet hesten ut i vannet, og han krysset så lett, til tross for den sterke strømmen, på den andre siden galopperte vi et kort stykke før vi igjen klatre opp en bakke. Vi tok av fra hoved "veien" hvor bussen kjemper seg opp og ned sandveien en eller to ganger om dagen, avhengig av hvor mye vei som er igjen, noen ganger kommer ikke bussen engang, for å ri opp til en magisk skog av store trær, alle dekket i mose og parasittiske planter som bromelia, kveler fiken og orkideer. Jeg måtte kommentere at det var som å ri gjennom en Harry Potter skog. Vi klatret opp med hestene gjennom den magiske skogen mens vi lyttet etter spøkelser, nisser, alver og tapte sjeler. Skogen har sin anndel av legender og historier. Da krigen begynte å tvinge folk i dekning, kom noen familier og gjemmte seg i huler og i skogen. Bortsett fra noen samtaler var alt stille, og jeg ble lei meg da vi kom ned til Lucias og Rogelios hus, jeg ville ikke at turen skulle ta slutt. Nelson forlot meg i Dona Lucias omsorg slik at jeg kunne spise og hvile litt før Lucia tok meg til hagene hennes for å vise meg sine økologiske grønnsaker og urter. Vi tok i noen få grønnsaker og ganske mange urter for å lage tee. Lucia forklarte meg hvordan hun lager ost (de lager en veldig salt ost her i Nacaragua) og hvordan hun lager maismel. Vi kokte middag sammen over steinovn og hadde en hyggelig samtale. Lucia og Rogelio har 20 kuer, mange kyllinger og høner løper rundt, 3 griser, 2 hunder og en katt. De får sitt vann fra en brønn med pumpe i nærheten av huset. Hele samfunnet kommer til denne brønnen for å få vann. De dyrker organiske bønner, kaffe og mais til å selge, og har sine små grønnsaks og urtehager.

Dagen etter ble jeg plukket opp av Uriel, en hyggelig ung mann for å gå til La Perla hvor jeg skulle bo i en Posada (gjestgiveri). Jeg trenger ikke å si at 2 times gange var like vakker som turen dagen før! Etter å ha utforsket La Perla tok jeg tidlig bussen ut dagen etter. Den bussturenok meg gjennom utrolig landskap i stadig den overaskende Segovia regionen. Anbefalte eventyr

Bildene taler for seg selv.

Magisk skog.

Her har en liten lagune blitt stor etter mye reng.

Latriner i Miraflor; Jeg tenker ofte at jeg burde ta bilder av alle doene jeg bruker siden jeg ser mye rart, og noen ganger traumatiserende do. Dette er ett moderne utedo med pissoar for menn med en slange som leder til maisaakeren. Doen skiller mellom urin og fast masse. Urinen blir ledet ut til aakeren og brukt som gjoedsel.

Kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter

Kumi ringte mandag kveld til Lencho litt betuttet fordi to stykker som hadde meldt seg på kurset hennes i kultivering av mat - og medisinplanter uten å bruke kjemikalier hadde trukket seg. Klokken var 10 på kvelden, og plutselig fikk jeg en sjanse til å ta kurset hennes gratis. Jeg hadde faktisk tenkt på å ta det, men jeg viste ikke pris og hvor lang tid det tar. Det kurset jeg var på var ett 4 dagers intensivkurs, som var nok tid til å lære kjempemye. Neste morgen kl. 7:00 sto jeg og Seferino opp for å ta bussen til Antigua hvor en mann som heter Francisco skulle plukke oss opp i en pick-up. Vi møtte to menn på det avtalte stedet som også skulle på kurset, Don Fidel på 75 år og Bonafacio. Anastasio var der med datteren sin Claudia. Han fortalte at han sluttet å bruke pestisider på grønnsakene han dyrket fordi barna hans ble syke. Han fortalte at etter at han sluttet å bruke pestisider for 8 år siden har ingen i den store familien hans behøvd å gå til doktoren. Han hadde 17 barn, men to av dem døde mysteriøst. Da vi kom frem fikk vi en omvisning på Santa Barbara Rancho og en innføring i hvordan de produserte kaffe og hvordan de bruker avfallet som kompost. Så fikk vi se sengene de planter grønnsaker og urter, de er lagt på ulikt nivå, som terasser slik som Maya gjorde det. Under; Kumis hage.

Grunnen til at hagen er annlagt slik er at når det regner minsker farten på vannet slik at det ikke tar med seg den fruktbare jorden. Vi lærte "dobble spadetak", hvordan vi skulle grave 60 cm. ned i jorden på grunn av dybden de forskjellige grønnsakene vokser. Vi veltet jorden ved hjelp av spade og bruke etterpå en gaffel for å løsne laget under, i hver renne puttet vi kaffeavfall som var beriket med mikroorganismer som jobber for å tilføre jorden carbon og nitrat. Etter å ha spadd opp jorden, i team på 3 personer, jeg var med Don Fidel og Claudia, lærte vi å lage kompost med aerobiske mikroorganismer. Vi løsnet jorden, samlet grønnt materiale og tørrt materiale og brukte organisk avfall og jord som vi la lag på lag. Under er komposthaugen vår.


Blomster på stedet. Hagen til Kumi er omgitt av blomster, blomster fungerer som feller som stopper insekter fra å komme inn til grønnsakene.

Maskin som vasker kaffebønnene som UNEX (selskapet Kumi jobber for) mottar til produksjon av ferdig kaffe.

Etter vasking havner bønnene her.

Maskin som klassifiserer bønnene til første, andre og tredje klasse kvalitet på kaffen.


Barnehjem for plantene. Her er hvor de er tatt vare på først. Vi lærte hvordan vi skulle plante frø ett for ett med hendene i disse kassene den andre dagen på kurset. Senere andre dagen lærte vi hvordan vi skulle transpaltere de små plantene til sengene. Vi lærte å bruke grener med forskjellig lengde og måle hvor langt vi plantet hver plante fra hverandre. Ulike grønnsaker trenger forskjellig plass, og vi lærte hvor mye plass de trengte hver og en for å få nok luft mellom seg mens de vokste. Vi satte ikke grønnsakene på rad slik som de gjør i moderne landbruk, vi lærte å sette dem i sekstanter som gjør at man kan få en like stor avling på halve plassen av det som vi hadde måttet bruke hvis vi plantet grønnsaken på rader. Metoden kalles biointensitiv; stor avling på liten plass, uten bruk av giftige kjemikalier. Frø plantet med hendene med Kumis metode er sådd med kjærlighet :)

Kumi med Don Fidel med hatt, Anastasio i rosa og to jenter (nr. 2 under) som dyrker organisk og som har en hage med terasser som er i harmoni med terrenget, de dyrker bl.a. kaffe og en rekke grønnsaker og har frukttrær. Jeg er ganske fasinert over at disse to jentene som knapt har gått på skole har en større bevissthet om maten vi spiser enn mennekser i Norge. Det er litt mer arbeid å dyrke organisk, biointensivt, men vi lærte hvordan vi skulle spare kreftene. Kumis metode sparer verden for ett enormt forbruk av petrolium og for utslipp av avfallsgasser. Sparer naturen for gift og kontinimasjon av vassdrag. Sparer verdens vannforsyning og forbruk av kjøtt, og sparer skog fordi biointensiv dyrking betyr mye avling på liten plass. Kumi snakket om verdens kjøttforbruk, hvordan en ku trenger stor plass for å brødfø seg, men kun gir en familie mat for en uke. Under kan du se hvor mange store salater som går i en liten seng.




Under; Kumi som forklarer kaffeprosesse på stedet. Hun er en person som ikke bare snakker om å forandre verden, hun GJØR det, men ved å respektere måten andre mennesker lever på. Hun kritiserer ingen, hun forteller heller ingen at de bør leve på en annen måte eller hvordan noen bør gjøre det. Hun tjener nesten ikke noe på arbeidet sitt med UNEX, gjør alt selv, hun er ingeniør, men spar like mye i jorden som bøndene i Guatemala. Hun gjør alt arbeidet som andre gjør. UNEX er ett selskap som heller ikke tjener mye eller har mye penger. De gir heller kurs med mat og seng gratis til bøndene i Guatemala som skjønner faren ved å bruke gift i dyrkingen av matplanter. I Norge er vi så priviligerte at vi sitter og forandrer verden ved meditasjon og pusteteknikker for å sende lys og kjærlighet og gode vibber ut i verden. Vi vet ikke så mye om hva som egentlig foregår ute i verden, og gjør ikke så mye i praksis for å forandre verden. Det er sant at man må hjelpe seg selv først, før vi kan hjelpe andre, men vi kan ikke hjelpe oss selv så mye hvis vi ikke har helse og krefter. Kumi hadde en fin jobb på universitetet i Tokyo som foreleser, men har valgt å komme tilbake til Guatemala og jobbe med dette prosjektet fordi hun liker å grave i jorden i stedet for å være en ingeniør som kun har lest seg til sine kunnskaper. Hun bor midt i Guatemala City (Guate) i den farligste delen av byen. Hun kjører en stor pick-up med ugjennomsiktige vinduer slik at ingen kan se at det er en kvinne som kjører. Hun sier at så lenge man er "streetsmart" i Guate så skjer det ingenting, så hun er ikke redd for å bo der. Hun dyrker planter i leiligheten sin og er ganske selvforsynt. Jobben gir henne mulighet til å reise i hele Sentralamerika, så hun reiser til El Salvador, Nicaragua, Costa Rica, Honduras og Mexico. Hun har folk fra hele verden som tar dette kurset, men jeg er den første fra Norge :D Ellers er det veldig mange asiater, franskmenn, sveitsere og tyskere sammen med folk fra USA som kommer. Sjefen hennes var godt fornøyd med å ha en norsk kvinne sammen med bøndene fra Guatemala. Jeg fortalte han en vits: en Noruega todos dormimos con puta (i Norge sover alle med puta (på spansk er puta hore). Han så på meg og sa at vi er heldige. Så forklarte jeg h, va puta er på norsk på min dialekt (pute), alle i Guatemala liker den vitsen.

Mer om Kumi og UNEX kommer.