Stearinlys i mørke huler og naturlige svømmebasseng

Min 3. dag i Lanquin dro jeg på en tur til en annen flaggermushule og for å se Semuc Champey, som du ser reiste vi i stil (bildet under). Vi måtte stå i en truck, 12 personer i hver bil i nesten 1 time til Chemuc Champey. Veien er smal og ganske skummel, med bratte nedoverbakker og oppoverbakker. Dagen før hadde det regnet så mye at truckene hadde ikke klart å klatre, så alle måtte hoppe ut og dytte. Heldigvis var det sol den dagen jeg dro. Disse truckene er stedets taxi /buss. Den eneste måten å komme seg rundt på. Forsikre deg om at sjåføren er edru!

Den første stoppen var før vi krysset en bru, en liten gåtur inn i skogen, og vi kom til kontoret til Cueva Las Marias K`an-Ba, hvor ett skilt lover en tur inn i hulen full av mystikk, spenning og adrenalinkick. På ett annet skilt blir du opplyst om at du entrer hulen under eget ansvar og risiko, og at guider som tilhører Q`ekchi stammen (en gren av Maya) har lang erfaring og kan leies på stedet. Man kan ikke gå inn i hulen uten guide, man vil gå seg bort, drukne eller falle! Før vi gikk inn i hulen svingte vi oss i en huske over elven, og hoppet av den når guiden ropte "hopp!" Alle fikk samme innstruksjon; hopp når du hører ordet "hopp"! Det var bare å hoppe og ikke tenke på hva som ville skje hvis man IKKE hopper i rette øyeblikk. Noen av guttene var dristige og klarte saltomotaler og viste seg frem. De fleste av oss jenter hylte, og mer datt ned i vannet enn hoppet, det skumleste med hele prosedyren er å gå til husken. Etter det kan man ikke tenke mer, men må bare hoppe, vannet var deilig forfriskende. Igjen er jeg lei for at jeg ikke har vanntett kamera eller "drybag"! Skjønt en "drybag" (tørrpose) ville egentlig ikke hjulpet, jeg hadde sikkert kommet til å få vann på kamera mitt uansett. Den hulen vi skulle inn i er nemmelig en underjordisk elv. Da tiden var kommet for å entre hulen klatret vi ett stykke opp til inngangen og måtte vasse inn i midjedypt vann. Guiden spurte om noen har klaustrolofobi eller har lett for panikk, hvis de har det så er det best å snu. Jeg spurte hvor små rom vi kom til å gå inn i, og da han sa at det var omentrent den størrelsen som det kammeret vi var i, var det greit. Je har vært i huler i Belize hvor det er så vidt at jeg har klart å skvise meg gjennom åpninger. Guiden, som heter Elvis, spurte så om vi ville ha vokslys eller gå med hodelampe, og erklærte at vokslys er mer romantisk. Det var bare ett par stykker som hadde hodelamper, selv tok jeg ett vokslys. Elvis lånte en lampe og lyste opp i taket, det var dekket av pels; flaggermus! Og de laget skvikelyder i protest mot lyset. Det er ganske synd, men en del av disse hulene blir så turistiske at flaggermusene mister hjemmet sitt fordi de blir forstyrret hele tiden. Etter en noen famlende skritt i mørket måtte vi svømme, det vil si, for min del, paddle patetisk med en arm mens jeg holdt vokslyset tørt, med den ene foten forran meg slik at jeg ikke skulle treffe overasnkende på en stein og flærre av meg huden. Etter svømmeturen vasset vi igjen, Elvis og en assistent klatret som edderkopper på den glatte huleveggen fram og tilbake for å sette vokslys på de farligste stedene. Så måtte vi gjennom en trang gang, vasse opp til brystet i vann og komme oss opp på en kant hvor det var satt opp en stige! Så skulle vi da klatre opp en jernstige med vokslys i den ene hånden, det var litt glatt, men den værste delen var den bratte delen av berget når vi kom opp hvor en annen stige lå oppover slik at det ikke gikk ann å sette føttene ordentlig inni uten å risikere å klemme foten. Jeg klemte fingeren mellom stigen og fjellet, men ikke så ille heldigvis. Elvis sto øverst og hjalp oss ta tak i ett tau for ikke å falle ned, og så måtte vi klatre ned en stige på andre siden, hele tiden med kun vokslysene til å lyse opp. Så måtte vi svømme igjen, og heise oss opp på en annen undervannshylle uten å flærre av oss huden (det er derfor man EGENTLIG burde bruke våtdrakt eller klær i stedet for kun bikini). Så fikk vi valgmulighet; klatre opp ett tau i ett fossefall eller klatre opp en jernstige. Jeg var den andre som klatret opp tauet, jeg vet jeg er sterk i armene og for å være ærlig så det mye lettere ut enn stigen. Da jeg kom meg opp gikk vi videre inn i hulen i vann til midjen, hele tiden passe opp for skarpe steiner av granitt. Da vi kom inn til det innerste kammeret, så langt de tar turister viste Elvis oss hvordan vi skulle klatre opp på granittveggen og hoppe ned i den lille dammen mellom steinene. Der gikk grensen for meg. Selvsagt var det noen tøffe gutter som gjorde det, og heldigvis var det ingen som traff steiner. Det er 2 m. med vann, og grusbunn, så det skal egentlig max uflaks til for å skade seg, men jeg ville ikke hoppe derfra. Jeg må innrømme at det var øyeblikk da jeg følte litt mer skrekk enn spenning på denne ferden. Så skulle vi tilbake samme vei. Ved tauet valgte jeg igjen å komme meg ned igjen ved hjelp av tauet i stedet for jernstigen. Det var ganske lett egentlig på grunn av naturlige fotfester. Svømme med lys, og så en variant; i stedet for å klatre opp og ned stigene tok Elvis oss til en "ruchebane", egentlig ikke rushebane, men det så slik ut. Vannet som har rent over granitten i 1000er av år har glattet ut overflaten og laget en åpning. Elvis viste meg hvordan jeg skulle sette meg og plasere føttene og hvordan jeg skulle gi slipp og la meg falle ned. Jeg så på han med såpass mye skrekk i blikket, at han sa at hvis jeg ikke ville gjøre det, skulle han ta meg med og klatre stigene i stedet. På en eller anne måte var ikke stigene særlig forlokkende, så jeg satte meg ned slik Elvis viste meg, og da jeg var klar løsnet jeg føttene en etter en slik han viste meg. Han tok tak i armen min og sa: "Confia en mi!" (stol på meg) jeg stolte på han og datt ned i mørket ett sted, og ned i vann, der nede kjente jeg en sterk arm dra meg opp til vannoverflaten, og så var det hele over og jeg svømte over til hvor de to før meg var. Mannen som assisterte Elvis var allerede der nede og tok i mot oss, hadde vært greit å vite på forhånd! Mens jeg og to menn som var før meg ventet på alle de andre holdt jeg på å fryse ihjel. Det er veldig kaldt i hulen, så det kan være greit med både våtdrakt og livvest. Det var ikke så langt igjen til inngangen siden vi hadde tatt snarveien via "ruchebanen", det var deilig å komme ut i solen igjen. Jeg sjekket skadene mine; Ett lite hakk fra en skarp stein på en fingertupp, og litt rød på den fingertuppen jeg hadde klemt, ikke mye å skryte av.


Etter at vi hadde kommet ut av hulen var det tid for å hoppe fra en bro! Det var ikke måte på hvor mye vi skulle leke i vann. De fleste av mennene hoppet fra broen og ett par av jentene, men jeg sto over. Jeg har gjort nok slike gale ting i gale land, og nå er jeg litt mindre ivrig etter å frivillig risikere å bli grønnsak. Her også måtte man hoppe fra ett bestemt sted for ikke å treffe steiner, bunnen av elven er sand, men broen er VELDIG høy. Denne mannen sto så høyt opp han kunne og gjorde en baklengs saltomotale med perfekt landing i vannet. Han fortalte at han bor et sted der de hopper fra klipper....

Etter å ha hoppet fra broen gikk vi opp på ett utkikkspunkt over Semuc Champey. Bildene taler for seg selv, men de kan aldri yte stedet rettferdighet. Dette er ett av de vakreste steder på jord. Det du ser er naturlige basseng hvor vannet har forskjellige nyanser av blått og turkis. Fordi de har forskjellig størrelse er temperaturen forskjellig. Man kan begynne helt nederst og svømme over dammen. Klatre gjennom de små fossefallene mellom dammene til dammen over og fortsette, man gjør dette med en guide vanligvis. Klatreturen opp til dette utkikkspunktet var ett av de hardeste jeg noensinne har gjort, jeg tror det er på grunn av luftfuktighet, men også fordi det er vanskelig terreng å klatre i. Jeg var faktisk den 4. som kom opp, det var 3 gutter som kom seg opp først, så jeg fikk tatt bilder før resten av gruppen fylte opp utkikksposten.

Dammene zoomet inn.

Nede igjen ved den største dammen, vannet var forfriskende nedkjølende. For å komme ut i dammen måtte jeg hoppe... Det var ikke så lett å komme seg ut igjen. Dammen er ganske dyp, men midt i er det en diger granittstein som du kan stå og sitte på.

Mellom to av dammene; den største og en liten over, fantastisk blå farge.

Lengre opp kommer vannet ut av fjellet.

Steinformasjoner i vannet. Det er en del fisk her.

Stien opp til "mirador" starter her. Det står: "velkommen til skogsstien til ("utkikksposten") Mirador. Distansen er 1,2 km, tiden det tar er 1 t. og 15. min. (jeg brukte langt fra så lang tid, så jeg tror det er for de veldig sakte). Vanskelighetsgrad. Vanskelig. "

Etter å ha badet og kost oss i vannet, jeg fikk i meg noe mat som jeg hadde tatt med fra El Refugio; en god sandwich med egg, ost og grønnsaker, pluss vann og en pakke med kjekks, bar det hjem i igjen med stil. Våre to "taxier" kom og hentet oss og vi humpet hele veien tlbake med fantastisk utsikt over Guatemalas vakre, rullende åser. Jeg prøvde å ta bilder, men de ble litt "slurete". På kvelden fikk vi mexicansk buffet (som alltid begynner 19:30), jeg bestilte vegetarisk, med en tequilashot på kjøpet, så danset vi en stund, og de fleste var så skutte etter turen at jeg tror det ble en noenlunde tidlig kveld på de fleste.

Spanglish er også ett språk!

En liten ekstra "treat" på turen til Caracol er at vi stopper ved noen elvedammer for å ta ett forfriskende bad etter å ha strevd rundt i varmen rundt pyramider og templer. Se bilder nedenfor :)

Dette er skiltet i Belize for en fartsdump; en sovende politimann, det er også det "offisielle" navnet for fartsdump i landet ;)

Jeg har sagt at jeg skulle demonstrere at spanglish er ett språk! Her er "beviset"; Rio er det spanske ordet for "elv", og on pools er engelsk for "på dammer" (elv på dammer). Rio On Pools!

Rio On Pools, mange dammer som det er vidundelig å bade i!

Rio On Pools sett fra en "mirador" (utsiktspunkt)

Rio Frio Cave, ett annet spanglish navn, fra innsiden.

Rio Frio Cave inngangen fra innsiden. Mountain Pine Ridge er full av huler.

En Mayalegende på kjøpet; Mannen som solgte sjelen sin.

Det var en gang en bra mann, men en ulykkelig mann som bestemte seg for å selge sjelen sin til Kizín ("djevelen"). Da han fant Kizín likte Kizín veldig godt ideen om å få sjelen til en god mann, men mannen ba om å få 7 ønsker til gjenngjeld.

Det første ønsket var masse penger, så den 1. dagen hadde mannen lommene fulle av gull. Den 2. dagen ville han ha perfekt helse, og det fikk han. Den 3. dagen ville han ha masse mat, så han spiste så mye han bare orket, og litt mer. Den 4. dagen ønsket mannen at han hadde kvinner, så han var omringet av de vakreste kvinner. Den 5. dagen ville mannen vite hvordan det var å ha makt, så han levde som en konge. For den 6. dagen ønsket han at han kunne reise på ett øyeblikk hvor som helst. Så mannen besøkte 1000 steder. Da den 7. dagen kom og mannen skulle få sitt siste ønske kom Kizín til han og spurte; "nå, hva tenker du nå? Hva vil du ha som ett siste ønske?" Mannen svarte; "jeg vil bare tilfredstille et dumt innfall jeg har!" "Og hva er det?" spurte Kizín. "Fortell meg det og jeg skal oppfylle det!" Mannen svarte: "Jeg vil at DU skal vaske disse svarte bønnene til de blir hvite!" "Det er lett!" Sa Kizín, og han begynte å vaske alle de svarte bønnene. Kizín vasket og vasket men de ble aldri hvite. "Denne mannen har lurt meg", tenkte Kizín, "og jeg har mistet en sjel. For at dette aldri skal skje med meg igjen skal jeg skape hvite bønner, svarte bønner, gule bønner og røde bønner!"

En reise til underverden

Bildene snakker for seg selv! Det er bilder fra turen jeg gjorde fra Taxco i dag til Parque Nacional Grutas de Cacahuamilpa (Cacahuamilpa "huler" nasjonalpark), et hulesystem som er ett av de mest spektakulære naturlige fenomen i det sentrale Mexico. Fra Taxco er det lett å dra ned til busstasjonen (4 pesos med "combi", eller gå) og kjøpe en billett til "Las Grutas" for 27 pesos (går hvert 40ende min.). Det koster det samme om du tar en minivan eller bussen. Veien ned dit er spektakulær og VELDIG svingete. Blir du lett bilsyk er dette reisen du bør ta dine reisesyketabelletter, turen tar kontinuelig svingete 45 minutter, men du kan kose deg med utsikten! På turen dit fra Taxco sitt motsatt av sjåføren, på veien hjem sitt bak sjåføren for vakker natur! Det er lett å komme seg hjem igjen, bare vente på rutebussen ved veikryss (3-400 meter å gå), eller ta en minivan fra stedet.

For å tre inn i de katedrallignende kamrene i hulen må man kjøpe billett som koster 65 pesos, og vente på en turguide (dessverre, men det er sikkert for å holde folk i jobb!). Hvis gruppen ikke er så stor er det greit nok, turen tar 2 timer gjennom kammer som er opp til 82 meter høye 1,2 km. inn i fjellet. Det er stalagmitter og stalakitter som får deg til å gape. Mange av formasjonene er opplyst, og guiden forteller; "her er hodet til en løve, her er ett barn som kneler, en gorilla, julenissen og hodet til Dante!" Han leker av og til med lommelykten og fikk en formasjon til å se ut som ett par som danset f.eks. Veldig morsomt. Jeg opplevde det samme i ett spektakulært hulesystem i Brasil hvor lek med skygge og lys utgjorde en veldig stor del av turen, vi (turister på tur) var både vikinger i ett stort skip og balettdansere! Guiden gjør en god jobb, og på turen tilbake kan man gå gjennom hulene alene..... i mørket! BØ!

Fra Creel til Guedalajara

Turen med buss fra Creel var helt utrolig. Veien snodde seg nedover fjellsidene av Sierra Madre de Occidental, gjennom fantastisk nåletreskog, som når vi var nede gikk over i kaktus vegetasjon og små trær, til ørken. Sonora ørkenen som grenser til USA i nord, er en av de aller vakreste ørkener på jorden, den streker seg inn i Colorado og utgjør det som også kalles Coloradoørkenen. Jeg hadde plalagt først å stoppe en stund i Chihuahua og tilbringe mer tid sammen med Kim og Etienne som hadde en "flight" ut til Mexico City (DF), men jeg, Jens og Kenneth bestemte oss for å dra direkte til Guadelajara siden ett amerikans ektepar sa at det er ikke så mye å se og gjøre der. Men, det er en stor hule i nærheten som man kan ta turer til, med enorme krystaller. Hulen er vistnok en utenomjordisk og fantastisk opplevelse, men det er slik at magma kommer faktisk inn i den, så det er regler for hvem som får komme inn, da luften kan drepe en person på 10 minutter. Det er dessverre 3 måneder ventetid på å få lov å være med på en tur ned i den, og jeg har ikke tenkt å vente 3 måneder. Jeg bor nå på Hostel Guadelajara og de har stått på hodet for meg for å finne ett sted jeg kan ta klasser i pole dance. Og de hadde suksess, i morgen drar jeg til Av. Lopez med lokalbussen for å sjekke ut skolen. Jeg har vært her 2 dager nå. Bussen fra Chihuahua tok mer enn de 17 timene vi ble fortalt at det ville ta. Så det vil si at jeg, Jens og Kenneth reiste i over 20 timer (buss fra Creel til Chihuahua tok 4 timer og 30 min.), men det var verd det! Jeg er VELDIG TAKKNEMLIG for at jeg hadde med meg fra Norge min fleecejakke som jeg fikk sydd i La Paz, Bolivia, ullhansker med fleece inni, ullue, Bergans of Norway skalljakke og min Doite sovepose som jeg kjøpte i Chile for å campe i Torres del Paine, alt dette reddet meg fra å fryse ihjel i Nord- Mexico. Det er deilig å være her i Guadelajara, det er "kuldeperiode" her, men jeg er sikker på at det er 30 grader! Det er deilig, jeg sover natten igjennom uten å våkne av at jeg fryser, og det kun med ett laken over meg. Deilig!¨ I dag dro jeg og Kenneth til universitetet i Guadelajara ved å ta en Macrobus til "Mirador" hvor jeg også fikk sett en liten canyon som er 167 meter dyp. Det var vakrere enn jeg trodde! Har også gått rundt og sett på de fantastiske byggningene fra kolonitiden. Katedralen i sentrum er nydelig med farget glasskunst og ett digert orgel (som jeg har lyst til å høre). Mer om Guadelajara kommer, da jeg nok blir her noen dager til :)

Huler, Hval og fugler

Jeg annkom Gurrero Negro sent på kvelden, en borger av USA fortalte meg at det er ett fryktelig sted, det mest forferdelige han hadde vært på, men han skulle stoppe der å sove for å bryte av turen på vei tilbake til USA . Det eneste som finnes å gjøre her er å dra på tur å se hval og fuglekikking. I min LP så virket det som ett bra sted, så jeg ble litt missmodig av Steves (som han het) beskrivelse av stedet. Jeg tok inn på Motel Dunas (selv om jeg lette etter Motel Las Ballenas, men det var mørkt og jeg fant det ikke. Det viste seg faktisk at Dunas var en del billigere allikevel, med store rom, stor seng, og stort bad, så da så), som har Marios hvalsafarikontor ved siden av sitt kontor, så jeg sjekket inn på rommet før jeg gikk ned og snakket med han som satt på kontoret til Marios turer. Jeg booket meg en tur med en gang til kl. 8 om morgenen neste dag (i går den 29. januar), men ble sittende en stund å snakke med "selgeren" som viste meg masse bilder og fortalte meg masse om Carlifornsk Gråhval. Langs hele Baja er det nå hvalmigrasjon, men det er kun til Laguna Ojo de Libres at C Gråhval kommer inn for å parre seg, føde og bringe opp avkommet til de er gamle nok til å klare seg selv. Han fortalte at hver dag øker antallet hval i området, og at akkurat nå var det over 600 (han hadde ett mer nøyaktig tall men jeg husker det ikke, uansett er det nok blitt flere nå). Det er de lokale fiskere som tar turister med på sine store robåter for å se på hvalen, fordi mens hval er der, er det ikke lov til å fiske så mye i området. C. Gråhval begynner å komme i desember, og migrerer sørover igjen i mars. Allerede fra Yandara fikk jeg se fra stranden masse hval som kom veldig nært. De liker det varme vannet, som også gjør det mer næringsrikt og ett ideelt sted for å føde kalvene og få dem sterke nok til å klare seg selv. Det var bare to andre personer som skulle være med på turen, begge fra Mexico og begge menn, så vi fikk ett veldig privat show og masse plass i den store "robåten" til kaptein Jose. Vi så først sjøløver som solte seg på en menneskelagd ting ute i havet, og så satte vi kursen mot enden av lagunen. Det var veldig spennende å sitte midt ute i havet (slik føltes det) og vente på at de opp til 15 meter (og det finnes nok større eksemplarer) skulle dukke opp. Jeg kunne føle dem, selv om jeg ikke så dem, og følelsen var litt skremmende og uvirkelig fordi de er dyr med utrolig mye kraft og inteligens, og de har ett nærvær som er helt utrolig kraftfullt. Veldig fort begynte vi å se blåsehull over alt og kapteinen jaget etter med båten. Det var utrolig å se vannet rundt der hvalen nettopp hadde kommet opp, de etterlater seg en sti i vannet, og man kan se den digre skyggen under båten, eller i nærheten av båten. Det var etterhvert hval over alt.. man vet ikke hvor man skal se, men de beste opplevelsene (som jeg desverre ikke fikk bilde av, men som ville vært ett National Geographic bilde) var en hval som hoppet ikke langt fra båten og en annen hval som kom veldig høyt opp med hodet og overkropp like forran båten. Men egentlig er det bra at man får oppleve slike øyeblikk på den måten og ikke alt gjennom kameralinsen. Jeg har disse minnene i hodet mitt, mens alle de andre bildene, som jeg har sett flere 10-talls av allerede under oppholdet mitt på Yandara, har jeg nå fått mange bilder av. Man kan se på noen bilder at det er en stor hval og at en liten hval svømmer tett inntil, det er noen av de aller vakreste syn man kan se i naturen.

Da jeg og guttene (Antonio og Emilio) kom tilbake til Guerrero Negro etter 2 og en halv time ute i lagunen sammen med hvalene, kikket vi i en bok på kontoret til Marios hvalsafari, om hulemalerier i Baja (som jeg MÅ finne og kjøpe). De fortalte hvordan de hadde kjørt rundt i områder som er veldig ufremkommelige og langt fra mer siviliserte byer og landsbyer, for å se på hulemalerier og andre attraksjoner i Baja. De hadde kjørt gjennom fantastiske canyoner og kommet til små landsbyer langt ute i "ødemarken" og oppe i fjellene. De viste meg bilder i boken på hvilken huler de hadde fått sett på, og det er veldig mange huler i området med så vakre malerier (jeg så bilder i boken) at jeg finner de mye mer imponerende enn moderne kunst. Jeg må si at indianerene her, eller kanskje jeg skulle si gigantene som levde her, oppfant vakker abstrakt kunst FØR Picasso og resten av gjengen. De fleste maleriene er så høyt oppe på veggen at ingen normalt størrelse utgave av ett mer moderne menneske kunne ha laget dem, og det viste seg at Emilio (de jobber selv med turisme, og arrangerer hvalsafarier nede i Cabo (så nå vet jeg hvor jeg skal neste gang jeg kommer til Mexico)) kunne en del om historie i området, og fortalte at det er disse gigantene som var 3 meter høye som har malt dem, derfor kunne de nå såpass høyt opp på veggen. Noen av maleriene (som jeg igjen må si er HELT fantastiske, hadde jeg bare hatt masse penger og en bil....), viste ganske fantastiske menneskelignende figurer som så ut som astronauter. De har på seg en drakt og hjelm, og man kan se at enten er mange av dem kvinner, eller så skal det forestille at de har vinger. Hvis det er kvinner, så er det veldig mange kvinner som er avbildet i disse rare draktene. På en figur har drakten noe som ligner en slange eller tube (eller hale) som stikker ut fra drakten. Hulene er i fjellene, langt fra land, men har allikevel avbildet mange skapninger fra havet, slik som rokker, skater, hval og havskilpadder. Vi dro på en resturant hvor jeg spiste deilige hvitløksreker, som jeg ble påspandert, og så dro vi til fuglereservatet i nærheten av dette gudsforlatte stedet som jeg heldigvis skal forlate i dag (men jeg må si at bortsett fra fantastisk hvalsafari, har dette stedet ett kaffehus som ikke passer inn på ett sådant sted, med helt fantastisk god kaffe og mat, og med internettilgang slik at jeg kan nå sitte her, spise og drikke bra og skrive om mine opplevelser, stedet heter Caprichos Coffee house om du noensinne skulle forville deg hit! :)).