Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Møtet ved Copans ruiner

En vakker stele med mayaglyfer som er ett av de eldste kjente skriftsystemene i verden.


På lørdag besøkte jeg mayabyen her i Copan. Fra den vakre og fredelige lille byen Copan Ruinas er det bare en 15 min. gåtur på en vakker sti gjennom frodig, grønn natur, hvor du kan se fargerike fugler og store, fete larver. Ruinene ligger midt i den frodige, grønne dalen, og selv om det er varmt og fuktig er det nok av store trær som kan tilby noe skygge fra solen. Da jeg kom dit, kom jeg i rett tid til å se at noen slapp løs 5 vakre, store, røde papegøyer fra ett stort bur som de har blitt oppfostret i for å bli sluppet løs en dag. Det var ett fantastisk syn da de store, nydelige fuglene ble satt fri, flyvende ut som ett vell av rødt. De dro rett opp i toppene av de nærmeste trærne og "snakket" med hverandre. To av fuglene hadde dannet par og fløy sammen over hodene våre. Disse papegøyene kommer til å leve til de er 60 og holde sammen med den samme maken gjennom livet. Da jeg gikk inn i den arkeologiske sonen følte jeg igjen den velkjente spenningen i meg. De utskårne stelene er så vakkre. Bildene kan ikke yte dem rettferdighet i det hele tatt. De er av de best bevarte utskjæringer funnet på dette kontinentet. Her ble igjen min nysgjerrighet og sans for eventyr vekket opp igjen. Jeg følte meg i live og klar til å møte verdens igjen. Alle disse arkeologiske stedene gjør det for meg, det er nok det historiske suset! Jeg føler en dyp tilknytning til landet, fortid og mennesker, både fra fortid og nåtid. Og jeg føler jeg kan forstå deres syn på livet til en viss grad. De var omgitt av vakker natur, farlige dyr og fargerike fugler. Jeg tilbrakte timer på stedet. En grunn er fordi jeg møtte en ung mann fra Japan som var på samme shuttlebuss som meg, og så møtte jeg ham igjen ved ruinene. Vi begynte å snakke om Japan, japansk mat og min favoritt drikke; grønn te krem ​​frappucchino! Vi endte opp med å diskutere 911, mayaene og forskjellige kulturer, konspirasjon, makten til mediene og mye annet. Jeg spurte ham om hvordan det er i Japan for tiden, og han fortalte meg at det er vanskelig å vite, fordi mediene lyver mye. De holder mye informasjon fra det offentlige øyet, og også fra den internasjonale pressen. Jeg fortalte ham noen Mayalegender, historier og fakta, som han satte pris på, fordi jeg gjorde ruinene og menneskene som levde der mer levende for ham, sa han. Vi begynte å snakke om 2012. Siden jeg begynte å reise i Sentral Amerika, har jeg truffet mennesker som snakker om åndelighet og spiritualitet, gammel kunnskap, det forbudte, det ukjente. Personer som har en følelse eller vet at det finnes noe "annet". En annen bevissthet, andre dimensjoner, en annen kunnskap. At det finnes en sann kunnskap og at vi kan få tilgang til den hvis vi vil. Noe mer enn alt vi har blitt fortalt gjennom våre kulturer. Vi vet så lite fordi det allerde er bestemt for oss hva som er nyttig for oss å vite og ikke vite. Kunnskap om åndeverdenen eller helbredelse rynker folk på nesen av, og ler av. Når jeg møter en person som dette, som denne japanske mannen, som studerer medisin (og derfor er mer tilregnelig enn meg), som lyttet til hva jeg har å si, og som føler det, og svarer med den dype kunnskapen som er gravlagt dypt inne i oss alle, åpner kronchakra seg, og jeg sier ting som jeg har ingen anelse om hvor de kommer fra. Jeg bare vet at det er viktig. Denne typen kunnskap er vi for ofte villige til å kaste bort som tull, fordi vi ønsker å bli likt, vi ønsker å bli akseptert, og å gjøre det "rette". Og vi kan aldri snakke hva vi virkelig føler. Jeg bare vet at det er sannheten fra bunnen av min eksistens. Jeg pleide å tro at det ikke eksisterer en høyere sannhet, og at det er forskjellig for ulike mennesker og kulturer. Ja, hver og en av oss bærer hans eller hennes egen sannhet, og handle etter det kan aldri bli galt. Men det finnes også "høyere sannheter". Som folk i Norge vet nå etter den forferdelige hendelsene som fant sted. En høyere sannhet er Kjerlighet. Hat og hevn tilhører en annen kategori. Hat og hevn vil aldri bli en høyere sannhet, selv om det kan være sant for noen mennesker. Men hvordan kommer de til den konklusjonen? Ingen er født hatsk og hevngjerrig. Ingen er født sint eller en terrorist. Dette er noe en mann eller en kvinne lærer. Folk vil kanskje si at noe er galt i hodene deres når de dreper noen. Men hvem kan egentlig si hva som er normalt eller ikke når vi alle faktisk kan være et "offer" til den slags læring? Undskyldninger som at noen lider av mental sykdom, er ikke det en måte å skyve bort vårt ansvar å ta en god titt på hva vår kultur har blitt til? En kultur full av ensomme, frustrerte og medisinert mennesker. Gamle folk uten forsvarlig omsorg. Folk som går fra jobb, deretter hjem til TV som sender reklamer hvert 5 min. for å minne deg på at du er ingenting annet enn en forbruker, og verdien ligger i hvor mye du kjøper. I mellomtiden overbelaster vi planeten vår, og skaper tonnevis av giftig søppel. Ikke glem at de siste 10 årene har vi vært antatt å hate og frykte muslimer og islam etter 9 / 11. Vi har lært å frykte et lite ord; terrorisme. Jeg har hørt det gjentatt så mange ganger at jeg er lei av det. De vil aldri noensinne la oss glemme og leve et normalt liv. Terrorisme var / er brukt som en unnskyldning for så mange hevngjerrige tiltak mot visse grupper. Subtile ting, som å forby burka i noen land til bombing av ett av de fattigste landene i verden. Og nå tjener private Amercianske selskap tonnevis med penger ved gjenoppbygging. Hvis du ønsker å tjene penger i disse dager, bomb du et land og deretter gjenoppbygge det. Gjør verden et utrygt sted å være, og selg trygghet til folket. I tragedien som skjedde i Norge er det kanskje en stor sjanse til å gjøre en endring. Vi kan vise verden at vi er spesielle og rene. At vi kan svare med høyere sannheten om kjærlighet. Ta en god titt på oss selv og vår kultur og spørre hva kan vi gjøre for å lære folk kjærlighet og medfølelse i stedet for hat og frykt? Hvor stor rolle spiller media og myndigheter? Har jeg tid til en venn i nød, eller er jeg altfor redd for å møte behovene til andre og mine egne? Vi lever i en kultur hvor folk foretrekker å tilbringe tid med sine elektroniske leker, hvor menn og kvinner opptrer som fiender. Dette forårsaker mye stress og ensomhet. Små barn flytter frem og tilbake mellom deres mor og far som nomader, og altfor mange barn er diagnostisert ADHD og medisinert med speed. Denne japaneren viste seg å være en av de virkelig fantastiske mennesker jeg møter. Noen som jeg vet intuitivt og mentalt forstår hva jeg sier og hva jeg vet. Og jeg vet at det er håp for planeten. På tross av alle de forferdelige tingene som skjer, som hendelsene i Norge. Det er fantastiske mennesker der ute, som snakker sannheten. Som den franske mannen jeg møtte på Xela - Atitlan trekket, som de "rettroende" ville le av. Det viste seg at en fra USA hadde også noen uvanlige meninger, og vi utvekslet mye informasjon. Dette er folk som vandrer denne planeten med øynene åpne og uredde for å kjenne sannheten i seg selv. Og jeg vet det er disse menneskene som til slutt vil forene alle mennesker i verden, når vi alle gir slipp på frykt. Det er flere av disse menneskene i denne delen av verden. Kanskje fordi der det er mer lidelse og tragedie her og folk har ikke råd til å sove? Og jeg tror også det er fordi de er "Maya". Hvis ikke i ren blod, i alle fall i ånd og kunnskap. Hvorfor sier jeg det? Fordi alltid, om personen er en turist fra Japan, Belgia eller Frankrike, eller en innfødt, er det i nærheten av Maya jeg møter dem. Og meksikanerne har faktisk at sagt jeg er Maya. Og min Nauhal er magikeren, jaguar. På Mexicali Ozelotl (ozelot). Alle er symboler på det skjulte, magikeren leker med illusjoner. Møtet med Mishiko ved ruinene, og det å snakke med ham fikk meg til å innse at hvis jeg ikke hadde blitt ranet og ute av stand til å dra til Copan tidligere jeg ikke ville ha møtt ham, og til slutt fant vi ut at vi hadde sittet blant ruinene i flere timer, andre mennesker og den brennende sola var glemt. Bare for å snakke og snakke. Det var trist å si farvel da han dro til Utila på søndag. Og jeg kommer til La Ceiba i morgen for å ta ferge over dit.


I følge Popul Vuh, Maya bibelen, tok det gudene fire forsøk på å skape en skapning kraftig nok til å opprettholde verden. På første forsøk skapte gudene rådyr, maur, ulver og andre dyr, men når gudene oppfordret dyrene til å si navnene på gudene, gryntet og brølte de bare. Det andre forsøket lagde gudene et menneske ut av gjørme, men personen snakket uten kunnskap og forståelse. Han falt fra hverandre og ble oppløst tilbake til gjørme, erstattet av et menneske av kjøtt. Men mennesket var onde, og gudene bestemte seg for å utrydde dem med en stor flom. I det tredje forsøket spikket gudene ut en person ut av tre. De var bedre enn gjørmefolket, men ikke perfekt. De kunne snakke og gå, og fikk barn og befolket hele verden. Men gudene fant at de gikk rundt og sov og uten hensikt i det hele tatt. De hadde også glemt sin skaper så de ble ødelagt. De som overlevde ble forvandlet til aper i trærne over hele Mesoamerika. Gudene fikk endelig det rett når de oppdaget mais og laget menneskene til slutt av mais. Mayaene kaller seg barn av mais, og faktisk med den kunnskap om genetikk som vi har, har forskere funnet ut at genetisk sett er mais svært lik menneskets gener. Betyr at vi er beslektet med mais, mer beslektet med mais enn det meste annet. Og de Mayaene synes å ha visst dette! Eller gudene deres uansett, men det tok dem 4 ganger å finne det ut. Popul Vuh er en av de største religiøse tekster gjennom tidene og inneholder fasinerende historier og legender Mayaenes tro og skapelselegende.

Se engel;sk versjon for flere bilder.

Min 1. dag i Honduras

Fredag morgen sto jeg opp 03:30 å ta en shuttle buss til Copan Ruinas i Honduras. Det er en 6 timers kjøretur fra Antigua, men når grensen er krysset det er 15 min inne Honduras territorium i nord. Turen til Copan var ikke uten noen skremmende hendelser, vi nesten hadde en nestenulykke med en bybuss da vi kjørte gjennom Guatemala City i mørket. Alt jeg så var hundrevis av blinkende lys, og deretter to av dem som kom rett mot oss i stor fart. Føreren av shuttlebussen sto på bremsene, og jeg tror vi var bare noen få cm. fra å bli flatet ut av den store, tunge, røde bybussen. Bybussene i Guate (Guatemala City) er noen av de viktigste målene for gjenger av banditter som er ute etter noen raske penger. Jeg reiste med dem, da jeg ikke hadde penger eller noe annet å ta, til den Norske ambassaden og immigrasjonskontoret. Turen til Copan i Honduras gikk på noen av de farligst trafikkerte veier jeg noengang har sett. Og jeg har sett mye! Faren er antallet store, tunge lastebiler og busser som stuper nedover åssidene. Guatemala er bare åser og fjell, så vi klatrer opp og raser ned. Når åsene ruller uforstyrret av menneskelig bosetting er de grønnne og frodige, spesielt nå i regntiden. Uheldigvis har naturen her har mange arr, og det forårsaker mye menneskelig tragedie og lidelse

Hovedattraksjonen i Copan er det gamle Maya-området som mangler de massive pyramidene lenger nord, i Guatemala og Mexico, men har noen av verdens best bevarte utskårne steler. Innskripsjoner på disse stelene, og keramiske bevis viser at folk har bodd i Copan dalen fra 1400 f.Kr., men de må ha vært bosatt i dalen fra før den tid. På sitt rikeste kan Copan ha huset så mange som 20 000 mennesker. I dag var jeg og sjekket ut ruinene! Da spanjolene fant stedet i 1576 var det kun fem familier som bodde der. Og de hadde ingen anelse om historien til ruinene! Det kan få oss til å lure på om det folket som kalles Maya i dag virkelig er etterkommere av Maya. Saken er at alle stedene jeg har besøkt ble forlatt av befolkningen lenge før flåtene fra Spania kom. De fant ruiner som allerede var overtatt av jungelen over alt. Og jeg har hørt en teori om at de innfødte her i virkeligheten kom fra øyene i Karibia, at de var sekundære innvandrere. Jeg i har ikke tenkt å argumentere for noe av det nå, fordi jeg ikke er arkeolog. Men jeg vet at alle de stammene jeg har skrevet om i bloggene mine er fortsatt mysterier for de lærde som strides om hvor de kom fra og hvor de til slutt dro og hvorfor de etterlot disse fantastiske byggverkene.

Jeg er i Copan Ruinas by. Ett veldig, veldig varmt men vennlig lite sted hvor alle med eventyrlyst som liker å se ruiner, ri på hest (jeg skal prøve det!) rafte eller tube ned en elv, Bildene er på den engelske versjonen av bloggen, og jeg legge dem ut på Facebook. Den engelske versjonen er veldig fancy og higtec av en eller annen grunn og sammarbeider bedre med meg. Jeg tror bildene er for store til denne versjonen av bloggen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal modernisere denne bloggen..

Honduras - Ruinene i Copan

Siden mange har spurt meg om å skrive bloggen min på engelsk, benytter jeg anledningen til å gjøre det etter at jeg ble (brutalt) frarøvet min kjære Lenovo laptop, og er nå stuck med en spansktalende laptop. Noen ganger snakker den spanglish også, hvis jeg er heldig, men i utgangspunktet må jeg å lære å lese spansk med sine tekniske termer.

Filmen som er over er hvor jeg skal reise de neste par dagene, og jeg håper at denne turen vil hjelpe meg ut av min lille "krise" etter det som skjedde! Det er ikke at jeg ikke har det bra! Jeg har det veldig bra! Selv om tanken på å dra til Honduras synes farligere nå, fordi Honduras er et land som har sett en økning i vold gjennom 2009 / 2010, enn før, når hele verden var mitt trygge Disneyland, hvis man kan bruke denne typen uttrykk . Noen eksistensielle spørsmåldukket opp, og jeg tror det eneste som holder meg på denne siden av kloden er stahet. Men jeg vet at jeg vil ønske å komme tilbake til Latin-Amerika når jeg forlater her en dag. Så farlig og så vakkert, disse to uttrykkene går hånd i hånd de fleste steder jeg har vært på denne planeten, og jeg antar jeg at jeg, motvillig eller ikke, er tiltrukket av eventyret.

Jeg vil komme tilbake med bilder og info om Honduras og Copan. Bilder, hvis jeg finner ut hvordan mitt spanglish snakkende kamera fungerer. Den har også en touch-screen! Det hørtes så hip ut at jeg måtte ha det. Det er billig likevel, og blir nødt til å gjøre nytten resten av reiser min. Republikken Honduras er sør for Guatemala, og grenser til El Salvador i vest, og Nicaragua i sør. Før spanjolene kom i 1524 var det hjem for mange innfødte stammer, blant annet Maya. De viktigste interessene spanjolene hadde var sølvgruvedrift, og de innfødte ble brukt til å gjøre jobben. De innfødte døde av sykdom brakt fra Europa, så slaver ble fraktet fra Afrika for å erstatte dem. Etterkommere av slaver danner nå Garifuna kulturen langs den Carribiske kyst, med eget konstruert språk, mat og fargerike klær og festivaler. Som alle land i Latin-Amerika har Honduras hatt mye problemer. En av årsakene til vold og fattigdom er at det ble gjort til en av USA bananstater i det 20. århundre, med liten økonomisk vekst for Honduras, men med amerikanske frukt selskaper som kontrollerer betydelig land og infrastrukturen i nord. I tillegg har orkan Fifi 1974 og Mitch i 1998 både forårsaket ødeleggelser i landet. Spesielt Mitch som forårsaket 50 år med fremgang for å snu, ifølge presidenten Carlos Roberto Flores, med sin massive og omfattende ødeleggelse av nesten alle broer og sekundære veier, 70% av alle avlinger og 33 000 hus. 5 000 mennesker ble drept.

Mer om Honduras neste blogg.