Fredag morgen sto jeg opp 03:30 å ta en shuttle buss til Copan Ruinas i Honduras. Det er en 6 timers kjøretur fra Antigua, men når grensen er krysset det er 15 min inne Honduras territorium i nord. Turen til Copan var ikke uten noen skremmende hendelser, vi nesten hadde en nestenulykke med en bybuss da vi kjørte gjennom Guatemala City i mørket. Alt jeg så var hundrevis av blinkende lys, og deretter to av dem som kom rett mot oss i stor fart. Føreren av shuttlebussen sto på bremsene, og jeg tror vi var bare noen få cm. fra å bli flatet ut av den store, tunge, røde bybussen. Bybussene i Guate (Guatemala City) er noen av de viktigste målene for gjenger av banditter som er ute etter noen raske penger. Jeg reiste med dem, da jeg ikke hadde penger eller noe annet å ta, til den Norske ambassaden og immigrasjonskontoret. Turen til Copan i Honduras gikk på noen av de farligst trafikkerte veier jeg noengang har sett. Og jeg har sett mye! Faren er antallet store, tunge lastebiler og busser som stuper nedover åssidene. Guatemala er bare åser og fjell, så vi klatrer opp og raser ned. Når åsene ruller uforstyrret av menneskelig bosetting er de grønnne og frodige, spesielt nå i regntiden. Uheldigvis har naturen her har mange arr, og det forårsaker mye menneskelig tragedie og lidelse
Hovedattraksjonen i Copan er det gamle Maya-området som mangler de massive pyramidene lenger nord, i Guatemala og Mexico, men har noen av verdens best bevarte utskårne steler. Innskripsjoner på disse stelene, og keramiske bevis viser at folk har bodd i Copan dalen fra 1400 f.Kr., men de må ha vært bosatt i dalen fra før den tid. På sitt rikeste kan Copan ha huset så mange som 20 000 mennesker. I dag var jeg og sjekket ut ruinene! Da spanjolene fant stedet i 1576 var det kun fem familier som bodde der. Og de hadde ingen anelse om historien til ruinene! Det kan få oss til å lure på om det folket som kalles Maya i dag virkelig er etterkommere av Maya. Saken er at alle stedene jeg har besøkt ble forlatt av befolkningen lenge før flåtene fra Spania kom. De fant ruiner som allerede var overtatt av jungelen over alt. Og jeg har hørt en teori om at de innfødte her i virkeligheten kom fra øyene i Karibia, at de var sekundære innvandrere. Jeg i har ikke tenkt å argumentere for noe av det nå, fordi jeg ikke er arkeolog. Men jeg vet at alle de stammene jeg har skrevet om i bloggene mine er fortsatt mysterier for de lærde som strides om hvor de kom fra og hvor de til slutt dro og hvorfor de etterlot disse fantastiske byggverkene.
Jeg er i Copan Ruinas by. Ett veldig, veldig varmt men vennlig lite sted hvor alle med eventyrlyst som liker å se ruiner, ri på hest (jeg skal prøve det!) rafte eller tube ned en elv, Bildene er på den engelske versjonen av bloggen, og jeg legge dem ut på Facebook. Den engelske versjonen er veldig fancy og higtec av en eller annen grunn og sammarbeider bedre med meg. Jeg tror bildene er for store til denne versjonen av bloggen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal modernisere denne bloggen..
Viser innlegg med etiketten eventyrlyst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten eventyrlyst. Vis alle innlegg
fredag 22. juli 2011
fredag 6. mai 2011
I fyr og flamme
Forrige fredag gikk jeg rundt i Antigua for å se meg om og ta masse bilder da jeg snubblet over en plakat som sa; kommende aktiviteter - Onsdag 4. mai 2011 overnattingstur til vulkanen Acatenango for å se aktive Volcán de Fuego (3 763 m.). Jeg hadde hørt om folk som klatret Pacaya på en dagstur, en lett ekspedisjon som tar 3 timer opp og ned. Jeg hadde ikke hørt om turer til Acatenango. Nyskjerrighet og eventyrlyst tok over så jeg gikk inn med drømmer om å klatre en høy vulkan. Acatenengo er 3 976 m. høy og har vært "død" en stund, men fra denne vulkanen som er den 2. høyeste i Guatemala (de teller ikke med Tacaná på 4 093 m. i vest som ligger så å si i Mexico), kan man observere Fuego fra trygg avstand, så lenge Fuego er snill vel og merke. Tajumulco er den høyeste vulkanen i Guatemala på 4 220 m. og ligger nordvest for Atitlan. Det er hele 32 vulkaner i dette landet, og Fuego er kjent for å være veldig aktiv, men har ikke hadd ett alvorlig utbrudd siden 1975 da den etter en voldsom eksplosjon etterlot meterhøy aske i de nærmeste landsbyene. Uansett, jeg hadde valset inn og begynte å spørre om turen, hva jeg behøvde og hvor vanskelig det var. En som heter Kevin innformerte meg om at det er kun de 2 første timene av turen opp som er veldig vanskelig. Han spurte om jeg var i god form, og da ble jeg litt betenkt om jeg burde gjøre det. Men jeg er nå så sta og skal gjøre alt, selv om det er alt for vanskelig for meg, så VIPS! Jeg var påmeldt. Prisen er 710 Q (kurs nå er 7,0144) fordi vi også må ha med to politimenn. Området er kjent for å være tilholdsted for "bandidos". Jeg stolte på at det ikke var så vanskelig, og lot meg ikke skremme av at mengden med vann kom til å tynge meg ned eller at det kom til å bli kaldt. Ikke engang bandidos kunne komme mellom meg og vulkanen! Jeg hadde ingen innvendinger mot ekspedisjonen før det var for sent, og da kunne jeg ikke snu på grunn av bandidos! Jeg dro til Lenchos hus (en venn fra El Mirador trekket) for å være der til tirsdag. Tirsdag møtte gruppen med guiden Austin kl. 17:00 på ettermidagen. De andre i gruppen var Laura, Matthew og Andrew fra USA og Ryan fra Canada, bare 5 stykker. Vi fikk utdelt en tykk dunjakke hver, sovepose, fleecejakke, lue, en kopp hver og fleecebukse for å sove i. Vi fikk beskjed om at hvis vi hadde noe annet fleece så var det fint å ta med dette. Det var mulig vi måtte ha 7 lag med klær, og en overtrekksjakke ville også komme godt med i tilfelle regn. Jeg var glad jeg ikke hadde fått sjansen til å sende min Bergans of Norway jakke, eller Kari Traa ullundertøy som jeg har med meg, til Norge enda. Jeg kjøpte 3 2 liters flasker med vann, det kom til å bli veldig tungt sammen med utstyret jeg hadde. I tillegg måtte vi bære en del av teltet. Morgenen etter møttes vi kl. 06:00 om morgenen, pakket noen siste småting og gikk til Bagel Barn i Antigua for å spise frokost og ha en kopp organisk kaffe fra Guatemala, NAM! Så tok en minibuss oss på en en times kjøretur opp til startpunktet på 2 050 m.o.h. for vulkanen Acatenango. Det var sterkt vind allerede nede ved startpunktet, så Austin sa at det var bekymringsverdig. Vi startet å klatre rett opp på løsmasse gjennom jordbruksområde der mennene jobbet med spade og hakke i den løse vulkanske jorden. Ett av produktene de dyrker er pastinakk, eller pastinakklignende. Ett skritt opp, skli to ned. Sekken min tynget allerede og Austin holdt høyt tempo. Da vi kom til "skyskogen" (cloud forest (eller fog forest), så kaldt fordi skogen ligger i de lave skylagene. Det er veldig fuktig og fruktbart i området) måtte den ene politimannen vi hadde med oss gå forran og en bak. Samtalevolum ble holdt lavt, vi ville liksom ikke rope ut; bandidos! Her er vi, kom og ran oss! Heldigvis var politimennene mye mindre fit enn det jeg følte meg, så politi nr. 1 holdt oss i ett ganske behagelig tempo oppover og oppover. Det ble IKKE lettere! Riktignok var det hardpakket grunn og vi sikksakket opp i stedet for å gå rett opp, skyene var så lave at det var som å gå i tett tåke, og kondensen gjorde at det dryppet vann. Jeg måtte ta på meg min Bergans of Norway mot ellementene, jeg hadde allerede tatt på meg Kari Traa superundertøy som var gjennomvåt av svette. Jeg slet meg oppover skritt for skritt og tenkte at jeg kommer meg ALDRI opp, det er alt for tungt, men siden det ikke var sjans for å snu nå, hadde jeg ikke noe valg. Ikke hadde jeg ekskorte eller transport tilbake til Antigua, så jeg sa ingenting. Jeg bestemte meg for å komme meg opp uansett hva. Det var en stor lettelse da vi hadde lunsjpausen vår etter 2 timer med klatring på ett sted som er kaldt Lunch Box, enkelt og greit, etter "skyskogen". Kl. var 12:00 Kari Traa var gjennomvått, så jeg tok det av og byttet til en fleece mens vi hadde pause, og på med Bergans igjen. Vi hadde en timers pause, jeg la meg ned og slappet av ett sted hvor vinden ikke var så sterk. Det var meningen vi skulle sove på toppen av Acatenango, men vi skjønte at vær og vind ikke kom til å tillate det, så vi bestemte oss for å campe på Safe Camp som er på 3. 200 m., med 45 min igjen opp til toppen. Før vi fortsatte tok jeg på med den våte Kari Traa trøyen igjen, og først NÅ kan jeg forstå verdien av denne typen ullundertøy. Fordi for å være ærlig "virket" den ikke i Norge. Trøyen var klissvåt, men kroppen min og singletten jeg hadde under ble holdt tørre hele veien. Så Kari Traa hadde rett og slett sugd opp all fuktighet, og jeg var tørr og komfortabelt nok varm! Virker best under ekstreme forhold med andre ord! Etter pausen var føttene mine som bly, kroppen min hadde begynt å skjønne hvilken pine jeg utsatte den for, så vært skritt var en utfordring. luften var tynnere og jeg så nesten ikke en hånd for meg. Det ble ALDRI lettere eller bedre å gå. Vi fortsatte å klatre, og jeg trodde jeg skulle dø (jeg HAR energi til dramatisk sans selv under slike omstendigheter). Jeg har ikke gjort noe som var tyngre siden jeg gjorde mitt første trekk i Nepal. Det var til Langtang, i regn og med igler lurende i gresset måtte jeg klatre bokstavelig talt 90 grader rett opp i 4 timer første dagen. Ryggsekken min veide 20 kg. men jeg gjorde det! Og jeg gikk forbi israelere som tok røykepauser mens en porter bar sekken deres opp. Etter 3 dager i fjellene i Nepal ble alt jeg gjorde etter; Everest ca 2 uker og Annapurnasirkelen ca 3 uker en søndagstur i parken. Jeg var yngre da...
2 timer med klatring til, vi var oppe kl. 15:00, til tross for at jeg var i gruppen hadde vi faktisk holdt bra tempo og det under veldig vanskelige værforhold! Austin sa at p.g.a. været var det 3-4 X vanskeligere å gå opp. Da vi kom til Safe Camp var det så tåkete at jeg så ikke personen forran meg. Politmennene kom så lang etter at vi måtte rope på dem slik at vi ikke mistet dem. Den ene av politiet kom minst en time etter oss andre. kameraten som var oppe gikk med jenve mellomrom ut i tåken og plystret slik han skulle finne leiren vår. Vi satte opp teltene, og fikk dem akkurat opp før det begynte å regne kraftig. Teltene er en historie for seg selv. Noe mer misserabelt for ekstremsport som vulkanklatring har jeg ikke sett! Det begynte å regne kraftig og vinden hadde god fart, og jeg satt som en fange i det ene teltet mellom Ryan og Matthew mens elementene truet med å meie ned teltet og jevne det med jorden. Det var hverken tørt eller varmt inne i teltet, og tanken på å måtte gå ut for å gå på do var ikke hyggelig. Det var snilt av de to guttene at jeg fikk være i midten, jeg spurte ikke engang, det var vist en selvfølge. I det minste var jeg noenlunde tørr i løpet av natten, men jeg frøs og jeg fikk så vondt i magen at jeg viste ikke hvordan jeg skulle ligge. Det var vondt og ubehagelig og det gikk nedover ved hodet så jeg hadde følelse av vertigo flere ganger i løpet av natten. Ryan ga meg noe for å hjelpe meg å sove, så jeg fløt inn og ut av søvn, uten å sove helt og dypt. På morgenen var det ikke spor etter voldsomme elementer. Solen kikket så vidt over horisonten og farget verden orange. Det var som om regn og vind aldri hadde skjedd, verden var stille og klar. For første gang så jeg hvor jeg var; det var utrolig vakkert. Men magepinen hadde ikke gitt seg, og jeg vurderte alvorlig å ikke gå til toppen. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne klare det med de smertene jeg hadde. Men da alle sammen var på vei opp ville jeg ikke gi opp grunnen til at jeg hadde kommet; å se aktive Fuego! Så jeg tok kamera og videokamera, drakk en slurk vann, men tok ikke med meg flasken, fordi jeg viste jeg ikke ville klare å bære 2 liter vann, og gikk sakte etter de andre. Austin ventet på meg og sa "come on!" Til slutt MÅTTE jeg sette meg ned, jeg var svimmel og følte at jeg skulle kaste opp, i tillegg føtes det som om jeg hadde diarésymptomer. Austin forsikret meg om at det var KUN milde symptomer på høydesyke og at jeg ville føle meg bedre når jeg nådde toppen, han gav meg vann å drikke, og jeg var OK nok til å fortsette ett stykke til. Hold jevnt tempo, sa han til meg, vi skal gå sakte. Etter å ha krysset løsmasse med ett skritt fram og skli to tilbake som tok mye av energien min (vi hadde ikke spist før vi klatret opp, og jeg var sulten i tillegg), måtte jeg sette meg ned igjen, vi var nå på fast grunn noen meter, men det siste stykket var kun løs vulkansk grov sand hvor jeg skled 3 skritt ned for hvert opp. Selv om det egentlig ikke var langt, var det bratt, og løsmassen gjorde at det tok dobbel tid å komme opp. Austin pushet på meg, men til slutt sa jeg at jeg MÅTTE gå på do før jeg kunne fortsette, så hvis de kunne vente på toppen... De gikk videre, og jeg tok noen sakte velberegnende skritt opp til de var ute av syne over toppen. Jeg var bedre etter å ha fått litt privattid. Svimmelheten stoppet og jeg fikk nytt mot. Dette er den største psykiske utfordring av denne typen jeg har hatt siden jeg krysset Thorung La på 5 416 m.o.h. i Damodal Himal, Annapurna, Nepal. Det vanskeligste stykket av den 300 km. turen rundt fjellkjeden Annapurna med Manang distrikt i øst og Mustang distrikt i vest. Jeg måtte da stå opp kl. 04:00 om morgenen for å krysse passet før kl. 12:00 p.g.a. sterke vinder. På andre siden av dette passet ligger verdens vakreste fjellandsby; (Temple of Muktinath) på 3 800 m.o.h. Den gangen gikk jeg i iskulde, kullmørke og med tung ryggsekk, beina mine var som gele p.g.a. den tynne luften. Lungene slet og med å få nok til kroppen, og jeg måtte klatre rett opp uten å se noe som helst annet enn de korte leggene til en porter som gikk forran meg med en kurv som sikkert veide opp til 80 kg. festet på hodet.
Da jeg kom på toppen av Acatenango, og så kratret var jeg så lett at jeg fikk nesten lyst til å løpe. Jeg gikk raskt rundt det store krateret og satte meg og så på Fuego sammen med de andre, vi hadde kommet for lava og action, men Fuego var ikke mye "on fire" denne morgenen! Men hun hadde noen eksplosjoner og sende enn puff med røyk opp i luften satadig vekk. Jeg overasket meg selv med å tenke; jeg må klatre Pacaya! Tross alt var jeg nå tøffere enn toget som hadde fått meg selv opp på toppen av Acatenango, uten å være fysisk utstyrt for turen, på REN viljestyrke. Allerede hadde jeg glemt hvor hardt jeg hadde pushet kroppen min. Acatenango gjør vel det med fok, fordi det er så vakkert der oppe. Se selv bildene:
Fuego (spansk = fyr /flamme), den mest aktive vulkanen i Guatemala, har hatt over 60 mindre utbrudd siden 1524. Folk lever med en vulkan som eksploderer 75 ganger pr. dag, bortsett fra i februar 2001 da antallet eksplosjoner økte til 400 og folk i distiktene Chimaltenango, Guatemala, Escuintla og Sacatepequez gjorde seg klare til evakuasjon.
Blomster som trives i vulkansk aske.
Litt av krateret til Acatenango og dalen under.
Fuego igjen som spytter ut en røykdott etter en mindre eksplosjon.
Ryan, Matthew og Andrew på kraterkanten av Acatenango (3 976 m.o.h.) med Fuego i bakgrunnen.
Leiren vår i Safe Camp mens vi spiser frokost, etterpå gjorde vi oss klare til å dra ned.
Acatenangos krater.
Vulkanen Agua, som er klistret inntil Antigua på andre siden av Agua. Bilder av Agua fra Antigua kommer.
Team Acatenango; Andrew, Matthew, sakte politi, litt raskere politi, Laura, Ryan og jeg.
Vi går gjennom den unike "skyskog" vegetasjonen med gigantiske mosegrodde trær. Skogen er karakterisert av å være dekket av lavtliggende skylag som enten er vedvarende, hyppig eller er sesongbetont. "Skyskoger" er også karakterisert av utrolig variasjon av moser og av å være mosegrodd. Skogen er hurtigvoksende her p.g.a. den mineralholdige vulkanske jorden og fuktigheten. "Skyskoger" er utrolig viktig da det er noen av de mast artsrike områdene på jorden, og mange arter som lever i "skyskoger" rundt om på jorden er endemiske. Det vil si de lever kun der. Ødeleggelse av "skyskog" vil påvirke jordens klima ved at temperaturen øker og vannsyklusen vil endre seg. Dette kan bety dramatisk vannmangel mange steder på jorden og for mye vann andre steder.
Fantastiske mosegrodde trær.
Fra store kjemper (over) til små og sarte (under).
Acatenango fra startpunktet vårt, nedturen var likeså tøff som oppturen da det gikk fort fordi det var bratt. Jeg unngikk å forstrekke eller brekke noe heldigvis. Jeg sled og datt en gang, men det var ikke så dramatisk som det kunne vært. Da jeg kom ned til jordbruksområdet og gikk ned løsmassen kunne jeg nesten ikke tro at jeg hadde slitt meg opp der dagen før! Det var mye lengre enn jeg husket, men så hadde vi gått i vind og tåke og ikke sett så mye. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale folk til å gjøre turen. Selv har jeg en tendens til å aldri vite hva jeg begir meg ut på og tar alt på sparket selv om det i utgangspunktet er en for stor utfordring for meg. Du må vurdere selv hvor mye du liker overraskelser og utfordringer. Og det lønner seg å være i bedre form enn det JEG følte jeg var. Men det er litt vanskelig å vite og. Jeg ble fortalt at det ville bli lett etter 2 timer. Noe det ikke ble, men mye av dette skyltes vanskelige værforhold. Denne vulkanen har en tendens til å være usikker på hvilket vær den vil ha til utpå dagen en gang...Jeg antar at hvis du er en marratonløper med masse utendørserfaring så klarer du dette ganske lett, men jeg var ikke den eneste som slet. Jeg TRODDE at jeg var den ene som ville holde gruppen tilbake osv, men Ryan fortalte at han opplevde å kjenne hjerteflimmer, og han er yngre enn meg. Hadde jeg klart å drikke mer vann på turen opp hadde jeg nok ikke hatt symptomer på høydesyke i løpet av natten, men enn så viktig det er å drikke masse vann, så er store mengder vann og snack i magen noe som kroppen må jobbe med samtidig som kroppen trenger blod i musklene, så det er ikke så lett det heller. Jeg hadde drukket 2 liter før jeg kom opp, fikk i meg 0,5 liter på turen opp til toppen på morgenen, og drakk over 2 l. utover morgenen og på turen ned, enda måtte jeg fortsette å drikke en del vann utover dagen etter at jeg kom ned på torsdag. Så jeg var tydeligvis dårlig p.g.a. dehydrering. Nå sitter jeg i Antigua og har ingen plan... jeg skal til Atitlan og jeg skal besøke Lucia ved Stillehavskysten det er alt jeg vet. Vurderer en uke til en strand i El Salvador, men den stranden jeg tenker på er for surfere, og jeg har bevist at jeg aldri blir en proff surfer (men det gjør ingenting). Og Stillehavskysten, som f.eks. La Liberdad er ikke så mye for bading tror jeg, må sjekke det ut. Det er kjempelett å reise til El Salvador fra Antigua, så jeg antar jeg må sjekke ut om det er noen steder i nærheten som jeg kan besøke. El Salvador har fantastiske arkeologiske soner, Mayabyer.
linda
2 timer med klatring til, vi var oppe kl. 15:00, til tross for at jeg var i gruppen hadde vi faktisk holdt bra tempo og det under veldig vanskelige værforhold! Austin sa at p.g.a. været var det 3-4 X vanskeligere å gå opp. Da vi kom til Safe Camp var det så tåkete at jeg så ikke personen forran meg. Politmennene kom så lang etter at vi måtte rope på dem slik at vi ikke mistet dem. Den ene av politiet kom minst en time etter oss andre. kameraten som var oppe gikk med jenve mellomrom ut i tåken og plystret slik han skulle finne leiren vår. Vi satte opp teltene, og fikk dem akkurat opp før det begynte å regne kraftig. Teltene er en historie for seg selv. Noe mer misserabelt for ekstremsport som vulkanklatring har jeg ikke sett! Det begynte å regne kraftig og vinden hadde god fart, og jeg satt som en fange i det ene teltet mellom Ryan og Matthew mens elementene truet med å meie ned teltet og jevne det med jorden. Det var hverken tørt eller varmt inne i teltet, og tanken på å måtte gå ut for å gå på do var ikke hyggelig. Det var snilt av de to guttene at jeg fikk være i midten, jeg spurte ikke engang, det var vist en selvfølge. I det minste var jeg noenlunde tørr i løpet av natten, men jeg frøs og jeg fikk så vondt i magen at jeg viste ikke hvordan jeg skulle ligge. Det var vondt og ubehagelig og det gikk nedover ved hodet så jeg hadde følelse av vertigo flere ganger i løpet av natten. Ryan ga meg noe for å hjelpe meg å sove, så jeg fløt inn og ut av søvn, uten å sove helt og dypt. På morgenen var det ikke spor etter voldsomme elementer. Solen kikket så vidt over horisonten og farget verden orange. Det var som om regn og vind aldri hadde skjedd, verden var stille og klar. For første gang så jeg hvor jeg var; det var utrolig vakkert. Men magepinen hadde ikke gitt seg, og jeg vurderte alvorlig å ikke gå til toppen. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne klare det med de smertene jeg hadde. Men da alle sammen var på vei opp ville jeg ikke gi opp grunnen til at jeg hadde kommet; å se aktive Fuego! Så jeg tok kamera og videokamera, drakk en slurk vann, men tok ikke med meg flasken, fordi jeg viste jeg ikke ville klare å bære 2 liter vann, og gikk sakte etter de andre. Austin ventet på meg og sa "come on!" Til slutt MÅTTE jeg sette meg ned, jeg var svimmel og følte at jeg skulle kaste opp, i tillegg føtes det som om jeg hadde diarésymptomer. Austin forsikret meg om at det var KUN milde symptomer på høydesyke og at jeg ville føle meg bedre når jeg nådde toppen, han gav meg vann å drikke, og jeg var OK nok til å fortsette ett stykke til. Hold jevnt tempo, sa han til meg, vi skal gå sakte. Etter å ha krysset løsmasse med ett skritt fram og skli to tilbake som tok mye av energien min (vi hadde ikke spist før vi klatret opp, og jeg var sulten i tillegg), måtte jeg sette meg ned igjen, vi var nå på fast grunn noen meter, men det siste stykket var kun løs vulkansk grov sand hvor jeg skled 3 skritt ned for hvert opp. Selv om det egentlig ikke var langt, var det bratt, og løsmassen gjorde at det tok dobbel tid å komme opp. Austin pushet på meg, men til slutt sa jeg at jeg MÅTTE gå på do før jeg kunne fortsette, så hvis de kunne vente på toppen... De gikk videre, og jeg tok noen sakte velberegnende skritt opp til de var ute av syne over toppen. Jeg var bedre etter å ha fått litt privattid. Svimmelheten stoppet og jeg fikk nytt mot. Dette er den største psykiske utfordring av denne typen jeg har hatt siden jeg krysset Thorung La på 5 416 m.o.h. i Damodal Himal, Annapurna, Nepal. Det vanskeligste stykket av den 300 km. turen rundt fjellkjeden Annapurna med Manang distrikt i øst og Mustang distrikt i vest. Jeg måtte da stå opp kl. 04:00 om morgenen for å krysse passet før kl. 12:00 p.g.a. sterke vinder. På andre siden av dette passet ligger verdens vakreste fjellandsby; (Temple of Muktinath) på 3 800 m.o.h. Den gangen gikk jeg i iskulde, kullmørke og med tung ryggsekk, beina mine var som gele p.g.a. den tynne luften. Lungene slet og med å få nok til kroppen, og jeg måtte klatre rett opp uten å se noe som helst annet enn de korte leggene til en porter som gikk forran meg med en kurv som sikkert veide opp til 80 kg. festet på hodet.
Da jeg kom på toppen av Acatenango, og så kratret var jeg så lett at jeg fikk nesten lyst til å løpe. Jeg gikk raskt rundt det store krateret og satte meg og så på Fuego sammen med de andre, vi hadde kommet for lava og action, men Fuego var ikke mye "on fire" denne morgenen! Men hun hadde noen eksplosjoner og sende enn puff med røyk opp i luften satadig vekk. Jeg overasket meg selv med å tenke; jeg må klatre Pacaya! Tross alt var jeg nå tøffere enn toget som hadde fått meg selv opp på toppen av Acatenango, uten å være fysisk utstyrt for turen, på REN viljestyrke. Allerede hadde jeg glemt hvor hardt jeg hadde pushet kroppen min. Acatenango gjør vel det med fok, fordi det er så vakkert der oppe. Se selv bildene:
Fuego (spansk = fyr /flamme), den mest aktive vulkanen i Guatemala, har hatt over 60 mindre utbrudd siden 1524. Folk lever med en vulkan som eksploderer 75 ganger pr. dag, bortsett fra i februar 2001 da antallet eksplosjoner økte til 400 og folk i distiktene Chimaltenango, Guatemala, Escuintla og Sacatepequez gjorde seg klare til evakuasjon.
Blomster som trives i vulkansk aske.
Litt av krateret til Acatenango og dalen under.
Fuego igjen som spytter ut en røykdott etter en mindre eksplosjon.
Ryan, Matthew og Andrew på kraterkanten av Acatenango (3 976 m.o.h.) med Fuego i bakgrunnen.
Leiren vår i Safe Camp mens vi spiser frokost, etterpå gjorde vi oss klare til å dra ned.
Acatenangos krater.
Vulkanen Agua, som er klistret inntil Antigua på andre siden av Agua. Bilder av Agua fra Antigua kommer.
Team Acatenango; Andrew, Matthew, sakte politi, litt raskere politi, Laura, Ryan og jeg.
Vi går gjennom den unike "skyskog" vegetasjonen med gigantiske mosegrodde trær. Skogen er karakterisert av å være dekket av lavtliggende skylag som enten er vedvarende, hyppig eller er sesongbetont. "Skyskoger" er også karakterisert av utrolig variasjon av moser og av å være mosegrodd. Skogen er hurtigvoksende her p.g.a. den mineralholdige vulkanske jorden og fuktigheten. "Skyskoger" er utrolig viktig da det er noen av de mast artsrike områdene på jorden, og mange arter som lever i "skyskoger" rundt om på jorden er endemiske. Det vil si de lever kun der. Ødeleggelse av "skyskog" vil påvirke jordens klima ved at temperaturen øker og vannsyklusen vil endre seg. Dette kan bety dramatisk vannmangel mange steder på jorden og for mye vann andre steder.
Fantastiske mosegrodde trær.
Fra store kjemper (over) til små og sarte (under).
Acatenango fra startpunktet vårt, nedturen var likeså tøff som oppturen da det gikk fort fordi det var bratt. Jeg unngikk å forstrekke eller brekke noe heldigvis. Jeg sled og datt en gang, men det var ikke så dramatisk som det kunne vært. Da jeg kom ned til jordbruksområdet og gikk ned løsmassen kunne jeg nesten ikke tro at jeg hadde slitt meg opp der dagen før! Det var mye lengre enn jeg husket, men så hadde vi gått i vind og tåke og ikke sett så mye. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale folk til å gjøre turen. Selv har jeg en tendens til å aldri vite hva jeg begir meg ut på og tar alt på sparket selv om det i utgangspunktet er en for stor utfordring for meg. Du må vurdere selv hvor mye du liker overraskelser og utfordringer. Og det lønner seg å være i bedre form enn det JEG følte jeg var. Men det er litt vanskelig å vite og. Jeg ble fortalt at det ville bli lett etter 2 timer. Noe det ikke ble, men mye av dette skyltes vanskelige værforhold. Denne vulkanen har en tendens til å være usikker på hvilket vær den vil ha til utpå dagen en gang...Jeg antar at hvis du er en marratonløper med masse utendørserfaring så klarer du dette ganske lett, men jeg var ikke den eneste som slet. Jeg TRODDE at jeg var den ene som ville holde gruppen tilbake osv, men Ryan fortalte at han opplevde å kjenne hjerteflimmer, og han er yngre enn meg. Hadde jeg klart å drikke mer vann på turen opp hadde jeg nok ikke hatt symptomer på høydesyke i løpet av natten, men enn så viktig det er å drikke masse vann, så er store mengder vann og snack i magen noe som kroppen må jobbe med samtidig som kroppen trenger blod i musklene, så det er ikke så lett det heller. Jeg hadde drukket 2 liter før jeg kom opp, fikk i meg 0,5 liter på turen opp til toppen på morgenen, og drakk over 2 l. utover morgenen og på turen ned, enda måtte jeg fortsette å drikke en del vann utover dagen etter at jeg kom ned på torsdag. Så jeg var tydeligvis dårlig p.g.a. dehydrering. Nå sitter jeg i Antigua og har ingen plan... jeg skal til Atitlan og jeg skal besøke Lucia ved Stillehavskysten det er alt jeg vet. Vurderer en uke til en strand i El Salvador, men den stranden jeg tenker på er for surfere, og jeg har bevist at jeg aldri blir en proff surfer (men det gjør ingenting). Og Stillehavskysten, som f.eks. La Liberdad er ikke så mye for bading tror jeg, må sjekke det ut. Det er kjempelett å reise til El Salvador fra Antigua, så jeg antar jeg må sjekke ut om det er noen steder i nærheten som jeg kan besøke. El Salvador har fantastiske arkeologiske soner, Mayabyer.
linda
fredag 29. april 2011
Guatemalas vakre åser - Lanquin
Etter trekking i jungelen forlot jeg Los Amigos i Flores for å se Guatemalas åser lengre sør. Etter å ha kjørt ett stykke måtte vi krysse en elv med en slags "ferge" som var festet til undervanskabler slik at ikke strømmen skal ta den nedover i stedet for å bare krysse elven. Fergen er drevet med to påhengsmotorer... Under ser du bilde av fergen, heldigvis var ikke elven så veldig bred :) Fergen er på tur til vår side, så vi skal dit du ser på bildet.
Billettkontor, kahytt, bro... jeg vet ikke hva de kaller denne lille hytta på fergen for, men mannskapet holdt til i den.
Fergen blir drevet av to påhengsmotorer, ved den bakerste står "styrmannen" og styrer. Men det så ut til at fergen også er festet til en kabel som hindrer den i å bli tatt av strømmen og ført nedover elven.
Vi stoppet i "ingemannsland" for å ha lunsj, sjåfører i disse landene har alltid lunsjstopp. Maten var ganske god, og siden det er så mye frukt i Guatemala har de rikt utvalg av juice. Fra byggningen på bildet strømmet høy elektromusikk, ellers var det grønne åser så langt man kan se. Åsene har ganske spesielle formasjoner, de ser ut som digre steiner, noen av dem spisse, som har falt hulter i bulter og deretter blitt "dresset opp" i forskjellige trær. Det var også spesielt å se tre rader med åser forran hverandre og så disse tilfeldige malplaserte store "steinene" som danner en selvstendig liten ås.
Bussen stoppet ett par minutter ved ett utsiktspunkt over åsene og dalene. Regnsesongen nærmer seg så det var ganske tåkete.
Da jeg kom frem til Lanquin bestemte jeg meg for å bo ved elven, og ikke oppe på en år, på ett sted som heter El Retiro. En grunn til det er den berømte buffet som El Retiro har hver kveld. Maten skulle i følge ryktene være helt fantastisk og veldig billig. I tillegg anbefalte Lucia (fra turen til El Mirador) meg å bo på El Retiro. Hun er guatemaltec, og anbefalte stedet på det varmeste. Jeg fikk meg en seng i ett dormitorio med bare 4 senger til bare 35 Q pr. natt, men jeg delte kun med to til. Tom hadde funnet skorpioner i sengen sin flere ganger når han var i Lanquin, så man må se etter i klær og vesker og senger. Som du ser er elven nydelig, og av og til så jeg folk drive forbi på "tuber", noe som kalles "rivertubing" i denne delen av verden. Man flyter ganske enkelt avsted, på den måten elven bestemmer, på en forstørret, robust badering (smultring), eller tube nedover en elv. Vannet i elven er ganske kaldt, noe som hjelper for å kjøle seg ned gjennom dagen, det er VELDIG varmt og ganske fuktig der. Elven er nydelig. El Retiro er lokalisert på ett fantastisk sted, med det grønneste grønne gresset og elven som rusher ut fra Lanquin Hule. Dekoren på stedet er kreativt, og alle bungalovene ligger adskildt og har hengekøyer.
MMM utrolig god mat, fordi alle disse hostel er litt isolert, så har de alt man behøver. Det går likevel ann å gå inn i landsbyen hvor de har en bank, men ingen ATM. Det finnes også en internettkafe i byen, men dårlig vær kan få nettet til å falle ut. Faktisk var det en del "dårlig" vær mens jeg var der. Skjønt for meg var det ikke dårlig vær men veldig forfriskende; jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde sendt hjem min allværsjakke da himmelen åpnet seg på kvelden og det bøttet ned med regn mens lynet kastet lekne glimt over himmelen. Det var ett vakkert skue. Etter den første kvelden, slapp vi så mye regn, selv om alle regnskyller var ganske kortvarig. Da jeg dro til Semuc Champey var heldigvis været sol og skyet av og til! (mer om semuc champey kommer. Følg med, du får se bilder av ett fantastisk vakkert sted!)
Den alltid kjempeblide og hjelpsomme staben ved El Retiro, eller noen av dem. Han bak hengekøyen (og han med hvit t-skjorte) er eier. Stedet er eid og drevet av en Maya familie, noe som er en fordel for landsbyen Lanquin. Stedet gir faktisk arbeid til 20 familier i området.
Det er varmt for stedets maskot, en pusekatt. Jeg så henne bli jaget av en ku! Det var litt morsomt; jeg satt og spiste frokost og plutselig var det kuer rundt omkring, og en av dem er ikke så glad i katter.
Lanquin kan nås som en del av en ekspedisjon /turer fra Coban på en eller 2 dager. Men det fineste er egentlig å dra dit selv og så bli der så lenge man vil. Det er en veldig søt liten landsby 61 km (skjønt man kan ikke stole på at km. er oppgitt riktig i Guatemala) øst for Coban, den nærmeste byen. Det er 2 grunner til å ta turen hit - eller fler hvis man teller med hvile ut i vakre omgivelser, bade i elven, god mat og å henge i en hengekøye - å utforske huler og å besøke Semuc Champey, som nok må være en av de vakkreste steder på denne jord (bilder kommer :))
Hulene i Lanquin har, som i andre huler jeg har sett, en masse superfønkie stalaktitter som alle selvsagt ligner på dyr..og har navn deretter! Hvis du ikke liker flaggermus så godt, bør du ikke dra hit. Det er 100-vis av dem og guidene tar folk med dit ved solnedgang slik at vi, turister, kan bli imponert over flaggermusenes navigeringsferdigheter i mørket. Dessverre har jeg ikke vannsikkert kamera, og begynner å tenke seriøst på att det er noe jeg må skaffe meg siden jeg har hatt så mange eventyr som inkluderer store mengder vann. Noe som betyr at jeg må svømme og vasse, i mørket av og til, med eller uten klær og sko (uten klær betyr i bikini selvsagt, selv om det hadde vært tilrådig å bruke klær siden stalaktitter og steiner er skarpe. Men dette er Guatemala! I det minste ble vi rådet å ha fottøy (og noen gikk i flippflopper - ikke det smarteste skotøy i glatte huler). Mine Belizekjøpte lette sandaler med spor under kom godt med, selv om selv de ikke føltes 100 % sikkre på glatte steiner som flaggermus bæsjer på i tillegg). JEG VIL HA VANNTETT KAMERA!!!! Jeg lurer på hva de koster...og hvor mye mer teknologi jeg er i stand til å bære... Jeg tenker stadig vekk på dette.. siden jeg ikke sier nei takk til dristige eventyr, så er jeg sikker på at ett vanntett kamera er en god innvestering, jeg har tross alt lyst til å ta bilde av ørnerokker i Honduras...
Neste blogg får dere se noen fantastiske bilder fra ett fantastisk sted på denne jorden; naturlige steinbasseng i Semuc Champey med turkis vann, på nært hold, og fra fugleperspektiv fra ett utkikkspunkt som jeg har klatret opp (den vanskeligste klatreturen hitil) for at dere som er så snille å følger med på bloggen skal få fantastiske bilder å se på! :)
god natt fra Antigua.
Billettkontor, kahytt, bro... jeg vet ikke hva de kaller denne lille hytta på fergen for, men mannskapet holdt til i den.
Fergen blir drevet av to påhengsmotorer, ved den bakerste står "styrmannen" og styrer. Men det så ut til at fergen også er festet til en kabel som hindrer den i å bli tatt av strømmen og ført nedover elven.
Vi stoppet i "ingemannsland" for å ha lunsj, sjåfører i disse landene har alltid lunsjstopp. Maten var ganske god, og siden det er så mye frukt i Guatemala har de rikt utvalg av juice. Fra byggningen på bildet strømmet høy elektromusikk, ellers var det grønne åser så langt man kan se. Åsene har ganske spesielle formasjoner, de ser ut som digre steiner, noen av dem spisse, som har falt hulter i bulter og deretter blitt "dresset opp" i forskjellige trær. Det var også spesielt å se tre rader med åser forran hverandre og så disse tilfeldige malplaserte store "steinene" som danner en selvstendig liten ås.
Bussen stoppet ett par minutter ved ett utsiktspunkt over åsene og dalene. Regnsesongen nærmer seg så det var ganske tåkete.
Da jeg kom frem til Lanquin bestemte jeg meg for å bo ved elven, og ikke oppe på en år, på ett sted som heter El Retiro. En grunn til det er den berømte buffet som El Retiro har hver kveld. Maten skulle i følge ryktene være helt fantastisk og veldig billig. I tillegg anbefalte Lucia (fra turen til El Mirador) meg å bo på El Retiro. Hun er guatemaltec, og anbefalte stedet på det varmeste. Jeg fikk meg en seng i ett dormitorio med bare 4 senger til bare 35 Q pr. natt, men jeg delte kun med to til. Tom hadde funnet skorpioner i sengen sin flere ganger når han var i Lanquin, så man må se etter i klær og vesker og senger. Som du ser er elven nydelig, og av og til så jeg folk drive forbi på "tuber", noe som kalles "rivertubing" i denne delen av verden. Man flyter ganske enkelt avsted, på den måten elven bestemmer, på en forstørret, robust badering (smultring), eller tube nedover en elv. Vannet i elven er ganske kaldt, noe som hjelper for å kjøle seg ned gjennom dagen, det er VELDIG varmt og ganske fuktig der. Elven er nydelig. El Retiro er lokalisert på ett fantastisk sted, med det grønneste grønne gresset og elven som rusher ut fra Lanquin Hule. Dekoren på stedet er kreativt, og alle bungalovene ligger adskildt og har hengekøyer.
MMM utrolig god mat, fordi alle disse hostel er litt isolert, så har de alt man behøver. Det går likevel ann å gå inn i landsbyen hvor de har en bank, men ingen ATM. Det finnes også en internettkafe i byen, men dårlig vær kan få nettet til å falle ut. Faktisk var det en del "dårlig" vær mens jeg var der. Skjønt for meg var det ikke dårlig vær men veldig forfriskende; jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde sendt hjem min allværsjakke da himmelen åpnet seg på kvelden og det bøttet ned med regn mens lynet kastet lekne glimt over himmelen. Det var ett vakkert skue. Etter den første kvelden, slapp vi så mye regn, selv om alle regnskyller var ganske kortvarig. Da jeg dro til Semuc Champey var heldigvis været sol og skyet av og til! (mer om semuc champey kommer. Følg med, du får se bilder av ett fantastisk vakkert sted!)
Den alltid kjempeblide og hjelpsomme staben ved El Retiro, eller noen av dem. Han bak hengekøyen (og han med hvit t-skjorte) er eier. Stedet er eid og drevet av en Maya familie, noe som er en fordel for landsbyen Lanquin. Stedet gir faktisk arbeid til 20 familier i området.
Det er varmt for stedets maskot, en pusekatt. Jeg så henne bli jaget av en ku! Det var litt morsomt; jeg satt og spiste frokost og plutselig var det kuer rundt omkring, og en av dem er ikke så glad i katter.
Lanquin kan nås som en del av en ekspedisjon /turer fra Coban på en eller 2 dager. Men det fineste er egentlig å dra dit selv og så bli der så lenge man vil. Det er en veldig søt liten landsby 61 km (skjønt man kan ikke stole på at km. er oppgitt riktig i Guatemala) øst for Coban, den nærmeste byen. Det er 2 grunner til å ta turen hit - eller fler hvis man teller med hvile ut i vakre omgivelser, bade i elven, god mat og å henge i en hengekøye - å utforske huler og å besøke Semuc Champey, som nok må være en av de vakkreste steder på denne jord (bilder kommer :))
Hulene i Lanquin har, som i andre huler jeg har sett, en masse superfønkie stalaktitter som alle selvsagt ligner på dyr..og har navn deretter! Hvis du ikke liker flaggermus så godt, bør du ikke dra hit. Det er 100-vis av dem og guidene tar folk med dit ved solnedgang slik at vi, turister, kan bli imponert over flaggermusenes navigeringsferdigheter i mørket. Dessverre har jeg ikke vannsikkert kamera, og begynner å tenke seriøst på att det er noe jeg må skaffe meg siden jeg har hatt så mange eventyr som inkluderer store mengder vann. Noe som betyr at jeg må svømme og vasse, i mørket av og til, med eller uten klær og sko (uten klær betyr i bikini selvsagt, selv om det hadde vært tilrådig å bruke klær siden stalaktitter og steiner er skarpe. Men dette er Guatemala! I det minste ble vi rådet å ha fottøy (og noen gikk i flippflopper - ikke det smarteste skotøy i glatte huler). Mine Belizekjøpte lette sandaler med spor under kom godt med, selv om selv de ikke føltes 100 % sikkre på glatte steiner som flaggermus bæsjer på i tillegg). JEG VIL HA VANNTETT KAMERA!!!! Jeg lurer på hva de koster...og hvor mye mer teknologi jeg er i stand til å bære... Jeg tenker stadig vekk på dette.. siden jeg ikke sier nei takk til dristige eventyr, så er jeg sikker på at ett vanntett kamera er en god innvestering, jeg har tross alt lyst til å ta bilde av ørnerokker i Honduras...
Neste blogg får dere se noen fantastiske bilder fra ett fantastisk sted på denne jorden; naturlige steinbasseng i Semuc Champey med turkis vann, på nært hold, og fra fugleperspektiv fra ett utkikkspunkt som jeg har klatret opp (den vanskeligste klatreturen hitil) for at dere som er så snille å følger med på bloggen skal få fantastiske bilder å se på! :)
god natt fra Antigua.
onsdag 13. april 2011
Jaguar Pote, krokkodille og eventyr
Manny, guiden min fra Altun Ha tilbød seg å ta meg alene til Jaguar Paw for å gjøre Zip-lining og Cave-tubing. Grunnen til dette er at jeg ville unngå å dra når det er fult av cruiseskipfolk i området, og jeg ville i alle fall ikke dra sammen med dem, fordi de har begrenset tid, og man blir rushet gjennom alt. Fredag var en fin dag for meg og Manny å dra inn til Jaguar Paw, som er halvannen times kjøring fra B. City, og ligger rett sørøst for Belmopan, som i dag er hovedstad i Belize. Grunnen til at man trenger en sjåfør ut dit er at det går ingen busser. Det er selvsagt mulig å ta buss mot Belmopan og hoppe av ved veikrysset til Jaguar Paw Jungle Resort, men det er langt inn til Jaguar Paw, og det kan gå lang tid før noen kommer forbi og eventuelt gir deg skyss inn dit, og kanskje det bare er halve veien. Uansett, jeg hyrte Manny for å kjøre meg så jeg slapp en masse om og men. På veien til Jaguar Paw kikket vi i Belize River og så disse to karene :)
Belize River munner ut i det Karibiske Hav ved B. City så den har brakkvann ved munningen som krokkodiller liker.
Da vi var fremme i Jaguar Paw Jungle Resort bestemte jeg meg for at jeg ville zip-line først, så Manny tok meg med til zip-liner gutta, og det var INGEN andre turister der akkurat da. Han forklarte for José og Danny (som ble mine zip-line-guider (veldig kjekke gutter! så jenter, dere får lete i jungelen i Belize!)) at jeg skulle ha en rolig og hyggelig zip-line, fordi jeg hadde MASSE tid. Jeg ante ikke først at jeg skulle ha med meg to gutter helt for meg selv, da José hjalp meg inn i utstyret. Så klatret vi opp på en platform som han forklarte var "øvelsesplatform". Han spurte om jeg hadde høydeskrekk og jeg var ikke sikker på hva jeg skulle svare da jeg kjente knærne skjelve lett og magen velte seg. Men jeg hadde bstemt meg for å endelig tørre å gjøre dette, så det var bare å sette seg ned og la det stå til.
Danny zippet over først. De forklarte at han skulle ta i mot meg på andre siden. Det var faktisk ganske morsomt. José fulgte etter, og sa at jeg var flink, men nå skulle vi klatre opp høyere til en raskere og høyere zip-line, og etter det en enda høyere og raskere. Da jeg sto forran den prøvde jeg å huske hvor gøy det var på den første. José forklarte meg at på denne måtte jeg zippe fort, ellers kom jeg meg ikke hele veien over på grunn av at kabelen gikk nedover, og så lett oppover. Mens vi klatret opp til platformene fikk jeg vite at José er fra Guatemala, og Danny er fra Belize, de bor begge i en bitteliten landsby som heter San Matteo i jungelen. De ble også gledelig overasket over at jeg snakker spansk, så vi byttet fort språk fra engelsk til Spansk. Engelsk er det offisielle språket i Belize, men det er mange som har vokst opp med andre språk som førstespråk, de er etterkommere av maya og spanjoler, eller kommer fra nabolandene til Belize; El Salvador, Honduras og Guatemala (og noen mexicanere).
Zip-lining er GØY, anbefaler alle å prøve. Har man høydeskrekk må man ikke se ned. På denne zip-line-ruten går kabelen mellom tretopper og høyt over bakken, men den jeg skal prøve i Guatemala ved Tikal er vistnok enda høyere og lengre! Jeg storkoste meg her, ble så godt ivaretatt av de to flinke guidene, som var oppmerksomme på alle behov, så vi stoppet ved en vannstasjon hvor jeg kunne drikke, og tok det rolig slik at jeg kunne nyte synet av jungelen under meg. Da vi hadde gjort de "værste" spurte de om jeg ville bli firt ned ett tau. Jeg skjønte ikke hva de mente, men sa "nei" og så ut som ett spørsmålstegn. De fortalte at det var veldig mange som ble veldig redde og de turte ikke fortsette, så de ville heller ned med tauet. Noen gråt til og med. Den siste distansen var den vanskeligste, det er om å gjøre å regulere farten såpass at man ikke kræsjer i guiden på andre siden. Min første distanse rakk jeg ikke helt fram, og ble hengende ett stykke fra målet. Danny løste dette ved å sende meg en sandsekk og dra meg inn, men jeg ble til gjengjeld flink å regulere farten, så på de neste landet jeg pyntelig ved siden av Danny (som alltid zippet først), som koblet meg av mens José kom i full fart etter meg. Da vi var ferdige var jeg veldig skuffet, jeg hadde lyst til å dra på nytt med dem, men det var tid for min cave-tubing i Nohoc Che´en Caves Branch Archaeological Reserve som ligger ved Jaguar Paw. Så jeg fikk meg en "smultring" (tube) og en flytevest og bega meg på ett trekk inn i jungelen sammen med en annen kjekk ung guide. På veien forklarte han det som alle guider forklarer om naturen i Belize, hva som er nasjonalsymbolene; tapiren, svart orkidé, mahognytreet, tukanfugl (mindre nn tukan) og (jeg har vist glemt den 5.). Det med mahogny er litt morsomt, det er nemlig nesten ingen igjen. Engelskmenn og franskmenn kom hit og robbet landet for dem, så de er utryddningstruet. I dag må man ha spesiell tilatelse for å felle dem, og man må plante 5 for hvert tre man feller. Det tar uansett minst 50 år før ett tree er modent, noen ganger tar det opp til 100 år før man har det man kan kalle ett tre.
Jeg har dessverre ingen bilder av de fantastiske hulene da mitt kamera ikke er vannsikkert og cave-tubing betyr å bli våt. Så hele prinsippet går ut på at man sitter på en stor svart badering (men de er mye sterkere enn baderinger) og flyter gjennom huler med fantastiske formasjoner av stalaktitter. Det er mørkt så man bruker en lampe på hodet. Festet til guiden drar jeg gjennom hulen og ser fantastiske syn. Siden det har skjedd drukningsulykker her (turister som nekter å bruke flytevest og andre dumheter) så er det innført en del strenge regler, og de stakkars guidene har egentlig ett litt for tungt ansvar på sine skuldre. Det finnes mange dumme turister som ikke følger råd og veiledning, og på grunn av dette har guider mistet sin bevilgning. Resultatet er mindre frihet for mennesker som klarer å være ansvarlige, slik som alltid. Men jeg hadde en fantastisk tur allikevel, det var få mennesker i hulen og guiden min gjorde en super jobb.
Turistbevissthet er viktig, og noe jeg har lurt på er hvor mye av pengene som går til folket når det gjelder turismen i Belize (eller hvor som helst). Jeg tenkte mye på de guidene i Jaguar Paw som sliter rundt på fete (undskyld at jeg sier det, men jeg har møtt dem) cruiseskip turister med alt ansvaret det følger med seg; at de ikke skal bli bitt av slanger (Belize har 4 arter veldig giftige slanger), ikke drukne, falle osv. Det er tøffe kår for guider her. Det værste er at cruiseskipfolkene blir fortalt på sine cruiseskip (som er norskregistrerte) at det er FARLIG å booke en tur med en guide når de kommer på land i Belize City, og at de burde booke hos cruiseskipet. Når de kommer i land og gjør turen sin, får de akkurat den samme turen som om de hadde booket direkte på land (som bedre for økonomien til folk i Belize) som når de booker på skipet. Hvordan vet jeg dette? Jo, fordi jeg booket på land, og jeg havnet på samme tur (Altun Ha) som folk fra skipene. Det er derfor jeg ville gjøre min zip-lining og cave-tubing på en fredag. Manny var snill nok til å gi meg dette, til en rimelig pris, selv om å ta bare en person er dårlig bussiness. Bensin er utrolig dyrt i Belize, og veiene er dårlige. Dere gjetter sikkert hvem som får brorparten av pengene som cruiseturistene betaler for sine eventyr i Belize? Det er nok den nordmann som eier skipet! Ikke bare det, turistene betaler nok det dobbelte av hva jeg betaler, fordi eieren av skipet skal ha sin del, og guidene får sin lille kommisjon. I det minste gikk ikke mine penger primært til en norsk skipsreder. En mindre og mindre del av pengene strømmer nedover og er kun til fordel for skipsrederen og de som får sine kommisjoner på skipet.
Andre ting å tenke på; Hvem gjør hva for å bevare naturen? I Belize finner jeg at de er strengere enn i Mexico. Man skal ALDRI bruke solkremer, lotioner og parfymer (o.l) som har parabener og kjemikalier, eller insektmiddler med DEET når man drar på snorkeling eller svømmer i elver og cenoter. Dette er opplyst mange steder, men her i Belize er de mer bevisste på disse tingene. Beklager at jeg sier det folkens; for deres egen og for naturens del; kjøp solkremer og insektmidler som er vennlig både mot kroppene deres og naturen. Mange er dessverre bevisstløse med hensyn til disse tingene, og tror det er farlig i solen. Min personlige mening er at det er farligere å bake på stranden, i solen, med en coktail av kemikalier på kroppen i timesvis, enn å venne huden til solen gradvis. Det tok over en måned for meg å få farge på kroppen, og jeg har ikke vært solbrendt, men nå trenger jeg ikke å tenke på det mer. Men så ligger jeg aldri i ro i solen i timesvis på ett sted der det er garantert at huden vil bli brendt og sår. Både i Belize og i Mexico er det veldig lett å fa tak i naturprodukter som er bedre både for naturen og huden.
Jeg kan ikke få poengtert nok hvor viktig det er å ha med ALOE VERA på reise! Kjøp en tube med 100 % REN Aloe Vera før reise, eller bedre egentlig, få tak i lokal (hvis du er i ett land der det finnes Aloe Vera). Aloe Vera er det aller beste (som er lett å få tak i hvis du ikke har en urtekyndig i nærheten) du kan bruke mot det meste; sår, myggstikk, sol- og hete-alergi. Jeg snakker av erfaring; på Yucatán er myggen ekstremt aggressiv, og jeg hadde allergisk reaksjon mot stikkene. Såpass kraftig faktisk at jeg begynte å lure på om jeg burde gå til en lege å få motmiddel, men jeg smurte på nedkjølende Aloe Vera, og på kort tid ble de store røde blemmene utørket, og jeg tror jeg ble motstandsdyktig etter det, for etter den første runden med forferdelige myggstikk, er jeg ikke plaget lengre. Det er også veldig fuktig og hett på Yucatán, så jeg hadde begynnende utslett på begge albuene, igjen smurte jeg nedkjølende Aloe Vera på og etter 2 dager er huden myk og klø-fri igjen. Aloe Vera er min nye gud! OK, folkens. Jeg sitter nå i nyyyyyydelige San Ignacio, og jeg tenker å ta bussen mot Benque for å se Xunantunich, hvor de har funnet bevis på at Maya viste hva ett hjul er.
Belize River munner ut i det Karibiske Hav ved B. City så den har brakkvann ved munningen som krokkodiller liker.
Da vi var fremme i Jaguar Paw Jungle Resort bestemte jeg meg for at jeg ville zip-line først, så Manny tok meg med til zip-liner gutta, og det var INGEN andre turister der akkurat da. Han forklarte for José og Danny (som ble mine zip-line-guider (veldig kjekke gutter! så jenter, dere får lete i jungelen i Belize!)) at jeg skulle ha en rolig og hyggelig zip-line, fordi jeg hadde MASSE tid. Jeg ante ikke først at jeg skulle ha med meg to gutter helt for meg selv, da José hjalp meg inn i utstyret. Så klatret vi opp på en platform som han forklarte var "øvelsesplatform". Han spurte om jeg hadde høydeskrekk og jeg var ikke sikker på hva jeg skulle svare da jeg kjente knærne skjelve lett og magen velte seg. Men jeg hadde bstemt meg for å endelig tørre å gjøre dette, så det var bare å sette seg ned og la det stå til.
Danny zippet over først. De forklarte at han skulle ta i mot meg på andre siden. Det var faktisk ganske morsomt. José fulgte etter, og sa at jeg var flink, men nå skulle vi klatre opp høyere til en raskere og høyere zip-line, og etter det en enda høyere og raskere. Da jeg sto forran den prøvde jeg å huske hvor gøy det var på den første. José forklarte meg at på denne måtte jeg zippe fort, ellers kom jeg meg ikke hele veien over på grunn av at kabelen gikk nedover, og så lett oppover. Mens vi klatret opp til platformene fikk jeg vite at José er fra Guatemala, og Danny er fra Belize, de bor begge i en bitteliten landsby som heter San Matteo i jungelen. De ble også gledelig overasket over at jeg snakker spansk, så vi byttet fort språk fra engelsk til Spansk. Engelsk er det offisielle språket i Belize, men det er mange som har vokst opp med andre språk som førstespråk, de er etterkommere av maya og spanjoler, eller kommer fra nabolandene til Belize; El Salvador, Honduras og Guatemala (og noen mexicanere).
Zip-lining er GØY, anbefaler alle å prøve. Har man høydeskrekk må man ikke se ned. På denne zip-line-ruten går kabelen mellom tretopper og høyt over bakken, men den jeg skal prøve i Guatemala ved Tikal er vistnok enda høyere og lengre! Jeg storkoste meg her, ble så godt ivaretatt av de to flinke guidene, som var oppmerksomme på alle behov, så vi stoppet ved en vannstasjon hvor jeg kunne drikke, og tok det rolig slik at jeg kunne nyte synet av jungelen under meg. Da vi hadde gjort de "værste" spurte de om jeg ville bli firt ned ett tau. Jeg skjønte ikke hva de mente, men sa "nei" og så ut som ett spørsmålstegn. De fortalte at det var veldig mange som ble veldig redde og de turte ikke fortsette, så de ville heller ned med tauet. Noen gråt til og med. Den siste distansen var den vanskeligste, det er om å gjøre å regulere farten såpass at man ikke kræsjer i guiden på andre siden. Min første distanse rakk jeg ikke helt fram, og ble hengende ett stykke fra målet. Danny løste dette ved å sende meg en sandsekk og dra meg inn, men jeg ble til gjengjeld flink å regulere farten, så på de neste landet jeg pyntelig ved siden av Danny (som alltid zippet først), som koblet meg av mens José kom i full fart etter meg. Da vi var ferdige var jeg veldig skuffet, jeg hadde lyst til å dra på nytt med dem, men det var tid for min cave-tubing i Nohoc Che´en Caves Branch Archaeological Reserve som ligger ved Jaguar Paw. Så jeg fikk meg en "smultring" (tube) og en flytevest og bega meg på ett trekk inn i jungelen sammen med en annen kjekk ung guide. På veien forklarte han det som alle guider forklarer om naturen i Belize, hva som er nasjonalsymbolene; tapiren, svart orkidé, mahognytreet, tukanfugl (mindre nn tukan) og (jeg har vist glemt den 5.). Det med mahogny er litt morsomt, det er nemlig nesten ingen igjen. Engelskmenn og franskmenn kom hit og robbet landet for dem, så de er utryddningstruet. I dag må man ha spesiell tilatelse for å felle dem, og man må plante 5 for hvert tre man feller. Det tar uansett minst 50 år før ett tree er modent, noen ganger tar det opp til 100 år før man har det man kan kalle ett tre.
Jeg har dessverre ingen bilder av de fantastiske hulene da mitt kamera ikke er vannsikkert og cave-tubing betyr å bli våt. Så hele prinsippet går ut på at man sitter på en stor svart badering (men de er mye sterkere enn baderinger) og flyter gjennom huler med fantastiske formasjoner av stalaktitter. Det er mørkt så man bruker en lampe på hodet. Festet til guiden drar jeg gjennom hulen og ser fantastiske syn. Siden det har skjedd drukningsulykker her (turister som nekter å bruke flytevest og andre dumheter) så er det innført en del strenge regler, og de stakkars guidene har egentlig ett litt for tungt ansvar på sine skuldre. Det finnes mange dumme turister som ikke følger råd og veiledning, og på grunn av dette har guider mistet sin bevilgning. Resultatet er mindre frihet for mennesker som klarer å være ansvarlige, slik som alltid. Men jeg hadde en fantastisk tur allikevel, det var få mennesker i hulen og guiden min gjorde en super jobb.
Turistbevissthet er viktig, og noe jeg har lurt på er hvor mye av pengene som går til folket når det gjelder turismen i Belize (eller hvor som helst). Jeg tenkte mye på de guidene i Jaguar Paw som sliter rundt på fete (undskyld at jeg sier det, men jeg har møtt dem) cruiseskip turister med alt ansvaret det følger med seg; at de ikke skal bli bitt av slanger (Belize har 4 arter veldig giftige slanger), ikke drukne, falle osv. Det er tøffe kår for guider her. Det værste er at cruiseskipfolkene blir fortalt på sine cruiseskip (som er norskregistrerte) at det er FARLIG å booke en tur med en guide når de kommer på land i Belize City, og at de burde booke hos cruiseskipet. Når de kommer i land og gjør turen sin, får de akkurat den samme turen som om de hadde booket direkte på land (som bedre for økonomien til folk i Belize) som når de booker på skipet. Hvordan vet jeg dette? Jo, fordi jeg booket på land, og jeg havnet på samme tur (Altun Ha) som folk fra skipene. Det er derfor jeg ville gjøre min zip-lining og cave-tubing på en fredag. Manny var snill nok til å gi meg dette, til en rimelig pris, selv om å ta bare en person er dårlig bussiness. Bensin er utrolig dyrt i Belize, og veiene er dårlige. Dere gjetter sikkert hvem som får brorparten av pengene som cruiseturistene betaler for sine eventyr i Belize? Det er nok den nordmann som eier skipet! Ikke bare det, turistene betaler nok det dobbelte av hva jeg betaler, fordi eieren av skipet skal ha sin del, og guidene får sin lille kommisjon. I det minste gikk ikke mine penger primært til en norsk skipsreder. En mindre og mindre del av pengene strømmer nedover og er kun til fordel for skipsrederen og de som får sine kommisjoner på skipet.
Andre ting å tenke på; Hvem gjør hva for å bevare naturen? I Belize finner jeg at de er strengere enn i Mexico. Man skal ALDRI bruke solkremer, lotioner og parfymer (o.l) som har parabener og kjemikalier, eller insektmiddler med DEET når man drar på snorkeling eller svømmer i elver og cenoter. Dette er opplyst mange steder, men her i Belize er de mer bevisste på disse tingene. Beklager at jeg sier det folkens; for deres egen og for naturens del; kjøp solkremer og insektmidler som er vennlig både mot kroppene deres og naturen. Mange er dessverre bevisstløse med hensyn til disse tingene, og tror det er farlig i solen. Min personlige mening er at det er farligere å bake på stranden, i solen, med en coktail av kemikalier på kroppen i timesvis, enn å venne huden til solen gradvis. Det tok over en måned for meg å få farge på kroppen, og jeg har ikke vært solbrendt, men nå trenger jeg ikke å tenke på det mer. Men så ligger jeg aldri i ro i solen i timesvis på ett sted der det er garantert at huden vil bli brendt og sår. Både i Belize og i Mexico er det veldig lett å fa tak i naturprodukter som er bedre både for naturen og huden.
Jeg kan ikke få poengtert nok hvor viktig det er å ha med ALOE VERA på reise! Kjøp en tube med 100 % REN Aloe Vera før reise, eller bedre egentlig, få tak i lokal (hvis du er i ett land der det finnes Aloe Vera). Aloe Vera er det aller beste (som er lett å få tak i hvis du ikke har en urtekyndig i nærheten) du kan bruke mot det meste; sår, myggstikk, sol- og hete-alergi. Jeg snakker av erfaring; på Yucatán er myggen ekstremt aggressiv, og jeg hadde allergisk reaksjon mot stikkene. Såpass kraftig faktisk at jeg begynte å lure på om jeg burde gå til en lege å få motmiddel, men jeg smurte på nedkjølende Aloe Vera, og på kort tid ble de store røde blemmene utørket, og jeg tror jeg ble motstandsdyktig etter det, for etter den første runden med forferdelige myggstikk, er jeg ikke plaget lengre. Det er også veldig fuktig og hett på Yucatán, så jeg hadde begynnende utslett på begge albuene, igjen smurte jeg nedkjølende Aloe Vera på og etter 2 dager er huden myk og klø-fri igjen. Aloe Vera er min nye gud! OK, folkens. Jeg sitter nå i nyyyyyydelige San Ignacio, og jeg tenker å ta bussen mot Benque for å se Xunantunich, hvor de har funnet bevis på at Maya viste hva ett hjul er.
søndag 3. april 2011
En spennende ekspedisjon
På lørdag dro jeg på en spennende ekspedisjon til den gamle Maya verden, igjen. Jeg får aldri nok av disse historiske stedene, og fler og fler biter faller på plass når jeg ser f.eks. de samme mønstrene gjentar seg på byggningene på steder så langt fra hverandre som Tula og Chichén Itzá, samtidig som alle stedene er unike. For å dra på ekspedisjon trenger man kamera, masse vann, penger, hat eller ett tynt skjerf beskytter mot solen, åpent sinn og eventyrlyst. Min ekspedisjon startet med at jeg gikk ned til bussterminalen og kjøpte meg billett til Uxmal med en "classe economica" til 44 pesos, jeg kom meg akkurat med 9-bussen på morgenen. Det er veldig takknemlig å reise alene, fordi jeg ble sittende sammen med en middelaldrende lokal mann som var veldig snakkevillig, og han bidro til ytterligere innformasjon om Maya, kulturen og pyramidene, som en guide aldri ville sagt. Mannen fortalte han er fra en "pueblo" sør for Campeche, og at han snakker Maya. Det var ikke vanskelig å høre at spansk er hans 2. språk, slik som med veldig mange mennesker her i Mexico. Han lever på ganske tradisjonelt vis av jorden, og noen ganger jakter mennene fasan eller ender for å fø familien. Han fortalte meg hvordan shamaner "renser" jorden, og om de underlige lysene som kan ses over pyramidene. Jeg spurte han hva han trodde det var, og han svarte uten å nøle at Maya hadde kontakt med "utenomjordiske", og at de hadde masse teknologi og kunnskaper som de tok med seg da de forsvant. Det er ingen tvil om at de kunne mattematikk, astronomi og arkitektur. Og når man ser hvor nøye firkantig steinene er hugget, og hvor omhyggelig de er lagt oppå hverandre til byggninger som har stått i 100-vis av år, er det vanskelig å tro at de var særlig primitive. Kanskje det er noe vi liker å tro? At det moderne mennesket har mer teknologi og vitenskap enn noen "villmenn" som var "overtroiske", og som levde på ett kontinent, som vi insisterer på var ukjent for vår del av verden, før Colombus kom dit. Og så påstår historien at han ikke ante hvor han var i denne verden, og at han trodde han var i India. Det er veldig spennende å snakke med menneskene som har tatt opp noe av arven etter Maya, jeg har en følelse av at de "vet ting" og jeg føler meg priviligert som får historier og legender. De viser med så mye tillitt at de snakker åpent om de "utenomjordiske", alvene og åndene. (De har ingenting med den moderne New Age bevegelsen som dukker opp ved pyramidene ved solverv.).
Det første synet som møter deg når du kommer til Uxmal arkeologiske sone er denne konstruksjonen som blir kaldt Magikerens Hus. Den er byggd på en oval plattform, så den er ikke 4-kantig slik som pyramider vanligvis er. Når man går inn på gårdsplassen bak, ser man hvor vakker denne byggningen er.
Inngraveringene på byggningene i Uxmal er ganske godt bevarte, og man ser her en klapperslage (med ett hode som ser ut som Dragen i Kina), jaguarhoder og mennesker som er bundet fast. Intrikate mønstre omringer alle strukturene, man ser labyrinter (ser ut for meg) og helt til venstre er en rad, nedover, med masken av Regnguden Chac. Motiver av Chac finner man over hele Mexico, han er kjennetegnet med en imponerende nese. I Uxmal ser jeg spesielt mange av dem, så de må ha vært veldig store tilhengere av Chac, og det kan komme av (tror jeg) det faktum at det er ingen elver eller innsjøer i dette området i det hele tatt. Det er heller ingen cenoter i nærheten av byen, så innbyggerene laget reservarer og cisterner som ble fyllt med regnvann under regntiden, og som var konstruert slik at de kunne holde på vannet. Det er faktisk en der enda som har vann.
En veldig betuttet menneskefigur.
Bak Magikerens Hus finner man denne store plazaen med 4 byggninger som den på bildet rundt. Alle er rikt dekorert, og da spanjolene kom syntes de at de så ut som nonnekloster med cellene. De 4 byggningene har 74 rom. Bildet er tatt forran en lignende byggning rett ovenfor, som har gjennomgang til konstruksjoner på andre siden.
Jeg har gått gjennom en buet gjennomgang fra Plazaen og finner dette templet ved siden av Magikerens Hus. Templet har vakre pilarer og er dekorert med masker av Chac.
Dette er "Stortinget" eller "Casa del Gobierno", det er en diger byggning som er bygget opp i terenget slik at man får oversikt over plazaen og Magikerens Hus (La Casa de Adivino).
Byggningen er rikt dekorert, dette er en detalj fra en større figur omentrent midt på bygget.
Forran "Stortinget" finner man denne statuen av en Jaguar med to hoder, man kan også se denne som utskjæring på veggene. Jaguar var ett viktig dyr for de gamle folkene i Mexico, de er avbildet på muraler og med utskjæringer over alt. Mange steder kan man skimte figurer som er ett jaguargap med ett ansikt som kommer ut. Som om noen har ett jaguarskinn over ryggen og har puttet hodet inn i hodet til Jaguaren.
- -
Ikke mange turister finner veien hit (med mindre de er på en organisert busstur fra landet de er fra), men Uxmal er absolutt verd bryet å se! Uxmal (ut.; 'uusj-mal') er faktisk rangert på top blant de arkeologiske soner man kan besøke i Mexico og hvis man har tid til å se en del begynner alt å passe sammen etterhvert. Selvsagt hjelper det å besøke fantastiske Antropologisk Museum i Mexico City også. Mange reiser med begrenset tid, og da er det prioriteringer. Turer kan hjelpe for å se mye på en gang (noe som kan bli overveldende men en fordel med dårlig tid), men ellers så kan man lett komme seg selv ved å kjøpe en bussbillett fra Meridá og reise 1 t. og 30 min. sørover. For å komme seg tilbake sitter man ganske enkelt og venter, og venter... og snakker med de lokale, som kan fortelle mye morsomt, noe som gjør ventetiden til en opplevelse, i stedet for venting. Og det beste av alt, etter å ha snakket med så mange at jeg kan mye, så erklærer folk at jeg er faktisk ikke fra Norge! Jeg er helt klart Maya!
Uxmal er bebodd fra 600 e.Kr. og er nok ett bevis på Mayaenes overlegne arkitektur. Bare de geniale vannbeholderene er bevis på det, men også byggningene med propposjonene og de intrikate geometriske mosaikkene, og de forskjellige kulturene hadde stor innflytelse på hverandre. Det har skjedd utgravinger på stedet fra 1929, men små "fjelltopper" i det flate landskapet med steiner viser at det er masse mer å bli oppdaget på dette stedet. I nærheten av Uxmal er andre byer som Kabah, Labná og Ruta Puuc + alt som finnes i Campeche og Calkmul. Desverre kan jeg ikke se alt i denne omgangen, det er masse, og noen steder er dyre å komme inn på. Uxmal er 166 pesos (samme som Chichén). Om kveldene holdes lys og lys show både på Chichén og Uxmal, og jeg tenker å komme tilbake å få med meg det en gang.
Utsyn fra "Stortinget" man ser Magikerens Hus og Plazaen med de 4 store byggningene, og byens "fotballbane".
Meg på tur ned fra den Store Pyramiden (Gran Piramide), med baksiden av Stortingshuset på høyre side i bildet.
En minneverdig trapp. Takk til Gran Piramide for å ha gitt meg en god "Work Out" ved å få klatre opp den bratte trappen. Men det er det som er det morsomme med pyramider: Å slite seg ut i varmen ved å klatre opp, og så grue seg til å måtte gå ned.
Det første synet som møter deg når du kommer til Uxmal arkeologiske sone er denne konstruksjonen som blir kaldt Magikerens Hus. Den er byggd på en oval plattform, så den er ikke 4-kantig slik som pyramider vanligvis er. Når man går inn på gårdsplassen bak, ser man hvor vakker denne byggningen er.
Inngraveringene på byggningene i Uxmal er ganske godt bevarte, og man ser her en klapperslage (med ett hode som ser ut som Dragen i Kina), jaguarhoder og mennesker som er bundet fast. Intrikate mønstre omringer alle strukturene, man ser labyrinter (ser ut for meg) og helt til venstre er en rad, nedover, med masken av Regnguden Chac. Motiver av Chac finner man over hele Mexico, han er kjennetegnet med en imponerende nese. I Uxmal ser jeg spesielt mange av dem, så de må ha vært veldig store tilhengere av Chac, og det kan komme av (tror jeg) det faktum at det er ingen elver eller innsjøer i dette området i det hele tatt. Det er heller ingen cenoter i nærheten av byen, så innbyggerene laget reservarer og cisterner som ble fyllt med regnvann under regntiden, og som var konstruert slik at de kunne holde på vannet. Det er faktisk en der enda som har vann.
En veldig betuttet menneskefigur.
Bak Magikerens Hus finner man denne store plazaen med 4 byggninger som den på bildet rundt. Alle er rikt dekorert, og da spanjolene kom syntes de at de så ut som nonnekloster med cellene. De 4 byggningene har 74 rom. Bildet er tatt forran en lignende byggning rett ovenfor, som har gjennomgang til konstruksjoner på andre siden.
Jeg har gått gjennom en buet gjennomgang fra Plazaen og finner dette templet ved siden av Magikerens Hus. Templet har vakre pilarer og er dekorert med masker av Chac.
Dette er "Stortinget" eller "Casa del Gobierno", det er en diger byggning som er bygget opp i terenget slik at man får oversikt over plazaen og Magikerens Hus (La Casa de Adivino).
Byggningen er rikt dekorert, dette er en detalj fra en større figur omentrent midt på bygget.
Forran "Stortinget" finner man denne statuen av en Jaguar med to hoder, man kan også se denne som utskjæring på veggene. Jaguar var ett viktig dyr for de gamle folkene i Mexico, de er avbildet på muraler og med utskjæringer over alt. Mange steder kan man skimte figurer som er ett jaguargap med ett ansikt som kommer ut. Som om noen har ett jaguarskinn over ryggen og har puttet hodet inn i hodet til Jaguaren.
- -
Ikke mange turister finner veien hit (med mindre de er på en organisert busstur fra landet de er fra), men Uxmal er absolutt verd bryet å se! Uxmal (ut.; 'uusj-mal') er faktisk rangert på top blant de arkeologiske soner man kan besøke i Mexico og hvis man har tid til å se en del begynner alt å passe sammen etterhvert. Selvsagt hjelper det å besøke fantastiske Antropologisk Museum i Mexico City også. Mange reiser med begrenset tid, og da er det prioriteringer. Turer kan hjelpe for å se mye på en gang (noe som kan bli overveldende men en fordel med dårlig tid), men ellers så kan man lett komme seg selv ved å kjøpe en bussbillett fra Meridá og reise 1 t. og 30 min. sørover. For å komme seg tilbake sitter man ganske enkelt og venter, og venter... og snakker med de lokale, som kan fortelle mye morsomt, noe som gjør ventetiden til en opplevelse, i stedet for venting. Og det beste av alt, etter å ha snakket med så mange at jeg kan mye, så erklærer folk at jeg er faktisk ikke fra Norge! Jeg er helt klart Maya!
Uxmal er bebodd fra 600 e.Kr. og er nok ett bevis på Mayaenes overlegne arkitektur. Bare de geniale vannbeholderene er bevis på det, men også byggningene med propposjonene og de intrikate geometriske mosaikkene, og de forskjellige kulturene hadde stor innflytelse på hverandre. Det har skjedd utgravinger på stedet fra 1929, men små "fjelltopper" i det flate landskapet med steiner viser at det er masse mer å bli oppdaget på dette stedet. I nærheten av Uxmal er andre byer som Kabah, Labná og Ruta Puuc + alt som finnes i Campeche og Calkmul. Desverre kan jeg ikke se alt i denne omgangen, det er masse, og noen steder er dyre å komme inn på. Uxmal er 166 pesos (samme som Chichén). Om kveldene holdes lys og lys show både på Chichén og Uxmal, og jeg tenker å komme tilbake å få med meg det en gang.
Utsyn fra "Stortinget" man ser Magikerens Hus og Plazaen med de 4 store byggningene, og byens "fotballbane".
Meg på tur ned fra den Store Pyramiden (Gran Piramide), med baksiden av Stortingshuset på høyre side i bildet.
En minneverdig trapp. Takk til Gran Piramide for å ha gitt meg en god "Work Out" ved å få klatre opp den bratte trappen. Men det er det som er det morsomme med pyramider: Å slite seg ut i varmen ved å klatre opp, og så grue seg til å måtte gå ned.
Abonner på:
Innlegg (Atom)