En vakker stele med mayaglyfer som er ett av de eldste kjente skriftsystemene i verden.
På lørdag besøkte jeg mayabyen her i Copan. Fra den vakre og fredelige lille byen Copan Ruinas er det bare en 15 min. gåtur på en vakker sti gjennom frodig, grønn natur, hvor du kan se fargerike fugler og store, fete larver. Ruinene ligger midt i den frodige, grønne dalen, og selv om det er varmt og fuktig er det nok av store trær som kan tilby noe skygge fra solen. Da jeg kom dit, kom jeg i rett tid til å se at noen slapp løs 5 vakre, store, røde papegøyer fra ett stort bur som de har blitt oppfostret i for å bli sluppet løs en dag. Det var ett fantastisk syn da de store, nydelige fuglene ble satt fri, flyvende ut som ett vell av rødt. De dro rett opp i toppene av de nærmeste trærne og "snakket" med hverandre. To av fuglene hadde dannet par og fløy sammen over hodene våre. Disse papegøyene kommer til å leve til de er 60 og holde sammen med den samme maken gjennom livet. Da jeg gikk inn i den arkeologiske sonen følte jeg igjen den velkjente spenningen i meg. De utskårne stelene er så vakkre. Bildene kan ikke yte dem rettferdighet i det hele tatt. De er av de best bevarte utskjæringer funnet på dette kontinentet. Her ble igjen min nysgjerrighet og sans for eventyr vekket opp igjen. Jeg følte meg i live og klar til å møte verdens igjen. Alle disse arkeologiske stedene gjør det for meg, det er nok det historiske suset! Jeg føler en dyp tilknytning til landet, fortid og mennesker, både fra fortid og nåtid. Og jeg føler jeg kan forstå deres syn på livet til en viss grad. De var omgitt av vakker natur, farlige dyr og fargerike fugler. Jeg tilbrakte timer på stedet. En grunn er fordi jeg møtte en ung mann fra Japan som var på samme shuttlebuss som meg, og så møtte jeg ham igjen ved ruinene. Vi begynte å snakke om Japan, japansk mat og min favoritt drikke; grønn te krem frappucchino! Vi endte opp med å diskutere 911, mayaene og forskjellige kulturer, konspirasjon, makten til mediene og mye annet. Jeg spurte ham om hvordan det er i Japan for tiden, og han fortalte meg at det er vanskelig å vite, fordi mediene lyver mye. De holder mye informasjon fra det offentlige øyet, og også fra den internasjonale pressen. Jeg fortalte ham noen Mayalegender, historier og fakta, som han satte pris på, fordi jeg gjorde ruinene og menneskene som levde der mer levende for ham, sa han. Vi begynte å snakke om 2012. Siden jeg begynte å reise i Sentral Amerika, har jeg truffet mennesker som snakker om åndelighet og spiritualitet, gammel kunnskap, det forbudte, det ukjente. Personer som har en følelse eller vet at det finnes noe "annet". En annen bevissthet, andre dimensjoner, en annen kunnskap. At det finnes en sann kunnskap og at vi kan få tilgang til den hvis vi vil. Noe mer enn alt vi har blitt fortalt gjennom våre kulturer. Vi vet så lite fordi det allerde er bestemt for oss hva som er nyttig for oss å vite og ikke vite. Kunnskap om åndeverdenen eller helbredelse rynker folk på nesen av, og ler av. Når jeg møter en person som dette, som denne japanske mannen, som studerer medisin (og derfor er mer tilregnelig enn meg), som lyttet til hva jeg har å si, og som føler det, og svarer med den dype kunnskapen som er gravlagt dypt inne i oss alle, åpner kronchakra seg, og jeg sier ting som jeg har ingen anelse om hvor de kommer fra. Jeg bare vet at det er viktig. Denne typen kunnskap er vi for ofte villige til å kaste bort som tull, fordi vi ønsker å bli likt, vi ønsker å bli akseptert, og å gjøre det "rette". Og vi kan aldri snakke hva vi virkelig føler. Jeg bare vet at det er sannheten fra bunnen av min eksistens. Jeg pleide å tro at det ikke eksisterer en høyere sannhet, og at det er forskjellig for ulike mennesker og kulturer. Ja, hver og en av oss bærer hans eller hennes egen sannhet, og handle etter det kan aldri bli galt. Men det finnes også "høyere sannheter". Som folk i Norge vet nå etter den forferdelige hendelsene som fant sted. En høyere sannhet er Kjerlighet. Hat og hevn tilhører en annen kategori. Hat og hevn vil aldri bli en høyere sannhet, selv om det kan være sant for noen mennesker. Men hvordan kommer de til den konklusjonen? Ingen er født hatsk og hevngjerrig. Ingen er født sint eller en terrorist. Dette er noe en mann eller en kvinne lærer. Folk vil kanskje si at noe er galt i hodene deres når de dreper noen. Men hvem kan egentlig si hva som er normalt eller ikke når vi alle faktisk kan være et "offer" til den slags læring? Undskyldninger som at noen lider av mental sykdom, er ikke det en måte å skyve bort vårt ansvar å ta en god titt på hva vår kultur har blitt til? En kultur full av ensomme, frustrerte og medisinert mennesker. Gamle folk uten forsvarlig omsorg. Folk som går fra jobb, deretter hjem til TV som sender reklamer hvert 5 min. for å minne deg på at du er ingenting annet enn en forbruker, og verdien ligger i hvor mye du kjøper. I mellomtiden overbelaster vi planeten vår, og skaper tonnevis av giftig søppel. Ikke glem at de siste 10 årene har vi vært antatt å hate og frykte muslimer og islam etter 9 / 11. Vi har lært å frykte et lite ord; terrorisme. Jeg har hørt det gjentatt så mange ganger at jeg er lei av det. De vil aldri noensinne la oss glemme og leve et normalt liv. Terrorisme var / er brukt som en unnskyldning for så mange hevngjerrige tiltak mot visse grupper. Subtile ting, som å forby burka i noen land til bombing av ett av de fattigste landene i verden. Og nå tjener private Amercianske selskap tonnevis med penger ved gjenoppbygging. Hvis du ønsker å tjene penger i disse dager, bomb du et land og deretter gjenoppbygge det. Gjør verden et utrygt sted å være, og selg trygghet til folket. I tragedien som skjedde i Norge er det kanskje en stor sjanse til å gjøre en endring. Vi kan vise verden at vi er spesielle og rene. At vi kan svare med høyere sannheten om kjærlighet. Ta en god titt på oss selv og vår kultur og spørre hva kan vi gjøre for å lære folk kjærlighet og medfølelse i stedet for hat og frykt? Hvor stor rolle spiller media og myndigheter? Har jeg tid til en venn i nød, eller er jeg altfor redd for å møte behovene til andre og mine egne? Vi lever i en kultur hvor folk foretrekker å tilbringe tid med sine elektroniske leker, hvor menn og kvinner opptrer som fiender. Dette forårsaker mye stress og ensomhet. Små barn flytter frem og tilbake mellom deres mor og far som nomader, og altfor mange barn er diagnostisert ADHD og medisinert med speed. Denne japaneren viste seg å være en av de virkelig fantastiske mennesker jeg møter. Noen som jeg vet intuitivt og mentalt forstår hva jeg sier og hva jeg vet. Og jeg vet at det er håp for planeten. På tross av alle de forferdelige tingene som skjer, som hendelsene i Norge. Det er fantastiske mennesker der ute, som snakker sannheten. Som den franske mannen jeg møtte på Xela - Atitlan trekket, som de "rettroende" ville le av. Det viste seg at en fra USA hadde også noen uvanlige meninger, og vi utvekslet mye informasjon. Dette er folk som vandrer denne planeten med øynene åpne og uredde for å kjenne sannheten i seg selv. Og jeg vet det er disse menneskene som til slutt vil forene alle mennesker i verden, når vi alle gir slipp på frykt. Det er flere av disse menneskene i denne delen av verden. Kanskje fordi der det er mer lidelse og tragedie her og folk har ikke råd til å sove? Og jeg tror også det er fordi de er "Maya". Hvis ikke i ren blod, i alle fall i ånd og kunnskap. Hvorfor sier jeg det? Fordi alltid, om personen er en turist fra Japan, Belgia eller Frankrike, eller en innfødt, er det i nærheten av Maya jeg møter dem. Og meksikanerne har faktisk at sagt jeg er Maya. Og min Nauhal er magikeren, jaguar. På Mexicali Ozelotl (ozelot). Alle er symboler på det skjulte, magikeren leker med illusjoner. Møtet med Mishiko ved ruinene, og det å snakke med ham fikk meg til å innse at hvis jeg ikke hadde blitt ranet og ute av stand til å dra til Copan tidligere jeg ikke ville ha møtt ham, og til slutt fant vi ut at vi hadde sittet blant ruinene i flere timer, andre mennesker og den brennende sola var glemt. Bare for å snakke og snakke. Det var trist å si farvel da han dro til Utila på søndag. Og jeg kommer til La Ceiba i morgen for å ta ferge over dit.
I følge Popul Vuh, Maya bibelen, tok det gudene fire forsøk på å skape en skapning kraftig nok til å opprettholde verden. På første forsøk skapte gudene rådyr, maur, ulver og andre dyr, men når gudene oppfordret dyrene til å si navnene på gudene, gryntet og brølte de bare. Det andre forsøket lagde gudene et menneske ut av gjørme, men personen snakket uten kunnskap og forståelse. Han falt fra hverandre og ble oppløst tilbake til gjørme, erstattet av et menneske av kjøtt. Men mennesket var onde, og gudene bestemte seg for å utrydde dem med en stor flom. I det tredje forsøket spikket gudene ut en person ut av tre. De var bedre enn gjørmefolket, men ikke perfekt. De kunne snakke og gå, og fikk barn og befolket hele verden. Men gudene fant at de gikk rundt og sov og uten hensikt i det hele tatt. De hadde også glemt sin skaper så de ble ødelagt. De som overlevde ble forvandlet til aper i trærne over hele Mesoamerika. Gudene fikk endelig det rett når de oppdaget mais og laget menneskene til slutt av mais. Mayaene kaller seg barn av mais, og faktisk med den kunnskap om genetikk som vi har, har forskere funnet ut at genetisk sett er mais svært lik menneskets gener. Betyr at vi er beslektet med mais, mer beslektet med mais enn det meste annet. Og de Mayaene synes å ha visst dette! Eller gudene deres uansett, men det tok dem 4 ganger å finne det ut. Popul Vuh er en av de største religiøse tekster gjennom tidene og inneholder fasinerende historier og legender Mayaenes tro og skapelselegende.
Se engel;sk versjon for flere bilder.
