Fredag morgen sto jeg opp 03:30 å ta en shuttle buss til Copan Ruinas i Honduras. Det er en 6 timers kjøretur fra Antigua, men når grensen er krysset det er 15 min inne Honduras territorium i nord. Turen til Copan var ikke uten noen skremmende hendelser, vi nesten hadde en nestenulykke med en bybuss da vi kjørte gjennom Guatemala City i mørket. Alt jeg så var hundrevis av blinkende lys, og deretter to av dem som kom rett mot oss i stor fart. Føreren av shuttlebussen sto på bremsene, og jeg tror vi var bare noen få cm. fra å bli flatet ut av den store, tunge, røde bybussen. Bybussene i Guate (Guatemala City) er noen av de viktigste målene for gjenger av banditter som er ute etter noen raske penger. Jeg reiste med dem, da jeg ikke hadde penger eller noe annet å ta, til den Norske ambassaden og immigrasjonskontoret. Turen til Copan i Honduras gikk på noen av de farligst trafikkerte veier jeg noengang har sett. Og jeg har sett mye! Faren er antallet store, tunge lastebiler og busser som stuper nedover åssidene. Guatemala er bare åser og fjell, så vi klatrer opp og raser ned. Når åsene ruller uforstyrret av menneskelig bosetting er de grønnne og frodige, spesielt nå i regntiden. Uheldigvis har naturen her har mange arr, og det forårsaker mye menneskelig tragedie og lidelse
Hovedattraksjonen i Copan er det gamle Maya-området som mangler de massive pyramidene lenger nord, i Guatemala og Mexico, men har noen av verdens best bevarte utskårne steler. Innskripsjoner på disse stelene, og keramiske bevis viser at folk har bodd i Copan dalen fra 1400 f.Kr., men de må ha vært bosatt i dalen fra før den tid. På sitt rikeste kan Copan ha huset så mange som 20 000 mennesker. I dag var jeg og sjekket ut ruinene! Da spanjolene fant stedet i 1576 var det kun fem familier som bodde der. Og de hadde ingen anelse om historien til ruinene! Det kan få oss til å lure på om det folket som kalles Maya i dag virkelig er etterkommere av Maya. Saken er at alle stedene jeg har besøkt ble forlatt av befolkningen lenge før flåtene fra Spania kom. De fant ruiner som allerede var overtatt av jungelen over alt. Og jeg har hørt en teori om at de innfødte her i virkeligheten kom fra øyene i Karibia, at de var sekundære innvandrere. Jeg i har ikke tenkt å argumentere for noe av det nå, fordi jeg ikke er arkeolog. Men jeg vet at alle de stammene jeg har skrevet om i bloggene mine er fortsatt mysterier for de lærde som strides om hvor de kom fra og hvor de til slutt dro og hvorfor de etterlot disse fantastiske byggverkene.
Jeg er i Copan Ruinas by. Ett veldig, veldig varmt men vennlig lite sted hvor alle med eventyrlyst som liker å se ruiner, ri på hest (jeg skal prøve det!) rafte eller tube ned en elv, Bildene er på den engelske versjonen av bloggen, og jeg legge dem ut på Facebook. Den engelske versjonen er veldig fancy og higtec av en eller annen grunn og sammarbeider bedre med meg. Jeg tror bildene er for store til denne versjonen av bloggen min. Jeg vet ikke hvordan jeg skal modernisere denne bloggen..
Viser innlegg med etiketten elv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten elv. Vis alle innlegg
fredag 22. juli 2011
fredag 17. juni 2011
Oppdag Guatemala til fots 2
Lunsjstedet den 2. dagen.
Den andre dagen har jeg skrevet litt om i forrige blogg; vi møtte den lille jenta etter en hard klatretur. Etter en lang nedtur krysset vi en elv vi gikk langs flere ganger, så før første gangen vi krysst skiftet jeg fra joggisene mine til ett par lette sandaler jeg kjøpte i Belize. Siden det var en het dag var alle kryssingene av elven forfriskende, jeg beholdt sandalene på gjennom elvedalen, til vi var ferdige med å krysse elven. Etter det kom en ny moderat tøff klatretur, som tok de siste kreftene etter mange timer med gåing, opp til en asfalttert bilvei som tok oss opp til Santa Clara la Laguna (orginalnavn; Xiprian), hvor vi skulle sove i huset til Don Pedro. Don Pedro tilbød huset sitt som overnattingssted etter at han hørte at flere turister hadde blitt robbet der Quetzaltrekkers campet før i telt. Å komme til Don Pedros hus var som å komme til himmelen. Der kunne vi dusje (om enn i lunkent vann), vi fikk deilig smoothie som konen hans laget når vi annkom. Vi spiste deilig middag som fruen lagde kl. 17:30 ved ett langbord i salen hvor vi skulle sove. I stedet for å sove på hardt marmorgulv på en syltynn, velbrukt matte, fikk vi flettede gressmatter.
Siden vi var så få, ble det lagt ut to til hver oppå hverandre, det var fler igjen så jeg tok en tredje matte, enda var det litt hardt å sove på, siden det var marmorgulv under. Før vi la oss spilte Anna og Gingy, 2 av mine trekkingkamerater, på gitar og vi sang noen moderne poppsanger.
Vi grillet mashmallows (som jeg ikke likte) på bålet som var laget til oss og slappet av. Utenfor pøste regnet, slik som dagen før, klarte vi akkurat å unngå regnet. Vanligvis mottar Don Pedro en gjørmete, våt og misserabel gjeng. Vi var, på tross av svette, rene faktisk. Siden vi skulle stå opp kl. 03:30 la vi oss tidlig, etter å ha fyllt vann og pakket sekkene, bortsett fra de klærne vi skulle ha på oss og sovepose.
Da vi våknet neste morgen dro vi på oss klærne, pakket soveposen og satte ut i mørket på bilveien. Noen hadde lykter, men det var vanskelig å se, og vi måtte passe oss for chickenbus som kommer som olja lyn rundt svingene. Heldigvis møtte vi ingen. Mens vi gikk så vi vakre lysspill fra lyn som lekte over vulkanene og farget himmelen oransje og rød p.g.a. den begynnende soloppgangen.
Guatemala har ikke sommer- og vintertid så solen står opp ukristelig tidlig. Vi var veldig raske, til tross for den lange stigningen opp til stien til "mirador" hvor vi skulle nyte spektakulær soloppgang og spise frokosten vår. Vi tok kanskje bare 30 min. opp, og så 10 min. på stien hvor vi la ut sovemattene og pakket ut soveposene i mørket for å holde varmen, og ventet. På grunn av regntid er himmelen såpass full av fuktighet at soloppgangen ikke blir slik den "burde", men jeg syntes det var nydelig likevel. Fargene spilte over den nattsvarte himmlene og mangel på kunstig lys gjorde at jeg kunne se stjernehimmelen. Fra Lago Atitlan kunne vi se lysene fra landsbyene. Vi kokte masse vann til te og for å lage havregrøt med nøtter og cerealer.
Mens vi koste oss på Mirador 2-3 timer lekte jeg meg med kamera; Fra høyre ser du vulkan San Pedro, bak så vidt synelig, Atitlán og Tolimán med 2 topper.
Tolimán og litt av San Juan la Laguna hvor vi endte turen etter en laaaaang klatretur ned.
Meg forran vulkan San Pedro som hadde en skydott hengende over seg, Tolimán og Atitlán var lenge under en sky.
Lago Atitlan innrammet i trær, skyer og vulkaner.
En lang klatretur ned til San Juan etter frokost. Vi ble passert av flere lokale som klatrer opp og ned her, noen ganger med 10 kg. rissekker, redskaper og ved.
Før vi kom ned til San Juan, hadde vulkanene klarnet helt opp slik at vi fikk en nydelig utsikt, det skulle litt mer til før Fuego og Acatenango langt nede i sør skulle miste disen som lå tungt over dem.
Da vi kom til San Juan skrev vi oss inn i en gjestebok der stien endre, og tok tuk-tuker til San Pedro la Laguna hvor vi endte turen på Nicks Place med lunsj, da sekkene til oss som skulle bli igjen (bare Anna som jobber på sykebilen i Xela skulle tilbake sammen med guidene). Jeg, Ben (South Carolina, som skrev seg inn som Harry Potter i gjesteboken (han ser ut som Harry Potter )), Tara (Australia), Peter (Danmark), Aurelie (Frankrike) og Gingy ((egentlig Orian)Israel) gikk til Hotel Mikaso hvor vi fikk oss ett flott dorm. rom til 50Q pr. person. Ett ganske råflott hotel ved innsjøen (med privatrom til over 300Q) hvor vi tok jacuzzibad på toppen med spektakulær utsikt, hadde rom med eget bad med badekar og veldig gode myke senger.
Klippe.
Siden av San Pedro til høyre, Tolimán forran Atitlán med en "skytråd" hengende fra toppen, bak i disen er de to toppene til Acatenango.
Den andre dagen har jeg skrevet litt om i forrige blogg; vi møtte den lille jenta etter en hard klatretur. Etter en lang nedtur krysset vi en elv vi gikk langs flere ganger, så før første gangen vi krysst skiftet jeg fra joggisene mine til ett par lette sandaler jeg kjøpte i Belize. Siden det var en het dag var alle kryssingene av elven forfriskende, jeg beholdt sandalene på gjennom elvedalen, til vi var ferdige med å krysse elven. Etter det kom en ny moderat tøff klatretur, som tok de siste kreftene etter mange timer med gåing, opp til en asfalttert bilvei som tok oss opp til Santa Clara la Laguna (orginalnavn; Xiprian), hvor vi skulle sove i huset til Don Pedro. Don Pedro tilbød huset sitt som overnattingssted etter at han hørte at flere turister hadde blitt robbet der Quetzaltrekkers campet før i telt. Å komme til Don Pedros hus var som å komme til himmelen. Der kunne vi dusje (om enn i lunkent vann), vi fikk deilig smoothie som konen hans laget når vi annkom. Vi spiste deilig middag som fruen lagde kl. 17:30 ved ett langbord i salen hvor vi skulle sove. I stedet for å sove på hardt marmorgulv på en syltynn, velbrukt matte, fikk vi flettede gressmatter.
Siden vi var så få, ble det lagt ut to til hver oppå hverandre, det var fler igjen så jeg tok en tredje matte, enda var det litt hardt å sove på, siden det var marmorgulv under. Før vi la oss spilte Anna og Gingy, 2 av mine trekkingkamerater, på gitar og vi sang noen moderne poppsanger.
Vi grillet mashmallows (som jeg ikke likte) på bålet som var laget til oss og slappet av. Utenfor pøste regnet, slik som dagen før, klarte vi akkurat å unngå regnet. Vanligvis mottar Don Pedro en gjørmete, våt og misserabel gjeng. Vi var, på tross av svette, rene faktisk. Siden vi skulle stå opp kl. 03:30 la vi oss tidlig, etter å ha fyllt vann og pakket sekkene, bortsett fra de klærne vi skulle ha på oss og sovepose.
Da vi våknet neste morgen dro vi på oss klærne, pakket soveposen og satte ut i mørket på bilveien. Noen hadde lykter, men det var vanskelig å se, og vi måtte passe oss for chickenbus som kommer som olja lyn rundt svingene. Heldigvis møtte vi ingen. Mens vi gikk så vi vakre lysspill fra lyn som lekte over vulkanene og farget himmelen oransje og rød p.g.a. den begynnende soloppgangen.
Guatemala har ikke sommer- og vintertid så solen står opp ukristelig tidlig. Vi var veldig raske, til tross for den lange stigningen opp til stien til "mirador" hvor vi skulle nyte spektakulær soloppgang og spise frokosten vår. Vi tok kanskje bare 30 min. opp, og så 10 min. på stien hvor vi la ut sovemattene og pakket ut soveposene i mørket for å holde varmen, og ventet. På grunn av regntid er himmelen såpass full av fuktighet at soloppgangen ikke blir slik den "burde", men jeg syntes det var nydelig likevel. Fargene spilte over den nattsvarte himmlene og mangel på kunstig lys gjorde at jeg kunne se stjernehimmelen. Fra Lago Atitlan kunne vi se lysene fra landsbyene. Vi kokte masse vann til te og for å lage havregrøt med nøtter og cerealer.
Mens vi koste oss på Mirador 2-3 timer lekte jeg meg med kamera; Fra høyre ser du vulkan San Pedro, bak så vidt synelig, Atitlán og Tolimán med 2 topper.
Tolimán og litt av San Juan la Laguna hvor vi endte turen etter en laaaaang klatretur ned.
Meg forran vulkan San Pedro som hadde en skydott hengende over seg, Tolimán og Atitlán var lenge under en sky.
Lago Atitlan innrammet i trær, skyer og vulkaner.
En lang klatretur ned til San Juan etter frokost. Vi ble passert av flere lokale som klatrer opp og ned her, noen ganger med 10 kg. rissekker, redskaper og ved.
Før vi kom ned til San Juan, hadde vulkanene klarnet helt opp slik at vi fikk en nydelig utsikt, det skulle litt mer til før Fuego og Acatenango langt nede i sør skulle miste disen som lå tungt over dem.
Da vi kom til San Juan skrev vi oss inn i en gjestebok der stien endre, og tok tuk-tuker til San Pedro la Laguna hvor vi endte turen på Nicks Place med lunsj, da sekkene til oss som skulle bli igjen (bare Anna som jobber på sykebilen i Xela skulle tilbake sammen med guidene). Jeg, Ben (South Carolina, som skrev seg inn som Harry Potter i gjesteboken (han ser ut som Harry Potter )), Tara (Australia), Peter (Danmark), Aurelie (Frankrike) og Gingy ((egentlig Orian)Israel) gikk til Hotel Mikaso hvor vi fikk oss ett flott dorm. rom til 50Q pr. person. Ett ganske råflott hotel ved innsjøen (med privatrom til over 300Q) hvor vi tok jacuzzibad på toppen med spektakulær utsikt, hadde rom med eget bad med badekar og veldig gode myke senger.
Klippe.
Siden av San Pedro til høyre, Tolimán forran Atitlán med en "skytråd" hengende fra toppen, bak i disen er de to toppene til Acatenango.
fredag 29. april 2011
Guatemalas vakre åser - Lanquin
Etter trekking i jungelen forlot jeg Los Amigos i Flores for å se Guatemalas åser lengre sør. Etter å ha kjørt ett stykke måtte vi krysse en elv med en slags "ferge" som var festet til undervanskabler slik at ikke strømmen skal ta den nedover i stedet for å bare krysse elven. Fergen er drevet med to påhengsmotorer... Under ser du bilde av fergen, heldigvis var ikke elven så veldig bred :) Fergen er på tur til vår side, så vi skal dit du ser på bildet.
Billettkontor, kahytt, bro... jeg vet ikke hva de kaller denne lille hytta på fergen for, men mannskapet holdt til i den.
Fergen blir drevet av to påhengsmotorer, ved den bakerste står "styrmannen" og styrer. Men det så ut til at fergen også er festet til en kabel som hindrer den i å bli tatt av strømmen og ført nedover elven.
Vi stoppet i "ingemannsland" for å ha lunsj, sjåfører i disse landene har alltid lunsjstopp. Maten var ganske god, og siden det er så mye frukt i Guatemala har de rikt utvalg av juice. Fra byggningen på bildet strømmet høy elektromusikk, ellers var det grønne åser så langt man kan se. Åsene har ganske spesielle formasjoner, de ser ut som digre steiner, noen av dem spisse, som har falt hulter i bulter og deretter blitt "dresset opp" i forskjellige trær. Det var også spesielt å se tre rader med åser forran hverandre og så disse tilfeldige malplaserte store "steinene" som danner en selvstendig liten ås.
Bussen stoppet ett par minutter ved ett utsiktspunkt over åsene og dalene. Regnsesongen nærmer seg så det var ganske tåkete.
Da jeg kom frem til Lanquin bestemte jeg meg for å bo ved elven, og ikke oppe på en år, på ett sted som heter El Retiro. En grunn til det er den berømte buffet som El Retiro har hver kveld. Maten skulle i følge ryktene være helt fantastisk og veldig billig. I tillegg anbefalte Lucia (fra turen til El Mirador) meg å bo på El Retiro. Hun er guatemaltec, og anbefalte stedet på det varmeste. Jeg fikk meg en seng i ett dormitorio med bare 4 senger til bare 35 Q pr. natt, men jeg delte kun med to til. Tom hadde funnet skorpioner i sengen sin flere ganger når han var i Lanquin, så man må se etter i klær og vesker og senger. Som du ser er elven nydelig, og av og til så jeg folk drive forbi på "tuber", noe som kalles "rivertubing" i denne delen av verden. Man flyter ganske enkelt avsted, på den måten elven bestemmer, på en forstørret, robust badering (smultring), eller tube nedover en elv. Vannet i elven er ganske kaldt, noe som hjelper for å kjøle seg ned gjennom dagen, det er VELDIG varmt og ganske fuktig der. Elven er nydelig. El Retiro er lokalisert på ett fantastisk sted, med det grønneste grønne gresset og elven som rusher ut fra Lanquin Hule. Dekoren på stedet er kreativt, og alle bungalovene ligger adskildt og har hengekøyer.
MMM utrolig god mat, fordi alle disse hostel er litt isolert, så har de alt man behøver. Det går likevel ann å gå inn i landsbyen hvor de har en bank, men ingen ATM. Det finnes også en internettkafe i byen, men dårlig vær kan få nettet til å falle ut. Faktisk var det en del "dårlig" vær mens jeg var der. Skjønt for meg var det ikke dårlig vær men veldig forfriskende; jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde sendt hjem min allværsjakke da himmelen åpnet seg på kvelden og det bøttet ned med regn mens lynet kastet lekne glimt over himmelen. Det var ett vakkert skue. Etter den første kvelden, slapp vi så mye regn, selv om alle regnskyller var ganske kortvarig. Da jeg dro til Semuc Champey var heldigvis været sol og skyet av og til! (mer om semuc champey kommer. Følg med, du får se bilder av ett fantastisk vakkert sted!)
Den alltid kjempeblide og hjelpsomme staben ved El Retiro, eller noen av dem. Han bak hengekøyen (og han med hvit t-skjorte) er eier. Stedet er eid og drevet av en Maya familie, noe som er en fordel for landsbyen Lanquin. Stedet gir faktisk arbeid til 20 familier i området.
Det er varmt for stedets maskot, en pusekatt. Jeg så henne bli jaget av en ku! Det var litt morsomt; jeg satt og spiste frokost og plutselig var det kuer rundt omkring, og en av dem er ikke så glad i katter.
Lanquin kan nås som en del av en ekspedisjon /turer fra Coban på en eller 2 dager. Men det fineste er egentlig å dra dit selv og så bli der så lenge man vil. Det er en veldig søt liten landsby 61 km (skjønt man kan ikke stole på at km. er oppgitt riktig i Guatemala) øst for Coban, den nærmeste byen. Det er 2 grunner til å ta turen hit - eller fler hvis man teller med hvile ut i vakre omgivelser, bade i elven, god mat og å henge i en hengekøye - å utforske huler og å besøke Semuc Champey, som nok må være en av de vakkreste steder på denne jord (bilder kommer :))
Hulene i Lanquin har, som i andre huler jeg har sett, en masse superfønkie stalaktitter som alle selvsagt ligner på dyr..og har navn deretter! Hvis du ikke liker flaggermus så godt, bør du ikke dra hit. Det er 100-vis av dem og guidene tar folk med dit ved solnedgang slik at vi, turister, kan bli imponert over flaggermusenes navigeringsferdigheter i mørket. Dessverre har jeg ikke vannsikkert kamera, og begynner å tenke seriøst på att det er noe jeg må skaffe meg siden jeg har hatt så mange eventyr som inkluderer store mengder vann. Noe som betyr at jeg må svømme og vasse, i mørket av og til, med eller uten klær og sko (uten klær betyr i bikini selvsagt, selv om det hadde vært tilrådig å bruke klær siden stalaktitter og steiner er skarpe. Men dette er Guatemala! I det minste ble vi rådet å ha fottøy (og noen gikk i flippflopper - ikke det smarteste skotøy i glatte huler). Mine Belizekjøpte lette sandaler med spor under kom godt med, selv om selv de ikke føltes 100 % sikkre på glatte steiner som flaggermus bæsjer på i tillegg). JEG VIL HA VANNTETT KAMERA!!!! Jeg lurer på hva de koster...og hvor mye mer teknologi jeg er i stand til å bære... Jeg tenker stadig vekk på dette.. siden jeg ikke sier nei takk til dristige eventyr, så er jeg sikker på at ett vanntett kamera er en god innvestering, jeg har tross alt lyst til å ta bilde av ørnerokker i Honduras...
Neste blogg får dere se noen fantastiske bilder fra ett fantastisk sted på denne jorden; naturlige steinbasseng i Semuc Champey med turkis vann, på nært hold, og fra fugleperspektiv fra ett utkikkspunkt som jeg har klatret opp (den vanskeligste klatreturen hitil) for at dere som er så snille å følger med på bloggen skal få fantastiske bilder å se på! :)
god natt fra Antigua.
Billettkontor, kahytt, bro... jeg vet ikke hva de kaller denne lille hytta på fergen for, men mannskapet holdt til i den.
Fergen blir drevet av to påhengsmotorer, ved den bakerste står "styrmannen" og styrer. Men det så ut til at fergen også er festet til en kabel som hindrer den i å bli tatt av strømmen og ført nedover elven.
Vi stoppet i "ingemannsland" for å ha lunsj, sjåfører i disse landene har alltid lunsjstopp. Maten var ganske god, og siden det er så mye frukt i Guatemala har de rikt utvalg av juice. Fra byggningen på bildet strømmet høy elektromusikk, ellers var det grønne åser så langt man kan se. Åsene har ganske spesielle formasjoner, de ser ut som digre steiner, noen av dem spisse, som har falt hulter i bulter og deretter blitt "dresset opp" i forskjellige trær. Det var også spesielt å se tre rader med åser forran hverandre og så disse tilfeldige malplaserte store "steinene" som danner en selvstendig liten ås.
Bussen stoppet ett par minutter ved ett utsiktspunkt over åsene og dalene. Regnsesongen nærmer seg så det var ganske tåkete.
Da jeg kom frem til Lanquin bestemte jeg meg for å bo ved elven, og ikke oppe på en år, på ett sted som heter El Retiro. En grunn til det er den berømte buffet som El Retiro har hver kveld. Maten skulle i følge ryktene være helt fantastisk og veldig billig. I tillegg anbefalte Lucia (fra turen til El Mirador) meg å bo på El Retiro. Hun er guatemaltec, og anbefalte stedet på det varmeste. Jeg fikk meg en seng i ett dormitorio med bare 4 senger til bare 35 Q pr. natt, men jeg delte kun med to til. Tom hadde funnet skorpioner i sengen sin flere ganger når han var i Lanquin, så man må se etter i klær og vesker og senger. Som du ser er elven nydelig, og av og til så jeg folk drive forbi på "tuber", noe som kalles "rivertubing" i denne delen av verden. Man flyter ganske enkelt avsted, på den måten elven bestemmer, på en forstørret, robust badering (smultring), eller tube nedover en elv. Vannet i elven er ganske kaldt, noe som hjelper for å kjøle seg ned gjennom dagen, det er VELDIG varmt og ganske fuktig der. Elven er nydelig. El Retiro er lokalisert på ett fantastisk sted, med det grønneste grønne gresset og elven som rusher ut fra Lanquin Hule. Dekoren på stedet er kreativt, og alle bungalovene ligger adskildt og har hengekøyer.
MMM utrolig god mat, fordi alle disse hostel er litt isolert, så har de alt man behøver. Det går likevel ann å gå inn i landsbyen hvor de har en bank, men ingen ATM. Det finnes også en internettkafe i byen, men dårlig vær kan få nettet til å falle ut. Faktisk var det en del "dårlig" vær mens jeg var der. Skjønt for meg var det ikke dårlig vær men veldig forfriskende; jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde sendt hjem min allværsjakke da himmelen åpnet seg på kvelden og det bøttet ned med regn mens lynet kastet lekne glimt over himmelen. Det var ett vakkert skue. Etter den første kvelden, slapp vi så mye regn, selv om alle regnskyller var ganske kortvarig. Da jeg dro til Semuc Champey var heldigvis været sol og skyet av og til! (mer om semuc champey kommer. Følg med, du får se bilder av ett fantastisk vakkert sted!)
Den alltid kjempeblide og hjelpsomme staben ved El Retiro, eller noen av dem. Han bak hengekøyen (og han med hvit t-skjorte) er eier. Stedet er eid og drevet av en Maya familie, noe som er en fordel for landsbyen Lanquin. Stedet gir faktisk arbeid til 20 familier i området.
Det er varmt for stedets maskot, en pusekatt. Jeg så henne bli jaget av en ku! Det var litt morsomt; jeg satt og spiste frokost og plutselig var det kuer rundt omkring, og en av dem er ikke så glad i katter.
Lanquin kan nås som en del av en ekspedisjon /turer fra Coban på en eller 2 dager. Men det fineste er egentlig å dra dit selv og så bli der så lenge man vil. Det er en veldig søt liten landsby 61 km (skjønt man kan ikke stole på at km. er oppgitt riktig i Guatemala) øst for Coban, den nærmeste byen. Det er 2 grunner til å ta turen hit - eller fler hvis man teller med hvile ut i vakre omgivelser, bade i elven, god mat og å henge i en hengekøye - å utforske huler og å besøke Semuc Champey, som nok må være en av de vakkreste steder på denne jord (bilder kommer :))
Hulene i Lanquin har, som i andre huler jeg har sett, en masse superfønkie stalaktitter som alle selvsagt ligner på dyr..og har navn deretter! Hvis du ikke liker flaggermus så godt, bør du ikke dra hit. Det er 100-vis av dem og guidene tar folk med dit ved solnedgang slik at vi, turister, kan bli imponert over flaggermusenes navigeringsferdigheter i mørket. Dessverre har jeg ikke vannsikkert kamera, og begynner å tenke seriøst på att det er noe jeg må skaffe meg siden jeg har hatt så mange eventyr som inkluderer store mengder vann. Noe som betyr at jeg må svømme og vasse, i mørket av og til, med eller uten klær og sko (uten klær betyr i bikini selvsagt, selv om det hadde vært tilrådig å bruke klær siden stalaktitter og steiner er skarpe. Men dette er Guatemala! I det minste ble vi rådet å ha fottøy (og noen gikk i flippflopper - ikke det smarteste skotøy i glatte huler). Mine Belizekjøpte lette sandaler med spor under kom godt med, selv om selv de ikke føltes 100 % sikkre på glatte steiner som flaggermus bæsjer på i tillegg). JEG VIL HA VANNTETT KAMERA!!!! Jeg lurer på hva de koster...og hvor mye mer teknologi jeg er i stand til å bære... Jeg tenker stadig vekk på dette.. siden jeg ikke sier nei takk til dristige eventyr, så er jeg sikker på at ett vanntett kamera er en god innvestering, jeg har tross alt lyst til å ta bilde av ørnerokker i Honduras...
Neste blogg får dere se noen fantastiske bilder fra ett fantastisk sted på denne jorden; naturlige steinbasseng i Semuc Champey med turkis vann, på nært hold, og fra fugleperspektiv fra ett utkikkspunkt som jeg har klatret opp (den vanskeligste klatreturen hitil) for at dere som er så snille å følger med på bloggen skal få fantastiske bilder å se på! :)
god natt fra Antigua.
Abonner på:
Innlegg (Atom)