Du skal være tro, men ikke mot mennesker som i ren grådighet henger ved dine hender. Ikke mot noe ideal som svulmer i store bokstaver uten å røre ved ditt hjerte. Ikke mot noe bud som gjør deg til utlending i ditt eget legeme. Ikke mot noen drøm du ikke selv har drømt.
Når var du tro?
Var du tro når du knelte i skyggen av andres avgudsbilder? Var du tro da dine handlinger overdøvet lyden av dine hjerteslag? Var du tro når du ikke bedro den du ikke elsket? Var du tro da din feighet forkledde seg og kalte seg samvittighet?
Når det som rører ved deg gir en tone, når din egen puls gir rytme til en handling. Når du er ett med det som sitrer i deg.... DA er du tro! :)
Veien i livet er oftere enn ikke like kronglete som dette skiltet, men turen er desto mer eventyrlig!
Reisen fra Oaxaca by begynte ved å klatre opp på Sierra Madre del Sur, gjennom det melankolske og tørre landkapet. Jeg fikk sitte forran sammen med sjåføren på toyota van som tar passasjerer ned til Pochutla hver halvannen time for 120 pesos. Turen tar 5 timer fordi veien er veldig smal, og 3,5 time er kun nedoverbakke med svinger som på dette skiltet. Det er ikke mulig (selv for mexicanere) å kjøre fortere enn 40 km /timen. Jeg storkoste meg med utsikten fra forrsetet og å snakke med sjåføren. Naturen forandret seg fra tørr og gold på innlandssiden, til tropisk og grønn på kystsiden. Da himmelen eksploderte i lyn og regnet høljet ned, hadde jeg følelse av at jeg kunne vært i Asia. Sjåføren hadde lunsjstopp i ett trehus ved veien, med ett illsted som satte meg tilbake til Nepal, Jeg spiste en kjempegod tlayuda, og fikk meg suppe og drikke, alt til 25 pesos, sammen med sjåføren, mens resten av passasjerene ventet utenfor. Fra Pochutla fikk jeg etterhvert en "collectivo", som i dette tilfellet er delt taxi. En taxisjåfør ville ta meg til Mazunte for 120 pesos, og påsto at jeg måtte gå minst 1 km til hvor "collectivos" er, men det var bare 2 blokker (man skal ikke stole alltid på taxisjåfører, de lyver for å få bussiness noen ganger). Det står "Mazunte" på ruten til de taxis som går til Mazunte, og som "collectivos" koster de 15 pesos pr. person. Jeg var den eneste som skulle til Mazunte, så etter å ha ventet en stund, bestemte sjåføren seg for å dra, så jeg fikk en privat taxi til 15 pesos i stedet for 120, fordi taxien er en "collectivo". Veldig forvirrende? Vel, "camionetas" som vanligvis er små busser som går lengre distanser innad i byer er, i Mazunte, personbiler med lasteplan. De har bare puttet en presenning over som tak, snekkret inn to planker for å sitte på, slik at i stedet for å frakte sauer og griser (som ikke betaler), og VIPS så er det en "camioneta"! Så min tur til Puerto Escondio i ettermiddag var interessant; jeg satt og ventet på noe som lignet en liten buss, og hadde ikke sjåføren av denne "lastebilen" skjønt at jeg ventet på "bussen" så hadde jeg gått glipp av den. Masse frisk luft til San Antonio bakpå denne "lastebussen". Fra der skulle jeg ta en "micro", og en "micro" er vanligvis en van, så jeg ventet på en van ved San Antonio. Men det kom ikke en van, det kom en kasse av en veteranbuss. Så da hoppet jeg på den sammen med alle de lokale, og vi humpet og skranglet så fort kassen kunne presses etter veien de 69 km til Puerto Escondido. Folk hoppet av og folk hoppet på, på de mest og minst sannsynelige steder, og hele tiden blåste vinden friskt inn gjennom alle de åpne vinduer, og mexicansk ompapamusikk på full guffe. Hvis ikke synet av palmene, strendene og husene i Mazunte gav meg tilstrekkelig følelse av å være på en eksotisk strand i Asia, så var musikken og utsikten fra bussen med på å forsterke følelsen. Åsene som ruller ned fra Sierra Madre del Sur er ett syn!
Jeg er ikke ett strand menneske, men Mazunte var som balsam for min stakkars litt slitne sjel etter fjell, kulde og byer, og på synsnerven kanskje, ettersom jeg ar reist rundt og sett alle slags fortidsbyer (og det er mange fler og se) i ekstrem varme. Det eneste jeg gjorde bortsett fra å lese, svømme, beundre utsikten min, fra toppen av den åsen, hvor jeg sov under stjernene i friluft, spise fantastisk mat til max 30 pesos, ta en gåtur og gjøre yoga med påfølgende "corpspose" i en hengekøye, var å ta en tur på havet med de lokale fiskerene. Så jeg baded langt på hav sammen med havskillpadder, så en hvalkalv leke med mammaen sin, og da vi kom tilbake til stranden, snorklet etter fisker ved klippene.... :D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar