Chihuahua Star

Takk og pris at jeg har en intuisjon som er god og som jeg hører på. Hadde det ikke vært for at jeg synes å utvikle ekstra sanser når jeg er ute og reiser alene så hadde jeg ikke sittet her på fergen i dag. I dag er det onsdag 22. desember og det er den siste fergen som går fra Mazatlan før yogakurset mitt starter. Jeg vurderte å reise opp til Topalopambo, men det er ingenting som skjer der, så det ville koste meg mer enn å bare like gjerne ta fergen fra Mazatlan, i stedet for å betale for buss og ferge. Mange fortalte meg at jeg kanskje ikke kom til å få billett fordi det er mange som reiser nå, men jeg bestemte meg likevel får å prøve i stedet for å ta den noen å 40 timer lange turen med buss opp til Tijuana. Og etterpå mange timer sørover. Dessuten satte jeg min lit til "høyere makter", og bestemte meg for at jeg skulle ha billet. Da jeg tok bussen opp til Mazatlan ble jeg sittende sammen med en eldre Mexicansk mann, vi startet ganske fort en samtale om livet og jeg fikk vite masse, masse om mexicansk tenkemåte, utfordringer ett menneske står ovenfor i Mexico og livsfilosofi. Det var utrolig interessant å snakke med han, nok en gang må jeg si jeg er veldig takknemlig for at jeg snakker spansk, ellers har jeg ikke kunne tatt del i livet her på samme måte som nå. Han har jobbet som snakker /eller murer, jeg kjenner ikke det spanske ordet, tror det er murer, men han bygger i alle fall hus. Han er over pansjonsalder som er vanlig i Norge, men jobber allikevel når han kan. Han fortalte at han ikke hadde jobbet på 3 måneder p.g.a. finanskrisen i USA. Ingenting bygges lengre. Han tatt den lange bussturen i over 40 år opp til grensen for å kunne jobbe i USA av og til. Han fortalte om niesen sin på Carliforinahalvøyen som er marinbiolog, men ikke klarer å finne ett stabilt langvarig arbeid og slå seg ned på ett sted. Jeg fortalte at jeg har venner i Norge som også sliter med det samme; å finne ett stabilt arbeid innen visse typer forskning. Han var også ganske bekymret for at jeg ikke skulle få billett med fergen (Baja Ferries), og fortalte at når han reiste kjøpte han alltid lang tid i forveien. Vel, jeg valgte i alle fall å ikke få panikk enda, og det ga uttelling. I Mazatlan spurte jeg taxisjåføren min om det var mye turister der, og om fergen. Han kunne fortelle meg ett det er lite folk, i forhold til hva det pleier å være, og at jeg kom til å få billett. Så jeg gikk å kjøpte billett samme dag som jeg kom til Mazatlan, og ville egentlig reise senere, men jeg reiser med den siste båten før jul. Kanskje dette er Mexicos svar på Danskebåten? Jeg aldri har reist med Danskebåten. Men det er i alle fall bar og diskotek på denne fergen, som spiller 80-talls musikk, jeg sitter å ser på video med WHAM! nå. Det er morsomt å se hvor uskyldige artistene var på den tiden (til og med Madonna) i forhold til de syn vi påpresses nå når vi ser musikkvideoer. I baren kan jeg ta meg en Piña Colada til sjøs hvis jeg vil det. Det hadde vært fint å vært alliert med noen kun for denne turen, da kunne man ha leid en lugar for to eller 4, men å være bare en og skulle betale for det er litt dyrt. Jeg har i stedet ett sete i salongen som heter Dali :) som har blå seter, Picasso på andre siden har røde seter. Det er ikke så mange passasjerer med, så jeg tror faktisk jeg kan okkupere minst 3 seter og strekke meg ut i natt... hvis jeg ikke gjør som Wham! ber noen om å "take me danceing tonight" i mine jeans som har blitt alt for stor, og store hettegenser fra Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus, med pote på baksiden.

Denne fergen er diger; heter Chihuahua Star og er bygd av Mitsubichi H.I. Shipyards i Kobe, Japan i 1989, derfor har man dekk som heter Hokkaido dekket osv, som tributt til Japan. Båten er 187,03 meter, 27,03 meter bred og 48 meter høy. Med toppfart på 23 knop. Jeg innbiller meg at jeg er på en så stor ferge at hvis det er bølger vil jeg føle lite av det. Så langt jeg kunne se i horisonten så havet rolig ut. Jeg tenker å sitte ute på dekk så lenge klærne mine er varme nok. Sitte å se på stjernene og kjenne havluften. Det er nesten varmere ute enn enkelte steder inne i båten, men det blåser ganske mye. Det er klar himmel, så jeg kan se mange stjerner og kose meg.

Det er den 23. desember, jeg sitter nå i La Paz, ett til paradis, utrolig vakker by. En danse, og trommegruppe fra Guinea opptrer nå rett utenfor Deli Cafe hvor jeg har drukket en glohet mocca for å våkne litt. Jeg overlevde fergeturen, ingen bølger, ingen sjøsyke. Det var litt kaldt på båten om natten, men jeg sov av og til, strakte meg ut på 3 seter. Det var flott å komme inn i havnen i morges, det tok selvsagt lang tid, slik som det tok å borde. En så stor båt tar vel minst en dag å laste, og passasjerene måtte komme to timer før båten skulle gå. En hund ble ført rundt for å lukte på all bagasje. Da vi var fremme i 6-tiden i morges tok det lang tid å komme seg i land, og enda lengre tid for å vente på militæret gå gjennom bagasjen til folk. Jeg skrudde på sjarmen og fortalte at jeg skal på kurs i Yoga på Yandara instituttet om noen dager, det er derfor jeg har så mye saker; bøker, klær og yogamatte, "solamente". Sekken min ble ikke åpnet og endevendt :). En ung mann fra Israel jeg møtte på båten, men som bor og studerer i Mexico City, har forbarmet seg over meg. Jeg lot han ta kontroll over transport, og å finne ett sted å sove, trette og sliten ankom vi byen med taxivan (kollektiv), da havnen er 23 km unna La Paz. Vi passerte vakker natur og nydelige strender, og det jeg forbinder med Mexico fra filmer; Kaktus, mange, digre kaktuser. I morgen er det julaften, og om 5 dager starter kurset mitt i Todos Santos... jeg tror jeg bare blir her og nyter været og atmosfæren og sjøen til jeg må ta bussen mot Todos Santos den 27. august.

God jul alle sammen!!!

mange klemmer fra Linda

Mazatlan, Stillehavets perle

Mazatlan er en nydelig by som ligger nord for Mexico City ved Stillehavskysten. Ikke bare har byen milevis med innbydende strender, men fantastisk arkitektur og kulturopplevelser på kjøpet gjør byen til ett populært reisemål. Dette er det eneste stedet i Mexico hvor alle synes å snakke godt engelsk, utenom Playa del Carmen. Det er en populær by for utlendinger å slå seg ned i, ikke så rart, masse aktiviteter kan gjøres herfra, fra jungelturer, med telt og guide, turer for fuglekikking, det er mulig å se over 400 arter her. Jeg har ikke vært på turen, men på bussturen hit fra Mexico City så jeg flere arter tidlig på morgenen da vi nærmet oss byen, til hvalsafari, snorkling, "mountainbiking", hesteridning, surfing, fisking, gå på museumer, jeg møtte mange turistgrupper som gikk gjennom byens historiske senter, man kan spille golf, bade og ligge på stranden og besøke noen av de små øyene som ligger utenfor, hvor man også kan se sjøløver. Jeg trodde det var mulig for meg å være her flere dager, men siden fergene er kanselert i juletiden, og bare går tre dager i uken må jeg reise herfra i morgen, og komme tilbake når jeg er ferdig i Baja Carlifornia. Jeg er forelsket i denne byen... ingentig er bedre enn å ha alt på ett sted. Det eneste som er ett lite minus er selvsagt at turer er litt dyre da det er populære ting å gjøre for turister. Men man prioriterer hva man vil bruke pengene på. Man kan si det er en av de mest førførende byene i Mexico med sjarmen i den gamle byen kombinert med en nyere bydel med det kuleste nattelivet man kan finne i Mexico. Jeg sier kuleste fordi man har musikktradisjoner her som ikke finnes i resten av Mexico, og man kan gå ut og høre live musikk hver kveld. Det er 8 strender i byen, alle med egne kjennetegn og populært for forskjellige gjøremål. 3 hvalformede øyer godt synelig fra stranden, er marine parker, man kan ta turer ut hit som varer opp til 4 timer, prisen på turen inkluderer aktiviteter og lunsj. En annen øy er Isla de la Piedra som har en lang sandstrand med kokkospalmer som man kan besøke gjennom turopperatør, eller med vanntaxi. Det store Mercado i gamlebyen er også verd ett besøk. Jeg ELSKER Mercadoer med alle grønsaker og frukter man aldri ser i Norge, som er så ferske og delikate at fargene fra dem vibrerer. Selvsagt kan du prøve alt fra eksotiske fruktjuicer til tacos med fersk fisk eller ett ferskt kjøttstykke de skjærer mens du ser på. Man får selvsagt også tak i alle slags suvenirer ett turisthjerte begjærer. Gå på resturang å spise, posjonene er store og sjømaten rett fra havet. Jeg tok inn på Hotel del Rio, har ett stort rent rom med TV, stort bad, vifte og AirCon og balkong med utsikt til havet, men lokalisert i Pueblo Viejo (gamlebyen). Buen viaje!!

3 uker på tur

Jeg har vært alene på tur nå noen dager, og saken er at jeg føler meg slett ikke alene. Jeg trodde kanskje det ble en overgang, mer slitsomt eller noe slikt, men jeg burde vite, at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite, at jeg ikke skaper bånd og illusjoner som hindrer meg i "dagliglivet" eller i "oppgaven min" uansett hvor i verden jeg skulle befinne meg. Om jeg reiser sammen med noen eller ikke, endrer ikke følelsen av å aldri være alene. Jeg vet at jeg er aldri alene. Hvordan kan jeg være det når den eneste dominerende følelsen jeg har i meg er kjærlighet? Kjærlighet til alle mennesker, kulturer, religioner, språk, naturen, dyren og jordkloden selv... Så det ble ingen overgang. Det var som å gå ut døren fra noe som kjent som mitt siste bosted i Oslo, for å dra til sentrum av Oslo eller noe slikt. For meg betyr det at jeg er fullstendig trygg, hjemme, har tilhørighet og er i harmoni med meg selv uansett hvor jeg er. Ett godt tips til mennesker som besøker andre kulturer; Du får igjen det (kjærlighet, respekt og aksept) du selv sender ut i verden. Alt det du tørr gi av deg selv her får du mangefoldig tilbake. Det er slik man er trygg og alltid hjemme. Hvis man glemmer hvor viktig dette er, kan man holde seg hjemme, eller man må sette seg ned minne seg selv på det!

Jeg har lært noen ting om meg selv på denne turen; jeg er ikke flink til å være syk, det HAR hendt at jeg har hatt dager med ikke å være helt frisk i Norge også, men jeg er som regel alene, så ingen merker det. Alt er ikke like trygt og selvfølgelig i denne delen av verden, så jeg har følt på frykt ett par ganger, men jeg slipper den lettere og lettere. Frykt er en illusjon om at noen eller noe kan ta fra meg noe, i mitt tilfelle gjelder det livet mitt. Jeg vet jo at ingen kan ta fra meg livet mitt hvis ikke jeg selv tillater det, det gjør ting lettere. Bare en gang har jeg opplevd å bekymre meg på buss fra ett sted til ett annet; det var på turen fra Mexico City ned til San Cristobal de las Casas som er en 13 timers busstur, mye av tiden på øde landevei. Vi kjørte over natten, så jeg syntes det var litt skemmende med alle trailere på veien og forbikjøringer. Etter det har jeg ikke opplevd å føle meg utrygg i bussene her. Generelt sett kjører mexicanere like forsiktig, eller uforsiktig som folk fra andre land. På turen fra Villahermosa til Veracruz hadde jeg en ganske kul middelaldrende sjåfør, han sa til meg "sånn er det å være i Mexico" da bussen ble stoppet av det føderale politiet og all bagasje gjennomlyst og jeg spurt ut om nasjonalitet og hensikt med å komme til Mexico. Politimannen var ganske barsk og kjekk, som klippet ut av en amerikansk film med kjekke CIA og FBI menn. Jeg ønsket at jeg hadde sett litt "freshere" ut og at ikke "jeg skal på yogakurs" skulle høres ut som det moret han så mye. Til slutt sa han: "Bueno, Senhorita, passase!" (Det er greit, frøken, du kan gå). Menn her er veldig macho og kvinnene på sin side danner perfekt motvekt med å være veldig feminine. Mexicanere viser veldig mye omsorg og følelser for hverandre offentlig. Mennene ser ut til å passe veldig på sine kvinner, og INGEN steder er for offentlig for både unge og eldre par til å kysse og omfavne hverandre. Man gifter seg og får barn tidlig, så jeg ser par med barn som ser ut som tenåringer nesten, det ser ut til at mor er den strenge oppdrageren. Barn her er veldig søte og det er sjelden jeg har sett eller hørt barn gråte og slå seg vrang (jeg har sittet på busstasjoner med mange familier som reiser den siste tiden), hvis det skjer gir mor dem en klaps på baken. Det kan se brutalt ut for oss i Norge som ikke tar hardt i barna våre lengre. Jeg må si jeg beundrer både foreldre og barn her. Jeg har sett bare 4 barnevogner siden jeg kom hit, men MANGE, MANGE foreldre som går og bærer på barna sine. Kvinne må være sterke her, som står med 3-4 og 5 år gamle barn på armen i kø, eller går i gaten og bærer spebarn pakket inn i pledd, og eldre barn rundt. Tror barna her har nødt til å lære seg å klare seg mer selv, og gå mer enn barn i Norge, det er ikke mange steder det er praktisk mulig å bruke barnevogn i byene. Jeg vet ikke hvordan rullestolbrukere kommer seg fram over alt.

Jeg drar i dag kl 16:30 til Mazatlan!!!! GLEDER MEG! ALLE skryter av Nord-Mexico, som noe av det vakreste de har sett. Mazatlan skal være en utrolig fin by, spesielt den gamle delen av byen. Akkurat nå sitter jeg på Starbucks i Mexico City og drikker.... selvfølgelig; Green Tea Cream Frappuccino! Jeg har lært mye nytt om Mexico City som har fått meg til å elske denne byen på ett blunk; Det er MASSE kultur og arkitektur, vennlige mennesker som aldri maser, i motsettning til Playa del Carmen som er kjedelig til sammenligning, men en grei plass hvis man ikke ønsker noe kultur, arkitektur eller at det skjer ting. Man må ALLTID være forberedt på alt mulig spennende som kan skje her; i går møtte jeg modige kvinner som gjør at jeg vet med enda mer sikkerhet at det går ikke ann å være alene i denne delen av verden; livlige, morsomme og fantastiske Vanja fra Italia som flyttet til Spania og nå reiser i hele Amerika som ikke er USA eller Canada, mexicanske Claudia fra Puebla, ikke langt fra Mexico City, en by som det blir arrangert turer til. Jeg må finne ut hvorfor..Vi 3 hadde en latterfylt frokost på terassen til Hostel Catedral Mundo Joven. Vivianni fra Israel, jeg har delt rom med dem alle i Mexico City i kvinnedormatorium. Jeg vil anbefale dette hostelet for dere som tenker å komme hit. Dormatoriene er veldig fine, med vindu og en liten balkong. Ett annet alternativ er Hostel International Catedral Mundo Joven, hvis man har HI-medlemskap. De holder til rett rundt hjørnet for Hostel Mexico City. Rene kvinnedormatorier med dusj og toalett, men bråker mer enn det andre. Nede er det resturant hvor man kan kjøpe billig "fast food", begge hostel har inkludert frokost og er populære både blandt mexicanere og utlendinger. I går tok jeg og Vivianni oss en tur rundt i Centro Historico, vi gikk blandt annet inn i den fantastisk vakre katedralen som er som ett senter og landemerke i dette området. Inne i katedralen foregikk det mye nå i førjulstidene. Mange mexicanere fra flere deler av Mexico har kommet hit for å ta del i alt som skjer i Zocalo, Centro Historico nå, det er masse mennesker, og om kvelden er det masse vakert lys fra de nydelige utedekorasjonene. Vi møtte en veldig pen ung mann der inne som jobbet inne i katedralen, han kunne fortelle oss masse om den om de små kapellene der inne, dedikert til forskjellige sankter, og dekoren. Det er en av de vakreste katedraler jeg har sett, og jeg har sett ganske mange katolske kirker og katedraler, med alle utskjæringer og figurer på utsiden og innsiden. Senere på kvelden støtte vi på brasiliansk musikk i gaten. 7 unge menn, brasilianere og mexicanere viste brasiliansk trommeferdigheter mot "tips" i gaten. Det var høy stemning, og utrolig gøy å se å høre på dem. Det var da jeg måtte notere meg bak øret at jeg burde alltid gå med videokamera mitt på kveldstid i denne delen av verden, for jeg var utrolig lei meg for ikke å kunne filme den sjarmerende opptredenen!!

Amigos fra Mexico

Froskene



Dyrene




Mexicanere er veldig opptatt av døden. Det vises over alt. Og de feirer jo da også "dia del muertos" (de dødes dag), og hva mer; de ler døden i ansiktet. De må vel gjøre det ettersom de to turene jeg tok med turistbuss var mer som å være på ett racerbilløp enn en rolig turisttur. I Playa del Carmen hadde mange resturanter en dødningemaskot. Og her i Mexico City har jeg funnet det eneste motemerke i hele verden som jeg kunne tenke meg å kjøpe noe fra, som har en skjelettdame som sin maskott, Cathrina. Men det er på Playa del Carmen jeg har sett flest av disse sjarmerende dødninger foreløpig. Jeg måtte selvsagt kjøpe meg en flott dame med grønn elegant kjole og hatt. Man kunne finne alle slags figurer og arketyper som "dødninger" så man fikk seg en god latter. Her er ett utvalg av mine døde "amigos" pluss noen andre morsomme. Frosker er ett av ynglingsdyrene her nede. Man finner frosker i alle slags postiturer og i alle slags miljøer og størrelser, med sine godslige fjes. .
Enjoy!!

På vei nordover

Nå har jeg litt tidspress på meg for å komme meg til Todos Santos innen den 27. desember. Jeg har hele tiden sett for meg at jeg skal ta ferge over Californiabukten, det er det jeg satser på, men jeg er ikke sikker på om jeg burde reservert eller ikke. Søk på internett gav masse informasjon, men ingenting om å reservere eller hvordan kjøpe billett på nettet. Men jeg ble i alle fall sikker på at jeg har veldig, veldig lyst til å reise med ferge, både fordi det er kortere for meg, og fordi jeg simpelten har lyst. Det er store ferger (skal skrive om dem senere), jeg har sett video-informasjon og bilder, og jeg tenker at det blir spennende å reise slik. Den korteste turen tar 6 timer fra fastlandet og den lengste tar 12 timer. Siden jeg er litt i tvil om hvor sjøsterk jeg egentlig er, tenkte jeg først å ta den som tar 6 timer. I morgen, den 19. eller overmorgen reiser jeg til Matzalan, som jeg hører mexicanerene si er utrolig vakkert. Det tar 15 timer med buss fra Mexico city, og fra her går den ene fergen, som tar 12 timer, over til La Paz sør på Carliforniahalvøya. Ingenting vil gjøre meg lykkeligere enn at jeg kan kjøpe meg en billett uten problemer og bli fraktet til La Paz som er to timer med buss unna Todos Santos, hvor jeg bør være senest 27. desember. Den 28. desember begynner min yogalærerutdanning på en strand i nærheten av Todos Santos. Wish me luck!!!!!!

Å reise alene som kvinne

Jeg lager ett innlegg om dette, fordi jeg mener at jeg har masse erfaring med nettopp dette. Jeg reiste alene i Asia og Sør-Amerika, jeg dro også alene til Japan, fant meg jobb alene og bodde der to år.

Jeg hørte på turen min i Asia, spesielt at kvinner ble trakkasert og hadde en del skremmende og ekle opplevelser med menn, spesielt i India. Noen av dem til tross for at de til og med hadde reist sammen med en mann eller flere. Jeg kan si det slik at jeg grudde meg litt til å reise til India alene da jeg hørte mange kvinner fortelle forskjellige historier, men jeg avgjorde at hvis jeg skulle dra til India måtte jeg akseptere landet og folket der som det er, være uredd og ta ting som det kommer, eller så måtte jeg bare la være. Det var hardt for meg å forlate Nepal, som jeg elsker så mye, for å dra til ett land som så mange elsker å hate, eller omvendt, og det ble ikke bedre av at jeg møtte utfordringer etter å ha krysset grensen og kommet ned til Gorakpur hvor jeg skulle ta tog til Dehli. Jeg ble lurt for første gang, og den eneste gangen, jeg ble VELDIG oppmerksom etter det, da jeg betalte mer enn det jeg skulle for togbilletten fra en reiseopperatør. Det var veldig sent på kvelden, så jeg kranglet ikke med fyren, jeg måtte ha ett sted å være med sakene mine til toget gikk. Jeg klarte å gjøre han sint på meg, da han prøvde å prakke ett par bussbilletter på ett par turister, og jeg fortalte dem at det var ikke vits i å kjøpe dem. Jeg trodde faktisk at han skulle slå meg, men han gjorde ikke det. Senere skulle jeg ta toget, jeg sto alene på togstasjonen, og trodde at det var noe feil ett sted, siden det var bare meg der, men da toget rullet inn, ble stasjonen overfylt med folk. En flokk med unge menn løp inn og fylte opp vognene, så da jeg fant min, var det ikke ett eneste ledig sete. Det satt unggutter over alt, de nedfellbare soveplassene for en, hadde 5 stykker på hver. En buddhistmunk med reisefølge ba en av mennene om å gi meg plass. De neste 8 timene satt jeg inneklemt mellom veggen og ivrige gutter som ertet meg ved å prøve å ta på meg. Alle mine forsøk på forsvar ble ledd av. Det var min første og eneste ubehagelige opplevelse i India, heldigvis, resten av tiden følte jeg meg fullstendig trygg og respektert, og har aldri opplevd noe ubehagelig hverken før eller etter i noen andre land.

Det viktigste er å bruke sunn fornuft, heller kle på seg enn å kle seg for lite. I vesten, spesielt, er vi vant med at vi kan gå rundt å "vise frem godene" uten problemer, og vi tror at det er greit og riktig selv om vi vet at måten vi kler oss på skaper reaksjoner hos andre, alltid. Vi kvinner kan heller ikke være så dumme at vi later som om vi ikke vet at å kle oss lite vekker oppmerksomhet. I Asia og noen steder i Sør-Amerika, vil det å kle seg for lite vekke negativ oppmerksomhet. Det kan faktisk bli sett på som respektløst og sette befolkningen i forlegenhet. Det er slik at den vestlige kulturen er ikke en som er i ferd med å dø ut, men veldig mange steder i verden er det tradisjoner, språk, klesdrakter og levemåter som er utvannet av vestlig påvirkning og derfor er i fare for å dø ut. Turisme er med på å akselrere denne utviklingen, spesielt hvis vi ikke tar hensyn til små folkegruppers levemåte og klestradisjoner. F.eks er det å kle seg i bitteliten shorst og kort topp på trekking i Nepal respektløst, da man kommer til landsbyer hvor folk kjemper for å beholde sin kultur, og går kledd i drakter som er typisk for det området. Det har hendt at nepalesiske guider har blitt kjeppjaget ut av landsbyer for å ha brakt med seg respektløse turister til landsbyen deres. I Nepal kan man lese over alt at man skal respektere lokalbefolkningen ved å ikke sette dem i forlegenhet over kulturen sin og klesdrakt, ved bl.a. å kle seg lettsindig, og det gjelder både kvinner og menn (men nå snakker jeg om å reise alene som kvinne), likevel så jeg både kvinner og menn som gladelig kledde av seg i varmen.

Så, dere får si hva dere vil, men ta hint fra kvinnene i landet dere kommer til. For mitt vedkommede var det slik; Jeg bodde i Japan, brukte BH som var polstret og skjørt til knærne på jobben min, ellers blir man faktisk tatt for, og behandlet som en pornostjerne. Da jeg kom til Brasil hadde det greit hvis jeg hadde gått med avslørende topp, UTEN BH under, og miniminishorts. Litt "kultursjokk" for meg, etter konservative Japan. Lite (klær) er best gjaldt spesielt Rio de Janeiro, São Pãolo var mer konservativt. Jeg kjøpte meg "hotpants" i Brasil og singletter. Da jeg kom over grensen til Peru og inn i Peru måtte jeg kle mer på meg igjen. Ingen korte shortser eller avslørende topper, og i Bolivia var det i alle fall ikke aktuelt med shorts. Denimbukse, eller langt skjørt, kvinnene gikk i jeans, man kan få kjøpt utrolig mye flotte jeans i Bolivia, og de passer til runde fine kvinneformer.

I Sør-Amerika er kvinnene veldig feminine og kler seg veldig pent og smart, så det er ingen ide å gå kledd som en lurvete bagpacker, slik som mange gjerne gjorde, spesielt i Asia. Så man kan gjerne som de innfødte kvinnene kle seg trendy /smart og gli lettere inn i miljøet, man får respekt for det. Ellers må jeg si at jeg har alltid fått masse hjelp, og blitt behandlet med respekt i disse landene. Menn bærer gjerne sakene dine, hjelper med å få dem på buss osv, og de er også veldig flinke til å gi komplimanger, og man kan gjerne sette pris på dem, selv om vi ikke er vant med å bli plystret på og få "catcalls" hvor vi kommer fra. Menn i disse landene lærer at det er en BRA ting å gi kvinner komplimanger og at vi setter pris på det. Husk at det er en annen kultur, og en kjapp replikk tilbake på deres språk (metaforisk og bokstavelig) vi falle i god jord, og man har plutselig venner å spørre om hjelp til ting. Det å kunne litt av språket i landet man er i, og å være genuint interessert i kulturen, folket og naturen gleder også folk, og gjør at de passer på deg som kvinne, i stedet for å prøve å utnytte deg som turist. Bare det å lære de viktigste frasene hjelper mye, og å kunne en frase for ett komplimang til de som hjelper deg. Folk er ofte interessert i å vite hvor du har lært språket,og om du har reist mye, hvor, og hvilket land du liker best. Jeg sier alltid at jeg synes alle land og steder har sin egen sjarme, men siden jeg er akkurat her NÅ, er dette favorittlandet / -byen min... :)

Nå er jeg da i Mexico, og jeg må si at jeg har hele veien følt meg trygg og ivaretatt her. Når det gjelder å kle seg, gjelder det samme her. Ta hint fra kvinnene. De er veldig feminine, og supre, fantastiske kvinner som har mye kraft i seg. Jeg ser det veldig godt. De er våkne og søte og vet godt hva de vil. Bortsett fra veldig turistiske steder som Playa del Carmen og Cancun f.eks. vil jeg anbefalle at kvinner som reiser alene kler seg dempet for å unngå uønsket kontakt. Å snakke litt spansk, gjør folk imponert og det gjør det lettere å komme i kontakt med folk. Mexicanere elsker å snakke med utlendinger, og noen forsøker gjerne med den engelsken de kan.

God reise!!!
klem fra Linda

Snorkling!!!

Jeg har blitt hekta på snorkling!! I morges tok jeg passasjerfergen over til Isla Conzumel. Det var litt av en heisatur, med høye bølger. Jeg trodde nesten jeg skulle bli sjøsyk. Snorklingen har blitt utsatt ett par dager fordi det har vært for tøft på sjøen ute på Conzumel. Endelig i dag fikk vi komme å snorkle, vi dro ut med båt kl 11:00 etter at fergen hadde lagt i kai. Det tar 30 min med ferge over til øya og den gikk kl. 10:00 fra fergeterminalen på Playa del Carmen. I dag har jeg blitt superhekta på snorkling, jeg har sett nydelige korallrev på ett av verdens mest attraktive snorkling- og dykkeområder, utenfor Conzumel. Vi fikk se papegøyefisk, og masse andre mangefargede fisker som jeg ikke vet navnet på. Nydelige lilla, svarte med hvite flekker. Vi var så heldige å se en stim bli jaget av store rovfisk, jeg må finne ut navmet på. Jeg fikk se flere barracuda og en blekksprut helt på bunnen, kamuflert som havbunnen, det var det at den rørte på seg som gjorde at jeg kunne se den. Det er så gøy å se fiskene leke, jage hverandre, flørte, spise og gå på do. Takk for en utrolig dag!!!

Badeliv

I dag har jeg badet masse. Jeg har badet hver dag da, men jeg har liksom tatt en dukkert og gått fra stranden. Men i dag har jeg vært på stranden en stund. jeg så 2 pelikaner, de kommer plutselig seilende, og så er de plutselig forran ansiktet nesten, seiler parallelt med havflaten bortover. Det er en pelikan som er der hver dag. I dag var det 2, og de fløy sammen. De har sikkert dannet par. Jeg blir så glad når jeg ser pelikaner!!! Har bestilt tur i morgen for å snorkle og kjøre scooter på Isla Conzumel. Håper været blir bra! Det har vært veldig tøff sjø, hvis ikke været blir bra, må jeg vente til etter jeg er ferdig med kurs. Jeg har kjøpt urtesolkrem og urteettersollotion for anledningen, laget etter gammel oppskrift fra Maya indianerene. Ikke testet på dyr, og noe av inntekten for de produktene går tilbake til indianerlandsbyer hvor de lages.

Mat og shopping i Playa del Carmen

Det er ett ganske deilig, men for tiden turistisk sted å slappe av noen dager. Jeg har til og med badet, og tenker å bade i dag igjen. Siden jeg er så hvit i huden, har jeg bare vært ute på stranden 1 time i går, i dag kanskje jeg prøver 1 t og 30 min, jeg er ikke så glad i å ligge på en strand uansett. Faktisk her så er det ikke så varmt å ligge på stranden, det er ganske svalt, det er behagelig temperatur akkurat nå, det vil bli alt for varmt i april og mai. Det ligger en øy utenfor her som kan besøkes, Isla Conzumel, det går passasjerferge dit daglig for 110 MX$ en vei. Det er ganske dyrt, men akkurat nå er det veldig dyrt her, så jeg er så heldig å bo på hotel Maria Sabina for en billig 350 MX$ (del på 2 ca for å få norsk pris) for ett dobbelrom med to senger, vifte, aircon, TV med 100-vis av kanaler, hånduk, dopapir, såpe og frokost inkludert, og så har vi balkong med utsikt til havet. Hotellet er nesten ved stranden.

Shopping, ja, jeg har ikke akkurat svart belte i shopping, men her er det mye flott å kjøpe. Man kan fort gå fra millionær til fattiglus hvis man har noen form for diagnostisert kompulsiv shopping syndrom eller noe slikt. Masse vakkert artesania, nyyyyyydelig handblåst glass, så vakkert dekorert at jeg får vondt, fordi jeg tør ikke kjøpe og sende i posten. Masker, nydelige tepper (jeg har kjøpt ett til yoga med Maya gud for kraft og ild (tipper det passer perfekt for meg ;)) i nydelige mørke farger), den obligatoriske sombrero finnes selvsagt i små og store varianter, tequilaflasker med glass, klær, badeutstyr, smykker og ringer, vesker, nydelige vevde hengekøyer, krimskrams, ponchoer, omslagsklær, vesker, sko.... ja, hva får man ikke kjøpt?? Jeg har funnet mitt favorittspisested som heter 100 % natural, de serverer digre posjoner med fersk og nyyyyydelig mat, det er ikke så billig å spise her, men jeg betalte f.eks. i går under 100 NKr. for en rett tilberedt i ett uthulet annanasskall: hvitvinssaturerte reker oppå en seng av kokt villris med varmede grønnsaker, akkurat passe crunchy brokkoli, annanasbiter, spinat ++ alt sammen med soyasaus. Det smakte helt fortreffelig, til å drikke valgte jeg en "juice" av grønn mynte og sitrongress. Den kvelden jeg kom spiste jeg fisk med innbakt pekannøtt, spinat og kremost og nydelig salat. Enjoy! :)

Playa del Carmen

Det var trist å forlate Natalies paradis i fredelige Belize, og ikke minst maten hennes, men kl 06:00 i går morges.. fordi nå er klokken over 24:00, så det blir i går morges..jeg har vært våken lenge nå...var det opp og pakke, og stille seg på veien for å hoppe på bussen fra Sateneja. Den siste går 06:30 på morgenen, så den eneste andre opsjonen var å ta båt kl. 16:30 på ettermiddagen. Det er kun en strekning vei i Belize som er asfaltert, det er fra Belize City og over grensen til Mexico, så med de gamle før 1. verdenskrigsbussene så ble jeg ikke bare ristet, jeg ble også rørt. Merkelig nok føler jeg meg veldig trygg og komfortabel i de gamle kassene, selv om sjåføren hadde høy diskomusikk og høy fart.

I Sartaneja møtte jeg bl.a. Zoe Walker som driver ett redningssenter for sjøku: Mer informasjon her;

http://www.seasportsbelize.com/manateerescue.html

Mer å lese om dette fantastiske dyret, som jeg nå har fått sett i levende livet kan du finne her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8kyr

Nå er jeg altså i Playa del Carmen, jeg har drukket en Strawberry daiqiri og sett så flotte mexicanske menn at jeg tror det nesten ikke. Det er altså HER de gjemmer seg! Det er bare første kvelden min her, men det er desember og høysesong for turister, så jeg ville normalt ikke ha landet her på den tiden. Men Solgunn har lyst på sol og strand de siste dagene av ferien. Jeg tenker jeg blakker meg litt på julegaver og sender nordover, og så kommer jeg meg bort herfra. Bedre å komme februar eller mars. I mellomtiden har jeg flottet meg med DEN middagen for hele kr. 70, fisk som var bakt inn med pekannøtter, spinat og kremet ost, med tomatsaus på toppen, fulgt av en nydelig salat; babyspinatblader, finstrimlet rødbet, finstrimlet gulrot (og jeg må si sånt som gulrøtter og spinat er utrolig gode og krispy her, det er alle grønnsaker), kikkerter, tomat, alfalfaspirer og litt revet ost. MMMMM kan måle seg med Natalies fantastiske mat på hennes lille jungelkjøkken :)

Sarteneja

Barnehage i Sarteneja

Sarteneja er en bitteliten fiskelandsby ved kysten av Belize, som kan nås med båt fra Corozal eller med buss, en og en halv time fra Orange Walk Town. Vi hadde bestemt oss for å overnatte på Bagpackers Paradice. Vi kom sent på kvelden etter turen til Lamanai, og ble møtt av en smilende ung kvinne som viste oss en koselig liten Cabaña med bittelite bad. Etter en varm dusj og å ha smakt på Natalie (som hun heter) sin ratatoille forelsket jeg meg i stedet. Bare en titt på menyen hennes gjør at man får lyst til å bli der en evighet. Dagen etter ankomst gikk vi inn i landsbyen, bare sol, ikke noe skygge noen steder, litt for drøyt for meg, men jeg overlevde fint. Det blåste skikkelig på havet, og på turistkontret fikk vi vite at det kom til å blåse skikkelig opp i 2-3 dager. Vi koste oss en stund på den ene kaien og hørte på bølgeskvulpet. Bortsett fra å besøke Shipstern Nationalpark som vi har tenkt å gjøre i dag (10. desember) og i kveld, er det ikke så mye annet å gjøre her enn å slappe av og spise god mat.

Jeg må fortelle litt om Natalie; hun lever mitt drømmeliv, det som jeg har tenkt på siden jeg var i Sør - Amerika. Hun kom alene til Shipstern nationalpark da hun var 25-26 år gammel for å skrive en hovedoppgave på reptiler i parken innenfor zoologi, hun studerte da på universitet i Frankrike, hun er fransk, og endte med å kjøpe seg ett landområde ved grensen av parken, like utenfor landsbyen. Her har hun, sammen med en ung mann hun etterhvert møtte, bygget opp en liten bussiness hvor hun leier ut telt, en hengekøye i ett fellesrom og cabañas til besøkende til Shipstern fra desember til mars. Alle frukter, de vidundelige fruktjuicene og mange av grønnsakene dyrker hun selv økologisk innenfor eiendommen. Hun forteller at de hele tiden videreutvikler en økologisk og helhetlig måte å leve på. Hun unngår å bruke kjemikalier i alt fra klesvask til dyrking av nydelige tomater og andre grønnsaker. Hver morgen spiser vi nydelige pannekaker med papaya, lime, grapefrukt og appelsin fra hagen hennes. Mangotrær og kokos vokser villt rundt omkring her så det er rene paradiset å bo i, med masse trær og skygge.

Turen til Lamanai

Vi startet tur til Lamanai, mayaruiner som daterer fra 1500 før kristus, og som har vært bebodd helt fram til spanierene kom i 1544. Denne bebyggelsen har egentlig aldri blitt forlatt i følge guiden, da etterkommere av mayafolket enda bor og utøver noe av kulturen enda. Vi valgte å dra med Jungle River Tours, bare det å møte de to meget velholdte Novolobrødrene er verd det. Begge med en litt slurete engelsk, like stort magevolum og like pratsomme. Man spør de ett spørsmål og man får ALL historie, detaljerte beskrivelser og så tar de frem kartet. Vi møtte opp på det uanselige kontoret deres litt før 9 på morgenen, og ble hentet av guiden vår i bil. Vi ble kjørt litt utenfor byen, hvor båtene sto klare, ryggsekkene var midlertidig parkert på kontoret til Jungle River Tour, siden vi skulle rett videre til Sarteneja på kvelden.

Vi fikk en liten båt som tar 12 personer, men vi var 9 stykker på turen. Blandt andre to eldre amerikanske ektepar, North Carolina, den ene rappkjeftet som vi kjenner amerikanerene, som hadde vært å reist mye rundt i latinamerika, to damer fra Carlifornia og en fra Chicago. Turen begynte ved at vi fikk se, "spidermonkeys", edderkoppaper og en diger orange iguana som lå på ett tre og slikket sol. Iguanaen har jeg tatt en video av, men det ble ikke så mye action i og med at den lå stille.

Vi kjørte med båt gjennom ett landskap av vann og trær. Vi ble fortalt at det ikke er mangroveskog, fordi det er bare ferskvann i området, og mangroveskog er brakkvann. Nord-Belize er veldig flatt, grunnen er bygget opp av forsteinede koraller og dyr, så vi er bare 40 m.o.h i denne delen av verden. Det var en virkelig vakker naturopplevelse, hvor fikk se hegrer og en liten krokkodille, kingfisher og andre fugler. Da vi kom frem til Lamanai, spiste vi en superb lunsj laget av mammen til guiden på en platform med bord, benker og løvtak. Det ble som skikkelig picknick ved strandkanten i veldig hyggelig selskap med de to kvinnene fra Carlifornia. Etter at vi hadde spist tok guiden oss på tur, og vi hadde ikke kommet langt inn i området før vi kunne høre brølapene høyt og tydelig. En gruppe brølaper holdt på å trenge seg inn i området til en annen gruppe, derfor var det en "hvem-brøler-høyest"-konkuranse mellom de to. Hvis den ene gruppen klarte å overbevise om at de kunne brøle høyere og skumlere, ville intrengerene kunne bli jaget bort uten fysisk konflikt. Jeg fikk en fin videofilm av apene og brølene deres. I motsetning til de jeg møtte i Bolivia, var disse brølapene svarte. Vi gikk videre inn i jungelen o ble vist en termittue og guiden spurte om vi ville smake på disse høyprotein-delikatessene. Jeg og en til prøvde, jeg spiste to av de små krypene, den første smakte mer av treet og tua si, mens den andre jeg spiste kunne jeg kjenne den litt mintaktige smaken som vedvarte i munnen en stund. Etter å ha gått litt videre innover i junelen åpenbarte plutselig de første ruinene seg, med ansikter på hver side av trappen i sentrum. Ansiktene er de eneste ansikter man har funnet på mayaruiner som ikke har vært ansiktene til mayaer. På den brede nesen og tykke leppene ser man tydelig at folket som er avbildet er afrikanere, og man er ganske sikker på at mayaer handlet med afrikanere da man har funnet sjokkolade, som er fra det Amerikanske kontinentet i pyramidene i Egypt, og at olmecfolket stammer fra afrikanere som ble igjen og bosatte seg der. Ordet lamanai betyr "tildekket insekt", og er ikke det som er det egentlige navnet på Lamanai, men spanierene hørte ikke ordentlig etter når mayaene skulle fortelle dem at landsbyen deres heter "tildekket krokkodille" - Lamanaiai - krokkodiller er ett hellig dyr for mayafolket, og eliten kunne ha en krokkodillehodeplagg som sitt varemerke.

Vi gikk videre til neste pyramide, enda større enn den første og virkelig imponerende med sine 34 meter. Jeg, Solgunn og en som heter Bryan klatret den bratte trappen med meget smale trappetrinne opp på toppen og derfra kunne vi se grønt og flatt så langt øyet kunne se i alle rettninger. Etter å ha klatret ned ble vi ført forbi mayaenes ballspillarena og til kongens palass, som blandt annet besto av det flotte jaguartemplet. Mayaenes skapelseslegende begynner med "the big bang" som skjedde på ryggen av en kjempeskillpadde da universet ble skapt. Det ble skapt to typer mennesker, noen gode og noen som ikke var fullt så gode, de som ikke var fullt så gode ble til brølaper, så brølaper er vel ikke av de helligste dyrene til mayaene i motsettning til jaguaren, krokkodillen og slangen. Maya kalenderen består av to deler, den ene er med klokken og den andre er mot klokken og har 13 måneder. Som mange vet slutter mayakalenderen i 2012, og det er fordi mayaene viste at det er syklusser på 26 000 i universet, og i 2012 er det en syklus på 26 000 år som avsluttes, og man må starte på 0 igjen da det ikke kan lages en kalender som går utover 2012. Man vet ikke om mayaene lagde en til kalender som begynner på år 0 (2012-13), da en spansk herfører tok med seg skriftene deres og brandt dem i Spania i den tro at han skulle få heder og ære.

Mayaene trodde de kunne komme i kontakt med åndene gjennom intens smerte, så de hadde sermonier og ritualer hvor de tok f.eks. den knivskape pigg til skater og rokker og pircet gjennom brystvorter, penis, tunge og andre steder. De trodde også på gjennfødelse, slik at de som var født i en lavere kaste av samfunnet ville bli født inn i en bedre og omvendt. Handikapede barn ble sett på som en gave siden de ville bli gjennfødt som elite i neste runde. Dette var såpass brutal tro, at hvis kongen ikke fikk ett handikappet barn, ville han velge ett av barna fra flokken sin å skade tilstrekkelig til å bli handikappet. De festet noe ved neseroten for å få barnet til å skjele, og så formet de hodet flatt ved hjelp av treflater som de bandt til hodet deres. Mayaene gjorde også hjernekirurgi, det finnes bevis på at de har åpnet skallen til pasienter, og at den har helet igjen. Dvs at vedkommede har overlevd kirurgien, men om de var "vel bevart" etterpå er det ingen som vet. Skjønnhetsidealet var slik at det påstås at for å gjøre ansiktet smalere fjernet de litt av skallen framme i pannen og klemte sammen aniktet slik at det grodde sammen på den måten. Skjønnhetsideal var øreringer (uten øreringer, så ute!) og hodekledning som var jaguar, krokodille eller slange inspirert. Jeg er glad jeg ikke ((evt.) husker at jeg) levde på den tiden!!












Denne Pyramiden i Lamanai viser ett tydelig Jaguaransikt. Hullene du ser er øyne, ører nese og munn. Pyramiden sett på avstand på de to andre bildene.









Den første Pyramiden vi kom til. På Pyramiden er det skjært ut ansikter med tykke lepper og bred nese, de ligner ansiktene til afrikanere. Man finner disse karakteristiske trekkene på mye av Olmeckunst.

Belize; Corozal og Orange Walk Town

Ankom Belize tidlig mandag morgen etter en 7 timers busstur fra Palenque by. Hadde en veldig interesant samtale med eieren av hostellet jeg og Solgunn bodde på mens vi var der, det endte med at vi ble 2 netter. Vi trivdes veldig der, det var utrolig billig, med en eier som så ut som Mexicos Dustin Hoffman, og en frekk katt som kaltes Silve. Den 7 timers bussturen endte kl 03:10 på natten i Chetumal, og det endte med at vi ventet på busstasjonen til 6-tiden om morgenen før vi tok en drosje til Nuevo Mercado for å komme til Corozal tidligere enn det Mexicanske luksusbusselskapet kunne få oss dit. Fra Nuevo Mercado går det busser inn til Corozal og Belize City hele tiden, starter i 7 - tiden om morgenen (bilder av de fantastiske bussene kan ses nedenfor og på FB-siden min). Så tidlig på morgenen gikk det superfort gjennom grensevakt og toll. Vi måtte betale 200 M$ hver for å få lov å beholde inngangskortet til Mexico. Jeg har fått 180 dager siden jeg skal på kurs på Carliforniahalvøyen, så jeg ville IKKE miste den kan man si.

Vi endte med å sove en natt i Corozal (jeg har hatt en litt dårlig start på turen ved å ha vært i dårlig form og hatt dårlig appetitt etter en episode i San Cristobal de las Casas). Det var veldig hyggelig der, men alt for varmt, og for lite skygge for meg så det endte med at jeg koste meg i Hostel Maya Worlds hengekøye med en bok, og sovnet litt innimellom. Etter en god natts søvn reiste vi videre til Orange Walk town. Avstandene er små i Belize. Fra Chetumal i Mexico til Corozal tok det mindre enn en time, og inn til Orange Walk town en time til. Det var en behagelig busstur, vi fikk faktisk en ekspressbuss (med kulehull i ruten (jeg har i alle fall fantasi til å tro det :))). Orange Walk town er ikke særlig spesielt i seg selv, men er ett godt utgangspunkt for turer inn i jungelen med Jungle River Tours hvor det er mulig å bestille en guidet tur i arkeologi, fauna, flora og historien til Orange Walk distrikt fra Maya til moderen tid for kr. 240 pr. person. Mat, drikke og vann er også inkludert i prisen. På turen kan vi på denne tiden av året se masse fugler, brølaper, edderkoppaper og kaimaner, og hvis vi er heldige kan vi se andre dyr håper jeg. Jeg ser veldig fram til det eventyret i morgen! I mellomtiden koser jeg meg nå på Akihito hotel som har eget bad og kabel-tv og trådløst nett slik at jeg kan sitte i sengen min å skrive dette ;)

Orange Walk town er bare 3 timer med en førkrigsbuss fra Belize city og ett senter for mennonitter som er en religiøs gruppe som snakker høytysk, går kledd i gammeldagse klær (slik som amish), de har ikke elektrisitet og andre moderne goder. Men jeg ble fortalt i dag at ungdommene skjuler sine walkmans og mobiltelefoner. Kvinnene går alltid noen skritt etter mannen og er kledt i kjedelige kjoler i mørke farger. De har store skjørt og stråhatter med sjal over. Mennene har jeans med bukseseler og som regel blå skjorte og går med stråhatt. De kjører rundt i hest og vogn. Mennonitt samfunn er ganske vanlige på det amerikanske kontinentet, de kom opprinnelig fra Europa, snakker høytysk, til USA og Canada. Mennene snakker både engelsk og spansk, men da jeg traff dem i Bolivia, ble alt som ble sagt på spansk eller engelsk oversatt til kvinnene, så jeg tror de kun må klare seg med høytysk.








Juletre i Orange Walk Town.








Bussene i Belize ser ut som før 1. verdenskrigsmodeller.

Palenque og fossefallene Misol-Ha og Agua Azul

Ankom Palenque fra San Cristobal de las Casas på fredag. På grunn av regn utenom regntiden, har det gått ett ras som dekket 400 meter av veien fra San Cristobal til Palenque slik at det som skulle være en 4-5 timers busstur ble en 7 timers busstur. Bussen kjørte først nordøst til Villahermosa for så å svinge sørvest igjen til Palenque. Bussen ankom Palenque ca kl 20:00. Var så heldig å møte på en kvinne fra Slovenia, som bodde på Planet Hotel (samme som meg) i San Cristobal, som tipset om ett veldig billig hotel nær bussterminalen med STORT privat bad og veldig rent. For to personer ble det 220 M$, det vil si en 50 Kr. pr. pers. pr. natt. rommet var en drøm, 2 store senger, stort rom og stort bad. Håndkler og såpe lå på sengene som var myke og gode. Det eneste som forstyrrer nattesøvnene i Mexico er at selv om jeg prøver å sove, så sover ikke alle andre.... hele natten er det noen som roper ut hva dem selger, så det er tydeligvis folk som kjøper "chicklets" (noe slags godteri) om nettene, eller i alle fall fra kl. 4-5 om morgenen, da begynner det å bli veldig lyst og noen fugler som ligner kråker (eller ravner) begynner å kvitre, "snatre", huie, plystre og rope. De har ett helt arsenal av lyder de lager, biler kjører rundt hele natten og hanene synes å være døgnville, siden de galer hele natten.

Palenque har alltid vært en drømmedestinasjon, så på lørdag dro vi ut tidlig på morgenen med en turopperatør som skulle ta oss til Ruinene og to berømte fossefall i området. Palenque er en gammel mayaby som var bebodd fra 100 før Kristus og ble forlatt på 900 tallet, den mest kjente herskeren het Pakal (615 - 683), og under han opplevde byen sin storhetstid. Byen ligger (lå) i ett område hvor det regner mest i Mexico, hvor de første åsene reiser seg opp fra gulfkystens sletter. Palenque var (er) rik på Mayaarkitektur og besto av hundrevis av byggninger som er spredt over 15 kv.km. Bare en sentral del av byen har enda blitt gravd ut, her venter enda mange hemmeligheter på framtidens arkeologer. I dag ligger ruinene beskyttet i Parque Nacional Palenque som har 1000 besøkende daglig i høysesongen. Det er nå ca 1 uke til turistene kommer for fullt, og mange er fra Mexico. Jeg har inntrykk av at de reiser mye i sitt eget land, ikke så rart, her finnes alt.


Agua Azul og Misol-Ha er to spektakulære vannattraksjoner som er en del av organisert tur fra Palenque by til Palenque nationalpark og museum. Misol-Ha er ett 35 meter fossefall som kaskader ned i en vid vannbasseng omringet av frodig jungel, man kan gå bak fossen inn i en hule og kjenne på kraften fra fallet og samtidig få en forfriskende dusj. De som er riktig modige kan ta ett bad i det dype bassenget, men det står en del advarsler fordi det er veldig sterk strøm. Agua Azul er ett kraftig, berusende hvitt fossefall, som faller ned i turkise basseng med sterke strømmer. Jeg gikk oppover i jungelen langs elven ovenfor, forbi en indianerlandsby til stedet der elven og fossefallet kommer fra. Vannet kommer fra en fjellsprekk noen km. fra fossefallet. Indianerene i området selger vakre håndarbeider til turistene.

Drømmen om Mexico

Hvordan havnet jeg i Mexico? Hvordan ble det til at jeg sluttet jobben min, pakket alt jeg eier og reiste min vei? Spørsmålet dukket opp da jeg satt på en busstur fra Mexico City til San Cristobal de las Casas 30. november. 13 timer med suspens; overlever jeg dette eller ikke? Så veldig bekymret var jeg faktisk ikke selv om det regnet hele den svarte natten. Sjåføren kjørte med den dødsforakt jeg kjenner så godt igjen fra mine reiser i Sør-Amerika og Asia. Heldigvis husket jeg på at jeg velger selv hvordan det skal gå med meg. Men tilbake til spørsmålet... det har seg slik at jeg nok viste hele tiden at jeg en "vakker dag" kom til å måtte ha luft under vingene, erobre verden og få mer plass til meg selv enda en gang. Så en dag satt jeg på jobben og kikket gjennom nettsider for yogaskoler, og alle var i Asia. Jeg trodde nemlig at Asia var det beste kontinentet å reise til for yoga, og da spesielt India. Samtidig følte jeg at jeg MÅTTE få mer plass, ny inspirasjon og at tiden var inne for å oppfylle noen flere av mine drømmer. Det var da jeg holdt på å gi opp (fordi ingenting ga noe resonans i meg), da Yandara instituttet på Carliforniahalvøyen dukket opp på jobbPCn min. Jeg tok kontakt med det samme, og søkte og fikk svar. 3 måneder senere, og etter å ha betalt depositum for kurset, møtte jeg en kvinne på ett annet kurs som fortalte meg at hun hadde gått på yoga kurs i Mexico! Gjett hvor!!! Hvis du gjettet Yandara er det riktig. Hun kunne fortelle meg at jeg kommer til å få det helt fantastisk der, at maten er god, lærerene er fantastiske og naturen helt nydelig. Jeg har bestemet meg for å reise dit i slutten av desember, jeg vet ikke hvorfor, men det var veldig viktig for meg å være akkurat der og gjøre yoga på det tidspunktet hval migrer inn for å kalve ved halvøyen. Yoga og hval, og å kombinere det med å reise til mine drømmedestinasjoner; Palenque, Teotihuacan og resten av Mexico, Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Hvorfor ikke gjøre noe jeg har kjempelyst til i ett annet land og få eventyr ut av det med det samme??? Så derfor sitter jeg nå i San Cristobal de las Casas og i morgen skal jeg filme fossefall, innsjø og se en hule. Jeg bare håper at jeg får til å koble lapptop og videokamera uten å måtte instalere noe program. Min Lenovo ideapad er for liten til å a CD skuff, så jeg må stole på high speed USB-kabel. På fredag får jeg endelig se Palenque og lørdag vil jeg tilbringe tid der.