3 uker på tur

Jeg har vært alene på tur nå noen dager, og saken er at jeg føler meg slett ikke alene. Jeg trodde kanskje det ble en overgang, mer slitsomt eller noe slikt, men jeg burde vite, at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite, at jeg ikke skaper bånd og illusjoner som hindrer meg i "dagliglivet" eller i "oppgaven min" uansett hvor i verden jeg skulle befinne meg. Om jeg reiser sammen med noen eller ikke, endrer ikke følelsen av å aldri være alene. Jeg vet at jeg er aldri alene. Hvordan kan jeg være det når den eneste dominerende følelsen jeg har i meg er kjærlighet? Kjærlighet til alle mennesker, kulturer, religioner, språk, naturen, dyren og jordkloden selv... Så det ble ingen overgang. Det var som å gå ut døren fra noe som kjent som mitt siste bosted i Oslo, for å dra til sentrum av Oslo eller noe slikt. For meg betyr det at jeg er fullstendig trygg, hjemme, har tilhørighet og er i harmoni med meg selv uansett hvor jeg er. Ett godt tips til mennesker som besøker andre kulturer; Du får igjen det (kjærlighet, respekt og aksept) du selv sender ut i verden. Alt det du tørr gi av deg selv her får du mangefoldig tilbake. Det er slik man er trygg og alltid hjemme. Hvis man glemmer hvor viktig dette er, kan man holde seg hjemme, eller man må sette seg ned minne seg selv på det!

Jeg har lært noen ting om meg selv på denne turen; jeg er ikke flink til å være syk, det HAR hendt at jeg har hatt dager med ikke å være helt frisk i Norge også, men jeg er som regel alene, så ingen merker det. Alt er ikke like trygt og selvfølgelig i denne delen av verden, så jeg har følt på frykt ett par ganger, men jeg slipper den lettere og lettere. Frykt er en illusjon om at noen eller noe kan ta fra meg noe, i mitt tilfelle gjelder det livet mitt. Jeg vet jo at ingen kan ta fra meg livet mitt hvis ikke jeg selv tillater det, det gjør ting lettere. Bare en gang har jeg opplevd å bekymre meg på buss fra ett sted til ett annet; det var på turen fra Mexico City ned til San Cristobal de las Casas som er en 13 timers busstur, mye av tiden på øde landevei. Vi kjørte over natten, så jeg syntes det var litt skemmende med alle trailere på veien og forbikjøringer. Etter det har jeg ikke opplevd å føle meg utrygg i bussene her. Generelt sett kjører mexicanere like forsiktig, eller uforsiktig som folk fra andre land. På turen fra Villahermosa til Veracruz hadde jeg en ganske kul middelaldrende sjåfør, han sa til meg "sånn er det å være i Mexico" da bussen ble stoppet av det føderale politiet og all bagasje gjennomlyst og jeg spurt ut om nasjonalitet og hensikt med å komme til Mexico. Politimannen var ganske barsk og kjekk, som klippet ut av en amerikansk film med kjekke CIA og FBI menn. Jeg ønsket at jeg hadde sett litt "freshere" ut og at ikke "jeg skal på yogakurs" skulle høres ut som det moret han så mye. Til slutt sa han: "Bueno, Senhorita, passase!" (Det er greit, frøken, du kan gå). Menn her er veldig macho og kvinnene på sin side danner perfekt motvekt med å være veldig feminine. Mexicanere viser veldig mye omsorg og følelser for hverandre offentlig. Mennene ser ut til å passe veldig på sine kvinner, og INGEN steder er for offentlig for både unge og eldre par til å kysse og omfavne hverandre. Man gifter seg og får barn tidlig, så jeg ser par med barn som ser ut som tenåringer nesten, det ser ut til at mor er den strenge oppdrageren. Barn her er veldig søte og det er sjelden jeg har sett eller hørt barn gråte og slå seg vrang (jeg har sittet på busstasjoner med mange familier som reiser den siste tiden), hvis det skjer gir mor dem en klaps på baken. Det kan se brutalt ut for oss i Norge som ikke tar hardt i barna våre lengre. Jeg må si jeg beundrer både foreldre og barn her. Jeg har sett bare 4 barnevogner siden jeg kom hit, men MANGE, MANGE foreldre som går og bærer på barna sine. Kvinne må være sterke her, som står med 3-4 og 5 år gamle barn på armen i kø, eller går i gaten og bærer spebarn pakket inn i pledd, og eldre barn rundt. Tror barna her har nødt til å lære seg å klare seg mer selv, og gå mer enn barn i Norge, det er ikke mange steder det er praktisk mulig å bruke barnevogn i byene. Jeg vet ikke hvordan rullestolbrukere kommer seg fram over alt.

Jeg drar i dag kl 16:30 til Mazatlan!!!! GLEDER MEG! ALLE skryter av Nord-Mexico, som noe av det vakreste de har sett. Mazatlan skal være en utrolig fin by, spesielt den gamle delen av byen. Akkurat nå sitter jeg på Starbucks i Mexico City og drikker.... selvfølgelig; Green Tea Cream Frappuccino! Jeg har lært mye nytt om Mexico City som har fått meg til å elske denne byen på ett blunk; Det er MASSE kultur og arkitektur, vennlige mennesker som aldri maser, i motsettning til Playa del Carmen som er kjedelig til sammenligning, men en grei plass hvis man ikke ønsker noe kultur, arkitektur eller at det skjer ting. Man må ALLTID være forberedt på alt mulig spennende som kan skje her; i går møtte jeg modige kvinner som gjør at jeg vet med enda mer sikkerhet at det går ikke ann å være alene i denne delen av verden; livlige, morsomme og fantastiske Vanja fra Italia som flyttet til Spania og nå reiser i hele Amerika som ikke er USA eller Canada, mexicanske Claudia fra Puebla, ikke langt fra Mexico City, en by som det blir arrangert turer til. Jeg må finne ut hvorfor..Vi 3 hadde en latterfylt frokost på terassen til Hostel Catedral Mundo Joven. Vivianni fra Israel, jeg har delt rom med dem alle i Mexico City i kvinnedormatorium. Jeg vil anbefale dette hostelet for dere som tenker å komme hit. Dormatoriene er veldig fine, med vindu og en liten balkong. Ett annet alternativ er Hostel International Catedral Mundo Joven, hvis man har HI-medlemskap. De holder til rett rundt hjørnet for Hostel Mexico City. Rene kvinnedormatorier med dusj og toalett, men bråker mer enn det andre. Nede er det resturant hvor man kan kjøpe billig "fast food", begge hostel har inkludert frokost og er populære både blandt mexicanere og utlendinger. I går tok jeg og Vivianni oss en tur rundt i Centro Historico, vi gikk blandt annet inn i den fantastisk vakre katedralen som er som ett senter og landemerke i dette området. Inne i katedralen foregikk det mye nå i førjulstidene. Mange mexicanere fra flere deler av Mexico har kommet hit for å ta del i alt som skjer i Zocalo, Centro Historico nå, det er masse mennesker, og om kvelden er det masse vakert lys fra de nydelige utedekorasjonene. Vi møtte en veldig pen ung mann der inne som jobbet inne i katedralen, han kunne fortelle oss masse om den om de små kapellene der inne, dedikert til forskjellige sankter, og dekoren. Det er en av de vakreste katedraler jeg har sett, og jeg har sett ganske mange katolske kirker og katedraler, med alle utskjæringer og figurer på utsiden og innsiden. Senere på kvelden støtte vi på brasiliansk musikk i gaten. 7 unge menn, brasilianere og mexicanere viste brasiliansk trommeferdigheter mot "tips" i gaten. Det var høy stemning, og utrolig gøy å se å høre på dem. Det var da jeg måtte notere meg bak øret at jeg burde alltid gå med videokamera mitt på kveldstid i denne delen av verden, for jeg var utrolig lei meg for ikke å kunne filme den sjarmerende opptredenen!!