Honduras - Ruinene i Copan

Siden mange har spurt meg om å skrive bloggen min på engelsk, benytter jeg anledningen til å gjøre det etter at jeg ble (brutalt) frarøvet min kjære Lenovo laptop, og er nå stuck med en spansktalende laptop. Noen ganger snakker den spanglish også, hvis jeg er heldig, men i utgangspunktet må jeg å lære å lese spansk med sine tekniske termer.

Filmen som er over er hvor jeg skal reise de neste par dagene, og jeg håper at denne turen vil hjelpe meg ut av min lille "krise" etter det som skjedde! Det er ikke at jeg ikke har det bra! Jeg har det veldig bra! Selv om tanken på å dra til Honduras synes farligere nå, fordi Honduras er et land som har sett en økning i vold gjennom 2009 / 2010, enn før, når hele verden var mitt trygge Disneyland, hvis man kan bruke denne typen uttrykk . Noen eksistensielle spørsmåldukket opp, og jeg tror det eneste som holder meg på denne siden av kloden er stahet. Men jeg vet at jeg vil ønske å komme tilbake til Latin-Amerika når jeg forlater her en dag. Så farlig og så vakkert, disse to uttrykkene går hånd i hånd de fleste steder jeg har vært på denne planeten, og jeg antar jeg at jeg, motvillig eller ikke, er tiltrukket av eventyret.

Jeg vil komme tilbake med bilder og info om Honduras og Copan. Bilder, hvis jeg finner ut hvordan mitt spanglish snakkende kamera fungerer. Den har også en touch-screen! Det hørtes så hip ut at jeg måtte ha det. Det er billig likevel, og blir nødt til å gjøre nytten resten av reiser min. Republikken Honduras er sør for Guatemala, og grenser til El Salvador i vest, og Nicaragua i sør. Før spanjolene kom i 1524 var det hjem for mange innfødte stammer, blant annet Maya. De viktigste interessene spanjolene hadde var sølvgruvedrift, og de innfødte ble brukt til å gjøre jobben. De innfødte døde av sykdom brakt fra Europa, så slaver ble fraktet fra Afrika for å erstatte dem. Etterkommere av slaver danner nå Garifuna kulturen langs den Carribiske kyst, med eget konstruert språk, mat og fargerike klær og festivaler. Som alle land i Latin-Amerika har Honduras hatt mye problemer. En av årsakene til vold og fattigdom er at det ble gjort til en av USA bananstater i det 20. århundre, med liten økonomisk vekst for Honduras, men med amerikanske frukt selskaper som kontrollerer betydelig land og infrastrukturen i nord. I tillegg har orkan Fifi 1974 og Mitch i 1998 både forårsaket ødeleggelser i landet. Spesielt Mitch som forårsaket 50 år med fremgang for å snu, ifølge presidenten Carlos Roberto Flores, med sin massive og omfattende ødeleggelse av nesten alle broer og sekundære veier, 70% av alle avlinger og 33 000 hus. 5 000 mennesker ble drept.

Mer om Honduras neste blogg.

Innsjøen Atitlán - Fakta og bilder

Bildene er tatt på forskjellig tid av dagen, kveld. Det nærmer seg regnsesongen nå, så det er forskjellig slags lys, og ofte er det veldig overskyet og himmelen, åsene og vulkanene ser slørete ut.

Dette bildet er tatt da jeg var på tur med hest oppe i åsene, jeg dro med en guide /hesteeier til ett utkikkspunkt med utsikt over mye av innsjøen mot Pana, Santiago Atitlán (Santiago) og små landsbyer som er vanskelig å se p.g.a. skyene.

Playa Dorada med utsikt til vulkan Tolimán og Atitlán som du kan forestille deg er bak skyen, annet bedre bilde lengre ned. Lago Atitlan er en såkaldt endorheisk innsjø, nytt begrep for meg også, men her er forklaringen; det er en innsjø som ikke har noen elver som renner ut i havet eller til andre innsjøer. Den er totalt isolert kan man si. El Lago har vulkansk opprinnelse da den ble dannet i en enorm kaldera etter ett stort vulkanutbrudd for 84 000 år siden. Kanskje på grunn av at innsjøen er i ett krater er det ganske bratt rundt den. Flere steder med bratte klipper og skrenter, med små landsbyer og noen litt dyrere hotel som ligger oppover klippene og skrentene. Atitlan er den dypeste innsjøen i Sentral-Amerika og estimert dybde er (som sagt i en tidligere blogg) 340 meter og den ligger 1 562 m.o.h. Den første vulkanske aktivitet i området startet for 11 mill. år siden, siden har det vært 4 separate epoker med vulkans vekst og kaldera kollaps. Den siste var for 1.8 mill. år siden og det er med denne epoken innsjøen ble dannet i den enorme kaldera som med dybde på opp til 600 m. som oppsto. Innsjøen fyller ikke hele kalderaen. Det utbruddet som formet denne kaldera er kjent som Los Chocoyos utbruddet som kastet vulkansk støv og aske over ett område på 6 mill. km2 og er kjent som Y-8 aske i marine avsettninger. Man finner asken så langt nord som florida og så langt sør as Equador. Chocoyos er oppkalt etter en fugl som liker å hekke i områder med mye vulkanske avsettninger. I tidens løp ble 3 vulkaner dannet her, San Pedro, Tomilán og Atitlán (se tidligere blogger). San Pedro er den eldste og sluttet å ha utbrudd for 40 000 år siden, da begynte Tomilán å dannes, og man tror at denne vulkanen fortsatt er aktiv selv om den ikke har hatt utbrudd i historisk tid. Atitlán har blitt dannet de siste 10 000 årene og er nesten ferdigvokst, den hadde utbrudd sist i 1853. Atitlan ligger på kanten av krateret, mens de to andre ligger i kalderaen.

Jeg var på hestetur med 14 år gamle Andres fra San Pedro.

Merkelige slørete skyer som ga spesielt lys, den lille toppen i bakgrunnen er Cerro de Oro (gulltopp) hvor det skal være ett gamelt Maya alter.

Nesten midt på dagen på stien som vi gikk med hestene, landsbyen du ikke kan se under åsen p.g.a. skyene er Santiago.

Etter at solen har brendt bort noe av skyene utpå ettermiddagen er det mulig å se toppen av Tolimán med Atitlán like bak og masse av innsjøen.

Tolimán på kveldstid.

Vegetasjon rundt jungelen er tett og fargerik, med masse blomster i mange farger, bak ser du Cerro de Oro.

Dessverre er dette området veldig utsatt for naturkrefter, blandt annet var det ett stort jordskjelv i 1976 på 7,5 som forårsaket døden til 26 000 mennesker og laget en sprekk i bunnen av innsjøen som forårsaket at vannstanden falt med 2 m. på 1 måned. I 2005 forårsaket kraftig oktoberregn etter orkan Stan ett massivt jordras som begravde landsbyen Panabaj, drepte 1 400 mennesker og gjorde 5 000 hjemløse. I 2010 døde dusinvis da den tropiske stormen Agata kom med ødeleggende mengder nedbør, og i dette området har det vært kraftigere enn andre steder i Guatemala.


Statilittbilder som jeg har stjålet fra nettet for å vise hvor fantastisk vakker sjøen er.

Den kjente Aldous Huxley skrev dette om Atitlansjøen; Lake Como*, synes for meg, å berøre grensen på hvor å pitoresk det er tillat å være, men Atitlán er Como med ekstra pynt av flere enorme vulkaner. Det er virkelig for mye av det gode.
"Lake Como it seems to me, touches on the limit of permissibly picturesque, but Atitlán is Como with additional embellishments of several immense volcanoes. It really is too much of a good thing."

*Lago Como er en av verdens vakreste sjøer, den ligger i Italia

Reisen til San Ignacio inn i Cayo Distrikt

Min siste dag i Belize City var lørdag. Adele ville ikke ha meg gående med alle tingene mine til busstasjonen, så hun kjørte meg det lille stykket til hovedstasjonen. Jeg har fortalt mye skremmende om Belize City nå, men det er ingen grunner til å være redd for hverken å oppholde seg der, eller å reise til og fra. Man må bare lytte til gode råd, og hvis man fremdeles føler seg utrygg kan man reise med de mye dyrere turistselskapene fra B. City og inn til Guatemala eller Mexico. Det er for øvrig mye, mye billigere og mye mer eventyr å reise med lokalbussen. For 7 B$ reiser du mellom B. City og San Ignacio. Gang det med 3 og du får NKr. 21. Det er bare å møre opp på stasjonen så kommer det alltid en buss. Bussen passerer Belmopan, som er hovedstaden i Belize etter at orkanen Hattie (det er en landsby som er oppkaldt etter denne orkanen; Hattieville) raserte byen i 1961. Fjorårets orkan i Belize het Richard, og du kan se "hans" arbeid bl.a. i Jaguar Paw. I Belmopan måtte jeg gå av bussen for å gå på do og da jeg kom inn var alle setene opptatt. Jeg hadde lagt vannflasken min igjen for å markere at setet var tatt, men det satt to unge menn der. Da jeg spurte etter vannflasken ropte noen menn lengre bak: "´ey, `tat`s lady seat, man!" De to mennene på setet mitt rørte seg ikke før bussens hjelpemanns oppmerksomhet ble påkaldt av at flere begynte å blande seg inn. Hjelpemannen kommanderte dem "get u`! sit in `da back! Get u`NOW! give `da lady `er seat!" Slik forsvarte flere menn mitt sete i bussen, og de to reiste seg, en måtte sitte bak ved bagasjen og en satt ved siden av meg. Så fortsatte vi reisen gjennom fantastisk natur, med utsikt til Maya Mountains, som nærmet seg kilometer for kilometer, og som skiller Cayo Distrikt fra Toledo Distrikt i sør og Stann Creek Distrikt i øst.

Jeg må fortelle litt om kvinnene i Belize City, de er mye tøffere enn toget. Det finnes nok ingen som kan pille dem på nesen, og de drar fordeler av å være så tøffe, de lar mennene jobbe for seg. Ett gjeng med pirater som er grove i målet og går rett på. Selv om Adele er aldri så vennlig og vil gjøre det meste for deg, så høres hun sint ut når hun snakker. Den creolsk som de bruker i B. City høres ganske agressiv ut til tider. Etter å ha tilbrakt en tid i B. City kan jeg skjønne hvorfor folk er fustrerte, de er fattige, og ser alle disse rike cruiseskip folkene komme i land, de er uten utdannelse og kultur. Hva enn emosjonelle eller fysiske mén B. City har pådratt deg så vil San Ignacio glatte det ut for deg mens du hviler i favntaket til Karibisk jungel og tenker på alt det utrolige du kan se og gjøre. Her er alt stikk motsatt av B. City, folk er lykkelige, avslappet og snakker en annen creolsk, og jeg skal ved en senere annledning demonstrere at spanglish er ett språk! San Ignacio er 1 times tid fra grensen til Guatemala, mange her er etterkommere etter spanjoler og indianere med spansk eller en av de 4 dialektene av Maya som finnes her i Belize som førstespråk. Mange som bor i små landsbyer er "asylsøkere" fra El Salvador, Guatemala og Honduras, dere vet sikkert at det har vært ganske heftige tilstander i disse landene. San Ignacio er også kaldt "twin city" fordi over elven Macal, som kommer fra Mountain Pine Ridge, som man må krysse Belizes eneste hengebru (som er gått ut på dato, så folk kjører fort over ;) er Santa Elena. Macal møter Mopal som kommer fra Guatemala, og der de møtes ett stykke å gå fra landsbyen danner de Belize River. Der Mopal "marries" (gifter seg med) Macal (som en venn her som heter Sergei liker å si) er det vidundelig å svømme, og jeg vet, fordi jeg har svømt der!


Det er Shell det!


Mitt drømmehus! Det er dessverre ikke til salgs! :(

Søtt lite hus i San Ignacio.

Cayo Distrikt er som Ville Vesten, med alle eventyr mulig. Her kan man dra på ridning inn i jungelen, utforske arkeologi, padle kano, utforske huler, svømme i elver, spionere på fugler og aper, høre på Bob Marley og prøve å finne ut av den gramatikkløse spansken de slår over i når de har snakket normal spansk med deg! En god seng å sove i kan man finne hos J & R, eller hos en familie som leier ut en seng. Selv hviler jeg ut mellom slagene på Hi-Et, ett familieeid gjestehus som tar B$ 20 (x 3 = Kr. 60) for ett privat rom med en god seng, delt bad. Internett og god mat finner du hos Flaya eid av rastafarien Mark. Han har også rom til leie og sammen med Sergei selger han turer til forskjellige destinasjoner. Mer om turer senere :)

For meg er det fremdeles onsdag, i dag har jeg vært i Xunantunich og etter det svømt i Mopan, mer om dette senere.

Der Livet og Døden sover i samme seng

Bildene er fra sentrum i Meridá



Nå er jeg i Belize.. ikke bare i Belize, men dypt inne i Belize, nesten i Guatemala! På grunn av mangel på internettforbindelser har jeg ikke lagt ut blogg på en stund Men ikke vær redd, jeg lever enda i beste velgående. Du har ikke fått noen rapport om Meridá engang! Vel, Meridá har lett for å bli en favorittby blandt reisende, spesielt hvis man liker kultur, underholdning, god mat og glade mennesker. Generelt sett er det veldig lett å komme i kontakt med mexicanere på Yucatán halvøyen, de er nyskjerrige og pratomme, og har sin kulturelle bakgrunn som de er stolte av, og gjerne forteller om. Min opplevelse av menneskene i Meridá er slik. Helger i Meridá er veldig spesiell, slik som i alle andre mexicanske byer jeg har vært i. Hele sentrum stenges av for kulturell utfoldelse. Meridá stengte de 5-6 blokker rundt sentrum på lørdag da Cuba International Ballet oppførte Svanesjøen forran den nydelige katedralen. Operahuset i Oslo må gjerne være dyrt og fancy, men for meg er det ingen andre steder i hele verden jeg ville se Svanesjøen, og det gratis. Så, sammen med alle som kunne krype og gå i Meridá gikk jeg til Katedralen lørdag kveld, fikk meg en plass å sitte på, og så Svanesjøen danset av unge mennesker fra Cuba. De hadde to forestillinger ute i gatene i Meridá. Skjermer var satt opp over hele plazaen slik at alle skulle få se, ungdommer satt med store drømmende øye og fulgte med på historien. Jeg kunne fortalt mye om Meridá, men MASSE, MASSE har skjedd etter det, og jeg er igjen, på etterskudd. I dag er det den 9. april kl. er rundt 20:00 på kvelden her i San Ignacio. Jeg har sovet i Belize City 4 netter, det går i surr med datoer. Fra Belize City har jeg tatt eventyrlige ekspedisjoner.

Jeg reiste fra Meridá den 4. april, på kvelden tok jeg bussen til Chetumal, annkom på natten i 4-tiden. Etter å ha sittet på busstasjonen til kl. var nesten 5, gikk jeg for å spørre om busser inn til Guatemala. Informasjonen var så annerledes fra 1. gang jeg var i Chetumal og spurte om busser til Corozal. Halveis bestemte jeg meg for å dra til Nuevo Mercado og ta de billige bussene derfra. "Tilfeldigvis" traff jeg en ung kvinne og en mann, hun tilbød seg dopapiret sitt da jeg skulle på ett do, siden det var tomt for papir der. De spurte meg om jeg viste hvordan de kunne komme seg til Corozal, og jeg fortalte dem hva jeg viste og tidligere erfaring med å reise inn, og å krysse grensen mellom Mexico og Belize. Det endte med at vi alle dro sammen til Nuevo Mercado. De to var far og datter, og jeg fant fort tonen med dem. De var amerikanere, men bestefaren er belizisk, men en av de som flyktet fra Belize etter att orkanen Hattie raserte landet på 60-tallet, de skulle overaske sine slektninger i Belize. På Nuevo Mercado traff vi en mennonitt. En mann som presenterte seg som Peder. Jeg snakket med mennonitter som kom til parken i Bolivia for å se dyrene, men jeg har ikke snakket med noen i Belize. Det var en veldig interessant opplevelse å høre han snakke om forholdene i Belize, ett land som regjeringen har kjørt rett til H... for å si det som det er. Han fortalte om busselskapene som hadde gått konkurs, slik at nå er det bare de gamle kassene (se tidligere blogger om Belize) som kjører rundt på veiene der. Og hvordan bussforholdene blir værre og værre. Yes, man.. en president har rotet det til her, mer om det ved en senere anledning. Men jeg kom meg til Belize City (byen jeg ALDRI, ALDRI skulle besøke!) og mine venner kom seg til Corozal, jeg snakket med datterene, utrolig nydelige Jillian hele veien, og vi utvekslet kontakter, og Peder skulle til Cayo distrikt hvor jeg nå er i San Ignacio. Han fortalte at han bodde på en farm der ute.
Utsikt fra Sea Side Guest House i Belize City, på kveldene satt jeg i hengekøye og så utover havet... delfiner hoppet forbi :)

----

Da jeg kom til Belize City fikk jeg tidenes største sjokk /overaskelse. Man kan si det slik at jeg forventet en BY! En by slik som alle andre steder, du vet, byer er nesten de samme uansett hvor du er i verden. I hele sør - og mellom Amerika vil du se at det er ganske likt; katedral, og plazaer, gater osv. Uansett, jeg kom til ett nedslitt sted. Ett gammelt sted. Ett sted hvor det er farlig å traske rundt (av mange årsaker som jeg skal komme tilbake til), bl.a. fordi det er så mange hull (pottholes) å falle ned i og brekke armer og bein i det som kalles hovedgaten. Det er ett sted hvor du føler at du er i en Hollywood casting for "Pirates of Caribbean", hvor folk ikke oppfører seg som sofistikerte og kultiverte bymennesker. Hadde det vært USA hadde hver eneste mann vært i forvaring for grov sex trakkasering. Jeg søkte tilflukt i Sea Side Guest House, hvor Adele (også kaldt A) vil gi deg en seng (til sjokkerende 40 B$ (det er 20 US$ /Kr.120) pr. natt for EN seng (i dormitorium)! Det er dyrt! Til sammenligning; i Orange Walk (se tidligere blogg) får du ett dobbeltrom med to store senger, eget bad og TV (med mange kanaler) til 40 B$)). Hun forer deg opp, og gir deg kallenavn som "suggar plum", "sweatheart", "sweetie" og "honey". Adele og Sea Side (som har nydelig utsikt over det Karibiske hav) ER i sannhet ditt tilfluktsted i denne byen; aldri gå ut etter mørket alene, eller før det blir lyst om morgenen.
Det finnes steder i verden hvor Døden holder seg nærmere Livet enn andre steder. Hivs Døden kan elske Livet, slik Udyret elsker Skjønnheten i "Beauty and the Beast", så er det i denne delen av verden slik kjærlighet er farligst. Her er det ingen som låser inne Udyret /Døden om natten.

Det er 1000 grunner for å oppleve Belize, etter å ha sett mer av hvor fantastisk vakkert land det er med fantastiske elver og mange spennende eventyr. 40 % av landet er bevart villmark. På vei inn til Belize City fra nord renner Black Creek, som slår seg sammen med Belize River som munner ut ved B. City. På den ene siden er veien, på den andre siden er uberørt jungel, selv når du nærmer deg B. City, så er det uberørt jungel på andre siden av elven. Krokkodiller kan ses her, store (bilde kommer), de er som små "steamboats". I Jaguar Paw ser de som jobber der og overnatter jaguaren krysse veien, det er om natten. Det er ikke jaguarer som er farlige her da..

I løpet av en måned har det skjedd 16 drap i en by med ca 65 000 innbyggere. Ett drap på en kinesisk - belizianer 2 blokker unna der jeg bodde mens jeg var der, og like før jeg kom ble to kinesiske jenter skutt og drept på samme kveld. Kineserene hadde en protest i byen, og etter drapene stengte de sine butikker og resturanter. Alle tre begraves i morgen, søndag.


Gate bilde fra Belize City.

Første dagen min i Belize City var ikke så behagelig. Etter å ha møtt så mange fantastiske mexicanske kvinner, var jeg ganske sjokkert over hvor truende og aggressive kvinnene i B. City oppførte seg mot meg. Dette skjedde spesielt da jeg var sammen med en Belgisk mann fra hostelet. En satte hendene i hoftene, så på meg hatefult og sa "Hello pretty woman!", dette var i en slags bar, hvor jeg og mannen fra Belgia gikk midt på lyse dagen for å drikke en juice. Alle var fulle og jeg ble mer tilsnakket av kvinner enn han. Ikke en bar jeg vil besøke igjen, hverken dag eller kveld. Jeg må innrømme at jeg straks tenkte at jeg ville flykte med halen mellom beina allerede neste dag, for mennene var virkelig også helt forferdelige. Men så husket jeg min filosofi; hvis jeg ikke liker meg, kan jeg like gjerne reise hjem til Norge. Så jeg nekter å la meg skremme bort og å se bare det negative. Etter en god natts søvn med vind fra det Karibiske hav gjennom viduet møtte jeg B. City med mer optimisme, og jeg ble 4 netter, riktignok var jeg lite i byen i løpet av dagene, men jeg finner at beste medisin mot å misslike ett sted er å "go with the flow". Jeg kan ikke endre det som er, bare passe på hvordan JEG tenker og føler, jeg følte meg straks mer hjemme i B: City og jeg traff mange hyggelige mennesker.