Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)           

                                  

Sykkeltur rundt Ometepe

For å holde meg aktiv når jeg kom tilbake for å bo i Hostel Central i Moyogalpa (eller Indio Viejo), leide jeg en sykkel en dag for å utforske øya. Du kan leie en fra den "Indio Viejo" (Hostal Central) for USD 6 pr. dag, eller fra andre (turistkontor) for USD 5. Sjekk alltid bremsene, eller du kan få en ubehagelig overraskelse stormende nedover i en bakke. Jeg møtte Scot, fra Storbritannia, i "Cornerhouse", som også var ute etter en sykkel for dagen. Jeg bestemte meg for å sykle til Balgue på den andre siden av øya, og stoppe noen steder på veien. Første stopp var på Punta Jesus Maria, lokalbefolkningen kaller stedet "Hvalryggen" fordi det er en liten, smal landstripe som går ut i sjøen, men sjøen er nå så full av vann at det ikke var mulig å se landstripen som kalles "Hvalryggen". Bildet ovenfor er et bilde av veien ned til "punktet" hvor det bor 2-3 familier. Det er 1 / 2 km. ned dit fra hovedveien.

                                                El Communidad Los Angeles nedenfor.

Bildet nedenfor er fra Laguna Chaco Verde, og det er også en avstikker fra hovedveien (se etter skilt). Det er det mulig også å sove på et hotell i nærheten av lagunen, kalt Chaco Verde Hotel. Ved inngangen til Chaco Verde, begynner hovedveien (fra Moyogalpa på Conceptions side av øya, til Altagracia på Maderas side, er den eneste asfalterte veien på øya) å gå i oppoverbakke, så kan det være lurt å enten ta buss til krysset som forbinder de to delene av øya, eller stoppe og ta et forfriskende bad her før du fortsetter. Under den ubarmhjertlige solen, er det lurt å ta et bad. Det er veldig rolig og vakkert ved Chaco Verde, det var ingen mennesker rundt her da jeg var der, du kan se / høre aper, og se både Conception og Maderas derfra. Vannet er klart og forfriskende. Dette var min andre stopp på veien til Balgue, 20, eller mer, km. fra Moyogalpa (for ordens skyld, jeg vet ikke hvor langt det er, men når jeg kom tilbake ble jeg fortalt at jeg hadde sykklet mer enn 40 km. (ikke inkludert mine avstikkere)). De 2 bildene under er fra lagunen Chaco Verde. 

Fra Chaco Verde hadde jeg en veldig vanskelig oppgave med å komme meg opp flere km. opp bakken med sykkelen min. Jeg måtte gå litt, og en ung mann til hest dro meg opp ett lite stykke da jeg sa jeg trengte hjelp gav han meg ett tau. Solen gjør det veldig vanskelig siden det ikke finnes trær for å gi skygge. Det er ikke en bratt bakke, men det er tungt og vanskelig (på vei tilbake er det morro da!). Etter å ha klatret alle de km. gikk veien i slakk nedover bakken mot krysset der jeg skulle ta av mot Balgue. Rett etter krysset er det en veldig bratt nedoverbakke, og nederst i bakken er inngangen for Ojo de Agua, en vannkilde som er betraktet, av de innfødte, som å være helbredende vann. Jeg dro forbi fordi bakken var bratt og jeg hadde god fart på sykkelen min. Jeg var virkelig takknemlig for at det er nesten ingen trafikk på øya, fordi veiene er små og trange. Jeg dro videre direkte til Balgue, veien var litt lettere, til du kommer til landevei delen. Maderas side av øya er mindre utviklet enn Conceptions side, så veiene er forferdelige og humpete, og den eneste grunnen til at busser tar evigheter å reise noen få km. Jeg stoppet for en juice i Balgue og startet tilbake, fast bestemt på å stoppe på Ojo de Agua på vei tilbake. Da jeg kom dit var jeg sliten fordi jeg hadde å syklet oppover bakke, så det var deilig å ligge i ganske kaldt vann. Ojo de Agua (vannøye) er forårsaket av regnvann som blir liggende fast under bakken i de myke vulkanske sedimenter, for så å  presses opp igjen til overflaten. Under regntiden siver vannet ned i groper i den steinete bakken og i til slutt er det for mye vann, så det presser opp igjen der den kan finne en vei ut, og det lager dette bassenget på bildet (under), og elven som renner inn i innsjøen fra det. Fordi vannet har vært fanget inne i vulkansk jord er det fullt av mineraler, og vannet er krystallklart og skinnende rent (renere enn drikkevann), og full av mineraler. Det er derfor det er helbredende vann, og det sies at et bad i vannet gjør deg 5 år yngre. Så mens jeg var der, hoppet jeg uti 3 ganger, og gjorde vitset med en mann og en kvinne jeg møtte at jeg er 15 år yngre, siden jeg hoppet inn 3 ganger. Jeg spiste litt mat ved bassenget, og svømte inni mellom. Det er ikke veldig dyp, og i forhold til Lake Nicaragua, er vannet veldig kaldt, men i varmen vil du sette pris på det. Etter nesten 2 timer, vurderte jeg å dra tilbake fordi det blir så tidlig mørkt, og selv om det er lite trafikk, ønsket jeg ikke å sykle i mørket. For å komme tilbake var det først veldig, veldig hardt mye oppover. Jeg var sliten fra alle de oppover-bakke-klatring at jeg hadde gjort til Balgue, og jeg er ikke en mester på sykkel. Da oppover bakkene startet fra Chaco Verde, dro Scot fra meg (han var på en dagstur til øya, og skulle tilbake til fastlandet med 17:00 båt), og jeg møtte ham på vei tilbake når jeg nærmet Balgue, sa vi farvel, og han dro tilbake til Moyogalpa før meg. Jeg hadde min kamp med alle oppover bakkene før jeg kom til det punktet hvor det gikk nedover for flere km., Og det var kjempemorro. Bare sitte på sykkelen, ikke å måtte jobbe var en velsignelse, var min "prinsessebak" gjorde vondt fra det ubehagelige setet, så jeg var i himmelen for en stund. Etter at alle nedover bakkene, sluttet jeg meg til lokalbefolkningen, som reiser med sykkel hele tiden her, men de har all tid i verden og sykler dovent gatelangs. Jeg, også, syklet dovent. Etter noe som virker som en evighet med mine såre rumpe, var jeg endelig hjemme. Bildene under er fra Ojo de Agua.

                                                         Volcan Conception.

Jeg klarte å oppholde meg på Isla de Ometepe i 2 uker. Det var vanskelig å forlate stedet, og mer enn én person sa; øya er slik (at folk aldri reiser derfra)! Og nå er den inne i sin tredje invasjon; Den første. invasjonen var Aztec invasjonen, den andre, conquistadorene fra Spania, og den tredje er europeerne og folk fra USA. På denne lille øya vokser den utenlandske befolkningen, og jeg møtte mange, bl.a. ett ung par fra England som driver Cornerhouse Cafe. De lager de beste Eggs Benedict du kan finne i hele den vide verden! Og den kalde Cafe Latten og gulrotkaken er også til å dø for. Jeg gjorde cafeen til min stamplass den uken jeg tilbrakte i Moyogalpa, og satt der hele dager for å ta igjen på bloggen min, spise frokost (Egg Benedict) sammen med en av de forfriskende smoothies med stjernefrukt eller pasjonsfrukt sammen med mango og papaya, mango og banan, eller banan og papaya, eller noen andre frukter. Eller tok en iskald latte og en gulrotkake, eller en organisk vegetarisk sandwich. Jeg møtte andre europeere og folk fra USA i kafeen som enten bodde der eller nettopp hadde kjøpt en eiendom. Grunnen til å forlate landene sine var veldig interessant, så jeg hadde noen veldig meningsfylte samtaler med noen av dem. Generelt har de ikke ett "mainstream" livssyn. Lokalbefolkningen på øya er så vakkre at jeg kunne nesten gråte av å se dem. Men jeg tror det er lett å være vakker når du lever et stressfritt, enkelt livet, har ren luft og er omgitt av grønn natur og dyr. Jeg og Rei-Han (fra Taipei) hadde en samtale om det, og hun sa at menneskene er så vakre her fordi de er så rene i hjertene sine. Hun sa også noe interessant om lykke som ga meg en idé, fordi jeg ønsker å gjøre en blogg om lykke, så jeg har tenkt en stund hvordan jeg skal grave dypere inn i temaet. Det jeg har lagt merke til er at folk generelt synes glade i Mellom-Amerika, ikke i mangel av lidelse, men kanskje på grunn av lidelse. De tar hvert øyeblikk som en sjanse til lykke. En venn sa at de ikke kan kaste bort tiden på ulykkelighet fordi de aldri vet hva som vil skje med dem i morgen, og de bor i land med mye vold. Lykke for dem er kanskje ikke det samme som lykke er for oss i den trygge priviligerte verden vi lever i, men det fungerer likt. Jeg har for lengst funnet ut at veien til sann lykke er takknemlighet. Og jeg er virkelig takknemlig for å møte alle menneskene jeg har møtt, og å ha kommet hit for å lære. En sang for Isla de Ometepe;

                                             

Ometpe Island tur

I LOVE Isla de Ometepe! Etter en natt i Moyogalpa, hvor jeg traff en veldig hyggelig dame fra Taipei, Taiwan, (vi var romkamerater og besluttet å gå til Maderas delen av øya sammen), tok jeg på ettermiddagen buss til Merida (faktisk er det bare 1 eller 2 busser om dagen på grunn av dårlige veier). Jeg hoppet inn i den fantastiske innsjøen så snart vi hadde seng for natten. Bildet er av foss San Ramon, den eneste fossen på øya Jeg, og min venn Rei-Han gikk til denne fossen dagen etter at vi ankom Rancho Merida, et familiedrevet sted vi sov på for USD 4 en natt. Det er mulig å også ri på hest, en god idé, siden det er en litt tøff tur, og ganske varmt. Det er en lang tur fra Merida til inngangen til parken, og deretter begynne å klatre 3-4 km. Vi gikk i rolig tempo, og da vi kom fram kunne vi kle oss i bikini og hoppe inn i virkelig kaldt, forfriskende vann. Det er ikke veldig dypt, bare midje dypt, men det er godt å stå under fossen og la den avkjøle deg.

 

Det er ikke et stort svømme hull, men det er vakket og frodig, og du kan høre /se aper og fugler. Vi somlet bort 2 timer her med lesing, bading og nyte utsikten. På vei tilbake så vi en ape. Nedturen er lettere, men vi hadde da og den lange veien tilbake, langs grusveien, fra San Ramon det nærmeste samfunnet til fossen, tilbake til Merida hvor vi sov.                                                         

På vei tilbake ble jeg fristet til å hoppe i innsjøen for å kjøle meg ned før jeg gikk videre til el Communidad Merida og Rancho Merida. Jeg hadde tenkt å hoppe inn på denne siden av paviljongen ved sjøen, men vinden hadde plukket opp så mye at bølgene var voldelige. Jeg prøvde å komme inn der, men kraften i vannet var sterk at jeg tenkte jeg kunne skade meg på betongen, så jeg gikk til den andre siden, uten betong og gikk uti vannet. Bølgene var sterke, så jeg måtte legge mer energi i svømmingen, men det var godt og forfriskende før vi fortsatte hjem.

Innsjøen var rasende den kvelden, den kokte, og bølger var ganske, noe som var energikrevende når jeg hoppet i vannet igjen tilbake i Merida. Det var nesten litt skummelt, men det var andre folk på kaien, og en mann i vannet, så jeg tenkte at det ville være OK. Vannet i Lake Nicaragua er veldig varmt, til tross for størrelsen. Litt etter at jeg gikk ut av vannet, blåste det opp til torden, og det lynte masse. Hver kveld på denne siden av øya var det spektakulære show bak, over og rundt vulkanen Conception (pyramiden på bildet) av lynglimt. Det blir mørkt veldig tidlig her, ca. klokken 6, så da vi kom tilbake kunne vi se begynnelsen av solnedgangen på sjøen, som en trapp av gull på vannet.