Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)           

                                  

Guatemalas vakre åser - Lanquin

Etter trekking i jungelen forlot jeg Los Amigos i Flores for å se Guatemalas åser lengre sør. Etter å ha kjørt ett stykke måtte vi krysse en elv med en slags "ferge" som var festet til undervanskabler slik at ikke strømmen skal ta den nedover i stedet for å bare krysse elven. Fergen er drevet med to påhengsmotorer... Under ser du bilde av fergen, heldigvis var ikke elven så veldig bred :) Fergen er på tur til vår side, så vi skal dit du ser på bildet.


Billettkontor, kahytt, bro... jeg vet ikke hva de kaller denne lille hytta på fergen for, men mannskapet holdt til i den.

Fergen blir drevet av to påhengsmotorer, ved den bakerste står "styrmannen" og styrer. Men det så ut til at fergen også er festet til en kabel som hindrer den i å bli tatt av strømmen og ført nedover elven.

Vi stoppet i "ingemannsland" for å ha lunsj, sjåfører i disse landene har alltid lunsjstopp. Maten var ganske god, og siden det er så mye frukt i Guatemala har de rikt utvalg av juice. Fra byggningen på bildet strømmet høy elektromusikk, ellers var det grønne åser så langt man kan se. Åsene har ganske spesielle formasjoner, de ser ut som digre steiner, noen av dem spisse, som har falt hulter i bulter og deretter blitt "dresset opp" i forskjellige trær. Det var også spesielt å se tre rader med åser forran hverandre og så disse tilfeldige malplaserte store "steinene" som danner en selvstendig liten ås.

Bussen stoppet ett par minutter ved ett utsiktspunkt over åsene og dalene. Regnsesongen nærmer seg så det var ganske tåkete.

Da jeg kom frem til Lanquin bestemte jeg meg for å bo ved elven, og ikke oppe på en år, på ett sted som heter El Retiro. En grunn til det er den berømte buffet som El Retiro har hver kveld. Maten skulle i følge ryktene være helt fantastisk og veldig billig. I tillegg anbefalte Lucia (fra turen til El Mirador) meg å bo på El Retiro. Hun er guatemaltec, og anbefalte stedet på det varmeste. Jeg fikk meg en seng i ett dormitorio med bare 4 senger til bare 35 Q pr. natt, men jeg delte kun med to til. Tom hadde funnet skorpioner i sengen sin flere ganger når han var i Lanquin, så man må se etter i klær og vesker og senger. Som du ser er elven nydelig, og av og til så jeg folk drive forbi på "tuber", noe som kalles "rivertubing" i denne delen av verden. Man flyter ganske enkelt avsted, på den måten elven bestemmer, på en forstørret, robust badering (smultring), eller tube nedover en elv. Vannet i elven er ganske kaldt, noe som hjelper for å kjøle seg ned gjennom dagen, det er VELDIG varmt og ganske fuktig der. Elven er nydelig. El Retiro er lokalisert på ett fantastisk sted, med det grønneste grønne gresset og elven som rusher ut fra Lanquin Hule. Dekoren på stedet er kreativt, og alle bungalovene ligger adskildt og har hengekøyer.


MMM utrolig god mat, fordi alle disse hostel er litt isolert, så har de alt man behøver. Det går likevel ann å gå inn i landsbyen hvor de har en bank, men ingen ATM. Det finnes også en internettkafe i byen, men dårlig vær kan få nettet til å falle ut. Faktisk var det en del "dårlig" vær mens jeg var der. Skjønt for meg var det ikke dårlig vær men veldig forfriskende; jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde sendt hjem min allværsjakke da himmelen åpnet seg på kvelden og det bøttet ned med regn mens lynet kastet lekne glimt over himmelen. Det var ett vakkert skue. Etter den første kvelden, slapp vi så mye regn, selv om alle regnskyller var ganske kortvarig. Da jeg dro til Semuc Champey var heldigvis været sol og skyet av og til! (mer om semuc champey kommer. Følg med, du får se bilder av ett fantastisk vakkert sted!)


Den alltid kjempeblide og hjelpsomme staben ved El Retiro, eller noen av dem. Han bak hengekøyen (og han med hvit t-skjorte) er eier. Stedet er eid og drevet av en Maya familie, noe som er en fordel for landsbyen Lanquin. Stedet gir faktisk arbeid til 20 familier i området.

Det er varmt for stedets maskot, en pusekatt. Jeg så henne bli jaget av en ku! Det var litt morsomt; jeg satt og spiste frokost og plutselig var det kuer rundt omkring, og en av dem er ikke så glad i katter.

Lanquin kan nås som en del av en ekspedisjon /turer fra Coban på en eller 2 dager. Men det fineste er egentlig å dra dit selv og så bli der så lenge man vil. Det er en veldig søt liten landsby 61 km (skjønt man kan ikke stole på at km. er oppgitt riktig i Guatemala) øst for Coban, den nærmeste byen. Det er 2 grunner til å ta turen hit - eller fler hvis man teller med hvile ut i vakre omgivelser, bade i elven, god mat og å henge i en hengekøye - å utforske huler og å besøke Semuc Champey, som nok må være en av de vakkreste steder på denne jord (bilder kommer :))

Hulene i Lanquin har, som i andre huler jeg har sett, en masse superfønkie stalaktitter som alle selvsagt ligner på dyr..og har navn deretter! Hvis du ikke liker flaggermus så godt, bør du ikke dra hit. Det er 100-vis av dem og guidene tar folk med dit ved solnedgang slik at vi, turister, kan bli imponert over flaggermusenes navigeringsferdigheter i mørket. Dessverre har jeg ikke vannsikkert kamera, og begynner å tenke seriøst på att det er noe jeg må skaffe meg siden jeg har hatt så mange eventyr som inkluderer store mengder vann. Noe som betyr at jeg må svømme og vasse, i mørket av og til, med eller uten klær og sko (uten klær betyr i bikini selvsagt, selv om det hadde vært tilrådig å bruke klær siden stalaktitter og steiner er skarpe. Men dette er Guatemala! I det minste ble vi rådet å ha fottøy (og noen gikk i flippflopper - ikke det smarteste skotøy i glatte huler). Mine Belizekjøpte lette sandaler med spor under kom godt med, selv om selv de ikke føltes 100 % sikkre på glatte steiner som flaggermus bæsjer på i tillegg). JEG VIL HA VANNTETT KAMERA!!!! Jeg lurer på hva de koster...og hvor mye mer teknologi jeg er i stand til å bære... Jeg tenker stadig vekk på dette.. siden jeg ikke sier nei takk til dristige eventyr, så er jeg sikker på at ett vanntett kamera er en god innvestering, jeg har tross alt lyst til å ta bilde av ørnerokker i Honduras...

Neste blogg får dere se noen fantastiske bilder fra ett fantastisk sted på denne jorden; naturlige steinbasseng i Semuc Champey med turkis vann, på nært hold, og fra fugleperspektiv fra ett utkikkspunkt som jeg har klatret opp (den vanskeligste klatreturen hitil) for at dere som er så snille å følger med på bloggen skal få fantastiske bilder å se på! :)
god natt fra Antigua.

Stearinlys i mørke huler og naturlige svømmebasseng

Min 3. dag i Lanquin dro jeg på en tur til en annen flaggermushule og for å se Semuc Champey, som du ser reiste vi i stil (bildet under). Vi måtte stå i en truck, 12 personer i hver bil i nesten 1 time til Chemuc Champey. Veien er smal og ganske skummel, med bratte nedoverbakker og oppoverbakker. Dagen før hadde det regnet så mye at truckene hadde ikke klart å klatre, så alle måtte hoppe ut og dytte. Heldigvis var det sol den dagen jeg dro. Disse truckene er stedets taxi /buss. Den eneste måten å komme seg rundt på. Forsikre deg om at sjåføren er edru!

Den første stoppen var før vi krysset en bru, en liten gåtur inn i skogen, og vi kom til kontoret til Cueva Las Marias K`an-Ba, hvor ett skilt lover en tur inn i hulen full av mystikk, spenning og adrenalinkick. På ett annet skilt blir du opplyst om at du entrer hulen under eget ansvar og risiko, og at guider som tilhører Q`ekchi stammen (en gren av Maya) har lang erfaring og kan leies på stedet. Man kan ikke gå inn i hulen uten guide, man vil gå seg bort, drukne eller falle! Før vi gikk inn i hulen svingte vi oss i en huske over elven, og hoppet av den når guiden ropte "hopp!" Alle fikk samme innstruksjon; hopp når du hører ordet "hopp"! Det var bare å hoppe og ikke tenke på hva som ville skje hvis man IKKE hopper i rette øyeblikk. Noen av guttene var dristige og klarte saltomotaler og viste seg frem. De fleste av oss jenter hylte, og mer datt ned i vannet enn hoppet, det skumleste med hele prosedyren er å gå til husken. Etter det kan man ikke tenke mer, men må bare hoppe, vannet var deilig forfriskende. Igjen er jeg lei for at jeg ikke har vanntett kamera eller "drybag"! Skjønt en "drybag" (tørrpose) ville egentlig ikke hjulpet, jeg hadde sikkert kommet til å få vann på kamera mitt uansett. Den hulen vi skulle inn i er nemmelig en underjordisk elv. Da tiden var kommet for å entre hulen klatret vi ett stykke opp til inngangen og måtte vasse inn i midjedypt vann. Guiden spurte om noen har klaustrolofobi eller har lett for panikk, hvis de har det så er det best å snu. Jeg spurte hvor små rom vi kom til å gå inn i, og da han sa at det var omentrent den størrelsen som det kammeret vi var i, var det greit. Je har vært i huler i Belize hvor det er så vidt at jeg har klart å skvise meg gjennom åpninger. Guiden, som heter Elvis, spurte så om vi ville ha vokslys eller gå med hodelampe, og erklærte at vokslys er mer romantisk. Det var bare ett par stykker som hadde hodelamper, selv tok jeg ett vokslys. Elvis lånte en lampe og lyste opp i taket, det var dekket av pels; flaggermus! Og de laget skvikelyder i protest mot lyset. Det er ganske synd, men en del av disse hulene blir så turistiske at flaggermusene mister hjemmet sitt fordi de blir forstyrret hele tiden. Etter en noen famlende skritt i mørket måtte vi svømme, det vil si, for min del, paddle patetisk med en arm mens jeg holdt vokslyset tørt, med den ene foten forran meg slik at jeg ikke skulle treffe overasnkende på en stein og flærre av meg huden. Etter svømmeturen vasset vi igjen, Elvis og en assistent klatret som edderkopper på den glatte huleveggen fram og tilbake for å sette vokslys på de farligste stedene. Så måtte vi gjennom en trang gang, vasse opp til brystet i vann og komme oss opp på en kant hvor det var satt opp en stige! Så skulle vi da klatre opp en jernstige med vokslys i den ene hånden, det var litt glatt, men den værste delen var den bratte delen av berget når vi kom opp hvor en annen stige lå oppover slik at det ikke gikk ann å sette føttene ordentlig inni uten å risikere å klemme foten. Jeg klemte fingeren mellom stigen og fjellet, men ikke så ille heldigvis. Elvis sto øverst og hjalp oss ta tak i ett tau for ikke å falle ned, og så måtte vi klatre ned en stige på andre siden, hele tiden med kun vokslysene til å lyse opp. Så måtte vi svømme igjen, og heise oss opp på en annen undervannshylle uten å flærre av oss huden (det er derfor man EGENTLIG burde bruke våtdrakt eller klær i stedet for kun bikini). Så fikk vi valgmulighet; klatre opp ett tau i ett fossefall eller klatre opp en jernstige. Jeg var den andre som klatret opp tauet, jeg vet jeg er sterk i armene og for å være ærlig så det mye lettere ut enn stigen. Da jeg kom meg opp gikk vi videre inn i hulen i vann til midjen, hele tiden passe opp for skarpe steiner av granitt. Da vi kom inn til det innerste kammeret, så langt de tar turister viste Elvis oss hvordan vi skulle klatre opp på granittveggen og hoppe ned i den lille dammen mellom steinene. Der gikk grensen for meg. Selvsagt var det noen tøffe gutter som gjorde det, og heldigvis var det ingen som traff steiner. Det er 2 m. med vann, og grusbunn, så det skal egentlig max uflaks til for å skade seg, men jeg ville ikke hoppe derfra. Jeg må innrømme at det var øyeblikk da jeg følte litt mer skrekk enn spenning på denne ferden. Så skulle vi tilbake samme vei. Ved tauet valgte jeg igjen å komme meg ned igjen ved hjelp av tauet i stedet for jernstigen. Det var ganske lett egentlig på grunn av naturlige fotfester. Svømme med lys, og så en variant; i stedet for å klatre opp og ned stigene tok Elvis oss til en "ruchebane", egentlig ikke rushebane, men det så slik ut. Vannet som har rent over granitten i 1000er av år har glattet ut overflaten og laget en åpning. Elvis viste meg hvordan jeg skulle sette meg og plasere føttene og hvordan jeg skulle gi slipp og la meg falle ned. Jeg så på han med såpass mye skrekk i blikket, at han sa at hvis jeg ikke ville gjøre det, skulle han ta meg med og klatre stigene i stedet. På en eller anne måte var ikke stigene særlig forlokkende, så jeg satte meg ned slik Elvis viste meg, og da jeg var klar løsnet jeg føttene en etter en slik han viste meg. Han tok tak i armen min og sa: "Confia en mi!" (stol på meg) jeg stolte på han og datt ned i mørket ett sted, og ned i vann, der nede kjente jeg en sterk arm dra meg opp til vannoverflaten, og så var det hele over og jeg svømte over til hvor de to før meg var. Mannen som assisterte Elvis var allerede der nede og tok i mot oss, hadde vært greit å vite på forhånd! Mens jeg og to menn som var før meg ventet på alle de andre holdt jeg på å fryse ihjel. Det er veldig kaldt i hulen, så det kan være greit med både våtdrakt og livvest. Det var ikke så langt igjen til inngangen siden vi hadde tatt snarveien via "ruchebanen", det var deilig å komme ut i solen igjen. Jeg sjekket skadene mine; Ett lite hakk fra en skarp stein på en fingertupp, og litt rød på den fingertuppen jeg hadde klemt, ikke mye å skryte av.


Etter at vi hadde kommet ut av hulen var det tid for å hoppe fra en bro! Det var ikke måte på hvor mye vi skulle leke i vann. De fleste av mennene hoppet fra broen og ett par av jentene, men jeg sto over. Jeg har gjort nok slike gale ting i gale land, og nå er jeg litt mindre ivrig etter å frivillig risikere å bli grønnsak. Her også måtte man hoppe fra ett bestemt sted for ikke å treffe steiner, bunnen av elven er sand, men broen er VELDIG høy. Denne mannen sto så høyt opp han kunne og gjorde en baklengs saltomotale med perfekt landing i vannet. Han fortalte at han bor et sted der de hopper fra klipper....

Etter å ha hoppet fra broen gikk vi opp på ett utkikkspunkt over Semuc Champey. Bildene taler for seg selv, men de kan aldri yte stedet rettferdighet. Dette er ett av de vakreste steder på jord. Det du ser er naturlige basseng hvor vannet har forskjellige nyanser av blått og turkis. Fordi de har forskjellig størrelse er temperaturen forskjellig. Man kan begynne helt nederst og svømme over dammen. Klatre gjennom de små fossefallene mellom dammene til dammen over og fortsette, man gjør dette med en guide vanligvis. Klatreturen opp til dette utkikkspunktet var ett av de hardeste jeg noensinne har gjort, jeg tror det er på grunn av luftfuktighet, men også fordi det er vanskelig terreng å klatre i. Jeg var faktisk den 4. som kom opp, det var 3 gutter som kom seg opp først, så jeg fikk tatt bilder før resten av gruppen fylte opp utkikksposten.

Dammene zoomet inn.

Nede igjen ved den største dammen, vannet var forfriskende nedkjølende. For å komme ut i dammen måtte jeg hoppe... Det var ikke så lett å komme seg ut igjen. Dammen er ganske dyp, men midt i er det en diger granittstein som du kan stå og sitte på.

Mellom to av dammene; den største og en liten over, fantastisk blå farge.

Lengre opp kommer vannet ut av fjellet.

Steinformasjoner i vannet. Det er en del fisk her.

Stien opp til "mirador" starter her. Det står: "velkommen til skogsstien til ("utkikksposten") Mirador. Distansen er 1,2 km, tiden det tar er 1 t. og 15. min. (jeg brukte langt fra så lang tid, så jeg tror det er for de veldig sakte). Vanskelighetsgrad. Vanskelig. "

Etter å ha badet og kost oss i vannet, jeg fikk i meg noe mat som jeg hadde tatt med fra El Refugio; en god sandwich med egg, ost og grønnsaker, pluss vann og en pakke med kjekks, bar det hjem i igjen med stil. Våre to "taxier" kom og hentet oss og vi humpet hele veien tlbake med fantastisk utsikt over Guatemalas vakre, rullende åser. Jeg prøvde å ta bilder, men de ble litt "slurete". På kvelden fikk vi mexicansk buffet (som alltid begynner 19:30), jeg bestilte vegetarisk, med en tequilashot på kjøpet, så danset vi en stund, og de fleste var så skutte etter turen at jeg tror det ble en noenlunde tidlig kveld på de fleste.