Reise gjennom Tegucigalpa og krysse en vennlig grense

Kirken i San Marcos de Colon

Fra Comayagua reiste jeg til Tegucigalpa (Tegus) tidlig på morgenen. Min plan var å komme meg til Nicaragua mens det enda var lyst, til Somoto på den nicaraguanske side av grensen. Jeg tok en buss som går 06:40 fra Comayagua, og Tegus er ikke så langt unna. Men, vi annkom Tegus etter 12, ettermiddag. Bussene er ubeskrivelig trege. I Tegus stopper de fleste busser i et svært stygg og dodgy område, så da jeg ble satt av bussen ingenmannsland , så jeg ingen andre alternativ enn hoppe rett inn i en gammel, nesten revet fra hverandre taxi som tok meg ganske mange blokker til busstoppet til bussene til Choluteca. Det var ingen måte jeg kunne ha gått den strekkningen, det er det mest skremmende, nedkjørte, stygge og øde stedet jeg har sett frem til nå. Drosjesjåføren tok meg i rettning av hvor bussselskapet Mi Esparanca stopper, men vi passerte et annet selskap som skulle sørover, så jeg spurte sjåføren om å stoppe slik at jeg kunne se om bussen hadde ønsket destinasjon. Og så opplevde jeg den mest forvirrende ting på reisen hittil, men jeg antar jeg følte meg mer sårbar på grunn av ranet, fordi det var rett og slett litt skummelt. Umiddelbart når taxien stopped kom en ung mann og åpnet bagasjerommet på drosjen og begynte å trekke ut bagen min. Over alt ropte menn, "Choluteca, Choluteca" som noen galninger. Det viste seg at 2 eller 3 busselskaper har sitt stoppested der. Og de bare stopper der i gaten. Det er ingen terminaler eller kontorer, eller engang en parkeringsplass der selskapene opererer fra. Jeg, nesten nummen, hoppet ut av drosjen og sa: "! Espera, por favor!" og tok sekken min før den unge mannen fikk den ut. Så, det som videre skjedde er at mannen grep min andre sekk og jeg ble kidnappet (det høres veldig dramatisk, men det var nesten som bortførelse) inn i buss av El Benitio (eller noe slikt) busselskap! Fordi den unge mannen tok bagen min og løp inn i bussen med den .. hva kunne jeg gjøre enn å følge etter? Og, den store bagpack min ble lagt inn i bagasjerommet nederst i bussen, og vi dro avsted! Så var jeg heldig at jeg ikke måtte henge rundt i området i flere timer å vente på en buss. Selv 40 min. ventetid på dette stedet, og jeg tror jeg nesten ville tisset meg ut (ikke egentlig, men vet du hva jeg mener). Det er hvor IKKE hyggelig det så ut der. Jeg var også forbauset av å dra gjennom bydelen med taxi og lurte på hvordan i all verden var taxien var i stand til å få sin utrustede kropp opp de bratte bakkene, og hva jeg ville gjort hvis den plutselig brøt sammen?


Så hvorfor denne bortførelsen av passasjerer? Busselskapene er private og de konkurrerer mot hverandre for kundene, og det var 3 selskaper med "ready-to-go-busser" som sto der, så når en taxi stoppet der, og de så meg (hvite kvinne (og de visste at jeg ønsket å dra til grensen fordi de sa: "Vamos Nicaragua !")), de så en kunde, så gikk de etter jungelloven. Første mann til møllen og så videre. Jo mer aggressive hjelpere, jo flere kunder. Hvorfor i all verden ellers skulle noen komme til det stedet i en taxi? Så de forsto, selv før drosjen stoppet at det var folk i den som skulle reise med bussen. I Tegus stopper selskapene bare forskjellige steder i et område som er farlig om natten, og ikke altfor trygt på dagtid. Reisende må vente på bussen ute i gaten, i varmen. Jeg var glad bussen var på vei med en gang. Og det var en laaaaaang tur, men kort avstand. Det bør være mulig å gjøre turen på 2 timer. Men igjen, i 4 timer drev jeg inn og ut av søvn, jeg hadde aldri hatt sjansen til å gå på do, og heller ikke hadde jeg spist noe. Jeg var så glad når bussen gjorde en 10 min. stopper etter 2 t. og jeg kunne spise, drikke og gå på do. Etter 2 lange timer mer kom jeg i Choluteca, og gjett hva; terminalen var markedsplassen! Ingenting galt med det vanligvis for meg, men jeg var døende av tørst og var trodde jeg kunne friske meg opp litt, men jeg ble igjen plukket opp, og gjetet, inn i en chickenbus denne gangen. En stor gul, vakker Bluebird, og jeg ble fortalt at vi drar "Ahora". Ja, Vamos Nicaragua. Så jeg gikk inn i bussen, fortalte hjelperen at jeg var død av tørst, så han fant meg en mann som solgte vann i små plastposer for 50 cent. Bussen gikk ikke "Ahora". 30 min. passerte, deretter 40 min. og jeg måtte undertrykke alle mine kroppslige funksjoner. Da vi endelig flyttet oss, tok vi en "sightsing tur" rundt byen for å plukke opp folk her og der. Jeg ble ganske overrasket over at de ikke gikk inn folk hus for å fortelle dem at vi nå forlater Choluteca for San Marcos de Colon! Ingenting ville overraske meg i det hele tatt den dagen! Og så dro vi tilbake til markedsplassen. Jeg skjønte at fra jeg ble fortalt at bussen skulle dra til vi faktisk dro, kunne jeg ha funnet et bad, vasket hendene og ansiktet, spist noe, fått en tannrens (Jeg så en tannlege rett ved siden av bussen på "terminalen") og kanskje en hårklipp. Da vi endelig var på vei, klatret bussen sakte opp fantastiske fjell, sørover mot grensen, og jeg glemte alle mine plager og selvmedlidenhet, og henga meg til alt det fantastiske grønne som utfoldet seg, og "fugleoverblikket" av dalen. Og da vi kom til San Marco de Colon, kort avstand, men det tok evigheter å komme dit. Og det var slikt en hyggelig og rolig sted at jeg bestemte meg for å overnatte. Det var sent, jeg var sulten, og Hotel Colonial var veldig, veldig innbydende med store rom, fint bad, myke senger og kabel-TV. Det er et lite sted så jeg utforsket det sen ettermiddagen i skumringen, og dro ikke før 12 dagen etter. Rundt midt på dagen neste dag jeg gikk til markedet for å finne en minivan til grensa, jeg måtte vente 30 min. eller mer for den å fylle seg opp, fordi de drar når de har presset et visst antall personer inn. Det tok 10-15 min. å komme til grensa og jeg måtte gå til innvandringen til / fra Honduras for å "stemple" ut. Jeg ble kalt inn på kontoret til den immigrasjonen, noe som aldri har hendt meg før, så jeg lurte på hva som foregikk. En veldig hyggelig og smilende offiser kom inn og jeg ga ham passet mitt. Han bemerket at det var min bursdag og gratulerte meg, han merket seg navnet mitt, kommenterte det (det skjer ofte. "Linda" er den feminine formen av "Lindo" som betyr vakker, fin, pen, søt) og land mitt. Nesten flørtet litt. Så jeg gikk 5 min over grensen og kom til bussinnesslignende nicaraguanske grensen. Det er den sikreste grensen jeg har krysset, det er ingen landsbyer eller butikker der. Pengevekslerne var fint kledd, og stresset ikke med å få meg til å veksle penger med dem. Allerede der kunne jeg se at nicaraguanerne er veldig avslappet folk.