Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)