Reise gjennom Tegucigalpa og krysse en vennlig grense

Kirken i San Marcos de Colon

Fra Comayagua reiste jeg til Tegucigalpa (Tegus) tidlig på morgenen. Min plan var å komme meg til Nicaragua mens det enda var lyst, til Somoto på den nicaraguanske side av grensen. Jeg tok en buss som går 06:40 fra Comayagua, og Tegus er ikke så langt unna. Men, vi annkom Tegus etter 12, ettermiddag. Bussene er ubeskrivelig trege. I Tegus stopper de fleste busser i et svært stygg og dodgy område, så da jeg ble satt av bussen ingenmannsland , så jeg ingen andre alternativ enn hoppe rett inn i en gammel, nesten revet fra hverandre taxi som tok meg ganske mange blokker til busstoppet til bussene til Choluteca. Det var ingen måte jeg kunne ha gått den strekkningen, det er det mest skremmende, nedkjørte, stygge og øde stedet jeg har sett frem til nå. Drosjesjåføren tok meg i rettning av hvor bussselskapet Mi Esparanca stopper, men vi passerte et annet selskap som skulle sørover, så jeg spurte sjåføren om å stoppe slik at jeg kunne se om bussen hadde ønsket destinasjon. Og så opplevde jeg den mest forvirrende ting på reisen hittil, men jeg antar jeg følte meg mer sårbar på grunn av ranet, fordi det var rett og slett litt skummelt. Umiddelbart når taxien stopped kom en ung mann og åpnet bagasjerommet på drosjen og begynte å trekke ut bagen min. Over alt ropte menn, "Choluteca, Choluteca" som noen galninger. Det viste seg at 2 eller 3 busselskaper har sitt stoppested der. Og de bare stopper der i gaten. Det er ingen terminaler eller kontorer, eller engang en parkeringsplass der selskapene opererer fra. Jeg, nesten nummen, hoppet ut av drosjen og sa: "! Espera, por favor!" og tok sekken min før den unge mannen fikk den ut. Så, det som videre skjedde er at mannen grep min andre sekk og jeg ble kidnappet (det høres veldig dramatisk, men det var nesten som bortførelse) inn i buss av El Benitio (eller noe slikt) busselskap! Fordi den unge mannen tok bagen min og løp inn i bussen med den .. hva kunne jeg gjøre enn å følge etter? Og, den store bagpack min ble lagt inn i bagasjerommet nederst i bussen, og vi dro avsted! Så var jeg heldig at jeg ikke måtte henge rundt i området i flere timer å vente på en buss. Selv 40 min. ventetid på dette stedet, og jeg tror jeg nesten ville tisset meg ut (ikke egentlig, men vet du hva jeg mener). Det er hvor IKKE hyggelig det så ut der. Jeg var også forbauset av å dra gjennom bydelen med taxi og lurte på hvordan i all verden var taxien var i stand til å få sin utrustede kropp opp de bratte bakkene, og hva jeg ville gjort hvis den plutselig brøt sammen?


Så hvorfor denne bortførelsen av passasjerer? Busselskapene er private og de konkurrerer mot hverandre for kundene, og det var 3 selskaper med "ready-to-go-busser" som sto der, så når en taxi stoppet der, og de så meg (hvite kvinne (og de visste at jeg ønsket å dra til grensen fordi de sa: "Vamos Nicaragua !")), de så en kunde, så gikk de etter jungelloven. Første mann til møllen og så videre. Jo mer aggressive hjelpere, jo flere kunder. Hvorfor i all verden ellers skulle noen komme til det stedet i en taxi? Så de forsto, selv før drosjen stoppet at det var folk i den som skulle reise med bussen. I Tegus stopper selskapene bare forskjellige steder i et område som er farlig om natten, og ikke altfor trygt på dagtid. Reisende må vente på bussen ute i gaten, i varmen. Jeg var glad bussen var på vei med en gang. Og det var en laaaaaang tur, men kort avstand. Det bør være mulig å gjøre turen på 2 timer. Men igjen, i 4 timer drev jeg inn og ut av søvn, jeg hadde aldri hatt sjansen til å gå på do, og heller ikke hadde jeg spist noe. Jeg var så glad når bussen gjorde en 10 min. stopper etter 2 t. og jeg kunne spise, drikke og gå på do. Etter 2 lange timer mer kom jeg i Choluteca, og gjett hva; terminalen var markedsplassen! Ingenting galt med det vanligvis for meg, men jeg var døende av tørst og var trodde jeg kunne friske meg opp litt, men jeg ble igjen plukket opp, og gjetet, inn i en chickenbus denne gangen. En stor gul, vakker Bluebird, og jeg ble fortalt at vi drar "Ahora". Ja, Vamos Nicaragua. Så jeg gikk inn i bussen, fortalte hjelperen at jeg var død av tørst, så han fant meg en mann som solgte vann i små plastposer for 50 cent. Bussen gikk ikke "Ahora". 30 min. passerte, deretter 40 min. og jeg måtte undertrykke alle mine kroppslige funksjoner. Da vi endelig flyttet oss, tok vi en "sightsing tur" rundt byen for å plukke opp folk her og der. Jeg ble ganske overrasket over at de ikke gikk inn folk hus for å fortelle dem at vi nå forlater Choluteca for San Marcos de Colon! Ingenting ville overraske meg i det hele tatt den dagen! Og så dro vi tilbake til markedsplassen. Jeg skjønte at fra jeg ble fortalt at bussen skulle dra til vi faktisk dro, kunne jeg ha funnet et bad, vasket hendene og ansiktet, spist noe, fått en tannrens (Jeg så en tannlege rett ved siden av bussen på "terminalen") og kanskje en hårklipp. Da vi endelig var på vei, klatret bussen sakte opp fantastiske fjell, sørover mot grensen, og jeg glemte alle mine plager og selvmedlidenhet, og henga meg til alt det fantastiske grønne som utfoldet seg, og "fugleoverblikket" av dalen. Og da vi kom til San Marco de Colon, kort avstand, men det tok evigheter å komme dit. Og det var slikt en hyggelig og rolig sted at jeg bestemte meg for å overnatte. Det var sent, jeg var sulten, og Hotel Colonial var veldig, veldig innbydende med store rom, fint bad, myke senger og kabel-TV. Det er et lite sted så jeg utforsket det sen ettermiddagen i skumringen, og dro ikke før 12 dagen etter. Rundt midt på dagen neste dag jeg gikk til markedet for å finne en minivan til grensa, jeg måtte vente 30 min. eller mer for den å fylle seg opp, fordi de drar når de har presset et visst antall personer inn. Det tok 10-15 min. å komme til grensa og jeg måtte gå til innvandringen til / fra Honduras for å "stemple" ut. Jeg ble kalt inn på kontoret til den immigrasjonen, noe som aldri har hendt meg før, så jeg lurte på hva som foregikk. En veldig hyggelig og smilende offiser kom inn og jeg ga ham passet mitt. Han bemerket at det var min bursdag og gratulerte meg, han merket seg navnet mitt, kommenterte det (det skjer ofte. "Linda" er den feminine formen av "Lindo" som betyr vakker, fin, pen, søt) og land mitt. Nesten flørtet litt. Så jeg gikk 5 min over grensen og kom til bussinnesslignende nicaraguanske grensen. Det er den sikreste grensen jeg har krysset, det er ingen landsbyer eller butikker der. Pengevekslerne var fint kledd, og stresset ikke med å få meg til å veksle penger med dem. Allerede der kunne jeg se at nicaraguanerne er veldig avslappet folk.

Reise i Honduras - La Ceiba og kriminalitet

Noen enorme larver som jeg traff ved ruinene. Jeg vet dessverre ikke hva de er, da jeg spurte en dame sa hun at de har levd tiden sin ut og at de faller ned paa bakken og for aa grave seg ned.


Ansikt fra Copan

Reise i Honduras er fantastisk. De har skikkelige busser med mye plass til beina mine, og selv om setene er veldig utslitt, er de fantastisk. Jeg tror jeg slipper å reise med en eneste chickenbus her! Det er nesten som å reise i Mexico, og folk som arbeider på bussene tar vare på sine passasjerer og gjeter oss nesten som sauer, slik at vi ikke vil gå glipp av avreise eller etter en pause. Jeg likte spesielt Diana Express som går mellom San Pedro Sula og La Ceiba. La Ceiba er en stor by med en befolkning på ca. 178 300, og de første utlendinger som kom hit var Garifuna. I dag på bussen var første gang jeg noensinne hørte det konstruerte språket Garifuna, og jeg hadde en følelse av å være i Afrika! Ikke at jeg vet veldig mye om Afrikanske språk, men Garifuna nedstammer fra afrikanske slaver, og jeg antar at mennenes dype, rustne stemmer får meg tenke på Afrika. Mange menn i Honduras ganske attraktive, jeg tror at en del av det er takket være deres eksotisk afrikansk blod. Garifunas kom hit i 1810 fra Trujilo, etterfulgt av bølger av innvandrere i 1828 som flyktet fra volden, som brøt ut i Olancho, og varte i 50 år. Spanjolene kom i 1846, og i 1857 franskmenn. I 1872 var dette offisielt en by, og den ble kalt La Ceiba etter ett enormt Ceiba tre nær kysten som ble brukt av samfunnet som et samlingssted. Den elskede treet, på mer enn en 100 år gammel, ble kuttet ned i 1917 for å gi plass for en ny tollbod. Det er mange av cubansk og arabisk opprinnelse her også. I 1899 kom Dole Food Company til området, og så begynte dannelsen av en Banan Republikk begynte. Her i Honduras kontrolerer amerikanske frukt selskaper infrastruktur og økonomi nord i landet. De eier de viktigste områdene, de tok så mye land som de kunne, så fort de kunne, og grunnlaget ble lagt for økt amerikansk engasjement i regionen med den spansk-amerikanske krigen i 1898. Siden det har frukt selskapene vært svært konkurerende med rivaliserende selskaper, og de forskjellige frukt selskapene har alliert seg med konkurrerende politiske partier. Mye lidelse er forårsaket av deres handlinger, som bestikkelser, undertrykkende arbeids praksis og bruk av ekstremt giftige sprøytemidler på produktene sine. Tenk på at når du spiser en Dole banan! En lov fra 1962 ble designet til å redistribuere ubrukt jord til fattige bønder, men den ble undergravd av USA frukt selskapene. Og presidenten som signerte loven, Ramon Villeda Morales, ble fjernet av de militære et år senere! De helsemessige og miljømessige virkninger av Banan baronene fra USA har vært ødeleggende for landet, lik virkningene av kanadisk gruvedrift lenger sør.

Jeg har allerede utforsket noe av La Ceiba. Siden en av mine problemer er at bukser og bluser faller fra hverandre (de lager ikke noe som varer), gikk jeg for å finne det lokale kjøpesenter her for å se om jeg kunne finne t-shirt eller noe slikt å kjøpe. Jeg hadde gått rundt omkring i byen ganske lenge da jeg så ett senter, men det var ikke det jeg søkte. Jeg spurte 2 kvinner hvor senteret jeg ønsket var, og de fortalte meg at det er nær, men advarte meg mot å gå dit alene. Ta en taxi de sa. Ikke gå alene dit! Mens jeg sto der og tenkte stoppet en bil for å plukke opp 2 kvinnene. De ropte at jeg kunne få komme med dem i bilen. Jeg vet at kvinner er potensielt like farlige som menn, men de var alle pent kledd, med en ganske fin bil. De tilbød meg skyss til senteret og det tok mindre enn 5 min. å komme dit. Kvinnen som kjørte er advokat som faktisk har en klient fra Norge. De kommenterte de siste begivenhetene i Norge, og før jeg forlot dem de ba meg å ta en taxi tilbake. Å være i den situasjonen å vite hvordan det er å bli ranet, hadde jeg ikke tenkt å ignorere rådet deres. Så etter å ha kjøpt (bare) en kjole og en t-skjorte, i et kjøpesenter med det største utvalget av vakre plagg jeg har sett, spiste jeg litt mat, og fordi det var mørkt da jeg dro hjem til Banana Republic Guesthouse, og på grunn av advarsler, tok jeg en taxi de få blokkene til hostelet mitt. Ja, det er mye fint tøy her. Kvinner i Honduras kler seg mindre konservativ enn Guatemalas kvinner, og det er lett å finne fargerike lange, flytende kjoler i karibisk stil, som den jeg kjøpte. Jeg kan ikke hjelpe å tenke at hvis en by på mindre enn 200 000 har dette utvalget av vakre plagg, hvordan er shopping i Tegucigalpa?

I følge noen mennesker er Mara Salvatucha den farligste kriminelle gjengen i Amerika. Den dukket opp i Los Angeles på 1990-tallet fra de fattige gatene i byen. En ny immigasjonslov i USA depoterer utenlandske kriminelle i stedet for å prøve dem for domstolen i USA. Dette forårsaker at gjengene slår rot i de bunnløse havene av ekstremt fattige, misfornøyde ungdommer i Mellom-Amerika. I dag finnes det 100 000 medlemmer fordelt på Mara Salvatrucha (MS-13), mange av dens medlemmer El salvadoranske barn av flyktninger som var flyktet fra borgerkrigen USA sponset i El Salvador, og Mara (M-18), dens rival. I Honduras 30 000 unge antat å være "gangmembers" (jeg vil skrive om sexturisme i Honduras i en senere blogg). Maramedlemmene er kjent for sine tattoveringer og deres grusomme angrep med macheter. Gjengene angriper som regel kun hverandre, men i 2004 var det et angrep på en offentlig buss utenfor San Pedro Sula. 28 personer ble drept. Tidligere president Ricardo Maduro vedtok en hard anti-kriminalpolitikk kjent som Mano Dura (hard hånd) som gjorde at fengslene ble oversvømt med fanger. Så i 2003 skjedde det en brann i et fengsel i Honduras som drept 68 mistenkte gjengmedlemmer, men etterforskningen viste at minst 59 hadde blitt skutt av vaktene. I 2004 ble igjen 104 mistenkte gjengmedlemmer drept i en annen fengslesbrann. Vaktene i fengselet sto og så på. Noe lignende som militære dødsskvadroner ble dannet av "off-Duty" offiserer og private sikkerhetsvakter, og de har drept mer enn 2000 barn og unge voksne i tidsrommet 1998 og 2004. Det betyr faktisk at regjeringen er mer farlig enn gjengene. I 2009 har et militærkupp har endret ansiktet av Honduras for alltid, men folk her er sterke, og du hører dem ikke klage, eller ser dem leve bare et halvt liv. De smiler ikke like mye som Guatemaltec, men de gir ikke opp på å se framover, og ta små skritt mot en bedre fremtid. Jeg har nettopp kommet til å innse hvor mye Honduras har å tilby i naturlige underverker. Store nasjonalparker, regnskog, strender og flotte øyer, og en rik kultur. Infrastruktur for turisme er ikke særlig utviklet enda, og turister velger sjelden å reise mye utover Bay Islands. Lengre inn i landet ligger den største tarmkanalen av regnskog på denne siden av Amazonas. Og jeg ble overrasket over å lese at mange ville syr lever veldig godt her. Honduras kan matche Costa Rica med sin flora og fauna, og det er så mye billigere!