Enda en grensekryssing, og en tur over havet

Når du krysser grensen fra Costa Rica, kan det være lurt å dra til Bocas del Toro. Du kan enten gjøre det ved benytting av en turist tjeneste med buss og båt (du finner kontor i Puerto Viejo), eller du kan reise med lokal transport. Jeg dro som uavhengig reisende, så jeg tok lokalbussen fra Puerto Viejo i Costa Rica til Sixaola i Costa Rica. Bussen stopper rett ved grensen, så du går bare opp til immigrasjonskontoret og får passet stemplet. Jeg kom midt i en turist gruppe med Ticas, så jeg måtte vente lenge for å få stemplet mitt. Etter at stempling i passet ditt, går du over en gammel tog bro. Det er ikke så langt. Det er en av de korteste distansene jeg har måtte gå mellom grenseoverganger, og på den andre siden når du en smal bakke med noen enorme butikker nedenfor. Bussene til Panama City og Changinola venter der. Hvis du reiser på egen hånd er det en god idé å starte tidlig med grensepasseringen. Jeg kom til grensen rundt 11:00, men jeg var i Bocas del Toro rundt 18.00. Den lokale bussen tar ca. en time fra Puerto Viejo, og på den andre siden av grensen forlater bussene Guabito ganske ofte. Grenseovergangen er ganske rett frem, men du kan bli plaget /overtalt til å ta en dyr turist transport for $ 30-40 hvis du ikke er bestemt nok. Hvis du er alene det vil koste deg mye, men hvis du er en gruppe blir det billigere. Likevel vil du sannsynligvis ende opp med å betale minst $ 6-10, og med en taxi vil du kun betale $ 1.50 for å komme til Changuinola (eller buss $ 1.20) der du må skifte buss for å komme deg til Almirante, David eller Panama City. Fra Changinola vil du betale $ 1.80 (med bussen) for å dra til Almirante hvor du kan få en vanntaxi til Bocas Town på Isla Colon. Hvor vil du bli møtt på kaia av ivrige agenter med 100s av forslag tiil deg. Bestemt men vennlig hjelper hvis du vet hva du vil, hold deg til det. Denne regelen gjelder overalt i Mellom-Amerika hvor folk er overveldende, men veldig elskelige uansett! Etter å ha krysset grensen var jeg så heldig at jeg møtte to pene tyskere, Konrad og Loths, så vi tok samme taxi og samme buss til Almirante. Vi ønsket å spise i Almirante, så vi besluttet å ta en vanntaxi som forlot Almirante klokken 17:00. Turen var først veldig rolig, men midtveis var det ganskes høy sjø. Jeg forestilte meg at jeg var på en buss på en humpete vei, i stedet for i en liten båt midt på havet. Og det fungerte. Det var faktisk ganske gøy, jeg har blitt vant til sjø og innsjø reiser på denne turen. Det er absolutt ingenting å gjøre i Almirante, jeg tror ikke de har mange alternativer for å sove der heller, så det beste alternativet er å komme seg til Bocas samme dag som du krysser grensen. Det er ikke mange båter mellom Almirante og Bocas etter mørkets frembrudd, men de begynner å kjøre fra Bocas / Almirante i 6-tiden om morgenen. For kvinnelige reisende starter moroa allerede når du er på grensen. Selvsagt, ELSKER Panamanske menn også kvinner, så de vil elske deg hvis du er en kvinne. Det virker for meg som at menn på dette kontinentet virkelig elsker kvinner, og jeg har opplevd å bli stirret på som om jeg er en engel, eller som om de aldri har sett en kvinne før. Heldigvis er stirring alt de gjør, så du vil ikke ha noen problemer med mennene her. De kan si "hallo", spørre hvor du er fra og navnet ditt og fortelle deg at de elsker deg. De gjør det med lokale kvinner også, så ikke bli altfor smigret. Hvis du er en kvinne liker de deg, men for turister som ikke er vant til all oppmerksomheten kan det føles som om dette er noe de gjør spesielt for turist kvinner. De vil starte samtale med "hola linda" og / eller "que buscas / quieres, (mi) amor?" (Hallo vakre. Hva leter du etter? / Hva vil du gjøre / trenger, (min) kjærlighet /elskede?), Som er ganske koselig etter min mening. De vil alltid finne en måte å gi et kompliment og rose din skjønnhet når du har en samtale med dem.

Alle bildene er tatt fra båten som vi forlot Almirante med. Vann drosjer tar mindre enn en time til Bocas med en liten "pangas" med sterk motor som kan ta rundt 20 mennesker. Heldigvis er de fyller de ikke flere mennesker i båten enn det er liv vester. Grunnet mange hestekrefter i motoren, går båten så fort at det føles som å fly. Synet av alle de små og store øyer er bare utrolig. Det er som en skogs versjon av Venezia. Noen steder kan du se hus på stylter ute i vannet. Avstandene mellom øyene er også ganske utrolig, fordi det er langt mellom noen av dem. Noen øyer er bare mangrovener, og ikke mulig å bebo. En av disse øyene er "dovendyr øya". Dedikert til det avslappede og vakre dyret. En båttur tar deg dit, og det er nesten garantert at du vil kunne se dem fra båten. Ta med kikkert.

Da jeg var på tørt land i Bocas Town, eller Bocas del Toro som navnet er, på hovedøya Isla Colon, dro jeg til Hostal Heike sammen med de to tyskerne. Vi endte i det samme dormatorium, men vi var bare tre av oss i en sovesal med 8 senger, så det var bra. En seng koster $ 10, og du kan ikke få det noe billigere på Isla Colon, Heike har et kjøkken som er verdt å bruke siden restaurantene rundt der er kostbare. Bocas har den høyeste levekostnad i hele Panama, det er som i Costa Rica. En grunn er selvsagt at det er veldig turistifisert (men jeg var der i lavsesong, så det var rolig og fint!), Og det er mye av amerikansk - og europeisk fødte mennesker som bor der. Jeg møtte tyskere, italienere og nederlendere. Og selvsagt en masse folk fra Florida og Carlifornia. Jeg tror alle vandrerhjem og hoteller du kan finne der eies av en utlending, og alle de fancy husene er for utlendinger. Mer om stedet og folket i andre blogger.

Galskap ved grensen

Det var vanskelig å bestemme seg for å endelig forlate Ometepe. Den gamle mannen på Hostal Central var en interessant person å snakke med, og vi diskuterte mye av de tingene jeg liker å diskutere. Glad for at jeg ikke er den eneste personen som tenker slik jeg gjør. Han fortalte meg om sine reiser over hele verden. Ganske utrolig at han har reist så mye med tanke på at han er født i en stamme på øya. Det er det han hevder i alle fall. Han vet en masse hemmeligheter på øya også, og han var villig til å dele dem. Jeg gikk til et lite museum (det er mange av dem), for å se noen av de tingene som bøndene har funnet her mens de arbeidet på jordene sine. Gjenstandene nedenfor er 2-3 000 år gammelt krukker som bruktes til begravelse og mat. De var vakkert dekorert med bilder av dyr, som for eksempel jaguar, en apekatt og flaggermus, og malt med klare farger. 

                 Hjort i hagen til Hostal Central, de er sjeldne og denne skal bli satt fri i Ometepes skoger.

Jeg våknet tidlig for å ta en tidlig ferge til fastlandet igjen slik at jeg kunne krysse grensen til Costa Rica tidlig. Jeg så fergen som heter Che Guevara ligge der og trodde at jeg skulle med den. Men jeg returnerte med samme ferge som jeg kom med; Ferry I. jeg spiste frokosten min på Cornerhouse for å si farvel til Gary og Sara, og har den siste is latte. Så jeg gikk til fergen hvor jeg snakket med noen lokale gutter mens jeg ventet. Snart var fergen tømt for biler (et fantastisk tall biler for en liten ferge som dette), og var klar til å returnere til fastlandet. Fergen lastet på kun to lastebiler og vi dro. Det var litt gyngete overfart, men jeg sto ute i forran i fergen og fikk noen siste bilder av øya fra fergen. Under.

 Da jeg kom til grensen var det veldig forvirrende. Jeg måtte gå til en liten bod å betale et gebyr, og deretter ta en billett med for videre inspeksjon. Jeg gikk noen meter med folk rundt meg som ropte, hit, dit, her, der, alle pekte meg i riktig retning til immigrasjons kontoret. Det var langt fra opplagt hvor jeg skulle gå. Passet mitt måtte bli vist til en fyr, sammen med kvittering for betalt avgift. Så var det gåing igjen, og jeg kom til immigradjon der jeg måtte vise passet mitt enda en gang, få det stemplet, vise bevis på at jeg hadde betalt avgiften, og deretter betale et gebyr, igjen. Siden det er en god km. eller mer å gå til Costa Rica grensen, leide leide en tjehjulsykkel taxi. En ung gutt jobbet i vei med meg og tinge mine på setet på forsiden av trehjulsykkelen. Mens jeg satt der, allerede oppskjørtet, svett av varmen og ildprøven, kom det en ung mann fra Costa Rica og gav komplimanger på skjønnheten min (noe som fikk meg til å le fordi håret mitt var klistret til hodet mitt, og klærne klebet seg til kroppen min), en annen mann passerte med ett: "hola linda!" (hei vakre) og etter noen flere meter smilte og blunket en ung mann. Jeg var falleferdig av latter. Velsign disse mennene for å prøve å få meg til å føle meg som en attraktiv kvinne, selv i mine mørkeste øyeblikk! Guttungen med sykkeltaxi stoppet ved en rekke små skur og bygninger og fortalte meg at her er Costa Rica, og han kunne ikke krysse. Igjen, etter å ha tatt på meg ryggsekken min og samle tingene mine, måtte jeg sette alt ned igjen med en gang da jeg ble bedt om å vise passet mitt, IGJEN! Og så jeg måtte gå, og jeg gikk, og jeg gikk. Kanskje en km. eller noe. Det var langt til immigrasjonsmyndighetene. Jeg var veldig nervøs, fordi du skal kunne vise en billett ut av Costa Rica for å komme inn, noe jeg ikke har. Jeg hadde ikke engang fylt ut en av de meldingene med spørsmål om hvor du er fra, formålet med besøket og neste destinasjon og så videre. Jeg fryktet det verste da jeg sa at jeg ikke har den hvite papiret, men kontoristen bare vinket med hånden, tok passet mitt og spurte: "Så, Linda, er hvor lenge du planlegger å oppholde deg i Costa Rica?" Jeg sa at jeg var bare skulle oppholde meg der et par dager før jeg skulle videre til Panama. Han stemplet meg forbi og sendte meg på min vei. Så jeg gikk til en bod, kjøpte en bussbillett til San Jose, og ventet en time på bussen. (San Jose på bildene under)

 Det er bare 300 eller noe km. til San Jose, og det burde ta 5-6 timer, i alle fall med den hastigheten den unggutten som kjørte bussen holdt. Jeg var sikker på at han var på oppdrag for å drepe oss alle. Jeg var vant til rolige Nicaragua og Honduras med mye mindre trafikk på veiene. Så den første opplevelsen av CR var litt forstyrrende. Trafikken i CR er veldig tung, og veiene er like så smale, og uutbygget som nesten bilfrie (sammenlignet med CR) Nicaragua. Det tok oss ni timer å komme til San Jose, og på den tiden var jeg veldig sliten og hadde blitt testet på min tålmodighet. Vi måtte stoppe et par ganger i 20 min. grunn av arbeid på veiene, og vi hadde en 10 min. stopp for å gå til toaletter og få litt mat på en lastebil stopp ved veien. Det var mørkt og sent når vi kom til San Jose. Ør og sulten tok jeg første taxi jeg kunne finne til Backpacker Hostel Tranquilo i hjertet av San Jose. Jeg delte rom med en mann fra Chile som jobber i San Jose og to kvinner fra Tyskland, på vei hjem til Tyskland. Etter en god natts søvn dro jeg ut for å utforske San Jose. Det var litt merkelig å komme til en stor, travel by etter det stille Nicaragua. Men jeg likte det. Jeg fant noen kafeer med økologisk mat og vegetarmat. San Jose synes å ha en masse gode shoppingmuligheter, men ikke forvent å få ting billigere enn i Europa. Jeg besøkte katedralen mens det var en preken med noen prester kledd i sine mest storslagne og dyre klær. I CR er alt Pura Vida. Det er ett veldig økologisk bevisst land, det eneste som er synd her er at jeg var tilbake i Pizza Hut, Taco Bells, MacDonalds og Burger King land. Knapt noen vil være enige om at disse 4 mat-selskapene har noe å gjøre med Pura Vida (Rent Liv), men fortsatt de dominerende her.

Denne bloggen skulle blitt postet for 2 blogger siden, kronologien ble uryddig, menden passer egentlig inn over alt.. >)           

                                  

Der Livet og Døden sover i samme seng

Bildene er fra sentrum i Meridá



Nå er jeg i Belize.. ikke bare i Belize, men dypt inne i Belize, nesten i Guatemala! På grunn av mangel på internettforbindelser har jeg ikke lagt ut blogg på en stund Men ikke vær redd, jeg lever enda i beste velgående. Du har ikke fått noen rapport om Meridá engang! Vel, Meridá har lett for å bli en favorittby blandt reisende, spesielt hvis man liker kultur, underholdning, god mat og glade mennesker. Generelt sett er det veldig lett å komme i kontakt med mexicanere på Yucatán halvøyen, de er nyskjerrige og pratomme, og har sin kulturelle bakgrunn som de er stolte av, og gjerne forteller om. Min opplevelse av menneskene i Meridá er slik. Helger i Meridá er veldig spesiell, slik som i alle andre mexicanske byer jeg har vært i. Hele sentrum stenges av for kulturell utfoldelse. Meridá stengte de 5-6 blokker rundt sentrum på lørdag da Cuba International Ballet oppførte Svanesjøen forran den nydelige katedralen. Operahuset i Oslo må gjerne være dyrt og fancy, men for meg er det ingen andre steder i hele verden jeg ville se Svanesjøen, og det gratis. Så, sammen med alle som kunne krype og gå i Meridá gikk jeg til Katedralen lørdag kveld, fikk meg en plass å sitte på, og så Svanesjøen danset av unge mennesker fra Cuba. De hadde to forestillinger ute i gatene i Meridá. Skjermer var satt opp over hele plazaen slik at alle skulle få se, ungdommer satt med store drømmende øye og fulgte med på historien. Jeg kunne fortalt mye om Meridá, men MASSE, MASSE har skjedd etter det, og jeg er igjen, på etterskudd. I dag er det den 9. april kl. er rundt 20:00 på kvelden her i San Ignacio. Jeg har sovet i Belize City 4 netter, det går i surr med datoer. Fra Belize City har jeg tatt eventyrlige ekspedisjoner.

Jeg reiste fra Meridá den 4. april, på kvelden tok jeg bussen til Chetumal, annkom på natten i 4-tiden. Etter å ha sittet på busstasjonen til kl. var nesten 5, gikk jeg for å spørre om busser inn til Guatemala. Informasjonen var så annerledes fra 1. gang jeg var i Chetumal og spurte om busser til Corozal. Halveis bestemte jeg meg for å dra til Nuevo Mercado og ta de billige bussene derfra. "Tilfeldigvis" traff jeg en ung kvinne og en mann, hun tilbød seg dopapiret sitt da jeg skulle på ett do, siden det var tomt for papir der. De spurte meg om jeg viste hvordan de kunne komme seg til Corozal, og jeg fortalte dem hva jeg viste og tidligere erfaring med å reise inn, og å krysse grensen mellom Mexico og Belize. Det endte med at vi alle dro sammen til Nuevo Mercado. De to var far og datter, og jeg fant fort tonen med dem. De var amerikanere, men bestefaren er belizisk, men en av de som flyktet fra Belize etter att orkanen Hattie raserte landet på 60-tallet, de skulle overaske sine slektninger i Belize. På Nuevo Mercado traff vi en mennonitt. En mann som presenterte seg som Peder. Jeg snakket med mennonitter som kom til parken i Bolivia for å se dyrene, men jeg har ikke snakket med noen i Belize. Det var en veldig interessant opplevelse å høre han snakke om forholdene i Belize, ett land som regjeringen har kjørt rett til H... for å si det som det er. Han fortalte om busselskapene som hadde gått konkurs, slik at nå er det bare de gamle kassene (se tidligere blogger om Belize) som kjører rundt på veiene der. Og hvordan bussforholdene blir værre og værre. Yes, man.. en president har rotet det til her, mer om det ved en senere anledning. Men jeg kom meg til Belize City (byen jeg ALDRI, ALDRI skulle besøke!) og mine venner kom seg til Corozal, jeg snakket med datterene, utrolig nydelige Jillian hele veien, og vi utvekslet kontakter, og Peder skulle til Cayo distrikt hvor jeg nå er i San Ignacio. Han fortalte at han bodde på en farm der ute.
Utsikt fra Sea Side Guest House i Belize City, på kveldene satt jeg i hengekøye og så utover havet... delfiner hoppet forbi :)

----

Da jeg kom til Belize City fikk jeg tidenes største sjokk /overaskelse. Man kan si det slik at jeg forventet en BY! En by slik som alle andre steder, du vet, byer er nesten de samme uansett hvor du er i verden. I hele sør - og mellom Amerika vil du se at det er ganske likt; katedral, og plazaer, gater osv. Uansett, jeg kom til ett nedslitt sted. Ett gammelt sted. Ett sted hvor det er farlig å traske rundt (av mange årsaker som jeg skal komme tilbake til), bl.a. fordi det er så mange hull (pottholes) å falle ned i og brekke armer og bein i det som kalles hovedgaten. Det er ett sted hvor du føler at du er i en Hollywood casting for "Pirates of Caribbean", hvor folk ikke oppfører seg som sofistikerte og kultiverte bymennesker. Hadde det vært USA hadde hver eneste mann vært i forvaring for grov sex trakkasering. Jeg søkte tilflukt i Sea Side Guest House, hvor Adele (også kaldt A) vil gi deg en seng (til sjokkerende 40 B$ (det er 20 US$ /Kr.120) pr. natt for EN seng (i dormitorium)! Det er dyrt! Til sammenligning; i Orange Walk (se tidligere blogg) får du ett dobbeltrom med to store senger, eget bad og TV (med mange kanaler) til 40 B$)). Hun forer deg opp, og gir deg kallenavn som "suggar plum", "sweatheart", "sweetie" og "honey". Adele og Sea Side (som har nydelig utsikt over det Karibiske hav) ER i sannhet ditt tilfluktsted i denne byen; aldri gå ut etter mørket alene, eller før det blir lyst om morgenen.
Det finnes steder i verden hvor Døden holder seg nærmere Livet enn andre steder. Hivs Døden kan elske Livet, slik Udyret elsker Skjønnheten i "Beauty and the Beast", så er det i denne delen av verden slik kjærlighet er farligst. Her er det ingen som låser inne Udyret /Døden om natten.

Det er 1000 grunner for å oppleve Belize, etter å ha sett mer av hvor fantastisk vakkert land det er med fantastiske elver og mange spennende eventyr. 40 % av landet er bevart villmark. På vei inn til Belize City fra nord renner Black Creek, som slår seg sammen med Belize River som munner ut ved B. City. På den ene siden er veien, på den andre siden er uberørt jungel, selv når du nærmer deg B. City, så er det uberørt jungel på andre siden av elven. Krokkodiller kan ses her, store (bilde kommer), de er som små "steamboats". I Jaguar Paw ser de som jobber der og overnatter jaguaren krysse veien, det er om natten. Det er ikke jaguarer som er farlige her da..

I løpet av en måned har det skjedd 16 drap i en by med ca 65 000 innbyggere. Ett drap på en kinesisk - belizianer 2 blokker unna der jeg bodde mens jeg var der, og like før jeg kom ble to kinesiske jenter skutt og drept på samme kveld. Kineserene hadde en protest i byen, og etter drapene stengte de sine butikker og resturanter. Alle tre begraves i morgen, søndag.


Gate bilde fra Belize City.

Første dagen min i Belize City var ikke så behagelig. Etter å ha møtt så mange fantastiske mexicanske kvinner, var jeg ganske sjokkert over hvor truende og aggressive kvinnene i B. City oppførte seg mot meg. Dette skjedde spesielt da jeg var sammen med en Belgisk mann fra hostelet. En satte hendene i hoftene, så på meg hatefult og sa "Hello pretty woman!", dette var i en slags bar, hvor jeg og mannen fra Belgia gikk midt på lyse dagen for å drikke en juice. Alle var fulle og jeg ble mer tilsnakket av kvinner enn han. Ikke en bar jeg vil besøke igjen, hverken dag eller kveld. Jeg må innrømme at jeg straks tenkte at jeg ville flykte med halen mellom beina allerede neste dag, for mennene var virkelig også helt forferdelige. Men så husket jeg min filosofi; hvis jeg ikke liker meg, kan jeg like gjerne reise hjem til Norge. Så jeg nekter å la meg skremme bort og å se bare det negative. Etter en god natts søvn med vind fra det Karibiske hav gjennom viduet møtte jeg B. City med mer optimisme, og jeg ble 4 netter, riktignok var jeg lite i byen i løpet av dagene, men jeg finner at beste medisin mot å misslike ett sted er å "go with the flow". Jeg kan ikke endre det som er, bare passe på hvordan JEG tenker og føler, jeg følte meg straks mer hjemme i B: City og jeg traff mange hyggelige mennesker.