Med finner og snorkelutstyr gjør jeg meg klar til å spionere på havskillpadder som gresser i Akumal, en lagune ved Tulum som har en strand som er nesten 5 km. bred.
Havskilpadde som gresser på bunnen av lagunen. Takket være utvikling så er det færre og færre som returnerer hvert år for å legge eggene sine. Det er bygget lukseriøse hoteller og "condos" (leiligheter) som okkuperes av innbyggere av USA og Canada. Biologer som merker og teller skilpaddene kjemper en nesten håpløs kamp for å finne ut av vandringene og livene til disse fasinerende dyrene som vandrer over lange distanser i havet. Selv om noen få hotel husker å slukke lysene i hagene sine dagen eggene klekkes fortsetter utbyggingen av strendene i Yucatán å true livsgrunnlaget deres.
Mange fisker, til min store skuffelse unnslapp de morsomme, fargerike fiskene kamera..
Meg, superfornøyd med å ha sett så masse fint under vann og å være undervannspapparazzi, glad for å ha sett alt dette før det er for sent. Vi mennesker er dessverre en destruktiv rase, og jeg forundrer meg over at vi uten en baktanke ødelegger alt som er vakkert rundt oss. Selv om turisme gir livsgrunnlag til hardt prøvede mennesker i mange land er det mye uansvarlig turisme. Over alt hvor jeg er i Yucatán er det busslass på busslass med turister, og absolut ALT blir utnyttet for sensasjonslystne tittere. Selv om jeg ikke reiser i ett busslass så er jeg av og til ganske flau over å være turist, samtidig som jeg vet at min måte å være turist på kanskje i mange tilfeller er bedre enn å være med ett busslass. Alt har vel sine fordeler og bakdeler,uansett hvordan man reiser bør man være bevisst på hvordan man virker inn på miljø, økonomi og befolkningen der man kommer. Det er faktisk veldig viktig, og det står i brosjyrer og på skilt, at man f.eks. bruker solkrem som er giftfri og miljøvennlig. Det er bedre å gå til selskap og gjøre forretning på en måte som gir noe tilbake landsbyen /befolkningen, i stedet for at pengene går ut av landet, eller til store selskap som ikke gir noe tilbake. Hvis man kommer til en liten landsby, hvorfor dra sin vei med en gang i stedet for å stoppe, spise noe og sove over for å hjelpe en befolkning som har overlevd naturkatastrofer, plukket opp livet igjen med ett fantastisk mot og startet på nytt med beundringsverdig pågangsmot?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar