Bo med familie i Las Palmas, Miraflor

Jeg sov 3 netter i den ganske pene byen Esteli før jeg dro til Reserva Natural Miraflor. Da jeg forlot Esteli kl. 05:30 i morgen, fant jeg ut at et par fra USA skulle med samme buss til en annen del av Miraflor. En gammel dame kom inn på bussen, og uttrykket. "katten ut av sekken" ble til virkelighet da en av hennes plastposer ble levende, og plutselig krøp en liten kattunge over henne. Den gamle damen puttet kattungen tilbake i plastposen for å forhindre den fra å vandre omkring. Vi 3, gringoer, lo av synet av kattungen som stakk ut av plastposen. Damen hadde ikke noe i mot all oppmerksomhet hun og katten hennes fikk. Kattungen fikk komme til oss da damen bandt en hyssingstump rundt halsen slik at den ikke skulle gå seg vill i bussen. Bussturen var hinsides humpete, så stakkaren strevde for å holde seg på føttene. Ikke bare hadde damen en katt i en plastpose, men hun hadde også kyllinger i en boks. På den humpete og veldig trege bussturen på uasfaltert vei, i en skranglekasse av en buss, hadde jeg en veldig, veldig interessant samtale med paret fra USA. Hun hadde reist i Nicaragua før, og jeg har aldri møtt noen som har vært så godt informert om historie og kultur som jeg vanligvis er. Vanligvis er jeg som en turguide med altfor mye informasjon, og folk spørr meg om ting. Vi var så dypt i samtale at jeg glemte å gå av ved huset til familien, faren i familien, Dennis, plukket meg opp på en motorsykkel ett lite stykke forbi huset.


Estela har planted utrene sine i flasker, bokser og en gammel fotball. Veldig smart og dekorativt.

Utenfor huset til Estela og Dennis blomstrer det villt med blomster i alle farger til stor glede for kolibri, sommerfugl, bier og biller (og selvsagt mennesker)

Estela med sitt tantebarn Daisy og datteren Rosario.

Slutten av fotturen var dette 30 m. fossefallet hvor jeg kunne nyte det friske, kalde vannet den utrolig varme dagen. Fossen er fritt fall, den slo nesten pusten ut av meg da jeg nermet meg.




Jeg ønsket å bo hos vertsfamilie, og lære om livet til familiene i naturreservatet, og se hvordan de levde, siden deres liv er ganske primitive fra vårt perspektiv. Det jeg fant ut, er at til tross for mangel på elektrisitet og tonnevis av ting som vi er vant til ​​i Norge, er at det ikke er et primitivt liv i det hele tatt. Faktisk er det ett veldig naturlig, rolig og stressfritt liv, og jeg kunne tenke meg ett slikt liv selv. Ikke noe press om å eie ting, ingen høye reklamefilmer fra TV som forteller deg hvor ulykkelig du vil være uten en viss unyttig ting. Huset til Estela og Dennis, min første familie, var så vakkert. Den originale og enkle designen av deres selvkonstruerte hjem imponerte meg veldig. Veggene er laget av murstein og bambus. Gulvet er laget av betong som er feid rent. Det er 3 innganger til huset, 1 gjennom det åpne kjøkkenet, 1 til det de kaller "Sala" (allrom), hvor familien tilbringer kveldene sine. De har en bambus sofa med store sitteputer, og puter for ryggen, og et par stoler. En inngang er til det lille spiseområde ved siden av kjøkkenet. Veggen mellom kjøkkenet og spiseområde laget av bambus. I spiseområdet har de et langbord til familien og noen gjester, og plaststoler. Utenfor er det fullt av vakre sommerfugler, kolibrier og blomster. Jeg var så imponert over de hjemmelagede dekkorasjonene, og fant meg selv beundrende hver eneste detalj i huset hele tiden. Det er så driftig og ressurssterkt gjort at jeg tenkte at det er et perfekt hus. Og ja, å leve et naturlig liv, med akkurat de tingene mest nødvendig, og i midt i vakre blomster og trær gjør folk glade, avslappede og veldig, veldig godhjertede. Jeg ble varmt tatt i mot, og det var ett veldig komfortabelt og avslappende opphold, jeg ønsket ikke å forlate stedet. Deres barn er så nydelige, jeg kan aldri møte noen som dem over hele Norge, og til min overraskelse sa de at de aldri vil kunne bo i en by. Selv om de faktisk har reist litt, og kjenner Managua, Granada, og selv Costa Rica vil de bo i naturen. De synes ikke det er kjedelig å tilbringe en dag i sitt eget eget selskap, tenker over livet, ta rideturer i skogen og så videre. De sang og danset for meg og viste meg hvordan de danser kumbia i Miraflor. Men det var på kvelden. Jeg ankom familien kl. 07:00 om morgenen, og Estela laget meg til en deilig frokost. Guiden, Nelson, kom for å plukke meg opp kl 08:00, og han tok meg rundt til fots i området, til en 30 m. foss, i fritt fall, hvor vi svømte til slutt. Jeg hadde en deilig lunsj med familien, og så fikk jeg spørre om gården og livet der. De har to griser, en ku, noen høns og 2 hester. De dyrker bønner, mais og kaffe organisk. De har også noen grønnsaker, og når de trenger noe, går de til naboen (som er bestemoren til Dennis eller fetter av Dennis, Nelson, min guide for dagen) og de bytter; en tomat for en salat. Noe av avlingen selger de som organisk sertifiserte produkter fra naturreservatet. Ett av de stedene hvor du kan kjøpe deres økologiske produkter er i Cafe Luz motsatt av Hospedaje La Luna hvor jeg bor når jeg er i Esteli. De har noen økologiske grønnsaker og økologisk kaffe. Barna i familien går på skole mandag til torsdag, 6 timer. Gutten er Dennis 11, jenta Rosario 16, og en kusine som vokste opp med dem, er Daisy 17. Rosario og Daisy fortalte meg at de er som søstre. Daisy vokste opp mellom bestemoren (også Rosario) og Dennis og Estela. Jeg nøt en hyggelig middag med hele familien, senere åpnet himmelen seg opp og slapp ut alt vannet i skyene. Vi var ute, under ett tak av bambusblader konstruert over en behagelig hengekøye, men selv den korte avstanden tilbake til huset var nok til å gjennomfukte den som prøvde å forlate sikkerheten under taket. Jeg var veldig sliten etter å ha sovet i ett dorm.rom i Esteli og av å stå opp kl 5 om morgen, så jeg spurte familien når de går til sengs, og det er 20:00! Men, fortalte de meg, noen ganger, når de har gjester er de oppe helt til 21.00!! Familien hadde et par lys i huset som var koblet til et par solpaneler Dennis fikk tak i bare 4 måneder siden, fortalte han. De fortalte meg litt om borger krigen og hvordan de har måttet kjempe for å få huset bygget, og av alle de lidelsene de måtte gå gjennom for å få det de har nå. For meg var de en veldig, veldig glad og lykkelig familie. Og da jeg spurte hvordan det er å være en kvinne der, ble jeg fortalt at det er svært godt og trygt, og også ett avslappende og godt sted for barn å vokse opp. Selv om de drar til Esteli og Managua ofte, har familien ingen lengsel etter det moderne liv med TV og støyende biler.

Siden det regnet masse var jeg en smule bekymret for å måtte stå opp om natten for å gå til "latrina", utedoen, i løpet av natten. Men det var så stille der, og stummende mørkt (det er ingen gatelys eller andre kunstige lys, så jeg måtte ta med meg lommelykt i tilfelle av naturen skulle kalle i natten), at jeg sov som en baby, og var uthvilt og full av energi til å dra på en lang ridetur dagen etter.

Foto. fra min tur i området. Bildet er langt fra å gi rettferdighet til skjønnheten og rikdommen i landskapet.

Besøk ett fossefall og den største innsjøen i Honduras

Bildet; kanal ned til Lago de Yojoa



Ved Lago de Yojoa, den største innsjøen i Honduras (89 km2), bodde jeg på D & D Bed and Breakfast and Micro Brewery som eies av en ung mann fra USA. Han hadde allerede bodd og arbeidet i Honduras i 5 år da han oppdaget Peña Blanca og bestemte seg for å bli. D & D står for Dale og hund (dog), men jeg har aldri sett en hund der. Bobby (Robert Dale) har sitt eget bryggeri hvor han eksperimenter med forskjellige smaker av øl. Han har blant andre smaker, aprikos øl! Jeg har ikke kunnskap om øl, men den andre dagen jeg var der, var noen soldater fra USA, som har sin base i nærheten, der og besøkte stedet for å spise, og drikke noen, eller mange, hjemmelagde øl. De kjøpe øl til meg og to tyske jenter som jeg dro til fossen på bildet med, samme dag. USA gjengen var ved fossefallene den dagen og. Jeg liker ikke øl til å begynne med, så jeg kan ikke dømme, men jeg vet at Bobbys øl, og stedet, er veldig poppulært, og har en jevn strøm av reisende og lokalbefolkning som kommer dit. D & D er kjent i området, så når bussen stopper i Peña Blanca (1,5 t. - 2 t. fra San Pedro Sula og 3 t. -. 4 t. (fordi bussene er utrolig trege. Det er ikke så langt i avstand) fra Comayagua), er å spørre lokalbefolkingen etter D & D er alt du trenger å gjøre, og lokalbefolkningen vil fortelle deg hvor du kan vente på en "collectivo taxi" (hvor du vil sitte stuet sammen med så mange som de kan passe i bilen for 5 lempiras (50 cent, ca. Kr. 3)). Eller hvis du er på en buss til Los Mochis (mest sannsynlig en chickenbus), må du be dem om å slippe deg av på D & D. Gå opp den lille sandveien, og du vil se det. D & D tilbyr alt fra jacusicabana (750 lempiras (LPS)) til billige dorm.senger for 100 Lps (eller “limps” som de kalles av engelsktalende). Og selvfølgelig øl! De har også en meny. Det er ikke mange retter på menyen, men blåbær pannekake til frokost var min favoritt. Hjemmelagd burritos og kebab er også verdt det, og han har en vakker hage hvor jeg observerte tre arter kolibri og rare insekter. Selv om D & D ligger i en liten bygd 3 km. utenfor Peña Blanca, er det lettere tilgang til Lago de Yojoa (Lake Yojoa). Hvis du noen gang skulle befinne deg i Honduras, er det SÅ verdt det å se andre steder enn bare Copan og Utila. De fleste mennesker går glipp av mye, og det virker for meg som om mange mennesker er også redde for Honduras. De følger heller en “turist sti” til Copan og Rotan og / eller Utila og deretter kommer de seg ut av landet via San Pedro Sula, ett viktig transportknutepunkt i Honduras. Jeg hadde også en del frykter, fordi jeg ble ranet, og hørte historier, men jeg bestemte meg for å ikke la det diktere mine reiser. Og jeg må fortelle deg at den dagen jeg svømte i vannet, tenkte jeg for meg selv; jeg synes det er synd for de reisende som kommer til Honduras hvis de aldri ser denne innsjøen! Det har vært i lang tid ett favorittsted blant fugle elskere fordi det har blitt registrert 375 arter av fugler rundt innsjøen. Selv så jeg kraner, ibis, snail kite (liten rovfugl som fisker store snegler i vannet) og ulike ender, og svømte rundt i denne fantastiske, noen ganger dis-innhyllet, innsjøen. Jeg syntes Lago Atitlan var vakker, men jeg må si (selv om Lake Yojoa mangler vulkaner) at Lake Yojoas uberørte og rene natur, med Santa Barbara fjellene og stillheten var mye mer verd det, naturmessig. Alt har sin egen sjarme. Det er ingen motorbåter, ingen landsbyer i sikte. Jeg hadde følelsen av ett eventyr inn i ett jomfruelig område. Det kan endre seg i fremtiden, fordi det vil bli en turistmagnet en dag, men forhåpentligvis vil det bli slik, til tross for turisme kan stedet bevares. I området er det selvfølgelig to nasjonalparker; Cerro Azul Meámbar og Santa Barbara, samt to eco-arkeologiske parker; Lenca og Los Naranjos, og den imponerende Pulhapanzak fossen. Fra D & D er det bare en 15-20 min. gange til kanalen hvor du kan leie en robåt (og helst en roer siden det er svært vanskelig å ro på egen hånd. Det er også litt langt til sjøen og varmen gjør det dobbelt så hardt) for å ro og svømming i innsjøen. Det er den beste måten å se innsjøen fordi hvis du ikke er på den, vil du ikke se den utrolige utsikten til fjellkjeden Santa Barbara om savslører seg i det kanalen blir til innsjøen. Det er vakkert også ved solnedgang og soloppgang. Hvis som du liker fisk kan du fange brass. Fossefallet er 20 min med buss mot San Pedro Sula fra PB eller fra D&D. Fortelle hjelperen at du skal se fossefallet og du vil bli sluppet av og de peker i hvilken rettning du skal videre. Det er en fin liten tur til fots, anbefales, det er ikke langt (1 km.), men det varmt. Taxi er alltid tilgjengelig. Ved fossen er det resturant og man kan bade i kulpen som dannes ved toppen av fossefallet, noen steder er veldig dypt, det er skilt med advarsler. Jeg badet der og overlevde. Det er guider der som kan tilby aktiviteter som f.eks. tur inn i fossefallet, ett lite eventyr.


en av elvene i Eco-Park Lenca

Ett lite paradis midt i Lenca som er 10 min. gange fra D&D.

Fossefallet.

Møtet med min nye ledsager kolibrien

De er så raske at jeg får aldri tatt bilde av dem, men sist jeg så en kolibri var i huset til Lencho. Det vil si den delen som er åpen (cort yard på engelsk, har aldri fått med meg det norske ordet). Jeg og Katie satt og spiste frokost en morgen i "hagen" da en kom flyvende og smakte såvidt på en av blomstene Lencho har i "hagen" sin. I Mexico, under yogateacher training, hadde jeg en inntim opplevelse av kolibrien da jeg kunne nærme meg en som satt på en gran og lirke meg så nær at jeg kunne ha tatt på den. Kolibrien var ikke redd, tvert i mot satt den helt rolig, og så nesten ut som den tok en lur da den lukket øynene en stund, selv om den viste at jeg satt der. På det tidspunktet tenkte jeg ikke så mye over det, jeg var vant med å ha nærkontakt med forskjellige dyr, fra hvalene (som ble ett av mine kraftdyr mens jeg var på Yandara) og delfinene som kom helt inntil stranden da jeg hadde min Vision Quest til den eggleggende skilpadden. Og selvfølgelig alle dyrene jeg har jobbet med i min tid i Bolivia, jaguaren (som er min Nawal og "spirit guide") og ozeloten (som er tegnet mitt i "Dreamspell" og en annen "spirit guide"). Da kolibrien i Lenchos "hage" kom rett til meg, stoppet i luften rett forran ansiktet mitt noen sekunder og forsvant ble både jeg og Katie så paff at jeg skjønte at jeg måtte lese om kolibriens betydning i Mayalegende, siden shamaner i Mexico erklærte at jeg faktisk er Maya.

En vanlig tro er at kolibrier er budbringere mellom verdener, på samme måte som ørnen er budbringer mellom gudene og mennesket. De holder shamaner og naturen i spirituell balanse. Når shamanene studerer kolibriens adferd lærte de om dens hemmelige passasje til underverdenen. I alle urbefolkninger fra Aztec, Maya, Hopi, Pueblo Indianere, Cherokee, Navajo osv, osv.. finnes det flere historier om kolibrien. I en Mayalegende heter det at kolibrien er selve solen, forkledt for å forføre en vakker ung kvinne. Mojavelegenden forteller at en gang i tiden levde folket i en underverden av mørke så de sendte en kolibri for å finne lys, og denne kolibrien viste dem en vei til den øvre verden full av sollys. Navajoene sendte kolibrien opp over den blå himmelen for å se hva som fantes bortenfor, det viste seg å være svart "tomrom". Pimaene har en legende hvor kolibrien ble sendt ut under en stor flom for å søke etter tørt land. Den kom tilbake med en blomst. Du kjenner kanskje denne historien igjen fra bibelen, bortsett fra at Noa sendte en due. I Mexico er det en vanlig tro at kolibrien bringer kjærlighet og romanse.

Mystikk;
På Nazca slettene i Sør-Peru har antikkens folk skjært ut ett bilde av kolibrien som er så stort at det kan kun ses fra 800 m. oppe i luften. For dem var kolibrien hellig, og de gjenkjente den hellige gaven de har til verden. Peru er ett ekvatorialt land som huser over 300 arter, som er kjent, av kolibrier, og kanskje det var nettopp her den første kolibrien åpnet øynene sine? Fra ekvator har de spredd seg oppover Sentral - og Nord-Amerika, en art finnes i Alaska. Når vi er oppmerksomme på kolibrien ærer vi Moder Jords ånd. Kolibrien hjelper oss å frigjøre skjulte krefter og mysterier i oss selv. Evner til fornyelse og gjenfødelse er to av egenskapene den bringer oss. Kolibrier lever lenge, er tidløs og har derfor mye visdom, og en livskraft som er sterk og rett som en laserstråle. Den bringer ett mangfold av ideer og fantasi når man er sliten.
Nazca
Kolibrien som totemdyr/ kraftdyr / spirit guide:
Kraftdyr, totemdyr og åndelig guide (spirit guide) er alle begreper som beskriver en spirituell eller åndelig kontakt med ett eller flere dyr. I all gammel folklore har alle mennesker minst ett dyr som er guide eller kraftdyr. I løpet av livet kan ett menneske trenge forskjellig veiledning, og man finner at kraftdyret har endret seg. Noen mennekser har flere enn ett totemdyr, i urbefolkninger gjaldt dette særlig mennesker som jobber med healing, prester /prestinner og shamaner og har spesiell kunnskaper. Min erfaring er at det varierer, man kan noen ganger ha ett, og noen ganger fler og at man OGSÅ kan velge å "påkalle" kraften /visdommen fra ett spesielt dyr i en gitt situasjon, og dermed ha flere "følgesvenner". I den moderne verden er veldig få bevisste sine åndelige veiledere, og kan derfor ikke nyte visdommen fra dem. Mange tror rett og slett det er tull og tøys og lærer aldri fra dyrene og plantene som deler planeten vår med oss. Uansett tror jeg mange opplever at noen ganger kommer ett dyr inn i livet på mystisk vis og åpner bevissheten. Kanskje får personen til å tenke, for en liten stund i alle fall, før de glemmer det, rister det av seg som en "tullette tanke" eller "fantasi". For meg var det ikke så rart at en bringer av kjærlighet viser seg i ett hus så fult av kjærlighet og ren glede som huset til Lencho. Kolibrien er kjent som hjerteåpner, og bringer av glede, og jeg har aldri ledd så mye og så godt som i selskap med Lencho, Jonatan, Diego, Seferino, hunden Skokie og etterhvert Katie, og alle, som har forbindelse med Lencho, som har kommet og gått siden mitt bekjentskap med han, Kumi, Lucia og mexicanerene. For Maya var kolibri en av de viktige dyrene i deres dyremytologi sammen med jaguaren, slangen, quetzalen (en vakker nesten utdødd fugl, nationalfuglen i Guatemala), coyote, ulv, ravn, ørn, puma og den svarte panteren for å nevne noen. Kolibrien er ett kraftfullt symbol på det religiøse og åndelige i den vestlige kulturen. For Maya var den glede, harmoni og kjærlighet. Den har også blitt tatt for å være symbol på gjennfødelse fordi i løpet av den kalde natten synes kolibrien å være livløs, og så våkner den mirakuløst om morgenen. Kolibrien har veldig høy metabolisme, så for å overleve de kalde nettene senker den metabolismen så mye at den virker død.

Kolibrien i medisinkort; hjerteåpner. Når vi tar kolibriens bevissthet blir verden vidundelig og vi lever for skjønnet, blomstenes aroma, smaken i god mat (og her spiser jeg ALT for mye god mat) og andre gleder i livet. Vi lærer å le og magien i det å være i live og nyte alt som er skapt. Vi lærer sannheten om skjønnhet. Kolibrien viser oss skjønnheten i det nåværende øyeblikket og hjelper oss å løse mysteriet med dualitet og vekker våre kunnskaper om plantenes medisinske virkninger. Med kolibri som guide lærer man å flyte med strømmen, aldri se seg tilbake og spørre "hva om" men heller tilpasse seg enhver situasjon.
Kolibrien i "dyr snakker"; De lærer oss å utvinne livsessensene fra plantene, enkelt mot og sterk uavhengighet. Den hummende lyden gir oss indre massasje som bringer harmoni og balanse. Kolibrien inspirere oss til å ta vare på vår natur og på tradisjoner som holder på å bli glemt.
Kolibrimedisin; Gleden ved å plante (jeg deltok på ett kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter med Kumi, og jeg likte det). Massasje og viten om plantenes aromatiske oljer, aromaterapi kan være den rette karriære (jeg kan mye om aromaterapi, og alltid likt å holde på med det. Sist har jeg hjulpet en kvinne med magsmerter ved å bruke abdominal massasje og berøring).
Kolibrishaman; Må være frie sjeler og er alltid veldig lykkelige, stadig på farten og rører seg slik at de utvider energien, ærlige, ekstremt frittalende og er villige til å prøve alt, minst en gang. Når de befinner seg i samfunn eller situasjoner hvor de ikke får utrykke friheten og energien, er de depprimerte og føler seg ubrukelige.
Shamaner som er så heldige at de får jobbe med kolibrien som en av sine åndelige veiledere oppnår resultater veldig raskt f.eks. i healing. Kolibrien er ett sant magisk dyr som til tross for å være liten og ha en god natur har mange magiske og kraftfulle egenskaper som han bringer videre til den som jobber med den. Kolibrien er også i sannhet en transformerende skapning i likhet med slangen.
Court yard, åpent område i huset.

Det som er sikkert er at jeg kan regne med som heldig som har kolibrien som en av mine ledsagere på veien her i Sentral-Amerika fordi den bringer trøst og håp når du føler deg trist. Den låner deg sine krefter når du er sliten og motløs. Den bringer varme og kjærlighet der det er kaldt. Jeg finner det også nyttig å ha grevling som kraftdyr da den er vokter av historier og skriver. Grevlingen ser under overflaten til alle ting, mennekser, røtter, planter, selv-utrykk og kunnskap om hvordan de skal reagere og når. De lærer oss hvordan vi skal jorde oss godt og få kontakt med jorden slik at vårt utrykk blir sterkere. Vi lærer tillit, stahet og utholdenhet, og hvordan vi selv skal ta styring over ett nytt kapittel i livet vårt.

Jaguaren styrker vår spirituelle og psykiske syn, det 3. øyet, slik at vi får en sterk bevissthet, og en sterk intuisjon. Den viser oss hvordan alt vi har lært kan brukes i dagliglivet og viser oss hvordan vi kan omfavne åndens gaver med fasthet, styrke og mot. Jaguaren hjelper oss med selvrealisering og empowerment i eget liv. Han viser oss hvordan vi kan bevege oss stille og ubemerket til vi må reagere hurtig og vise makt. Jaguaren viser oss hvordan vi kan forstå ting som er usett. Jaguaren skjærer gjennom illusjonene. Når han skjærer gjennom illusjonen av f.eks. separasjon, viser han hvordan sårede følelser fra fortiden kan transformeres til høyere lærdom og klarhet for å utvikle en høyere selvfølelse og tilknytning. Jaguaren ordner opp i sjelens kaos med sin visdom og hjelper den i prossessen med integrasjon og skiftende perspektiver slik at det skjer med balanse og eleganse.

Linda