Saa, det har vaert noen ville dager etter den uheldige episoden i Chimaltenango. Etter foerst aa nesten ha tenkt serioest at jeg maa dra tilbake til Norge, vet jeg at dette ikke kommer til aa skremme meg fra aa bli vaerende. Etter aa ha sittet hos politiet en hel dag for aa melde fra om ranet, hadde jeg onsdagen da ingenting skjedde. Jeg ringte ambassaden og UDI, men ble gaaende hele dagen, nesten, alene i Lenchos hus. Den dagen var en av de svarteste i mitt liv. Jeg kunne ikke la vaere aa tenke: "hva hvis..", "Hvordan kunne... " osv. Jeg tenkte at jeg kom til aa bli gal hvis jeg skulle maatte tilbringe masse tid i denne byen, og at jeg ikke hadde lyst til aa gaa ut i gaten igjen. Paa torsdag, dagen etter, sto jeg og Lencho opp tidlig og tok en chickenbus til Guate for aa dra paa ambassaden, heldigvis er jeg kort distanse fra Guate (Guatemala city) i det minste, saa det koster bare 7Q aa komme seg dit. I Guate tok vi ett gammelt skrapjern av en bybuss til zona 10, 14 calle, hvor ambassaden ligger. Man kommer dit ved aa ta R40 buss, i alle fall fra den rettningen jeg kom fra. de fleste som kommer til ambassaden kommer nok fra Antigua, hvor det er rapportert hoeyest rate av lommetyveri og stjeling av verdisaker i hele Guatemala. Det er ogsaa den mest turistiske byen her. men foer jeg doemmer noe her, husker jeg at da jeg bodde paa studenthjem, skjedde det ganske hyppig at noen mistet sin laptop eller andre verdisaker fordi en person rett og slett gikk inn i det ulaaste rommet og hentet det. Det har vaert mange episoder av tyveri paa studenthjem i Norge den tiden jeg har bodd paa slike steder.
De siste dagene har vaert en kamp om aa faa overfoert noe penger via Western Union eller paa hvilken som helst maate fra Norge, siden min laptop var stjaalet og jeg ikke kunne vaere i kontakt med Norge naar enn, saa maatte jeg laane laptopen til Jonatan og sjekke med jenve mellomrom. Det er ganske spesiell situasjon for meg aa maatte vaere avhengig av at andre mennesker hjelper meg med penger eller andre ting paa den maaten som de har gjort her. Jeg er ganske sikker paa at hvis en mann fra Guatemala hadde blitt ranet i Norge, saa hadde ikke han uten videre blitt tatt inn i ett norsk hjem. I dag har jeg "fri" og slapper av. For foerste gang trenger jeg ikke aa jobbe frenisk med aa komme meg ut av situasjonen jeg har vaert i, og foeler at jeg kommer meg raskt paa beina igjen. Jeg trenger "bare" aa vente paa at ett nytt visakort skal komme til ambassaden i Guate. Heldigvis har jeg en liten bank i Nord-Norge og kjenner hun som jobber der, saa hun faar nok alt ordnet mye raskere enn hvis jeg hadde hatt en bank i oslo. Takket vare min ressurssterke venninne Cecilie fikk jeg heldigvis noe noedpenger sendt i gaar paa soendag, noe som var en stor lettelse siden mennesker som ikke har saa mye har gitt meg mat og husly i disse dagene, og fremdeles gir meg mat og husly. I dag fikk jeg, gjennom Western Union sendt ett stort beloep penger som jeg haapet at jeg skulle kunne faa tatt ut i US$..... men det fikk jeg ikke dessverre. Jeg har ikke saa veldig bruk for quetzales akkurat naa, fordi jeg tenkte aa vente paa bankkortet mitt i El Salvador i stedet for aa sitte her. I El Salvador bruker de naa US$, dessuten er vekselraten mye hoeyere for US$ enn for alle valuta rundt her. Honduras og Nicaragua har billigere valutta enn Guatemala, men jeg kan ikke reise saa langt som Nicaragua uten aa kunne ta ut paa kortet mitt. Det er ikke saa billig aa sende gjennom disse pengeselskapene, saa det kan ikke fortsette. Takk ogsaa til min venninne Jeevani som sa seg villig til aa overfoere en sum fra foreldrene mine til Guatemala. uten dem i Oslo saa hadde jeg maattet leve paa mine venner lengre. Det er faelt naar man har penger, men ingen tilgang til dem. Heldigvis kunne ikke tyvene ta noe fra kontoen min fordi jeg har separate kontoer, og banken min sperret kortet raskt. Det jeg synes er ekkelt aa tenke paa naa er at tyvene har livet mitt. Jeg tenker med gru paa hvis de faar aapnet den og at jeg har bilder osv. der. Det stoerste tapet for meg er aa miste mine papirer paa kursene mine, og den flotteste yogamanualen jeg noensinne har sett. Jeg soerger dypt over den. Jeg soerger over papirene mine fordi jeg synes det er viktig for meg aa vise at jeg har gjoert noe mer enn aa bare loffe tilfeldig rundt i Sentral-Amerika. Jeg har tatt utdannelser og laert ting.
I gaar, soendag, var en dag som viste at kanskje det aa bli robber kunne gjoere meg til ett lykkeligere menneske faktisk enn jeg var. Ikke det at jeg ikke var lykkelig foer ogsaa, men det er slitsomt aa reise alene, og gode venner som de her i Guatemala er ikke noe man snubler over hele tiden. Naar jeg mediterer paa det, saa var den eneste maaten aa ta dette paa som en ny sjanse og la den "foede nye sjanser" eller multiplisere seg om man vil. Naar en sjanse kommer maa man gripe den, og sjanser kan faktisk komme i svarte, haaploese situasjoner, man maa bare se dem. Av menneksene her har jeg laert at de eneste redskaper vi trenger er medfoelelse og enkle handlinger ut fra godhet. I ett land som Norge det er lett aa overse dette fordi vi har penger, vi har det komfortabelt. I gaar ble jeg innvitert aa spise hos en Guatemaltec familie som bor under saa kummelige forhold at jeg vet om flere i Norge ville rygget. De hadde klart aa skrape sammen til ett "hus" med ett rom, og mannen, som er bror til Seferino (venn av lencho) som jeg har nevnt foer, hadde klart aa bygge to til smaa rom, og hadde en "husvarmingsfest" i huset sitt. For dette hadde de innvitert utallige familiemedlemmer, naboer og menighet, og meg, som de aldri har moett. De serverte den enkleste, men for meg nydeligste mat jeg har spist paa lenge, og selv om jeg spiser veldig billig her i Guatemala, spiser jeg ganske flott egentlig i resturanter som ogsaa leverer for turister. Det samme gjelder maten jeg spiser i huset til Lencho, linser og ris er noe av det billigste man faar her. hos denne familien, serverte de linser, ris og ett stykke storfekjoett og tamales med mais. Jeg var drittlei av tortillas da jeg kom fra Mexico, men naa setter jeg pris paa dem igjen. Mange ville kanskje vaert redd for aa spise maten og rynket paa nesen, redd for aa bli syke osv av aa spise denne maten. Etter alt jeg har sett og opplevd var jeg takknemlig for aa spise det, og det smakte himmelsk. Seferinos soester Magdalena er kjempesoet og forsikret meg om at Gud kommer til aa ta seg av alt, saa jeg trengte ikke aa bekymre meg for noe som helst. Hun skulle be for meg, at alt gaar meg vel i livet heretter. Folk her er veldig religioese, og selv om jeg ikke har ett forhold til religioesitet, saa er jeg takknemlig for hjelp fra baade oven og menneskeheten.
I gaar var en bra dag. Senere paa kvelden kom en annen venninne av Lencho som heter Mildred, men de kaller henne Miko sammen med soennene sine. Den yngste er det mest utrolige jeg har sett; nydelige dypblaa oeyne med svart haar og moerk hud. Oeynene litt skraatt saa naar han kikker paa deg fra siden ser han ut som en liten rakker. De hadde med seg ett TV spill; danse som Michael Jackson. Hun hadde med seg ett annet soeskenpar, en nydelig tenaaringsjente og en gutt som var hennes nevoe og niese, saa vi 11 personer i Lenchos lille hus. Vi brukte to timer paa aa spille spillet, alle danset "rompa av seg" og vi lo kjempemye. Vi var Michael Jackson selv, Michael Jacksons zombier i Thriller, hans dansere i de forskjellige videoene. Det vi skulle gjoere var aa foelge koreografien med en sensor i haanden som registrerte bevegelsene. Etterpaa tok vi en dansetime fra spillet og laerte noen "moves" fra Billie Jean, hele tiden mens en stor gryte med linser og en gryte med ris puttret paa ovnen. Vi laget en salat med boennespirer og tomater, med masse limejuice paa, og saa spiste vi i 8-tiden paa kvelden. I dag er jeg paa internet Cafeen til lencho for aa skrive dette, og for aa faa vasket klaer, noe som var kritisk siden jeg har hatt for mye aa gjoere i det siste til aa faa gjoert det. I morgen skal jeg ta en avgjoerelse paa hva jeg skal gjoere inntil visakortet mitt ankommer ambassaden i Guate.
En fin ting aa ha med seg er: Hvor enn du gaar i denne verden, gaa med hele hjertet ditt! Vi vet aldri hva som kan skje i morgen, vi vet bare hva som er akkurat naa. Livet er tross alt basert paa kapasiteten av energi du har inne i deg, ikke noe som er utenfor deg. Naar du gaar i din egen kraft, kan ingenting gjoere deg ressurssvak og hjelpesloes, og det er alltid noen halmstraa der ute. Sjanser blir foedt ut av de mest skremmende og tilsynelatende mest haaploese situasjoner, og de multipliseres naar du griper dem!
mandag 27. juni 2011
fredag 24. juni 2011
Kunsten aa bli robbet
Hele tiden mens jeg har reist i Guatemala har jeg hoert den ene historien etter den andre om mennesker som blir robbet. Noen ganger blir de rett og slett fratatt sakene ved hjelp av utspekulerte metoder. Flere opplever at de blir distrahert av noen, og saa er plutselig alle tingene deres borte. Jeg har vaert i Guatemala nesten 3 maaneder uten at noe har skjedd, jeg har tatt den beroemte Chickenbussen og reist alene med den. Den siste turen var fra Pana til Chimal. Jeg kom til Chimal for aa sette igjen noen saker fra reisen i huset til Lencho mens jeg reiste ned til Nicaragua og Honduras, slik at jeg skulle slippe aa baere saa mye. Jeg ble lettere enn det jeg trodde jeg skulle bli.
Guatemala er det farligste landet i Mellom-Amerika, til og med Honduras er tryggere, og Nicaragua, med borgerkrig i fortiden, er tryggere og mer avslappet. Chimaltenango og Guatemala City er 2 av de farligste byene i denne delen av verden, sammen med San Salvador. Men jeg kjenner Chimal veldig godt, og vennene mine bor her, saa jeg kom hit for aa treffe dem foer jeg dro soerover. Det er rart naar man alltid har foelt seg trygg, uansett hvor i verden man er, aa plutselig faa verden snudd paa hodet. Og folk i Guatemala lever med dette hver dag. Min venn Jonatan f.eks. jobber i Guate (Guatemala city) og ble 2 ganger kidnappet av selveste politiet. Ikke bare kidnappet, men ogsaa truet. De ba han om aa kontakte familien sin i USA for aa sende dem $500 som loesepenger. Lencho har faat internettkaffeen sin robbet, pluss de som var der akkurat da. Overgrepene som skjer paa befolkningen her er hyppige, hver dag forsvinner det rundt 20 personer, ofte barn, som ikke kommer tilbake til familien fordi de har blitt kidnappet. For ikke aa snakke om hvor mange mennekser som forsvinner i USA hver dag, eller i verden for oevrig. Det er ikke bare Guatemala som er ett farlig sted. Tirsdags morgen pakket jeg sakene mine for aa dra til Copan i Honduras. Men for aa komme til Honduras maa jeg enten til Antigua eller Guate. Og for aa komme til en av de stedene maa jeg ta en chickenbus herfra. Det var paa vei til bussen at jeg ble robbet. Jeg trodde ikke det kunne skje paa ett sted jeg kjenner saa godt, men NAA vet jeg at det skjer med mine venner som bor her ogsaa. Jeg er vant med aa se store pistoler og gevaerer siden politiet baerer de rundt hele tiden, saa da jeg foerst saa en pistol peke paa meg var jeg ikke sikker paa hva som skjedde. Jeg har foer, i Nepal og i kashmir hadd gevaer pekt mot meg, men ikke i samme kontekst, saa jeg var ikke redd foer etter hele episoden. En mann kom og skulle hjelpe meg paa bussen, han fikk det til aa se ut som om vi var venner og kom sammen, i flg. de som var rundt. De trodde jeg kom med 2 menn. En annen mann ankom etter den foerste, og en 3 mann avledet oppmerksomheten til de rundt. De er ganske rart at de viste hva de skulle ha, men de gjorde det, proffe som de er. De truet til seg alt av verdier, og naar man moeter noen med pistol er det best aa adlyde, det var ikke foer jeg satt paa politistasjonen at det gikk opp for meg, og hele onsdag foelte jeg at jeg var i ett mareritt. Alle forsikret meg om at jeg vr heldig som var i livet, kkurat da syntes jeg nesten ikke det var en troest. Det som er det vaerste er at papirer paa kurs jeg har tatt er borte, de som jeg tenkte jeg skulle legge igjen, men jeg skal skrive og spoerre om det ikke er mulig aa faa nye. Heller ikke var det noen troest aa hoere om mange andre som det samme skjer med, det gjorde det nesten vaerre. Jeg har foelt meg som en idiot, har gaatt gjennom alt spurt meg selv hvrdan jeg kunne forhindre aa bli robbet, har beskylt meg selv for aa vaere dum osv. Og tenkt at jeg heller ville vaere doed enn saa dum. Men jeg har fantastiske venner her som har oppmuntret meg og hjulpet meg, det vaerste er aa miste kortet for aa ta ut penger saa uten mine venner kunne jeg bodd paa gaten nesten. Vel, saa dramatisk er det kanskje ikke, samtidig som jeg hoerer om folk som blir robbet, hoerer jeg at de faar hjelp av noen, om enn ikke av politiet.
I gaar var jeg hele dagen paa ambassaden, siden jeg ikke har ett roedt oere kom Lencho sammen med meg. Vi tok chickenbussen til hovedstaden Guate og hoppet av ved utkanten av byen hvor vi tok en buss merket R40 til zona 10 hvor den Norske ambassaden ligger. Det er ett ganske raaflott omraade, so foer var trygt, men som naa har blitt like utrygt som zona 1 i byen. Paa ambassaden fikk jeg mye hjelp og forstaaelse, kvinnen som hjalp meg var, selvsagt, ferievikar og naa er det ferietid i Norge. Men de greide aa skaffe meg ett noedpass mens jeg ventet, paa tross av datakraesj. Og de har begynt prosessen med aa bestille meg ett politipass som jeg kan hente naar som helst. Nytt visakort blir sendt til ambassaden, og alt ordner seg. Kvinnen som hjalp meg, Katrine, kommer hver sommer til Guate for aa jobbe paa ambassaden, hun fortalte at det samme skjedde med henne, men hun ble i tillegg skutt mot. Det er vanskelig aa ikke klandre meg selv for det som skjedde, men som Jonatan sier: alt skjer av en grunn, og vi kan aldri vite hva som skal skje. Vi kan doe i morgen, saa det eneste vi kan gjoere er a gaa videre. Saa jeg maa bare glemme det som skjedde og fortsette med planen min. Forhaapentligvis kan jeg fortsette med bloggen min selv om laptoppen min er borte.. vi hadde lykkelige 6 maaneder sammen jeg og min laptopp. Den begynte a bli litt slurete og sen etterhvert p.g.a. alt reisestoevet og behandling, men den var god aa ha.
Naa naar jeg gaar i gaten i Chimal oensker en del av meg aa se de som tok sakene mine, rope: DE HAR TINGENE MINE, TA DEM!!! og en anne del av meg er redd for aa treffe dem eller noen andre likesinnede igjen. Men faktisk foeler jeg meg like trygg naa i gaten i Chimal, selv om jeg er takknemlig for at Lencho kom med meg til ambassaden i Guate. Hadde ikke lyst til aa gaa til bussen, reise med bussen, eller surre rundt aa lete etter ambassaden i Guate alene. Heldigvis jobber en venninne av Lencho rett ved ambassaden, saa hun forklarte hvordan vi raskest mulig kunne komme oss dit.
Alt vel :) vi ses i Honduras (eller kanskje eg tar en uke i El Salvador foerst)
fredag 17. juni 2011
Oppdag Guatemala til fots 2
Lunsjstedet den 2. dagen.
Den andre dagen har jeg skrevet litt om i forrige blogg; vi møtte den lille jenta etter en hard klatretur. Etter en lang nedtur krysset vi en elv vi gikk langs flere ganger, så før første gangen vi krysst skiftet jeg fra joggisene mine til ett par lette sandaler jeg kjøpte i Belize. Siden det var en het dag var alle kryssingene av elven forfriskende, jeg beholdt sandalene på gjennom elvedalen, til vi var ferdige med å krysse elven. Etter det kom en ny moderat tøff klatretur, som tok de siste kreftene etter mange timer med gåing, opp til en asfalttert bilvei som tok oss opp til Santa Clara la Laguna (orginalnavn; Xiprian), hvor vi skulle sove i huset til Don Pedro. Don Pedro tilbød huset sitt som overnattingssted etter at han hørte at flere turister hadde blitt robbet der Quetzaltrekkers campet før i telt. Å komme til Don Pedros hus var som å komme til himmelen. Der kunne vi dusje (om enn i lunkent vann), vi fikk deilig smoothie som konen hans laget når vi annkom. Vi spiste deilig middag som fruen lagde kl. 17:30 ved ett langbord i salen hvor vi skulle sove. I stedet for å sove på hardt marmorgulv på en syltynn, velbrukt matte, fikk vi flettede gressmatter.
Siden vi var så få, ble det lagt ut to til hver oppå hverandre, det var fler igjen så jeg tok en tredje matte, enda var det litt hardt å sove på, siden det var marmorgulv under. Før vi la oss spilte Anna og Gingy, 2 av mine trekkingkamerater, på gitar og vi sang noen moderne poppsanger.
Vi grillet mashmallows (som jeg ikke likte) på bålet som var laget til oss og slappet av. Utenfor pøste regnet, slik som dagen før, klarte vi akkurat å unngå regnet. Vanligvis mottar Don Pedro en gjørmete, våt og misserabel gjeng. Vi var, på tross av svette, rene faktisk. Siden vi skulle stå opp kl. 03:30 la vi oss tidlig, etter å ha fyllt vann og pakket sekkene, bortsett fra de klærne vi skulle ha på oss og sovepose.
Da vi våknet neste morgen dro vi på oss klærne, pakket soveposen og satte ut i mørket på bilveien. Noen hadde lykter, men det var vanskelig å se, og vi måtte passe oss for chickenbus som kommer som olja lyn rundt svingene. Heldigvis møtte vi ingen. Mens vi gikk så vi vakre lysspill fra lyn som lekte over vulkanene og farget himmelen oransje og rød p.g.a. den begynnende soloppgangen.
Guatemala har ikke sommer- og vintertid så solen står opp ukristelig tidlig. Vi var veldig raske, til tross for den lange stigningen opp til stien til "mirador" hvor vi skulle nyte spektakulær soloppgang og spise frokosten vår. Vi tok kanskje bare 30 min. opp, og så 10 min. på stien hvor vi la ut sovemattene og pakket ut soveposene i mørket for å holde varmen, og ventet. På grunn av regntid er himmelen såpass full av fuktighet at soloppgangen ikke blir slik den "burde", men jeg syntes det var nydelig likevel. Fargene spilte over den nattsvarte himmlene og mangel på kunstig lys gjorde at jeg kunne se stjernehimmelen. Fra Lago Atitlan kunne vi se lysene fra landsbyene. Vi kokte masse vann til te og for å lage havregrøt med nøtter og cerealer.
Mens vi koste oss på Mirador 2-3 timer lekte jeg meg med kamera; Fra høyre ser du vulkan San Pedro, bak så vidt synelig, Atitlán og Tolimán med 2 topper.
Tolimán og litt av San Juan la Laguna hvor vi endte turen etter en laaaaang klatretur ned.
Meg forran vulkan San Pedro som hadde en skydott hengende over seg, Tolimán og Atitlán var lenge under en sky.
Lago Atitlan innrammet i trær, skyer og vulkaner.
En lang klatretur ned til San Juan etter frokost. Vi ble passert av flere lokale som klatrer opp og ned her, noen ganger med 10 kg. rissekker, redskaper og ved.
Før vi kom ned til San Juan, hadde vulkanene klarnet helt opp slik at vi fikk en nydelig utsikt, det skulle litt mer til før Fuego og Acatenango langt nede i sør skulle miste disen som lå tungt over dem.
Da vi kom til San Juan skrev vi oss inn i en gjestebok der stien endre, og tok tuk-tuker til San Pedro la Laguna hvor vi endte turen på Nicks Place med lunsj, da sekkene til oss som skulle bli igjen (bare Anna som jobber på sykebilen i Xela skulle tilbake sammen med guidene). Jeg, Ben (South Carolina, som skrev seg inn som Harry Potter i gjesteboken (han ser ut som Harry Potter )), Tara (Australia), Peter (Danmark), Aurelie (Frankrike) og Gingy ((egentlig Orian)Israel) gikk til Hotel Mikaso hvor vi fikk oss ett flott dorm. rom til 50Q pr. person. Ett ganske råflott hotel ved innsjøen (med privatrom til over 300Q) hvor vi tok jacuzzibad på toppen med spektakulær utsikt, hadde rom med eget bad med badekar og veldig gode myke senger.
Klippe.
Siden av San Pedro til høyre, Tolimán forran Atitlán med en "skytråd" hengende fra toppen, bak i disen er de to toppene til Acatenango.
Den andre dagen har jeg skrevet litt om i forrige blogg; vi møtte den lille jenta etter en hard klatretur. Etter en lang nedtur krysset vi en elv vi gikk langs flere ganger, så før første gangen vi krysst skiftet jeg fra joggisene mine til ett par lette sandaler jeg kjøpte i Belize. Siden det var en het dag var alle kryssingene av elven forfriskende, jeg beholdt sandalene på gjennom elvedalen, til vi var ferdige med å krysse elven. Etter det kom en ny moderat tøff klatretur, som tok de siste kreftene etter mange timer med gåing, opp til en asfalttert bilvei som tok oss opp til Santa Clara la Laguna (orginalnavn; Xiprian), hvor vi skulle sove i huset til Don Pedro. Don Pedro tilbød huset sitt som overnattingssted etter at han hørte at flere turister hadde blitt robbet der Quetzaltrekkers campet før i telt. Å komme til Don Pedros hus var som å komme til himmelen. Der kunne vi dusje (om enn i lunkent vann), vi fikk deilig smoothie som konen hans laget når vi annkom. Vi spiste deilig middag som fruen lagde kl. 17:30 ved ett langbord i salen hvor vi skulle sove. I stedet for å sove på hardt marmorgulv på en syltynn, velbrukt matte, fikk vi flettede gressmatter.
Siden vi var så få, ble det lagt ut to til hver oppå hverandre, det var fler igjen så jeg tok en tredje matte, enda var det litt hardt å sove på, siden det var marmorgulv under. Før vi la oss spilte Anna og Gingy, 2 av mine trekkingkamerater, på gitar og vi sang noen moderne poppsanger.
Vi grillet mashmallows (som jeg ikke likte) på bålet som var laget til oss og slappet av. Utenfor pøste regnet, slik som dagen før, klarte vi akkurat å unngå regnet. Vanligvis mottar Don Pedro en gjørmete, våt og misserabel gjeng. Vi var, på tross av svette, rene faktisk. Siden vi skulle stå opp kl. 03:30 la vi oss tidlig, etter å ha fyllt vann og pakket sekkene, bortsett fra de klærne vi skulle ha på oss og sovepose.
Da vi våknet neste morgen dro vi på oss klærne, pakket soveposen og satte ut i mørket på bilveien. Noen hadde lykter, men det var vanskelig å se, og vi måtte passe oss for chickenbus som kommer som olja lyn rundt svingene. Heldigvis møtte vi ingen. Mens vi gikk så vi vakre lysspill fra lyn som lekte over vulkanene og farget himmelen oransje og rød p.g.a. den begynnende soloppgangen.
Guatemala har ikke sommer- og vintertid så solen står opp ukristelig tidlig. Vi var veldig raske, til tross for den lange stigningen opp til stien til "mirador" hvor vi skulle nyte spektakulær soloppgang og spise frokosten vår. Vi tok kanskje bare 30 min. opp, og så 10 min. på stien hvor vi la ut sovemattene og pakket ut soveposene i mørket for å holde varmen, og ventet. På grunn av regntid er himmelen såpass full av fuktighet at soloppgangen ikke blir slik den "burde", men jeg syntes det var nydelig likevel. Fargene spilte over den nattsvarte himmlene og mangel på kunstig lys gjorde at jeg kunne se stjernehimmelen. Fra Lago Atitlan kunne vi se lysene fra landsbyene. Vi kokte masse vann til te og for å lage havregrøt med nøtter og cerealer.
Mens vi koste oss på Mirador 2-3 timer lekte jeg meg med kamera; Fra høyre ser du vulkan San Pedro, bak så vidt synelig, Atitlán og Tolimán med 2 topper.
Tolimán og litt av San Juan la Laguna hvor vi endte turen etter en laaaaang klatretur ned.
Meg forran vulkan San Pedro som hadde en skydott hengende over seg, Tolimán og Atitlán var lenge under en sky.
Lago Atitlan innrammet i trær, skyer og vulkaner.
En lang klatretur ned til San Juan etter frokost. Vi ble passert av flere lokale som klatrer opp og ned her, noen ganger med 10 kg. rissekker, redskaper og ved.
Før vi kom ned til San Juan, hadde vulkanene klarnet helt opp slik at vi fikk en nydelig utsikt, det skulle litt mer til før Fuego og Acatenango langt nede i sør skulle miste disen som lå tungt over dem.
Da vi kom til San Juan skrev vi oss inn i en gjestebok der stien endre, og tok tuk-tuker til San Pedro la Laguna hvor vi endte turen på Nicks Place med lunsj, da sekkene til oss som skulle bli igjen (bare Anna som jobber på sykebilen i Xela skulle tilbake sammen med guidene). Jeg, Ben (South Carolina, som skrev seg inn som Harry Potter i gjesteboken (han ser ut som Harry Potter )), Tara (Australia), Peter (Danmark), Aurelie (Frankrike) og Gingy ((egentlig Orian)Israel) gikk til Hotel Mikaso hvor vi fikk oss ett flott dorm. rom til 50Q pr. person. Ett ganske råflott hotel ved innsjøen (med privatrom til over 300Q) hvor vi tok jacuzzibad på toppen med spektakulær utsikt, hadde rom med eget bad med badekar og veldig gode myke senger.
Klippe.
Siden av San Pedro til høyre, Tolimán forran Atitlán med en "skytråd" hengende fra toppen, bak i disen er de to toppene til Acatenango.
tirsdag 14. juni 2011
Oppdag Guatemala til fots
Klar til trekking 3 dager. Dette var gruppen min, en fin mix av Irland (1), Guatemala (1), Canada (3), Frankrike (1), USA (1), 1 danske og 1 nordmann (meg) og 1 fra Israel og to jenter fra Australia.
På lørdags morgen startet jeg ett 3-dagers trekk fra Xecam til Lago Atitlan sammen med 11 andre, inkludert 3 frivilige fra Quetzaltrekkers. Jeg gjorde trekket gjennom Quetzaltrekkers fordi det er en frivilig non-profit organinsasjon og de støtter prosjekter som; bevar skog (Guatemala, som andre land, har ett stort problem med den raske nedhugsten av skog, noe som fører til naturkatastrofer og sykdom), "hogar abierta" (åpne hjem, for barn fra landsbygden så de har tilgang til utdanning, de bor hos en Guatemaltec familie i en by) og utdannelse for jenter. Så alle pengene turdeltakerene betaler går til disse prosjektene, og de som jobber for Quetzaltrekkers jobber som frivilige. Grunnen til at du ikke burde gjøre slikt alene i Guatemala er 1, du vet ikke veien. Det er ikke som i Norge og man kan gå seg vill på alle stiene blandt alle åsene, og 2 banditter, de kan være hvor som helst. Quetzaltrekkers finnes også i León i Nicaragua og som Condor trekkers i Cusco, Bolivia. Jeg tenker å gjøre trekking i Nicaragua. For å starte trekket tok vi en av de berømte chickebus fra Xela (Quetzaltenango by) til landsbyen Xecam som ligger sør for Xela oppe i fjellene. Etter en interessant klatretur på 20-30 min., som var ganske behagelig fordi vi var så tidlig ute at det var ikke stappfullt på bussen, slik det pleier på chickenbusser, ankom vi en liten landsby som klynger seg til åsene rundt. Vi "klatret" opp til toppen av landsbyen og tok en orienterings-, solkrem-, og introduksjonspause før vi begynte den vanskeligste delen av hele trekket; en 2 timers bratt klatretur opp den høyeste åsen bak Xelacan. Da vi var oppe kom vi til en liten landsby som het Nye Santa Maria, siden den gamle ble ødelagt av ett jordskjelv og landsbyen ble flyttet til ett nytt sted (med hjelp fra Quetaltrekkers, som også sørger for to små jenter fra landsbyens utdannelse). Trekket starter med å klatre opp fra Xeladalen og nyte utsikten over dalen og vulkan Santa Maria. Dette er en hard klatretur, så det er best å ikke ha dårlig rygg, knær, eller andre kroppsdeler som er vonde, da du må bære en ganske tung ryggsekk med sovepose, ekstra klær og ikke minst vann, som vil tynge deg ned. Vi tok en pause på toppen av åsen for så å gå over åpent gressland med noen spredte småsteder. Vi stoppet for å spise lunsj i nærheten av en landsby med indianere og spiste mens vi hadde utsikt over Xetinamits cloud forest (skyskog), det er ganske kult å se skyene under seg. Etter lunsj hadde vi en ganske tøff nedstigning mot landsbyen vi skulle sove i, Santa Catarina (eller egentlig Ixtahuancan som er orginalnavnet), men før vi kom til denn landsbyen måtte vi klatre igjen opp veien dit. Vi var alle slitne da vi kom fram, og la oss tidlig siden vi skulle ha frokost i landsbyens comedor (spisested) kl. 06:30 dagen etter.
Utsikt over Xeladalen med toppen av Santa Maria.
En bille jeg så på stien.
Denne grisen har det fint.
Befolkningens toalett
Til lunsj hadde vi guacemole (nam nam!), chips, brød, salat med tomat, løk og koriander, potetsalat og syltetøy
'
Tre okser gikk forran oss rett før vi kom til lunsjstedet og i stedet for å gå videre bestemte de seg for å snu akkurat når vi skulle ha lunsj. Vi prøvde å få dem til å gå sammen tilbake, men en ble stående på den ene siden av gruppen, mens to sto å glodde på andre siden.
Ben prøver å gi oksen en plante, men den var ikke så interessert.
De to andre oksene bestemte seg til slutt for å legge seg ned. Da vi gikk videre etter lunsj var Frank, i grønt, så tøff at han prøvde å skynde på dem men da mistet den ene oksen tolmodigheten og så ut som den skulle angripe, de gikk til slutt i motstatt rettning slik at vi kunne fortsette mot Santa Catarina.
Skolebyggningen vi fikk låne for natten, vi bærte med oss sovepose og en sovematte hver, de eneste servicen var tilgang til toalett og å sove på en tynn matte på marmorgulv mens vi hørte bikkjene bjeffe, krangle og pistre gjennom natten og kirkeklokkene som ringte hver time ett slag for hver time (3 for kl. 03:00 osv). Vi fikk låne en families Temascal, en gammel Maya sauna eller svettehytte. De er en mix mellom krematorium og hundehus. Jeg var i den 3. gruppen som gikk inn (kun plass til 3 personer, vi må krype inn) så jeg unngikk mye røyk og fikk varmen. I "hundehus-krematoriet" er det en bøtte med glovarmt vann, en med kaldt og en tom for å blande selv. Det er ganske deilig og energigivende å bade som Maya folket gjorde. Etter "badet" kokte vi spagetti med pestosaus på stormkjøkkenet vi hadde med oss.
Kirken i Santa Catarina, den ble delt i 2 under ett jordskjelv. Landsbyen ligger vakkert til blandt grønne åser og bratte klipper.
Vi spiste frokost hos en señora (frue) i en comedor, vi fikk (selvsagt) ris, bønner, vispet stekt egg og maistortillas (det er det de spiser her, ingen måltid er komplett uten tortillas, bønner og egg). Hun fylte opp lunsjboksene våre og vi var klare ganske tidlig til å begynne, vår andre dag, som var litt lettere. Vi startet i alle fall ikke med 2 timers bratt klatring. Vi gikk ut av landsbyen gjennom maisåkre mot de grønne åsene i sør før vi kom til dagens utfordring; en bratt, vanskelig klatretur opp en ås. Da vi var oppe så vi mange flere grønne åser og klipper ( de 2 neste bildene under).
Alle var lettet og trodde vi var ferdige med all klatringen, men neida, vi fulgte en åsrygg ett stykke til vi kom til en uasvalttert vei som gikk ned før vi klatret opp igjen til lunsjstedet. På veien møtte vi denne vakre jenten på bildet under. Hun og storesøsteren (som kanskje var rundt 8 og løp rundt med en diger jungelkniv og kuttet busker for brensel her og der) var som to små skogsgudinner i sine nydelige bluser og skjørt, de snakket litt spansk, nok til å skjønne at vi ikke var farlige. Vi gav dem 2 mangoer fra markedet i Santa Catarina og litt nøttemix. Denne lille jenta heter Hilda, storesøsteren het Isabella, en av de andre tok bilde av henne og vi ville ikke overvelde dem med bildetaking selv om Isabella stilte seg stolt opp. Det tok meg noen sekunder å overbevise Hilda om at hun skulle se på meg og smile det vakre smilet sitt. Etter at jeg hadde tatt bilde ville ikke Hilda være med på flere. Jeg viste henne bildet av seg selv og fortalte henne at hun er veldig vakker, hun virket fornøyd. Etter en stund hørte vi foreldrene rope på dem. I denne delen av Guatemala er særlig kvinnene sensitive til nyskjerrige turister som tar bilder så det er best å spørre.
Vi gikk videre nedover, ganske tøfft denne dagen også, men nå var kroppen min vant med sekken og jeg viste at jeg har sterke nok knær (etter trekking i Nepal har jeg en liten svakhet i det ene kneet, men jeg har lært å bruke musklene i lårene på en slik måte at jeg ikke belaster knærne, så jeg får ikke vondt i knærne, men får veldig stive lår i stedet), så turen ned gikk mye lettere. Den første dagen pådro jeg meg stiv nakke og hodepine fordi jeg måtte konsentrere meg så mye og jobbe for ikke å belaste knærne for mye på turen ned, så jeg var positivt overasket over hvor mye lettere kroppen jobbet dagen etter.
Mer om turen neste blog.
På lørdags morgen startet jeg ett 3-dagers trekk fra Xecam til Lago Atitlan sammen med 11 andre, inkludert 3 frivilige fra Quetzaltrekkers. Jeg gjorde trekket gjennom Quetzaltrekkers fordi det er en frivilig non-profit organinsasjon og de støtter prosjekter som; bevar skog (Guatemala, som andre land, har ett stort problem med den raske nedhugsten av skog, noe som fører til naturkatastrofer og sykdom), "hogar abierta" (åpne hjem, for barn fra landsbygden så de har tilgang til utdanning, de bor hos en Guatemaltec familie i en by) og utdannelse for jenter. Så alle pengene turdeltakerene betaler går til disse prosjektene, og de som jobber for Quetzaltrekkers jobber som frivilige. Grunnen til at du ikke burde gjøre slikt alene i Guatemala er 1, du vet ikke veien. Det er ikke som i Norge og man kan gå seg vill på alle stiene blandt alle åsene, og 2 banditter, de kan være hvor som helst. Quetzaltrekkers finnes også i León i Nicaragua og som Condor trekkers i Cusco, Bolivia. Jeg tenker å gjøre trekking i Nicaragua. For å starte trekket tok vi en av de berømte chickebus fra Xela (Quetzaltenango by) til landsbyen Xecam som ligger sør for Xela oppe i fjellene. Etter en interessant klatretur på 20-30 min., som var ganske behagelig fordi vi var så tidlig ute at det var ikke stappfullt på bussen, slik det pleier på chickenbusser, ankom vi en liten landsby som klynger seg til åsene rundt. Vi "klatret" opp til toppen av landsbyen og tok en orienterings-, solkrem-, og introduksjonspause før vi begynte den vanskeligste delen av hele trekket; en 2 timers bratt klatretur opp den høyeste åsen bak Xelacan. Da vi var oppe kom vi til en liten landsby som het Nye Santa Maria, siden den gamle ble ødelagt av ett jordskjelv og landsbyen ble flyttet til ett nytt sted (med hjelp fra Quetaltrekkers, som også sørger for to små jenter fra landsbyens utdannelse). Trekket starter med å klatre opp fra Xeladalen og nyte utsikten over dalen og vulkan Santa Maria. Dette er en hard klatretur, så det er best å ikke ha dårlig rygg, knær, eller andre kroppsdeler som er vonde, da du må bære en ganske tung ryggsekk med sovepose, ekstra klær og ikke minst vann, som vil tynge deg ned. Vi tok en pause på toppen av åsen for så å gå over åpent gressland med noen spredte småsteder. Vi stoppet for å spise lunsj i nærheten av en landsby med indianere og spiste mens vi hadde utsikt over Xetinamits cloud forest (skyskog), det er ganske kult å se skyene under seg. Etter lunsj hadde vi en ganske tøff nedstigning mot landsbyen vi skulle sove i, Santa Catarina (eller egentlig Ixtahuancan som er orginalnavnet), men før vi kom til denn landsbyen måtte vi klatre igjen opp veien dit. Vi var alle slitne da vi kom fram, og la oss tidlig siden vi skulle ha frokost i landsbyens comedor (spisested) kl. 06:30 dagen etter.
Utsikt over Xeladalen med toppen av Santa Maria.
En bille jeg så på stien.
Denne grisen har det fint.
Befolkningens toalett
Til lunsj hadde vi guacemole (nam nam!), chips, brød, salat med tomat, løk og koriander, potetsalat og syltetøy
'Tre okser gikk forran oss rett før vi kom til lunsjstedet og i stedet for å gå videre bestemte de seg for å snu akkurat når vi skulle ha lunsj. Vi prøvde å få dem til å gå sammen tilbake, men en ble stående på den ene siden av gruppen, mens to sto å glodde på andre siden.
Ben prøver å gi oksen en plante, men den var ikke så interessert.
De to andre oksene bestemte seg til slutt for å legge seg ned. Da vi gikk videre etter lunsj var Frank, i grønt, så tøff at han prøvde å skynde på dem men da mistet den ene oksen tolmodigheten og så ut som den skulle angripe, de gikk til slutt i motstatt rettning slik at vi kunne fortsette mot Santa Catarina.
Skolebyggningen vi fikk låne for natten, vi bærte med oss sovepose og en sovematte hver, de eneste servicen var tilgang til toalett og å sove på en tynn matte på marmorgulv mens vi hørte bikkjene bjeffe, krangle og pistre gjennom natten og kirkeklokkene som ringte hver time ett slag for hver time (3 for kl. 03:00 osv). Vi fikk låne en families Temascal, en gammel Maya sauna eller svettehytte. De er en mix mellom krematorium og hundehus. Jeg var i den 3. gruppen som gikk inn (kun plass til 3 personer, vi må krype inn) så jeg unngikk mye røyk og fikk varmen. I "hundehus-krematoriet" er det en bøtte med glovarmt vann, en med kaldt og en tom for å blande selv. Det er ganske deilig og energigivende å bade som Maya folket gjorde. Etter "badet" kokte vi spagetti med pestosaus på stormkjøkkenet vi hadde med oss.
Kirken i Santa Catarina, den ble delt i 2 under ett jordskjelv. Landsbyen ligger vakkert til blandt grønne åser og bratte klipper.
Vi spiste frokost hos en señora (frue) i en comedor, vi fikk (selvsagt) ris, bønner, vispet stekt egg og maistortillas (det er det de spiser her, ingen måltid er komplett uten tortillas, bønner og egg). Hun fylte opp lunsjboksene våre og vi var klare ganske tidlig til å begynne, vår andre dag, som var litt lettere. Vi startet i alle fall ikke med 2 timers bratt klatring. Vi gikk ut av landsbyen gjennom maisåkre mot de grønne åsene i sør før vi kom til dagens utfordring; en bratt, vanskelig klatretur opp en ås. Da vi var oppe så vi mange flere grønne åser og klipper ( de 2 neste bildene under).
Alle var lettet og trodde vi var ferdige med all klatringen, men neida, vi fulgte en åsrygg ett stykke til vi kom til en uasvalttert vei som gikk ned før vi klatret opp igjen til lunsjstedet. På veien møtte vi denne vakre jenten på bildet under. Hun og storesøsteren (som kanskje var rundt 8 og løp rundt med en diger jungelkniv og kuttet busker for brensel her og der) var som to små skogsgudinner i sine nydelige bluser og skjørt, de snakket litt spansk, nok til å skjønne at vi ikke var farlige. Vi gav dem 2 mangoer fra markedet i Santa Catarina og litt nøttemix. Denne lille jenta heter Hilda, storesøsteren het Isabella, en av de andre tok bilde av henne og vi ville ikke overvelde dem med bildetaking selv om Isabella stilte seg stolt opp. Det tok meg noen sekunder å overbevise Hilda om at hun skulle se på meg og smile det vakre smilet sitt. Etter at jeg hadde tatt bilde ville ikke Hilda være med på flere. Jeg viste henne bildet av seg selv og fortalte henne at hun er veldig vakker, hun virket fornøyd. Etter en stund hørte vi foreldrene rope på dem. I denne delen av Guatemala er særlig kvinnene sensitive til nyskjerrige turister som tar bilder så det er best å spørre.
Vi gikk videre nedover, ganske tøfft denne dagen også, men nå var kroppen min vant med sekken og jeg viste at jeg har sterke nok knær (etter trekking i Nepal har jeg en liten svakhet i det ene kneet, men jeg har lært å bruke musklene i lårene på en slik måte at jeg ikke belaster knærne, så jeg får ikke vondt i knærne, men får veldig stive lår i stedet), så turen ned gikk mye lettere. Den første dagen pådro jeg meg stiv nakke og hodepine fordi jeg måtte konsentrere meg så mye og jobbe for ikke å belaste knærne for mye på turen ned, så jeg var positivt overasket over hvor mye lettere kroppen jobbet dagen etter.
Mer om turen neste blog.
torsdag 9. juni 2011
Maya, Toltec-Maya og Anasazi
Av og til kommer jeg over bøker og noveller som gjør meg nyskjerrig. Da jeg leste en bok kom jeg over ett folk som het Anasazi. Anasazifolket finnes det masse spor etter i Colorado, Utah, New Mexico og Arizona, noen av de mest berømte ruiner etter dem er bl.a. i Mesa Verde og Cacho Canyon. De byggde byene sine på klipper og er derfor kaldt "cliff-dwellers", klippeboere, og så forsvant de. Arkeologene er høyst uenige om hvor de dro, og hva som skjedde med dem. Akkurat som med Mayafolket. Forskerene vil si at Maya og kulturen deres lever enda, at det er ca 7 mill. igjen av dem i Mexico og Sentral-Amerika, mens når jeg snakker med med "mestizos" (mixblod) og de som i dag kalles maya, sier de selv at hverken folket eller kulturen lever lengre. De er etterkommere, men de føler ikke at de har nok av kulturen igjen til å kalle seg ekte Maya. Anasasifolket var ganske avanserte, både kulturelt, religiøst, arkitektur og jordbruk. Grunnen til at jeg tar dem opp her er at de hadde kontakt med Maya, eller egentlig Toltec-Maya. Som jeg har skrevet om i tidligere blog reiste en hersker fra Toltecbyen Tula (også kaldt Tollan) til Mayabyen Chitzén Itzá på Yucatan og tok dermed over som herskere.
Anasazibyggning over kjent som Kiva, brukt til religiøse- og stats møter og sermonier. Under er en Anasaziby.
Anasazihus.
Når alt det er sagt må jeg legge til at forskerene vet lite om Toltecene som folk, de kan like gjerne ha vært Aztec. Toltec er ett ord på Aztec-Nahuatl (for å gjøre det vanskeligere er det også ett språk som heter Maya-Nahuatl). som betyr en som er skolert og dyktig håndverker. Generelt sett klør arkeologer, antropologer og historikere seg i hodet når det gjelder alle disse folkene. Ett problem med historien i dag er att ingenting blir regnet som historie m.m. det er skrevet ned, så indianerenes orale tradisjoner (som de gjenngir ord for ord gjennom generasjoner) blir ikke tatt som historisk korrekt. Anasaziene hadde ett skriftspråk som kalles petroglyfer, og de finnes over alt hvor de bodde. Anasazi er forøvrig ett begrep navajoindianerene brukte om Anasazi, så man vet ikke hva de faktisk kaldte seg selv. Uansett, de historien så lang sier er at Toltec var dominerende i det sentrale høylandet av Mexico fra 10. til 12. århundre og byen Tula var en av deres store byer. Så forlot noen Tula og dro til Mayabyen Chichén Itzá ca 918. I en legende fra Mixtec ble en mann kaldt Åtte-Hjort Ozelot-Klo (Eight-Deer Ozelot-Claw) konge i Tilantongo som 19-åring, og i 1030 vant han flere slag mot andre folkeslag og gikk mot Tula for å innlemme byen i riket sitt og slik forene Mixteca Alta og Baja (Øvre og Nedre Mixteca). Åtte-Hjort hadde mange koner og fikk en mengde barn, mange av disse konene var kvinner av kongefamilier av andre folk han beseiret i krig. Mennene ble ofret og han selv eller hans sønner giftet seg med deres enker og døttre. Åtte-Hjort allierte seg med herskeren Fire-Tiger (Four-Tiger) hvis halvbror ble ofret, men dette forsøket på å redde imperiet sitt misslyktes og i 1063 ble Åtte-Hjort beseiret, tatt til fange og ofret.
Bildet er en utskjæring fra byen Tula.
En legende fra Toltec forteller at Quetzalcoatl, slangeguden (fugle-slangen, ordet er en miks mellom Quetzal en fugl med vakre grønne fjær og slange) som inkarnerte seg som Ce Acatl Topiltzin, sønn av Chichimec lederen Ce Tecpatl Mixcoatl, som hersket Culhuacán 1122-1150.
Tre år etter farens død dro Topiltzin to Tula for å kreve tittelen Quetzalcoatl; guddommelig konge. Kunst, metallarbeider, og håndverk blomstret i denne tiden og i.flg. Mendieta (skrifter) forbød Quetzalcoatl krig og vold, og utførte hverken dyre- eller menneskeoffring. På denne tiden hadde Tula en befolkning på rundt 120.000. En annen nedtegnet historie fra Toltec, Annals of Cuauhtitlan, forteller hvordan spåmenn prøvde å lure Quetzalcoatl til å gjenninnføre menneskeoffring i landet sitt, men han gjorde det aldri av kjærlighet til sitt folk. Dette provoserte spåmennene, og de begynte å spotte han og gjøre livet hans vanskelig ved triks og onde gjerninger (inspirert av den onde guden Tezcatlipoca). En av dem, Huemac ydmyket Quetzalcoatl så mye at han flyktet fra Tula og satte fyr på seg selv for å bli morgenstjernen (Venus). Huemac ble også tvunget til å flykte, og døde i Chapoltepec. Det er flere versjoner av denne legenden, men de synes å forklare Tulas fall i 1168. I de fleste versjoner flykter Huemac til Cincalco, der han begikk selvmord.
Bildet under er rester etter Tula, man vet ikke hvordan, og hvem som ødela byen.
Under; rester etter den store Toltec-Maya byen Chichén Itzá.
I følge ekspertne var det Toltec som brakte med seg menneskeoffringer til Chitzén Itza som eskalerte såpass mye at det ble en besettelse i folket. Mayaene skal opprinnelig ha vært ett svært spirituelt og fredelig folk som ofte har vært underlagt andre folk; Toltec, Zapotec og Aztec, som alltid synes å annkomme senest alle steder.
Utskjæringer i Chichén Itzá som forteller litt om mentaliteten til befolkningen.
Etter Tulas fall begynte nedgangen for Toltec gradvis. I to århundrer ble Mexico ble styrt av grupper av Mexicafolket (derav navnet Mexico) og ett folk som kalles Chichimecs (Dog People), som invaderte Toltec fra nordvest. Chichimec leder Xolotl grunnla Tenayuca ca 1201 og grunnla deretter Texcoco som hovedstad. Xolotls sønn grunnla ett dynasti.
Da jeg var i Peru besøkte jeg Chávin de Huántar, de mest berømte ruinene etter en kultur som kalles Chávin. Stedet ligger nord for Lima og er veldig fasinerende med tanke på hvor avansert kunst og kultur de hadde allerede 900 f.kr. De lagde store skulpurer av kaimaner, fugler, mennesker og planter. De perfeksjonerte sin kunst så mye at de drev utvidet handel og dyrket sin religion i stedet for å gå til krig. Deres viktigste byer ble ødelagt av en flodbølge. I Sør-Amerika er Inka og Macchu Picchu det mest kjente av pre-europeisk historie, men Inka var faktisk ikke ett folk. Inka betyr konge, så det fantes mange byer som er like fantastiske eller mer fantastiske enn Macchu Picchu som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. En av disse byene er Kualap som man kan nå fra Cachapoyas.
Anasazibyggning over kjent som Kiva, brukt til religiøse- og stats møter og sermonier. Under er en Anasaziby.
Anasazihus.
Når alt det er sagt må jeg legge til at forskerene vet lite om Toltecene som folk, de kan like gjerne ha vært Aztec. Toltec er ett ord på Aztec-Nahuatl (for å gjøre det vanskeligere er det også ett språk som heter Maya-Nahuatl). som betyr en som er skolert og dyktig håndverker. Generelt sett klør arkeologer, antropologer og historikere seg i hodet når det gjelder alle disse folkene. Ett problem med historien i dag er att ingenting blir regnet som historie m.m. det er skrevet ned, så indianerenes orale tradisjoner (som de gjenngir ord for ord gjennom generasjoner) blir ikke tatt som historisk korrekt. Anasaziene hadde ett skriftspråk som kalles petroglyfer, og de finnes over alt hvor de bodde. Anasazi er forøvrig ett begrep navajoindianerene brukte om Anasazi, så man vet ikke hva de faktisk kaldte seg selv. Uansett, de historien så lang sier er at Toltec var dominerende i det sentrale høylandet av Mexico fra 10. til 12. århundre og byen Tula var en av deres store byer. Så forlot noen Tula og dro til Mayabyen Chichén Itzá ca 918. I en legende fra Mixtec ble en mann kaldt Åtte-Hjort Ozelot-Klo (Eight-Deer Ozelot-Claw) konge i Tilantongo som 19-åring, og i 1030 vant han flere slag mot andre folkeslag og gikk mot Tula for å innlemme byen i riket sitt og slik forene Mixteca Alta og Baja (Øvre og Nedre Mixteca). Åtte-Hjort hadde mange koner og fikk en mengde barn, mange av disse konene var kvinner av kongefamilier av andre folk han beseiret i krig. Mennene ble ofret og han selv eller hans sønner giftet seg med deres enker og døttre. Åtte-Hjort allierte seg med herskeren Fire-Tiger (Four-Tiger) hvis halvbror ble ofret, men dette forsøket på å redde imperiet sitt misslyktes og i 1063 ble Åtte-Hjort beseiret, tatt til fange og ofret.
Bildet er en utskjæring fra byen Tula.
En legende fra Toltec forteller at Quetzalcoatl, slangeguden (fugle-slangen, ordet er en miks mellom Quetzal en fugl med vakre grønne fjær og slange) som inkarnerte seg som Ce Acatl Topiltzin, sønn av Chichimec lederen Ce Tecpatl Mixcoatl, som hersket Culhuacán 1122-1150.
Tre år etter farens død dro Topiltzin to Tula for å kreve tittelen Quetzalcoatl; guddommelig konge. Kunst, metallarbeider, og håndverk blomstret i denne tiden og i.flg. Mendieta (skrifter) forbød Quetzalcoatl krig og vold, og utførte hverken dyre- eller menneskeoffring. På denne tiden hadde Tula en befolkning på rundt 120.000. En annen nedtegnet historie fra Toltec, Annals of Cuauhtitlan, forteller hvordan spåmenn prøvde å lure Quetzalcoatl til å gjenninnføre menneskeoffring i landet sitt, men han gjorde det aldri av kjærlighet til sitt folk. Dette provoserte spåmennene, og de begynte å spotte han og gjøre livet hans vanskelig ved triks og onde gjerninger (inspirert av den onde guden Tezcatlipoca). En av dem, Huemac ydmyket Quetzalcoatl så mye at han flyktet fra Tula og satte fyr på seg selv for å bli morgenstjernen (Venus). Huemac ble også tvunget til å flykte, og døde i Chapoltepec. Det er flere versjoner av denne legenden, men de synes å forklare Tulas fall i 1168. I de fleste versjoner flykter Huemac til Cincalco, der han begikk selvmord.
Bildet under er rester etter Tula, man vet ikke hvordan, og hvem som ødela byen.
Under; rester etter den store Toltec-Maya byen Chichén Itzá.
I følge ekspertne var det Toltec som brakte med seg menneskeoffringer til Chitzén Itza som eskalerte såpass mye at det ble en besettelse i folket. Mayaene skal opprinnelig ha vært ett svært spirituelt og fredelig folk som ofte har vært underlagt andre folk; Toltec, Zapotec og Aztec, som alltid synes å annkomme senest alle steder.
Utskjæringer i Chichén Itzá som forteller litt om mentaliteten til befolkningen.
Etter Tulas fall begynte nedgangen for Toltec gradvis. I to århundrer ble Mexico ble styrt av grupper av Mexicafolket (derav navnet Mexico) og ett folk som kalles Chichimecs (Dog People), som invaderte Toltec fra nordvest. Chichimec leder Xolotl grunnla Tenayuca ca 1201 og grunnla deretter Texcoco som hovedstad. Xolotls sønn grunnla ett dynasti.
Mot nordvest (i New Mexico, Colorado og Arizona) fantes Mogollon og Hohokam kulturene som var påvirket av Anasazi fra nord. I det 12. århundre led Anasazi et halvt århundre med tørke, og i løpet av det 13. århundre hadde de forlatt Chaco Canyon for å flytte til Moteuczoma Valley, som hadde 30.000 innbyggere. I klippene i Mesa Verde fjellene bodde det omkring 3 000. Hohokam, som hadde vært påvirket av meksikansk kultur gjennom handel, vandret ut av området, trolig sørover ca. 1400. I mellomtiden utviklet Anasazi seg til Pueblo kultur og bodde i store felles hus, som de mer krigerske Navaho og Apachene. Navahoene overtok det som hadde vært Anasazi territorium, og Apachene erstattet Mogollons og Hohokams i deres tidligere territorier. Handelen mellom disse stammene i sør dagens USA og Tula i Mexico, og så langt sør kanskje som Chitzén Itzá er antatt å ha hatt sitt hovedsete i dagens Pueblo Bonito.
Da jeg var i Peru besøkte jeg Chávin de Huántar, de mest berømte ruinene etter en kultur som kalles Chávin. Stedet ligger nord for Lima og er veldig fasinerende med tanke på hvor avansert kunst og kultur de hadde allerede 900 f.kr. De lagde store skulpurer av kaimaner, fugler, mennesker og planter. De perfeksjonerte sin kunst så mye at de drev utvidet handel og dyrket sin religion i stedet for å gå til krig. Deres viktigste byer ble ødelagt av en flodbølge. I Sør-Amerika er Inka og Macchu Picchu det mest kjente av pre-europeisk historie, men Inka var faktisk ikke ett folk. Inka betyr konge, så det fantes mange byer som er like fantastiske eller mer fantastiske enn Macchu Picchu som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. En av disse byene er Kualap som man kan nå fra Cachapoyas.
tirsdag 7. juni 2011
Møtet med min nye ledsager kolibrien
De er så raske at jeg får aldri tatt bilde av dem, men sist jeg så en kolibri var i huset til Lencho. Det vil si den delen som er åpen (cort yard på engelsk, har aldri fått med meg det norske ordet). Jeg og Katie satt og spiste frokost en morgen i "hagen" da en kom flyvende og smakte såvidt på en av blomstene Lencho har i "hagen" sin. I Mexico, under yogateacher training, hadde jeg en inntim opplevelse av kolibrien da jeg kunne nærme meg en som satt på en gran og lirke meg så nær at jeg kunne ha tatt på den. Kolibrien var ikke redd, tvert i mot satt den helt rolig, og så nesten ut som den tok en lur da den lukket øynene en stund, selv om den viste at jeg satt der. På det tidspunktet tenkte jeg ikke så mye over det, jeg var vant med å ha nærkontakt med forskjellige dyr, fra hvalene (som ble ett av mine kraftdyr mens jeg var på Yandara) og delfinene som kom helt inntil stranden da jeg hadde min Vision Quest til den eggleggende skilpadden. Og selvfølgelig alle dyrene jeg har jobbet med i min tid i Bolivia, jaguaren (som er min Nawal og "spirit guide") og ozeloten (som er tegnet mitt i "Dreamspell" og en annen "spirit guide"). Da kolibrien i Lenchos "hage" kom rett til meg, stoppet i luften rett forran ansiktet mitt noen sekunder og forsvant ble både jeg og Katie så paff at jeg skjønte at jeg måtte lese om kolibriens betydning i Mayalegende, siden shamaner i Mexico erklærte at jeg faktisk er Maya.
En vanlig tro er at kolibrier er budbringere mellom verdener, på samme måte som ørnen er budbringer mellom gudene og mennesket. De holder shamaner og naturen i spirituell balanse. Når shamanene studerer kolibriens adferd lærte de om dens hemmelige passasje til underverdenen. I alle urbefolkninger fra Aztec, Maya, Hopi, Pueblo Indianere, Cherokee, Navajo osv, osv.. finnes det flere historier om kolibrien. I en Mayalegende heter det at kolibrien er selve solen, forkledt for å forføre en vakker ung kvinne. Mojavelegenden forteller at en gang i tiden levde folket i en underverden av mørke så de sendte en kolibri for å finne lys, og denne kolibrien viste dem en vei til den øvre verden full av sollys. Navajoene sendte kolibrien opp over den blå himmelen for å se hva som fantes bortenfor, det viste seg å være svart "tomrom". Pimaene har en legende hvor kolibrien ble sendt ut under en stor flom for å søke etter tørt land. Den kom tilbake med en blomst. Du kjenner kanskje denne historien igjen fra bibelen, bortsett fra at Noa sendte en due. I Mexico er det en vanlig tro at kolibrien bringer kjærlighet og romanse.
Mystikk;
På Nazca slettene i Sør-Peru har antikkens folk skjært ut ett bilde av kolibrien som er så stort at det kan kun ses fra 800 m. oppe i luften. For dem var kolibrien hellig, og de gjenkjente den hellige gaven de har til verden. Peru er ett ekvatorialt land som huser over 300 arter, som er kjent, av kolibrier, og kanskje det var nettopp her den første kolibrien åpnet øynene sine? Fra ekvator har de spredd seg oppover Sentral - og Nord-Amerika, en art finnes i Alaska. Når vi er oppmerksomme på kolibrien ærer vi Moder Jords ånd. Kolibrien hjelper oss å frigjøre skjulte krefter og mysterier i oss selv. Evner til fornyelse og gjenfødelse er to av egenskapene den bringer oss. Kolibrier lever lenge, er tidløs og har derfor mye visdom, og en livskraft som er sterk og rett som en laserstråle. Den bringer ett mangfold av ideer og fantasi når man er sliten.
Nazca
Kolibrien som totemdyr/ kraftdyr / spirit guide:
Kraftdyr, totemdyr og åndelig guide (spirit guide) er alle begreper som beskriver en spirituell eller åndelig kontakt med ett eller flere dyr. I all gammel folklore har alle mennesker minst ett dyr som er guide eller kraftdyr. I løpet av livet kan ett menneske trenge forskjellig veiledning, og man finner at kraftdyret har endret seg. Noen mennekser har flere enn ett totemdyr, i urbefolkninger gjaldt dette særlig mennesker som jobber med healing, prester /prestinner og shamaner og har spesiell kunnskaper. Min erfaring er at det varierer, man kan noen ganger ha ett, og noen ganger fler og at man OGSÅ kan velge å "påkalle" kraften /visdommen fra ett spesielt dyr i en gitt situasjon, og dermed ha flere "følgesvenner". I den moderne verden er veldig få bevisste sine åndelige veiledere, og kan derfor ikke nyte visdommen fra dem. Mange tror rett og slett det er tull og tøys og lærer aldri fra dyrene og plantene som deler planeten vår med oss. Uansett tror jeg mange opplever at noen ganger kommer ett dyr inn i livet på mystisk vis og åpner bevissheten. Kanskje får personen til å tenke, for en liten stund i alle fall, før de glemmer det, rister det av seg som en "tullette tanke" eller "fantasi". For meg var det ikke så rart at en bringer av kjærlighet viser seg i ett hus så fult av kjærlighet og ren glede som huset til Lencho. Kolibrien er kjent som hjerteåpner, og bringer av glede, og jeg har aldri ledd så mye og så godt som i selskap med Lencho, Jonatan, Diego, Seferino, hunden Skokie og etterhvert Katie, og alle, som har forbindelse med Lencho, som har kommet og gått siden mitt bekjentskap med han, Kumi, Lucia og mexicanerene. For Maya var kolibri en av de viktige dyrene i deres dyremytologi sammen med jaguaren, slangen, quetzalen (en vakker nesten utdødd fugl, nationalfuglen i Guatemala), coyote, ulv, ravn, ørn, puma og den svarte panteren for å nevne noen. Kolibrien er ett kraftfullt symbol på det religiøse og åndelige i den vestlige kulturen. For Maya var den glede, harmoni og kjærlighet. Den har også blitt tatt for å være symbol på gjennfødelse fordi i løpet av den kalde natten synes kolibrien å være livløs, og så våkner den mirakuløst om morgenen. Kolibrien har veldig høy metabolisme, så for å overleve de kalde nettene senker den metabolismen så mye at den virker død.
Kolibrien i medisinkort; hjerteåpner. Når vi tar kolibriens bevissthet blir verden vidundelig og vi lever for skjønnet, blomstenes aroma, smaken i god mat (og her spiser jeg ALT for mye god mat) og andre gleder i livet. Vi lærer å le og magien i det å være i live og nyte alt som er skapt. Vi lærer sannheten om skjønnhet. Kolibrien viser oss skjønnheten i det nåværende øyeblikket og hjelper oss å løse mysteriet med dualitet og vekker våre kunnskaper om plantenes medisinske virkninger. Med kolibri som guide lærer man å flyte med strømmen, aldri se seg tilbake og spørre "hva om" men heller tilpasse seg enhver situasjon.
Kolibrien i "dyr snakker"; De lærer oss å utvinne livsessensene fra plantene, enkelt mot og sterk uavhengighet. Den hummende lyden gir oss indre massasje som bringer harmoni og balanse. Kolibrien inspirere oss til å ta vare på vår natur og på tradisjoner som holder på å bli glemt.
Kolibrimedisin; Gleden ved å plante (jeg deltok på ett kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter med Kumi, og jeg likte det). Massasje og viten om plantenes aromatiske oljer, aromaterapi kan være den rette karriære (jeg kan mye om aromaterapi, og alltid likt å holde på med det. Sist har jeg hjulpet en kvinne med magsmerter ved å bruke abdominal massasje og berøring).
Kolibrishaman; Må være frie sjeler og er alltid veldig lykkelige, stadig på farten og rører seg slik at de utvider energien, ærlige, ekstremt frittalende og er villige til å prøve alt, minst en gang. Når de befinner seg i samfunn eller situasjoner hvor de ikke får utrykke friheten og energien, er de depprimerte og føler seg ubrukelige.
Shamaner som er så heldige at de får jobbe med kolibrien som en av sine åndelige veiledere oppnår resultater veldig raskt f.eks. i healing. Kolibrien er ett sant magisk dyr som til tross for å være liten og ha en god natur har mange magiske og kraftfulle egenskaper som han bringer videre til den som jobber med den. Kolibrien er også i sannhet en transformerende skapning i likhet med slangen.
Court yard, åpent område i huset.
Det som er sikkert er at jeg kan regne med som heldig som har kolibrien som en av mine ledsagere på veien her i Sentral-Amerika fordi den bringer trøst og håp når du føler deg trist. Den låner deg sine krefter når du er sliten og motløs. Den bringer varme og kjærlighet der det er kaldt. Jeg finner det også nyttig å ha grevling som kraftdyr da den er vokter av historier og skriver. Grevlingen ser under overflaten til alle ting, mennekser, røtter, planter, selv-utrykk og kunnskap om hvordan de skal reagere og når. De lærer oss hvordan vi skal jorde oss godt og få kontakt med jorden slik at vårt utrykk blir sterkere. Vi lærer tillit, stahet og utholdenhet, og hvordan vi selv skal ta styring over ett nytt kapittel i livet vårt.
Jaguaren styrker vår spirituelle og psykiske syn, det 3. øyet, slik at vi får en sterk bevissthet, og en sterk intuisjon. Den viser oss hvordan alt vi har lært kan brukes i dagliglivet og viser oss hvordan vi kan omfavne åndens gaver med fasthet, styrke og mot. Jaguaren hjelper oss med selvrealisering og empowerment i eget liv. Han viser oss hvordan vi kan bevege oss stille og ubemerket til vi må reagere hurtig og vise makt. Jaguaren viser oss hvordan vi kan forstå ting som er usett. Jaguaren skjærer gjennom illusjonene. Når han skjærer gjennom illusjonen av f.eks. separasjon, viser han hvordan sårede følelser fra fortiden kan transformeres til høyere lærdom og klarhet for å utvikle en høyere selvfølelse og tilknytning. Jaguaren ordner opp i sjelens kaos med sin visdom og hjelper den i prossessen med integrasjon og skiftende perspektiver slik at det skjer med balanse og eleganse.
Linda
En vanlig tro er at kolibrier er budbringere mellom verdener, på samme måte som ørnen er budbringer mellom gudene og mennesket. De holder shamaner og naturen i spirituell balanse. Når shamanene studerer kolibriens adferd lærte de om dens hemmelige passasje til underverdenen. I alle urbefolkninger fra Aztec, Maya, Hopi, Pueblo Indianere, Cherokee, Navajo osv, osv.. finnes det flere historier om kolibrien. I en Mayalegende heter det at kolibrien er selve solen, forkledt for å forføre en vakker ung kvinne. Mojavelegenden forteller at en gang i tiden levde folket i en underverden av mørke så de sendte en kolibri for å finne lys, og denne kolibrien viste dem en vei til den øvre verden full av sollys. Navajoene sendte kolibrien opp over den blå himmelen for å se hva som fantes bortenfor, det viste seg å være svart "tomrom". Pimaene har en legende hvor kolibrien ble sendt ut under en stor flom for å søke etter tørt land. Den kom tilbake med en blomst. Du kjenner kanskje denne historien igjen fra bibelen, bortsett fra at Noa sendte en due. I Mexico er det en vanlig tro at kolibrien bringer kjærlighet og romanse.
Mystikk;
På Nazca slettene i Sør-Peru har antikkens folk skjært ut ett bilde av kolibrien som er så stort at det kan kun ses fra 800 m. oppe i luften. For dem var kolibrien hellig, og de gjenkjente den hellige gaven de har til verden. Peru er ett ekvatorialt land som huser over 300 arter, som er kjent, av kolibrier, og kanskje det var nettopp her den første kolibrien åpnet øynene sine? Fra ekvator har de spredd seg oppover Sentral - og Nord-Amerika, en art finnes i Alaska. Når vi er oppmerksomme på kolibrien ærer vi Moder Jords ånd. Kolibrien hjelper oss å frigjøre skjulte krefter og mysterier i oss selv. Evner til fornyelse og gjenfødelse er to av egenskapene den bringer oss. Kolibrier lever lenge, er tidløs og har derfor mye visdom, og en livskraft som er sterk og rett som en laserstråle. Den bringer ett mangfold av ideer og fantasi når man er sliten.
Nazca Kolibrien som totemdyr/ kraftdyr / spirit guide:
Kraftdyr, totemdyr og åndelig guide (spirit guide) er alle begreper som beskriver en spirituell eller åndelig kontakt med ett eller flere dyr. I all gammel folklore har alle mennesker minst ett dyr som er guide eller kraftdyr. I løpet av livet kan ett menneske trenge forskjellig veiledning, og man finner at kraftdyret har endret seg. Noen mennekser har flere enn ett totemdyr, i urbefolkninger gjaldt dette særlig mennesker som jobber med healing, prester /prestinner og shamaner og har spesiell kunnskaper. Min erfaring er at det varierer, man kan noen ganger ha ett, og noen ganger fler og at man OGSÅ kan velge å "påkalle" kraften /visdommen fra ett spesielt dyr i en gitt situasjon, og dermed ha flere "følgesvenner". I den moderne verden er veldig få bevisste sine åndelige veiledere, og kan derfor ikke nyte visdommen fra dem. Mange tror rett og slett det er tull og tøys og lærer aldri fra dyrene og plantene som deler planeten vår med oss. Uansett tror jeg mange opplever at noen ganger kommer ett dyr inn i livet på mystisk vis og åpner bevissheten. Kanskje får personen til å tenke, for en liten stund i alle fall, før de glemmer det, rister det av seg som en "tullette tanke" eller "fantasi". For meg var det ikke så rart at en bringer av kjærlighet viser seg i ett hus så fult av kjærlighet og ren glede som huset til Lencho. Kolibrien er kjent som hjerteåpner, og bringer av glede, og jeg har aldri ledd så mye og så godt som i selskap med Lencho, Jonatan, Diego, Seferino, hunden Skokie og etterhvert Katie, og alle, som har forbindelse med Lencho, som har kommet og gått siden mitt bekjentskap med han, Kumi, Lucia og mexicanerene. For Maya var kolibri en av de viktige dyrene i deres dyremytologi sammen med jaguaren, slangen, quetzalen (en vakker nesten utdødd fugl, nationalfuglen i Guatemala), coyote, ulv, ravn, ørn, puma og den svarte panteren for å nevne noen. Kolibrien er ett kraftfullt symbol på det religiøse og åndelige i den vestlige kulturen. For Maya var den glede, harmoni og kjærlighet. Den har også blitt tatt for å være symbol på gjennfødelse fordi i løpet av den kalde natten synes kolibrien å være livløs, og så våkner den mirakuløst om morgenen. Kolibrien har veldig høy metabolisme, så for å overleve de kalde nettene senker den metabolismen så mye at den virker død.
Kolibrien i medisinkort; hjerteåpner. Når vi tar kolibriens bevissthet blir verden vidundelig og vi lever for skjønnet, blomstenes aroma, smaken i god mat (og her spiser jeg ALT for mye god mat) og andre gleder i livet. Vi lærer å le og magien i det å være i live og nyte alt som er skapt. Vi lærer sannheten om skjønnhet. Kolibrien viser oss skjønnheten i det nåværende øyeblikket og hjelper oss å løse mysteriet med dualitet og vekker våre kunnskaper om plantenes medisinske virkninger. Med kolibri som guide lærer man å flyte med strømmen, aldri se seg tilbake og spørre "hva om" men heller tilpasse seg enhver situasjon.
Kolibrien i "dyr snakker"; De lærer oss å utvinne livsessensene fra plantene, enkelt mot og sterk uavhengighet. Den hummende lyden gir oss indre massasje som bringer harmoni og balanse. Kolibrien inspirere oss til å ta vare på vår natur og på tradisjoner som holder på å bli glemt.
Kolibrimedisin; Gleden ved å plante (jeg deltok på ett kurs i organisk kultivering av mat - og medisinplanter med Kumi, og jeg likte det). Massasje og viten om plantenes aromatiske oljer, aromaterapi kan være den rette karriære (jeg kan mye om aromaterapi, og alltid likt å holde på med det. Sist har jeg hjulpet en kvinne med magsmerter ved å bruke abdominal massasje og berøring).
Kolibrishaman; Må være frie sjeler og er alltid veldig lykkelige, stadig på farten og rører seg slik at de utvider energien, ærlige, ekstremt frittalende og er villige til å prøve alt, minst en gang. Når de befinner seg i samfunn eller situasjoner hvor de ikke får utrykke friheten og energien, er de depprimerte og føler seg ubrukelige.
Shamaner som er så heldige at de får jobbe med kolibrien som en av sine åndelige veiledere oppnår resultater veldig raskt f.eks. i healing. Kolibrien er ett sant magisk dyr som til tross for å være liten og ha en god natur har mange magiske og kraftfulle egenskaper som han bringer videre til den som jobber med den. Kolibrien er også i sannhet en transformerende skapning i likhet med slangen.
Court yard, åpent område i huset.Det som er sikkert er at jeg kan regne med som heldig som har kolibrien som en av mine ledsagere på veien her i Sentral-Amerika fordi den bringer trøst og håp når du føler deg trist. Den låner deg sine krefter når du er sliten og motløs. Den bringer varme og kjærlighet der det er kaldt. Jeg finner det også nyttig å ha grevling som kraftdyr da den er vokter av historier og skriver. Grevlingen ser under overflaten til alle ting, mennekser, røtter, planter, selv-utrykk og kunnskap om hvordan de skal reagere og når. De lærer oss hvordan vi skal jorde oss godt og få kontakt med jorden slik at vårt utrykk blir sterkere. Vi lærer tillit, stahet og utholdenhet, og hvordan vi selv skal ta styring over ett nytt kapittel i livet vårt.
Jaguaren styrker vår spirituelle og psykiske syn, det 3. øyet, slik at vi får en sterk bevissthet, og en sterk intuisjon. Den viser oss hvordan alt vi har lært kan brukes i dagliglivet og viser oss hvordan vi kan omfavne åndens gaver med fasthet, styrke og mot. Jaguaren hjelper oss med selvrealisering og empowerment i eget liv. Han viser oss hvordan vi kan bevege oss stille og ubemerket til vi må reagere hurtig og vise makt. Jaguaren viser oss hvordan vi kan forstå ting som er usett. Jaguaren skjærer gjennom illusjonene. Når han skjærer gjennom illusjonen av f.eks. separasjon, viser han hvordan sårede følelser fra fortiden kan transformeres til høyere lærdom og klarhet for å utvikle en høyere selvfølelse og tilknytning. Jaguaren ordner opp i sjelens kaos med sin visdom og hjelper den i prossessen med integrasjon og skiftende perspektiver slik at det skjer med balanse og eleganse.
Linda
mandag 6. juni 2011
xela
Jeg er nå i Quetzaltenango, kjælig kaldt Xela av sine innbyggere. Xela er 2 367 m.o.h., er ikke for stor by, og ikke for liten. I begynnelsen av hver måned gis det ut ett gratismagasin på engelsk som heter Xela.Who. som holder beboere og gjester orientert om hva som skjer i den måneden av prosjekter, frivelig arbeid, spansk skoler og kurs, salsaklasser, tai chi, egentlig alt man kan tenke seg som underholdning. Det er ikke bare den gråe himmelen og regnet som gir byen ett litt "alvorlig" utrykk, men også arkitekturen som er litt tung med gotisk preg. Mange som reiser blir værende her. De ønsker å arbeide frivelig med ett av de mange prosjekter som finnes her. I dag så jeg ett som var veldig interessant; jobbe med kvinner og barn som har overlevd overgrep fra militæret. Før det 14. århundret var dette området til en gruppe Maya som kaltes Mam. Språket Mam ble snakket av ca. 480 000 i 2002 i statene Quetzaltenango og Huehuetanango (byen Huehuetanango blir forkortet Huehue ut.; 'weiwei') i Guatemala og i Chiapas i Mexico. I løpet av det 14. århundret kom også K'iche` Maya til området, hvis leder Tecún Umán ble drept av conquistadoren Pedro de Alvarado i 1524. Byen var blomstrende til 1902 da vulkan Santa Maria
hadde ett utbrudd, kombinert med jordskjelv, som ødela byen. I dag er det igjen en blomstrende by bebodd av ladinos (av mikset europeisk og spansk og /eller urbefolkning opprinnelse), urbefolkning og en ganske stor poppulasjon av europeere og folk fra USA. Europeere møter jeg over alt i Guatemala. Kanskje ikke så rart at italienere, israelere, tyskere og hollendere liker klima i dette landet. For ikke å snakke om naturen og den genuine og enkle levemåten. Guatemala er slett ikke underpriviligert, jeg finner alt jeg trenger her, og får kjøpt alt mulig av naturprodukter, uten tilsatte kjemikalier, og uten at dyr har lidd for produktet. Jeg har "intervjuet" en del mennesker som var ute og reiste en gang i tiden, og rett og slett stoppet i Guatemala, og dro aldri herfra ved å spørre dem hvordan de kan være her i mange år, hva de gjør som levebrød, fordi det er ikke mange som er i stand til å dyrke noe fra vår del av verden. Og hvordan de har penger. Jeg får som svar at hvis du har lite penger er Guatemala absolutt det mest perfekte stedet å slå seg ned. De har alle kommet med lite penger, og tilpasset seg rytmen i landet. Noen av dem lærer å lage seg en hage som de dyrker noen frukter og grønnsaker, noen åpener en resturant eller ett hostel. Jeg begynner å skjønne også at det er ikke noe kjedelig land å leve i, alt du har av interesser blir imøtekommet her, og tai chi, qi gong og flere dissipliner innen yoga er nesten mer tilgjengelig nesten over alt i Guatemala enn i Norge. Levekostnader er veldig lave (m.m. man bor i Antigua) da husleie er lav, og man kan f.eks. kjøpe 1 kg. spinat for 1Q og andre grønnsaker for en like billig penge på de utallige markedene. De som har flyttet hit har funnet mer her enn i hjemmelandet sitt og de trives så godt at de blir boende i årevis. En rekke mennesker jeg har møtt har bodd i Guatemala før, returnert til hjemmelandet for å studere eller jobbe, og nå er på vei til å starte på nytt igjen i Guatemala da de ikke kan glemme hvor godt det var å bo her.
Kirken på plazaen i Xela.
Over og under; byggningene rundt plazaen.
Regnsesongen har startet tidligere i år enn før, i dag, 6. juni, var det strålende sol og varmt ute i morges, men nå pisseregner det og er kaldt. Som regel er det bare en kort dusj på ettermiddagen, men i dag er en perfekt dag for å se film, kose seg og lese. :)
fredag 3. juni 2011
Gatemalas dronninger - vold mot kvinner
Kvinnene i Guatemala.. de er bare fantastiske! Og jeg kjenner nok av dem til å si slike ting. De er vakre, smarte, sofistikerte, sterke og selvstendige. De stråler av en indre glød av spiritualitet og indre viten, og det til tross for at de har det vanskeligere enn vi kvinner i Norge... Eller kanskje det er akkurat omvendt? I Guatemala er det mange kvinner som driver bussiness av forskjellig slag, selv på landsbygden. Dette til tross for at Guatemala blir regner som en machista kultur hvor kvinner helst burde holde seg hjemme, spesielt i rurale områder. Kvinner av urbefolkningen har det vanskeligst på grunn av økonomisk underlegenhet i forhold til "ladinos" (mikset blod) og ( i sær) de med spansk opprinnelse. Mest merkbart for meg er hvordan de driver, og organiserer, turisme i form av å være ansvarlig for reisebyråer, resturanter og hoteller. Siste dagen min i San Pedro gikk jeg rundt og tok bilder, og jeg prøvde å snike så mange fargerike, vakkre kvinner som mulig inn i bildene og følte meg litt som en frekk Papparazzi. Rundt Lago Atitlan har ble innbyggerene påbudt å bruke bestemte farger avhengig av hvilken landsby de kom fra, slik at conquistadorene kunne skille mellom dem. Selv om fargene er pålagt dem av spanierene bærer de fortsatt landsbyens farger og mønstre med stolthet, og de bærer de nydelige draktene sine med rak rygg og løftet hode, som kongelige. Det er virkelig fantastisk å se. Noen landsbyer rundt innsjøen som lid mye under spanjolene, og senere på grunn av naturkatastrofer og militær urett. Menneskene i disse landsbyene er urbefolkning og stammer fra forskjellige stammer, eller grener fra Maya folket. Rundt byen Quetzaltenango, ALLTID omtalt som Xela etter det gamle Mayanavnet for stedet Xelajú, som for det meste er bebodd av "ladinos" (Guatemalas slang for mikset blod, spansk /europeisk med urbefolkning), er det flere interesante landsbyer (kommer mer i senere blogg) med urbefolkning som også har sin egen tradisjon av farger og mønstre. Denne bloggen har bilder av kvinner fra San Pedro og Zunil. En viktig ting å huske på når man er i Guatemala er at selv om det er mulig å få nydelig kontakt med urbefolkningen, så er de veldig private og tilbaketrukkne. Kvinner av Maya snakker sjelden med menn fra andre land, det er en del av deres "renhet" som kvinne, men en annen grunn er at de fremdeles jobber med å restituere seg etter ett jordskjelv i 1976 som drepte 22 000 mennesker, en intærn krig som drepte 60 000 mennesker, millitære massakere og naturkatastrofer. De er ikke ett folk som synes synd på seg selv av den grunn, tvert i mot er de svært stolte og svært levedyktige. Guatemlatecos liker å være lykkelige og glade, og fra hver eneste abuelo og abuela (bestefar og bestemor) til unge mennesker ser man dette spesielle humoristske og livsglade glimtet som jeg setter så pris på, og som har fått meg til å le mer her i Guatemala enn jeg har gjort resten av livet mitt.
Kvinner i gaten i Zunil.
En gruppe kvinner på vei til en begravelse.
Kontrasten mellom øst og vest. Erica og to kvinner av Quiché Maya stammen. Under en ung kvinne som bærer en krukke på hodet gjennom Zunils gravsted. Forran henne kan du se ett glimt av vulkan Santa Maria, som jeg i morges kunne se titte over åsen her i Xela.
Siden jeg nok en gang er på en blog om kvinner, så vil jeg snakke litt om vold mot kvinner, siden det synes å være den gjengse oppfattninge at dette kun skjer i muslimske land, eller i ett land som Guatemala. Selv om jeg er ute og reiser ligger jeg ikke på latsiden. Jeg ser mange dokumentarer, leser studier, leser en mengde bøker og spør og snakker med mennesker for bekreftelse eller avkreftelse på hva jeg ser, hører og leser. Det er slik at Guatemala har en del vold mot kvinner, og det er svært alvorlig. De risikerer å bli drept her, bortført og voldtatt så det er internasjonalt annerkjent at det er ett problem i dette landet. Det er ett resultat av politiske og økonomiske uroligheter, narkotikatrafikken til Mexico osv. Human Rights Watch utøver internasjonalt press på Guatemala for å gjøre noe med kvinnenes situasjon, ikke bare med volden, men også å bedre forholdene for kvinner som jobber i hjemmet. Kvinner som jobber i hjemmet økonomisk diskriminert mot her.
Men vent litt! Det blir de i Norge også, på flere måter enn kun det økonomiske. I Norge blir hjemmeværende kvinner også sosialt diskriminert mot. I Norge hører vi ofte om hvor fælt muslimske kvinner har det. Vi snakker med gru om æresdrap utøvet av muslimske menn. Men i SÅ mange sammenhenger at jeg kan ikke begynne å ramse dem opp en gang, er vi BLINDE for hvordan vi selv oppfører oss. Vi har helt glemt å feie for vår egen dør, før vi dømmer andre kulturer. Fordi vold mot kvinner utført av ETNISK NORSKE menn, i Norge er så vanlig at forsker Svein Burås endelig satte ett navn på det, og sa det høyt; Norske æresdrap! Mellom 40 og 70 % av drap som skjer på kvinner i Norge handler om sjalusi og ære, og er utført av en partner eller ekspartner. Når vi hører om en muslimsk mann som dreper en kvinne sier vi at det er kvinneundertrykking og æresdrap. Sannheten er at det samme skjer i Norge, av norske menn, og da er det plutselig ikke kvinneundertrykkelse eller æresdrap lengre. Det er en familietragedie, og den stakkars drapsmannen er ett offer. Hvorfor er det ingen Human Right Watch som legger press på Norge? Eller Sverige for den sags skyld? Hvorfor er det slik at vi nekter å se hva som skjer i vår egen kultur, og når vi er tvunget til å se det prater vi det bort som en familietragedie? Eller at den stakkars utøveren av volden er ett offer. Faktisk er vold mot kvinner i Norge så vanlig at det er en del av den Norske kulturen! Det er nok derfor vi godtar det så blindt. Og i motsettning til hva som kanskje er den gjengse oppfattningen; i Norge er det ingen lover som beskytter kvinnen mot. Politiet i Norge beskytter ikke kvinner mot vold. Dette er den triste sannheten, og Norge skiller seg slett ikke ut som ett trygt land for kvinner. Vi lever i ett samfunn som produserer mordere, og flere dokumentarer jeg har sett i det siste bekrefter dette. Og det vestlige samfunn produserer vold i større grad enn andre sammfunn, for sannheten er at mennesket verken er voldelige eller blodtørstige. Det er noe vi LÆRER. Det ligger IKKE i genene våre, og det er sannheten, uansett hvor mange ganger du har hørt en forsker si at sykdom, adferd osv ligger i genene og vi kan ikke styre over det. Det er langt fra sannheten og en måte å unngå å gjøre noe med problemet og fortsette vår ville forbruker sti, leve som en masse som det er om å gjøre å selge mest mulig skrap, som vi ikke behøver til. I ett samfunn som er mer interessert i penger, i å kjøpe og som har kapitalisme som verdi produseres det faktisk flere kriminelle enn i samfunn hvor verdier som familie, sammhørighet, åndelighet og religion har større innflytelse, noe som er vist gjennom flerfoldige studier av forskjellige samfunn. Troen på at vold foregår over alt i verden, i alle samfunn er feilaktig. Faktisk er det f.eks. så få tilfeller av vold i kibutz i Israel at voldelige blir sendt til Kibuzt for å lære å leve i ett ikke-voldelig samfunn. I tillegg finnes det flere fredelige folkeslag og religiøse grupper som f.eks. Amish og Menonitter, som heller vil gå i fengsel enn å gå i krig. For å underbygge min observasjon henviser jeg til Eva Lundgren, en internasjonalt kjent norsk kjønnsforsker som sjokkerte verden med sine studier av vold i det vestlige samfunnet. I boken "I Herrens Vold" intervjuer hun 30 norske kvinner som lever sammen med aktivt kristne menn som misshandler dem. Hun har vekket størst oppsikt i den svenske likestillingsdebatten og har den svenske eks-likestillingsministeren Margareta Winberg som en av sine tillhengere. I følge CARE er vold mot kvinner, over hele verden, det mest utbredte bruddet på menneskerettighetene. Problemet er at i den vestlige verden annerkjennes ikke denne sannheten som en del av det vestlige samfunnet, man retter heller fingeren mot de fattige landene. En grunn til dette kan kanskje også være at i ett fattig og mindre priviligert land, økonomisk sett, er vold mot kvinner mest synelig som en del av krigstrategi og de mye omtalte overgansriter hvor kjønnslemmlestelse skjer. Vi glemmer at også omsjkæring av menn er kjønnslemmlestelse, faktisk, men ingen roper og hyler om det. Det andre problemet verden har, etter min mening, er vår trang til å kategorisere og klassifisere. Det gjør det vanskeligere å gjøre noe med de samfunnsmessige problemene vi har å si at vi har ett kvinnevoldproblem, ett miljøproblem, ett voldsproblem eller ett dyremisshandlingsproblem når sannheten er at vi har ett globalt humanitært problem. Og jeg KAN faktisk argumentere for det, og logisk sett er det nesten den eneste måten å se det på, fordi vi har EN klode, og vi er alle avhengige av hverandre og naturen rundt oss. Dette er helhetlig tenkemåte, dette indikerer at vi er alle i dette sammen som mennesker, og at vi alle er ansvarlige. Samfunn produserer vold, det er ikke i genene våre og derfor i den menneskelige naturen.Og den mest ulogiske og enkleste måten vi håndterer det på er å ikke gjøre en damn shit annet enn å putte dem i fengsel. Noe som i USA er bra, siden fengslene er privatisert, og det å putte folk i fengsel er bra for landets økonomi. Hvor sykt er ikke det? Det er ikke bare ett problem for kvinner, eller for de som misshandler dyr og de som omvendt vil beskytte dyrene og naturen, de som har fått ett familiemedlem drept. Det er ikke bare ett problem for likestillingsministeren, eller de som ønsker å åpne krisesentre i Norge, som det er stor mangel på. I.flg. psykologen Per Isdal er det såpass mange som 100 000 norske menn (og dette er utenom mørketall) som regelmessig bruker fysisk vold og trussler mot sin partner, og alle andre er tause om dette. 6 000 kvinner blir voldtatt årlig, og for svært få voldsutøvere får det noen som helst konsekvens. Det vil si at det er lett å gjøre en slik forbrytelse i Norge. 20 % av norske kvinner blir utsatt for såpass sterk sexuell trakassering at de må forlate jobben sin. Ett slikt samfunn skaper ikke modige og sterke mennesker, tvert i mot skaper det frykt og mer vold. Ikke nok med det, så antar forskerene at hver FJERDE noske mann en eller annen gang i livet har utøvet vold mot en kvinne. Guatemala blir kaldt et machista samfunn på grunn av mangelen på lover som beskytter kvinnen, og mangel på oppfølging av kriminelle handlinger mot kvinner. Hva kaller vi Norge?
Hvorfor må Norge følge USA i kampen mot overgrep på kvinner i Kongo? I USA blir 1 av 4 kvinner slått og misshandlet av mannen /partneren sin. Jeg sier ikke at dette ikke er viktig å ha fokus på Kongo! Selvsagt er det det, men det viser seg faktisk at situasjonen for kvinner er likt over hele verden. Og hvorfor kalle det en "kamp"? Er ikke nettopp grunnen til volden mot kvinner i Kongo "kamp"? Det er ett land i krig.
25. november er FNs erklærte internatsjonale dag for avskaffelsen av vold mot kvinner, hvor de annerkjenner at vold mot kvinner er ett globalt problem og at det rammer kvinner uavhengig av sosial status /bakgrunn og etnisk opprinnelse. Hva dette forteller meg er at ingen av oss er i en possisjon hvor vi kan dømme eller fordømme en annen kultur eller land for noe som helst. Dømme og fordømme løser heller ingenting, jeg tror tvert i mot det bare tar vår fokus fra hva som skjer i vårt eget nabolag.
Nyt bildene av våre vakre medsøstre, i det fantasiske landet Guatemala :)
Jeg elsker fargene og mønstrene på blusene og skjørtene til kvinnene i Guatemala. Man blir bare glade av å se på dem!
Kvinner som sleger blomster i gaten.
Orange.
Gul.
En Maya drakt.
Kvinner i gaten i Zunil.
En gruppe kvinner på vei til en begravelse.
Kontrasten mellom øst og vest. Erica og to kvinner av Quiché Maya stammen. Under en ung kvinne som bærer en krukke på hodet gjennom Zunils gravsted. Forran henne kan du se ett glimt av vulkan Santa Maria, som jeg i morges kunne se titte over åsen her i Xela.
Siden jeg nok en gang er på en blog om kvinner, så vil jeg snakke litt om vold mot kvinner, siden det synes å være den gjengse oppfattninge at dette kun skjer i muslimske land, eller i ett land som Guatemala. Selv om jeg er ute og reiser ligger jeg ikke på latsiden. Jeg ser mange dokumentarer, leser studier, leser en mengde bøker og spør og snakker med mennesker for bekreftelse eller avkreftelse på hva jeg ser, hører og leser. Det er slik at Guatemala har en del vold mot kvinner, og det er svært alvorlig. De risikerer å bli drept her, bortført og voldtatt så det er internasjonalt annerkjent at det er ett problem i dette landet. Det er ett resultat av politiske og økonomiske uroligheter, narkotikatrafikken til Mexico osv. Human Rights Watch utøver internasjonalt press på Guatemala for å gjøre noe med kvinnenes situasjon, ikke bare med volden, men også å bedre forholdene for kvinner som jobber i hjemmet. Kvinner som jobber i hjemmet økonomisk diskriminert mot her.
Men vent litt! Det blir de i Norge også, på flere måter enn kun det økonomiske. I Norge blir hjemmeværende kvinner også sosialt diskriminert mot. I Norge hører vi ofte om hvor fælt muslimske kvinner har det. Vi snakker med gru om æresdrap utøvet av muslimske menn. Men i SÅ mange sammenhenger at jeg kan ikke begynne å ramse dem opp en gang, er vi BLINDE for hvordan vi selv oppfører oss. Vi har helt glemt å feie for vår egen dør, før vi dømmer andre kulturer. Fordi vold mot kvinner utført av ETNISK NORSKE menn, i Norge er så vanlig at forsker Svein Burås endelig satte ett navn på det, og sa det høyt; Norske æresdrap! Mellom 40 og 70 % av drap som skjer på kvinner i Norge handler om sjalusi og ære, og er utført av en partner eller ekspartner. Når vi hører om en muslimsk mann som dreper en kvinne sier vi at det er kvinneundertrykking og æresdrap. Sannheten er at det samme skjer i Norge, av norske menn, og da er det plutselig ikke kvinneundertrykkelse eller æresdrap lengre. Det er en familietragedie, og den stakkars drapsmannen er ett offer. Hvorfor er det ingen Human Right Watch som legger press på Norge? Eller Sverige for den sags skyld? Hvorfor er det slik at vi nekter å se hva som skjer i vår egen kultur, og når vi er tvunget til å se det prater vi det bort som en familietragedie? Eller at den stakkars utøveren av volden er ett offer. Faktisk er vold mot kvinner i Norge så vanlig at det er en del av den Norske kulturen! Det er nok derfor vi godtar det så blindt. Og i motsettning til hva som kanskje er den gjengse oppfattningen; i Norge er det ingen lover som beskytter kvinnen mot. Politiet i Norge beskytter ikke kvinner mot vold. Dette er den triste sannheten, og Norge skiller seg slett ikke ut som ett trygt land for kvinner. Vi lever i ett samfunn som produserer mordere, og flere dokumentarer jeg har sett i det siste bekrefter dette. Og det vestlige samfunn produserer vold i større grad enn andre sammfunn, for sannheten er at mennesket verken er voldelige eller blodtørstige. Det er noe vi LÆRER. Det ligger IKKE i genene våre, og det er sannheten, uansett hvor mange ganger du har hørt en forsker si at sykdom, adferd osv ligger i genene og vi kan ikke styre over det. Det er langt fra sannheten og en måte å unngå å gjøre noe med problemet og fortsette vår ville forbruker sti, leve som en masse som det er om å gjøre å selge mest mulig skrap, som vi ikke behøver til. I ett samfunn som er mer interessert i penger, i å kjøpe og som har kapitalisme som verdi produseres det faktisk flere kriminelle enn i samfunn hvor verdier som familie, sammhørighet, åndelighet og religion har større innflytelse, noe som er vist gjennom flerfoldige studier av forskjellige samfunn. Troen på at vold foregår over alt i verden, i alle samfunn er feilaktig. Faktisk er det f.eks. så få tilfeller av vold i kibutz i Israel at voldelige blir sendt til Kibuzt for å lære å leve i ett ikke-voldelig samfunn. I tillegg finnes det flere fredelige folkeslag og religiøse grupper som f.eks. Amish og Menonitter, som heller vil gå i fengsel enn å gå i krig. For å underbygge min observasjon henviser jeg til Eva Lundgren, en internasjonalt kjent norsk kjønnsforsker som sjokkerte verden med sine studier av vold i det vestlige samfunnet. I boken "I Herrens Vold" intervjuer hun 30 norske kvinner som lever sammen med aktivt kristne menn som misshandler dem. Hun har vekket størst oppsikt i den svenske likestillingsdebatten og har den svenske eks-likestillingsministeren Margareta Winberg som en av sine tillhengere. I følge CARE er vold mot kvinner, over hele verden, det mest utbredte bruddet på menneskerettighetene. Problemet er at i den vestlige verden annerkjennes ikke denne sannheten som en del av det vestlige samfunnet, man retter heller fingeren mot de fattige landene. En grunn til dette kan kanskje også være at i ett fattig og mindre priviligert land, økonomisk sett, er vold mot kvinner mest synelig som en del av krigstrategi og de mye omtalte overgansriter hvor kjønnslemmlestelse skjer. Vi glemmer at også omsjkæring av menn er kjønnslemmlestelse, faktisk, men ingen roper og hyler om det. Det andre problemet verden har, etter min mening, er vår trang til å kategorisere og klassifisere. Det gjør det vanskeligere å gjøre noe med de samfunnsmessige problemene vi har å si at vi har ett kvinnevoldproblem, ett miljøproblem, ett voldsproblem eller ett dyremisshandlingsproblem når sannheten er at vi har ett globalt humanitært problem. Og jeg KAN faktisk argumentere for det, og logisk sett er det nesten den eneste måten å se det på, fordi vi har EN klode, og vi er alle avhengige av hverandre og naturen rundt oss. Dette er helhetlig tenkemåte, dette indikerer at vi er alle i dette sammen som mennesker, og at vi alle er ansvarlige. Samfunn produserer vold, det er ikke i genene våre og derfor i den menneskelige naturen.Og den mest ulogiske og enkleste måten vi håndterer det på er å ikke gjøre en damn shit annet enn å putte dem i fengsel. Noe som i USA er bra, siden fengslene er privatisert, og det å putte folk i fengsel er bra for landets økonomi. Hvor sykt er ikke det? Det er ikke bare ett problem for kvinner, eller for de som misshandler dyr og de som omvendt vil beskytte dyrene og naturen, de som har fått ett familiemedlem drept. Det er ikke bare ett problem for likestillingsministeren, eller de som ønsker å åpne krisesentre i Norge, som det er stor mangel på. I.flg. psykologen Per Isdal er det såpass mange som 100 000 norske menn (og dette er utenom mørketall) som regelmessig bruker fysisk vold og trussler mot sin partner, og alle andre er tause om dette. 6 000 kvinner blir voldtatt årlig, og for svært få voldsutøvere får det noen som helst konsekvens. Det vil si at det er lett å gjøre en slik forbrytelse i Norge. 20 % av norske kvinner blir utsatt for såpass sterk sexuell trakassering at de må forlate jobben sin. Ett slikt samfunn skaper ikke modige og sterke mennesker, tvert i mot skaper det frykt og mer vold. Ikke nok med det, så antar forskerene at hver FJERDE noske mann en eller annen gang i livet har utøvet vold mot en kvinne. Guatemala blir kaldt et machista samfunn på grunn av mangelen på lover som beskytter kvinnen, og mangel på oppfølging av kriminelle handlinger mot kvinner. Hva kaller vi Norge?
Hvorfor må Norge følge USA i kampen mot overgrep på kvinner i Kongo? I USA blir 1 av 4 kvinner slått og misshandlet av mannen /partneren sin. Jeg sier ikke at dette ikke er viktig å ha fokus på Kongo! Selvsagt er det det, men det viser seg faktisk at situasjonen for kvinner er likt over hele verden. Og hvorfor kalle det en "kamp"? Er ikke nettopp grunnen til volden mot kvinner i Kongo "kamp"? Det er ett land i krig.
25. november er FNs erklærte internatsjonale dag for avskaffelsen av vold mot kvinner, hvor de annerkjenner at vold mot kvinner er ett globalt problem og at det rammer kvinner uavhengig av sosial status /bakgrunn og etnisk opprinnelse. Hva dette forteller meg er at ingen av oss er i en possisjon hvor vi kan dømme eller fordømme en annen kultur eller land for noe som helst. Dømme og fordømme løser heller ingenting, jeg tror tvert i mot det bare tar vår fokus fra hva som skjer i vårt eget nabolag.
Nyt bildene av våre vakre medsøstre, i det fantasiske landet Guatemala :)
Jeg elsker fargene og mønstrene på blusene og skjørtene til kvinnene i Guatemala. Man blir bare glade av å se på dem!
Kvinner som sleger blomster i gaten.
Orange.
Gul.
En Maya drakt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)