Oppdag Guatemala til fots

Klar til trekking 3 dager. Dette var gruppen min, en fin mix av Irland (1), Guatemala (1), Canada (3), Frankrike (1), USA (1), 1 danske og 1 nordmann (meg) og 1 fra Israel og to jenter fra Australia.

På lørdags morgen startet jeg ett 3-dagers trekk fra Xecam til Lago Atitlan sammen med 11 andre, inkludert 3 frivilige fra Quetzaltrekkers. Jeg gjorde trekket gjennom Quetzaltrekkers fordi det er en frivilig non-profit organinsasjon og de støtter prosjekter som; bevar skog (Guatemala, som andre land, har ett stort problem med den raske nedhugsten av skog, noe som fører til naturkatastrofer og sykdom), "hogar abierta" (åpne hjem, for barn fra landsbygden så de har tilgang til utdanning, de bor hos en Guatemaltec familie i en by) og utdannelse for jenter. Så alle pengene turdeltakerene betaler går til disse prosjektene, og de som jobber for Quetzaltrekkers jobber som frivilige. Grunnen til at du ikke burde gjøre slikt alene i Guatemala er 1, du vet ikke veien. Det er ikke som i Norge og man kan gå seg vill på alle stiene blandt alle åsene, og 2 banditter, de kan være hvor som helst. Quetzaltrekkers finnes også i León i Nicaragua og som Condor trekkers i Cusco, Bolivia. Jeg tenker å gjøre trekking i Nicaragua. For å starte trekket tok vi en av de berømte chickebus fra Xela (Quetzaltenango by) til landsbyen Xecam som ligger sør for Xela oppe i fjellene. Etter en interessant klatretur på 20-30 min., som var ganske behagelig fordi vi var så tidlig ute at det var ikke stappfullt på bussen, slik det pleier på chickenbusser, ankom vi en liten landsby som klynger seg til åsene rundt. Vi "klatret" opp til toppen av landsbyen og tok en orienterings-, solkrem-, og introduksjonspause før vi begynte den vanskeligste delen av hele trekket; en 2 timers bratt klatretur opp den høyeste åsen bak Xelacan. Da vi var oppe kom vi til en liten landsby som het Nye Santa Maria, siden den gamle ble ødelagt av ett jordskjelv og landsbyen ble flyttet til ett nytt sted (med hjelp fra Quetaltrekkers, som også sørger for to små jenter fra landsbyens utdannelse). Trekket starter med å klatre opp fra Xeladalen og nyte utsikten over dalen og vulkan Santa Maria. Dette er en hard klatretur, så det er best å ikke ha dårlig rygg, knær, eller andre kroppsdeler som er vonde, da du må bære en ganske tung ryggsekk med sovepose, ekstra klær og ikke minst vann, som vil tynge deg ned. Vi tok en pause på toppen av åsen for så å gå over åpent gressland med noen spredte småsteder. Vi stoppet for å spise lunsj i nærheten av en landsby med indianere og spiste mens vi hadde utsikt over Xetinamits cloud forest (skyskog), det er ganske kult å se skyene under seg. Etter lunsj hadde vi en ganske tøff nedstigning mot landsbyen vi skulle sove i, Santa Catarina (eller egentlig Ixtahuancan som er orginalnavnet), men før vi kom til denn landsbyen måtte vi klatre igjen opp veien dit. Vi var alle slitne da vi kom fram, og la oss tidlig siden vi skulle ha frokost i landsbyens comedor (spisested) kl. 06:30 dagen etter.

Utsikt over Xeladalen med toppen av Santa Maria.
En bille jeg så på stien.

Denne grisen har det fint.

Befolkningens toalett

Til lunsj hadde vi guacemole (nam nam!), chips, brød, salat med tomat, løk og koriander, potetsalat og syltetøy
'
Tre okser gikk forran oss rett før vi kom til lunsjstedet og i stedet for å gå videre bestemte de seg for å snu akkurat når vi skulle ha lunsj. Vi prøvde å få dem til å gå sammen tilbake, men en ble stående på den ene siden av gruppen, mens to sto å glodde på andre siden.

Ben prøver å gi oksen en plante, men den var ikke så interessert.

De to andre oksene bestemte seg til slutt for å legge seg ned. Da vi gikk videre etter lunsj var Frank, i grønt, så tøff at han prøvde å skynde på dem men da mistet den ene oksen tolmodigheten og så ut som den skulle angripe, de gikk til slutt i motstatt rettning slik at vi kunne fortsette mot Santa Catarina.

Skolebyggningen vi fikk låne for natten, vi bærte med oss sovepose og en sovematte hver, de eneste servicen var tilgang til toalett og å sove på en tynn matte på marmorgulv mens vi hørte bikkjene bjeffe, krangle og pistre gjennom natten og kirkeklokkene som ringte hver time ett slag for hver time (3 for kl. 03:00 osv). Vi fikk låne en families Temascal, en gammel Maya sauna eller svettehytte. De er en mix mellom krematorium og hundehus. Jeg var i den 3. gruppen som gikk inn (kun plass til 3 personer, vi må krype inn) så jeg unngikk mye røyk og fikk varmen. I "hundehus-krematoriet" er det en bøtte med glovarmt vann, en med kaldt og en tom for å blande selv. Det er ganske deilig og energigivende å bade som Maya folket gjorde. Etter "badet" kokte vi spagetti med pestosaus på stormkjøkkenet vi hadde med oss.

Kirken i Santa Catarina, den ble delt i 2 under ett jordskjelv. Landsbyen ligger vakkert til blandt grønne åser og bratte klipper.

Vi spiste frokost hos en señora (frue) i en comedor, vi fikk (selvsagt) ris, bønner, vispet stekt egg og maistortillas (det er det de spiser her, ingen måltid er komplett uten tortillas, bønner og egg). Hun fylte opp lunsjboksene våre og vi var klare ganske tidlig til å begynne, vår andre dag, som var litt lettere. Vi startet i alle fall ikke med 2 timers bratt klatring. Vi gikk ut av landsbyen gjennom maisåkre mot de grønne åsene i sør før vi kom til dagens utfordring; en bratt, vanskelig klatretur opp en ås. Da vi var oppe så vi mange flere grønne åser og klipper ( de 2 neste bildene under).


Alle var lettet og trodde vi var ferdige med all klatringen, men neida, vi fulgte en åsrygg ett stykke til vi kom til en uasvalttert vei som gikk ned før vi klatret opp igjen til lunsjstedet. På veien møtte vi denne vakre jenten på bildet under. Hun og storesøsteren (som kanskje var rundt 8 og løp rundt med en diger jungelkniv og kuttet busker for brensel her og der) var som to små skogsgudinner i sine nydelige bluser og skjørt, de snakket litt spansk, nok til å skjønne at vi ikke var farlige. Vi gav dem 2 mangoer fra markedet i Santa Catarina og litt nøttemix. Denne lille jenta heter Hilda, storesøsteren het Isabella, en av de andre tok bilde av henne og vi ville ikke overvelde dem med bildetaking selv om Isabella stilte seg stolt opp. Det tok meg noen sekunder å overbevise Hilda om at hun skulle se på meg og smile det vakre smilet sitt. Etter at jeg hadde tatt bilde ville ikke Hilda være med på flere. Jeg viste henne bildet av seg selv og fortalte henne at hun er veldig vakker, hun virket fornøyd. Etter en stund hørte vi foreldrene rope på dem. I denne delen av Guatemala er særlig kvinnene sensitive til nyskjerrige turister som tar bilder så det er best å spørre.

Vi gikk videre nedover, ganske tøfft denne dagen også, men nå var kroppen min vant med sekken og jeg viste at jeg har sterke nok knær (etter trekking i Nepal har jeg en liten svakhet i det ene kneet, men jeg har lært å bruke musklene i lårene på en slik måte at jeg ikke belaster knærne, så jeg får ikke vondt i knærne, men får veldig stive lår i stedet), så turen ned gikk mye lettere. Den første dagen pådro jeg meg stiv nakke og hodepine fordi jeg måtte konsentrere meg så mye og jobbe for ikke å belaste knærne for mye på turen ned, så jeg var positivt overasket over hvor mye lettere kroppen jobbet dagen etter.
Mer om turen neste blog.

Magiske Atitlan

San Pedro la Laguna i bilder :) enjoy!

Vulcán San Pedro (3 020 m. høy) er en av vulkanene som ruver over Lago Atitlan. De andre to er Volcán Tolimán på 3 158 m. og Vulcán Atitlán på 3 537 m. Atitlán er bak Tolimán når man ser vulkanene fra Casa Mundo som er rett ovenfor de to på andre siden av El Lago.

Ved bryggen med båter som går til Santiago Atitlán.

Innsjøen, Santiago dock (brygge), åsene i bakgrunnen. Vannstanden har økt så det er en del trær under vann på samme måte som vi fant noen av Casa Mundos balkonger under vann..
Under; mange av gatene i San Pedro er smale og små og man har følelsen av å vandre i en labyrint selv om man ikke kommer til å gå seg vil akkurat. Klima her nå er kjempedeilig, passer bra for en nordmann. Mange mennesker fra Europa har funnet veien hit som ett permanent eller semi-permanent bosted selv om det er noe isolert og for noen er båt den eneste måten å reise på.

Så, jeg er nå i San Pedro de Laguna, det var kjærlighet ved første blikk. For å komme hit må man ta en båt fra Pana, San Marcos la Laguna eller Santa Cruz, hvis man kommer fra den sørvestlige delen av landet. Det går båter fra Santiago brygge til Santiago Atitlán, en landsby med en meget spesiell historie. Ellers har jeg sett at man kan reise med shuttelbusser både til Mexico (San Cristobal de las Casas, San Salvador og Quetzaltenango (Xela) som er min neste destinasjon, etter at jeg har besøkt San Marcos de Laguna, en bitteliten pueblito 5-10 min fra San Pedro og ca 20 min. fra Casa Mundos, hvor jeg bodde på to netter, med båt. Det er også muligheter for transport med shuttelbuss til Antigua, Guate og flyplassen. Siden det er så lett å reise herfra har jeg tenkt meg en tur til San Salvador! Jeg hadde ikke tenkt det før, men jeg har blitt fortalt av Kumi at San Salvador er ganske liten by egentlig og det er veldig fint der.

Det var rart å være alene etter så lang tid med kjærlige venner rundt meg. Jeg har hatt kontakt med dem alle og vi savner hverandre veldig. Det er min første opplevelse av savn, men jeg vet ikke helt om det er savn likevel. Vi hadde det så morsomt sammen, og nå er jeg alene, og jeg er egentlig fornøyd. Jeg vet at jeg komme tilbake til Lenchos hus når som helst og bli så lenge jeg vil, så det gjør det lettere. Fra å bo i "luksus" for 200 kr. bor jeg nå for under 20 kr. Det er sinnsykt billig i landsbyene rundt innsjøen, og jeg har innkvartert meg i ett familiedrevet hostal som heter Xocomil og har faktisk privat rom. Etter å ha sjekket om det er "bedbugs" og sett at det er rent, er jeg kjempefornøyd med valget. Bortsett fra isolasjonen på luksushotellet merker jeg ikke noe forskjell. Jeg sover bare uansett og er ute resten av dagen. Så, hva skal jeg gjøre her i San Pedro? Hm, vel jeg skal ta meg en tur med hest 3 timer for 100 - 150 Q (en 100-lapp) i området, tenker også at siden jeg kom meg opp på Acatenango, så kan jeg gjøre noe trekking, eller klatre vulkan San Pedro. Det er en åsformasjon som kalles "sovende indianer" fordi det ser ut som profilen til en indianer som ligger, denne er mulig å klatre ved soloppgang. Her er det masse fantastisk mat å spise og kaffe å drikke og det er billig. Kaffe produseres i området, organisk. Dessverre blir den beste kaffen alltid eksportert :( Jeg vet dette fordi jeg møtte ett par svensker som er i international kaffesmakerkomité, så de var her på jobb. De bodde på Casa Mundo, og siden det er langbord for middagen der kom jeg i snakk med mange interesante mennesker. Mine venner var tross alt reist, så jeg begynte likegodt å snakke med noen fra USA som jeg møtte. Ett eldre ektepar som har hus i Antigua, og alle barna pluss venner var med dem. To av barna jobber frivilig i Guatemala, og hun selv jobbet for en organisasjon som ikke tjener noe på sin service (non-profit).

Over alt i San Pedro kan man se dette skrevet på veggene. Jesus er herren. Det står også f.eks. Jesus er den eneste som kan forvandle livet ditt, og det er mange tegn på at Jehoovas vitner har en del tilhengere her. Nå er det ett sted hvor det bor mange gringos (USAborgere), så det er kanskje ikke så rart at det er en del evangelisme osv her. Maya var og er ett sterkt spirituelt folk som hadde verdens og historiens mest kompliserte skriftsystem og en rik mytologi, dette har de tatt med seg inn i katolisismen da spanjolene nektet dem å utøve sin egen kultur og fikk dem til både å glemme både språket sitt og skriften.

Mayaskrift. Det var en russer som knekket koden til mayaenes skrift, men siden det var en arrogant mann fra USA som sa at det ikke er skrift, og at Maya ikke hadde skrevet noe historie, og siden russeren satt alene bak jernteppet fikk han ingen annerkjennelse for arbeidet sitt. En kvinne oppdaget at Mayaene faktisk SKREV ned all sin historie. Fødsel og død til konger, kriger, hvem de kriget mot og årstallene på alle stelaer som de fant på rekke og rad ved templene som de oppdaget. Mannen fra USA nektet for dette også med samme begrunnelse; Maya kunne ikke skrive, og de skrev i alle fall ikke sin historie. Kvinnen kapitulerte og sa at han hadde rett, til tross for mange års arbeid i kjellere til museumer, så den gjengse ideen som hersket fram til moderne tid var at denne mannen fra USA hadde rett, og at hverken en kvinne eller en mann bak jernteppet kunne ha rett. Nå vet man at disse tegnene du ser ovenfor er tegn for ord, satt sammen med ett fonetisk tegn, og at Maya kunne kombinere ordtegnene og de fonetiske tegnene med andre ord - og fonetiske tegn slik at de ble tredimensjonale. Og siden de hugget historien sin i stein, kunne de lage ordene og settningene tredimensjonale ved å legge tegn oppå hverandre. Ganske utrolig (skal se om jeg finner video m. eksempel).

Bryggen med båter til Pana.

Smal gate i San Pedro..

Mer om Atitlan kommer... jeg er tom for batteri i laptoppen!!! :)