Ometpe Island tur

I LOVE Isla de Ometepe! Etter en natt i Moyogalpa, hvor jeg traff en veldig hyggelig dame fra Taipei, Taiwan, (vi var romkamerater og besluttet å gå til Maderas delen av øya sammen), tok jeg på ettermiddagen buss til Merida (faktisk er det bare 1 eller 2 busser om dagen på grunn av dårlige veier). Jeg hoppet inn i den fantastiske innsjøen så snart vi hadde seng for natten. Bildet er av foss San Ramon, den eneste fossen på øya Jeg, og min venn Rei-Han gikk til denne fossen dagen etter at vi ankom Rancho Merida, et familiedrevet sted vi sov på for USD 4 en natt. Det er mulig å også ri på hest, en god idé, siden det er en litt tøff tur, og ganske varmt. Det er en lang tur fra Merida til inngangen til parken, og deretter begynne å klatre 3-4 km. Vi gikk i rolig tempo, og da vi kom fram kunne vi kle oss i bikini og hoppe inn i virkelig kaldt, forfriskende vann. Det er ikke veldig dypt, bare midje dypt, men det er godt å stå under fossen og la den avkjøle deg.

 

Det er ikke et stort svømme hull, men det er vakket og frodig, og du kan høre /se aper og fugler. Vi somlet bort 2 timer her med lesing, bading og nyte utsikten. På vei tilbake så vi en ape. Nedturen er lettere, men vi hadde da og den lange veien tilbake, langs grusveien, fra San Ramon det nærmeste samfunnet til fossen, tilbake til Merida hvor vi sov.                                                         

På vei tilbake ble jeg fristet til å hoppe i innsjøen for å kjøle meg ned før jeg gikk videre til el Communidad Merida og Rancho Merida. Jeg hadde tenkt å hoppe inn på denne siden av paviljongen ved sjøen, men vinden hadde plukket opp så mye at bølgene var voldelige. Jeg prøvde å komme inn der, men kraften i vannet var sterk at jeg tenkte jeg kunne skade meg på betongen, så jeg gikk til den andre siden, uten betong og gikk uti vannet. Bølgene var sterke, så jeg måtte legge mer energi i svømmingen, men det var godt og forfriskende før vi fortsatte hjem.

Innsjøen var rasende den kvelden, den kokte, og bølger var ganske, noe som var energikrevende når jeg hoppet i vannet igjen tilbake i Merida. Det var nesten litt skummelt, men det var andre folk på kaien, og en mann i vannet, så jeg tenkte at det ville være OK. Vannet i Lake Nicaragua er veldig varmt, til tross for størrelsen. Litt etter at jeg gikk ut av vannet, blåste det opp til torden, og det lynte masse. Hver kveld på denne siden av øya var det spektakulære show bak, over og rundt vulkanen Conception (pyramiden på bildet) av lynglimt. Det blir mørkt veldig tidlig her, ca. klokken 6, så da vi kom tilbake kunne vi se begynnelsen av solnedgangen på sjøen, som en trapp av gull på vannet.

Oppdag Guatemala til fots 2

Lunsjstedet den 2. dagen.

Den andre dagen har jeg skrevet litt om i forrige blogg; vi møtte den lille jenta etter en hard klatretur. Etter en lang nedtur krysset vi en elv vi gikk langs flere ganger, så før første gangen vi krysst skiftet jeg fra joggisene mine til ett par lette sandaler jeg kjøpte i Belize. Siden det var en het dag var alle kryssingene av elven forfriskende, jeg beholdt sandalene på gjennom elvedalen, til vi var ferdige med å krysse elven. Etter det kom en ny moderat tøff klatretur, som tok de siste kreftene etter mange timer med gåing, opp til en asfalttert bilvei som tok oss opp til Santa Clara la Laguna (orginalnavn; Xiprian), hvor vi skulle sove i huset til Don Pedro. Don Pedro tilbød huset sitt som overnattingssted etter at han hørte at flere turister hadde blitt robbet der Quetzaltrekkers campet før i telt. Å komme til Don Pedros hus var som å komme til himmelen. Der kunne vi dusje (om enn i lunkent vann), vi fikk deilig smoothie som konen hans laget når vi annkom. Vi spiste deilig middag som fruen lagde kl. 17:30 ved ett langbord i salen hvor vi skulle sove. I stedet for å sove på hardt marmorgulv på en syltynn, velbrukt matte, fikk vi flettede gressmatter.

Siden vi var så få, ble det lagt ut to til hver oppå hverandre, det var fler igjen så jeg tok en tredje matte, enda var det litt hardt å sove på, siden det var marmorgulv under. Før vi la oss spilte Anna og Gingy, 2 av mine trekkingkamerater, på gitar og vi sang noen moderne poppsanger.

Vi grillet mashmallows (som jeg ikke likte) på bålet som var laget til oss og slappet av. Utenfor pøste regnet, slik som dagen før, klarte vi akkurat å unngå regnet. Vanligvis mottar Don Pedro en gjørmete, våt og misserabel gjeng. Vi var, på tross av svette, rene faktisk. Siden vi skulle stå opp kl. 03:30 la vi oss tidlig, etter å ha fyllt vann og pakket sekkene, bortsett fra de klærne vi skulle ha på oss og sovepose.
Da vi våknet neste morgen dro vi på oss klærne, pakket soveposen og satte ut i mørket på bilveien. Noen hadde lykter, men det var vanskelig å se, og vi måtte passe oss for chickenbus som kommer som olja lyn rundt svingene. Heldigvis møtte vi ingen. Mens vi gikk så vi vakre lysspill fra lyn som lekte over vulkanene og farget himmelen oransje og rød p.g.a. den begynnende soloppgangen.

Guatemala har ikke sommer- og vintertid så solen står opp ukristelig tidlig. Vi var veldig raske, til tross for den lange stigningen opp til stien til "mirador" hvor vi skulle nyte spektakulær soloppgang og spise frokosten vår. Vi tok kanskje bare 30 min. opp, og så 10 min. på stien hvor vi la ut sovemattene og pakket ut soveposene i mørket for å holde varmen, og ventet. På grunn av regntid er himmelen såpass full av fuktighet at soloppgangen ikke blir slik den "burde", men jeg syntes det var nydelig likevel. Fargene spilte over den nattsvarte himmlene og mangel på kunstig lys gjorde at jeg kunne se stjernehimmelen. Fra Lago Atitlan kunne vi se lysene fra landsbyene. Vi kokte masse vann til te og for å lage havregrøt med nøtter og cerealer.

Mens vi koste oss på Mirador 2-3 timer lekte jeg meg med kamera; Fra høyre ser du vulkan San Pedro, bak så vidt synelig, Atitlán og Tolimán med 2 topper.

Tolimán og litt av San Juan la Laguna hvor vi endte turen etter en laaaaang klatretur ned.

Meg forran vulkan San Pedro som hadde en skydott hengende over seg, Tolimán og Atitlán var lenge under en sky.

Lago Atitlan innrammet i trær, skyer og vulkaner.

En lang klatretur ned til San Juan etter frokost. Vi ble passert av flere lokale som klatrer opp og ned her, noen ganger med 10 kg. rissekker, redskaper og ved.

Før vi kom ned til San Juan, hadde vulkanene klarnet helt opp slik at vi fikk en nydelig utsikt, det skulle litt mer til før Fuego og Acatenango langt nede i sør skulle miste disen som lå tungt over dem.
Da vi kom til San Juan skrev vi oss inn i en gjestebok der stien endre, og tok tuk-tuker til San Pedro la Laguna hvor vi endte turen på Nicks Place med lunsj, da sekkene til oss som skulle bli igjen (bare Anna som jobber på sykebilen i Xela skulle tilbake sammen med guidene). Jeg, Ben (South Carolina, som skrev seg inn som Harry Potter i gjesteboken (han ser ut som Harry Potter )), Tara (Australia), Peter (Danmark), Aurelie (Frankrike) og Gingy ((egentlig Orian)Israel) gikk til Hotel Mikaso hvor vi fikk oss ett flott dorm. rom til 50Q pr. person. Ett ganske råflott hotel ved innsjøen (med privatrom til over 300Q) hvor vi tok jacuzzibad på toppen med spektakulær utsikt, hadde rom med eget bad med badekar og veldig gode myke senger.

Klippe.

Siden av San Pedro til høyre, Tolimán forran Atitlán med en "skytråd" hengende fra toppen, bak i disen er de to toppene til Acatenango.