Oppdag Guatemala til fots 2

Lunsjstedet den 2. dagen.

Den andre dagen har jeg skrevet litt om i forrige blogg; vi møtte den lille jenta etter en hard klatretur. Etter en lang nedtur krysset vi en elv vi gikk langs flere ganger, så før første gangen vi krysst skiftet jeg fra joggisene mine til ett par lette sandaler jeg kjøpte i Belize. Siden det var en het dag var alle kryssingene av elven forfriskende, jeg beholdt sandalene på gjennom elvedalen, til vi var ferdige med å krysse elven. Etter det kom en ny moderat tøff klatretur, som tok de siste kreftene etter mange timer med gåing, opp til en asfalttert bilvei som tok oss opp til Santa Clara la Laguna (orginalnavn; Xiprian), hvor vi skulle sove i huset til Don Pedro. Don Pedro tilbød huset sitt som overnattingssted etter at han hørte at flere turister hadde blitt robbet der Quetzaltrekkers campet før i telt. Å komme til Don Pedros hus var som å komme til himmelen. Der kunne vi dusje (om enn i lunkent vann), vi fikk deilig smoothie som konen hans laget når vi annkom. Vi spiste deilig middag som fruen lagde kl. 17:30 ved ett langbord i salen hvor vi skulle sove. I stedet for å sove på hardt marmorgulv på en syltynn, velbrukt matte, fikk vi flettede gressmatter.

Siden vi var så få, ble det lagt ut to til hver oppå hverandre, det var fler igjen så jeg tok en tredje matte, enda var det litt hardt å sove på, siden det var marmorgulv under. Før vi la oss spilte Anna og Gingy, 2 av mine trekkingkamerater, på gitar og vi sang noen moderne poppsanger.

Vi grillet mashmallows (som jeg ikke likte) på bålet som var laget til oss og slappet av. Utenfor pøste regnet, slik som dagen før, klarte vi akkurat å unngå regnet. Vanligvis mottar Don Pedro en gjørmete, våt og misserabel gjeng. Vi var, på tross av svette, rene faktisk. Siden vi skulle stå opp kl. 03:30 la vi oss tidlig, etter å ha fyllt vann og pakket sekkene, bortsett fra de klærne vi skulle ha på oss og sovepose.
Da vi våknet neste morgen dro vi på oss klærne, pakket soveposen og satte ut i mørket på bilveien. Noen hadde lykter, men det var vanskelig å se, og vi måtte passe oss for chickenbus som kommer som olja lyn rundt svingene. Heldigvis møtte vi ingen. Mens vi gikk så vi vakre lysspill fra lyn som lekte over vulkanene og farget himmelen oransje og rød p.g.a. den begynnende soloppgangen.

Guatemala har ikke sommer- og vintertid så solen står opp ukristelig tidlig. Vi var veldig raske, til tross for den lange stigningen opp til stien til "mirador" hvor vi skulle nyte spektakulær soloppgang og spise frokosten vår. Vi tok kanskje bare 30 min. opp, og så 10 min. på stien hvor vi la ut sovemattene og pakket ut soveposene i mørket for å holde varmen, og ventet. På grunn av regntid er himmelen såpass full av fuktighet at soloppgangen ikke blir slik den "burde", men jeg syntes det var nydelig likevel. Fargene spilte over den nattsvarte himmlene og mangel på kunstig lys gjorde at jeg kunne se stjernehimmelen. Fra Lago Atitlan kunne vi se lysene fra landsbyene. Vi kokte masse vann til te og for å lage havregrøt med nøtter og cerealer.

Mens vi koste oss på Mirador 2-3 timer lekte jeg meg med kamera; Fra høyre ser du vulkan San Pedro, bak så vidt synelig, Atitlán og Tolimán med 2 topper.

Tolimán og litt av San Juan la Laguna hvor vi endte turen etter en laaaaang klatretur ned.

Meg forran vulkan San Pedro som hadde en skydott hengende over seg, Tolimán og Atitlán var lenge under en sky.

Lago Atitlan innrammet i trær, skyer og vulkaner.

En lang klatretur ned til San Juan etter frokost. Vi ble passert av flere lokale som klatrer opp og ned her, noen ganger med 10 kg. rissekker, redskaper og ved.

Før vi kom ned til San Juan, hadde vulkanene klarnet helt opp slik at vi fikk en nydelig utsikt, det skulle litt mer til før Fuego og Acatenango langt nede i sør skulle miste disen som lå tungt over dem.
Da vi kom til San Juan skrev vi oss inn i en gjestebok der stien endre, og tok tuk-tuker til San Pedro la Laguna hvor vi endte turen på Nicks Place med lunsj, da sekkene til oss som skulle bli igjen (bare Anna som jobber på sykebilen i Xela skulle tilbake sammen med guidene). Jeg, Ben (South Carolina, som skrev seg inn som Harry Potter i gjesteboken (han ser ut som Harry Potter )), Tara (Australia), Peter (Danmark), Aurelie (Frankrike) og Gingy ((egentlig Orian)Israel) gikk til Hotel Mikaso hvor vi fikk oss ett flott dorm. rom til 50Q pr. person. Ett ganske råflott hotel ved innsjøen (med privatrom til over 300Q) hvor vi tok jacuzzibad på toppen med spektakulær utsikt, hadde rom med eget bad med badekar og veldig gode myke senger.

Klippe.

Siden av San Pedro til høyre, Tolimán forran Atitlán med en "skytråd" hengende fra toppen, bak i disen er de to toppene til Acatenango.

Innsjøen Atitlán - Fakta og bilder

Bildene er tatt på forskjellig tid av dagen, kveld. Det nærmer seg regnsesongen nå, så det er forskjellig slags lys, og ofte er det veldig overskyet og himmelen, åsene og vulkanene ser slørete ut.

Dette bildet er tatt da jeg var på tur med hest oppe i åsene, jeg dro med en guide /hesteeier til ett utkikkspunkt med utsikt over mye av innsjøen mot Pana, Santiago Atitlán (Santiago) og små landsbyer som er vanskelig å se p.g.a. skyene.

Playa Dorada med utsikt til vulkan Tolimán og Atitlán som du kan forestille deg er bak skyen, annet bedre bilde lengre ned. Lago Atitlan er en såkaldt endorheisk innsjø, nytt begrep for meg også, men her er forklaringen; det er en innsjø som ikke har noen elver som renner ut i havet eller til andre innsjøer. Den er totalt isolert kan man si. El Lago har vulkansk opprinnelse da den ble dannet i en enorm kaldera etter ett stort vulkanutbrudd for 84 000 år siden. Kanskje på grunn av at innsjøen er i ett krater er det ganske bratt rundt den. Flere steder med bratte klipper og skrenter, med små landsbyer og noen litt dyrere hotel som ligger oppover klippene og skrentene. Atitlan er den dypeste innsjøen i Sentral-Amerika og estimert dybde er (som sagt i en tidligere blogg) 340 meter og den ligger 1 562 m.o.h. Den første vulkanske aktivitet i området startet for 11 mill. år siden, siden har det vært 4 separate epoker med vulkans vekst og kaldera kollaps. Den siste var for 1.8 mill. år siden og det er med denne epoken innsjøen ble dannet i den enorme kaldera som med dybde på opp til 600 m. som oppsto. Innsjøen fyller ikke hele kalderaen. Det utbruddet som formet denne kaldera er kjent som Los Chocoyos utbruddet som kastet vulkansk støv og aske over ett område på 6 mill. km2 og er kjent som Y-8 aske i marine avsettninger. Man finner asken så langt nord som florida og så langt sør as Equador. Chocoyos er oppkalt etter en fugl som liker å hekke i områder med mye vulkanske avsettninger. I tidens løp ble 3 vulkaner dannet her, San Pedro, Tomilán og Atitlán (se tidligere blogger). San Pedro er den eldste og sluttet å ha utbrudd for 40 000 år siden, da begynte Tomilán å dannes, og man tror at denne vulkanen fortsatt er aktiv selv om den ikke har hatt utbrudd i historisk tid. Atitlán har blitt dannet de siste 10 000 årene og er nesten ferdigvokst, den hadde utbrudd sist i 1853. Atitlan ligger på kanten av krateret, mens de to andre ligger i kalderaen.

Jeg var på hestetur med 14 år gamle Andres fra San Pedro.

Merkelige slørete skyer som ga spesielt lys, den lille toppen i bakgrunnen er Cerro de Oro (gulltopp) hvor det skal være ett gamelt Maya alter.

Nesten midt på dagen på stien som vi gikk med hestene, landsbyen du ikke kan se under åsen p.g.a. skyene er Santiago.

Etter at solen har brendt bort noe av skyene utpå ettermiddagen er det mulig å se toppen av Tolimán med Atitlán like bak og masse av innsjøen.

Tolimán på kveldstid.

Vegetasjon rundt jungelen er tett og fargerik, med masse blomster i mange farger, bak ser du Cerro de Oro.

Dessverre er dette området veldig utsatt for naturkrefter, blandt annet var det ett stort jordskjelv i 1976 på 7,5 som forårsaket døden til 26 000 mennesker og laget en sprekk i bunnen av innsjøen som forårsaket at vannstanden falt med 2 m. på 1 måned. I 2005 forårsaket kraftig oktoberregn etter orkan Stan ett massivt jordras som begravde landsbyen Panabaj, drepte 1 400 mennesker og gjorde 5 000 hjemløse. I 2010 døde dusinvis da den tropiske stormen Agata kom med ødeleggende mengder nedbør, og i dette området har det vært kraftigere enn andre steder i Guatemala.


Statilittbilder som jeg har stjålet fra nettet for å vise hvor fantastisk vakker sjøen er.

Den kjente Aldous Huxley skrev dette om Atitlansjøen; Lake Como*, synes for meg, å berøre grensen på hvor å pitoresk det er tillat å være, men Atitlán er Como med ekstra pynt av flere enorme vulkaner. Det er virkelig for mye av det gode.
"Lake Como it seems to me, touches on the limit of permissibly picturesque, but Atitlán is Como with additional embellishments of several immense volcanoes. It really is too much of a good thing."

*Lago Como er en av verdens vakreste sjøer, den ligger i Italia

Magiske Atitlan

San Pedro la Laguna i bilder :) enjoy!

Vulcán San Pedro (3 020 m. høy) er en av vulkanene som ruver over Lago Atitlan. De andre to er Volcán Tolimán på 3 158 m. og Vulcán Atitlán på 3 537 m. Atitlán er bak Tolimán når man ser vulkanene fra Casa Mundo som er rett ovenfor de to på andre siden av El Lago.

Ved bryggen med båter som går til Santiago Atitlán.

Innsjøen, Santiago dock (brygge), åsene i bakgrunnen. Vannstanden har økt så det er en del trær under vann på samme måte som vi fant noen av Casa Mundos balkonger under vann..
Under; mange av gatene i San Pedro er smale og små og man har følelsen av å vandre i en labyrint selv om man ikke kommer til å gå seg vil akkurat. Klima her nå er kjempedeilig, passer bra for en nordmann. Mange mennesker fra Europa har funnet veien hit som ett permanent eller semi-permanent bosted selv om det er noe isolert og for noen er båt den eneste måten å reise på.

Så, jeg er nå i San Pedro de Laguna, det var kjærlighet ved første blikk. For å komme hit må man ta en båt fra Pana, San Marcos la Laguna eller Santa Cruz, hvis man kommer fra den sørvestlige delen av landet. Det går båter fra Santiago brygge til Santiago Atitlán, en landsby med en meget spesiell historie. Ellers har jeg sett at man kan reise med shuttelbusser både til Mexico (San Cristobal de las Casas, San Salvador og Quetzaltenango (Xela) som er min neste destinasjon, etter at jeg har besøkt San Marcos de Laguna, en bitteliten pueblito 5-10 min fra San Pedro og ca 20 min. fra Casa Mundos, hvor jeg bodde på to netter, med båt. Det er også muligheter for transport med shuttelbuss til Antigua, Guate og flyplassen. Siden det er så lett å reise herfra har jeg tenkt meg en tur til San Salvador! Jeg hadde ikke tenkt det før, men jeg har blitt fortalt av Kumi at San Salvador er ganske liten by egentlig og det er veldig fint der.

Det var rart å være alene etter så lang tid med kjærlige venner rundt meg. Jeg har hatt kontakt med dem alle og vi savner hverandre veldig. Det er min første opplevelse av savn, men jeg vet ikke helt om det er savn likevel. Vi hadde det så morsomt sammen, og nå er jeg alene, og jeg er egentlig fornøyd. Jeg vet at jeg komme tilbake til Lenchos hus når som helst og bli så lenge jeg vil, så det gjør det lettere. Fra å bo i "luksus" for 200 kr. bor jeg nå for under 20 kr. Det er sinnsykt billig i landsbyene rundt innsjøen, og jeg har innkvartert meg i ett familiedrevet hostal som heter Xocomil og har faktisk privat rom. Etter å ha sjekket om det er "bedbugs" og sett at det er rent, er jeg kjempefornøyd med valget. Bortsett fra isolasjonen på luksushotellet merker jeg ikke noe forskjell. Jeg sover bare uansett og er ute resten av dagen. Så, hva skal jeg gjøre her i San Pedro? Hm, vel jeg skal ta meg en tur med hest 3 timer for 100 - 150 Q (en 100-lapp) i området, tenker også at siden jeg kom meg opp på Acatenango, så kan jeg gjøre noe trekking, eller klatre vulkan San Pedro. Det er en åsformasjon som kalles "sovende indianer" fordi det ser ut som profilen til en indianer som ligger, denne er mulig å klatre ved soloppgang. Her er det masse fantastisk mat å spise og kaffe å drikke og det er billig. Kaffe produseres i området, organisk. Dessverre blir den beste kaffen alltid eksportert :( Jeg vet dette fordi jeg møtte ett par svensker som er i international kaffesmakerkomité, så de var her på jobb. De bodde på Casa Mundo, og siden det er langbord for middagen der kom jeg i snakk med mange interesante mennesker. Mine venner var tross alt reist, så jeg begynte likegodt å snakke med noen fra USA som jeg møtte. Ett eldre ektepar som har hus i Antigua, og alle barna pluss venner var med dem. To av barna jobber frivilig i Guatemala, og hun selv jobbet for en organisasjon som ikke tjener noe på sin service (non-profit).

Over alt i San Pedro kan man se dette skrevet på veggene. Jesus er herren. Det står også f.eks. Jesus er den eneste som kan forvandle livet ditt, og det er mange tegn på at Jehoovas vitner har en del tilhengere her. Nå er det ett sted hvor det bor mange gringos (USAborgere), så det er kanskje ikke så rart at det er en del evangelisme osv her. Maya var og er ett sterkt spirituelt folk som hadde verdens og historiens mest kompliserte skriftsystem og en rik mytologi, dette har de tatt med seg inn i katolisismen da spanjolene nektet dem å utøve sin egen kultur og fikk dem til både å glemme både språket sitt og skriften.

Mayaskrift. Det var en russer som knekket koden til mayaenes skrift, men siden det var en arrogant mann fra USA som sa at det ikke er skrift, og at Maya ikke hadde skrevet noe historie, og siden russeren satt alene bak jernteppet fikk han ingen annerkjennelse for arbeidet sitt. En kvinne oppdaget at Mayaene faktisk SKREV ned all sin historie. Fødsel og død til konger, kriger, hvem de kriget mot og årstallene på alle stelaer som de fant på rekke og rad ved templene som de oppdaget. Mannen fra USA nektet for dette også med samme begrunnelse; Maya kunne ikke skrive, og de skrev i alle fall ikke sin historie. Kvinnen kapitulerte og sa at han hadde rett, til tross for mange års arbeid i kjellere til museumer, så den gjengse ideen som hersket fram til moderne tid var at denne mannen fra USA hadde rett, og at hverken en kvinne eller en mann bak jernteppet kunne ha rett. Nå vet man at disse tegnene du ser ovenfor er tegn for ord, satt sammen med ett fonetisk tegn, og at Maya kunne kombinere ordtegnene og de fonetiske tegnene med andre ord - og fonetiske tegn slik at de ble tredimensjonale. Og siden de hugget historien sin i stein, kunne de lage ordene og settningene tredimensjonale ved å legge tegn oppå hverandre. Ganske utrolig (skal se om jeg finner video m. eksempel).

Bryggen med båter til Pana.

Smal gate i San Pedro..

Mer om Atitlan kommer... jeg er tom for batteri i laptoppen!!! :)

Ekte vennskap

Jeg slutter aldri å forundre meg og glede meg over folk her i Guatemala, hvor utrolige de er og hvor mye ubetinget kjærlighet og vennskap jeg har vært så heldig å oppleve den måneden jeg har vært her. Jeg har blitt kjent med mange nok mennesker til å skjønne at folk her er helt spesielle. De har en kampånd og en kraftig stemme som vi har mistet innimellom sofaputene forran TVn i Norge. Kanskje ikke så rart med alt de opplever. I følge vår standard er de fattige, men jeg opplever dem som rike. Hvordan kan noen som helst si at mennesker med så store hjerter er fattige? At mennesker som gir så mye er fattige? Hvordan kan noensi at de uutdannede bøndene jeg møtte på kurset med Kumi er fattige, når de skjønner at bruk av pesticider på avlingene er farlig og at vi ikke bør få det i kroppen vår. De har ikke så mye penger, men de har nok å spise her. Og når målet deres er å heller spise mat uten pesticider enn å bli rike på eksportere giftige matvarer til utlandet vil jeg si de er rike på innsikt. Kvinnene her er selvstendige og arbeidsomme, det beviste de 3 kvinnene jeg møtte på kurset. Jeg føler jeg har blitt kjent med nok folk her nå til å forstå sjelen her. Fra de generøse og vennlige bøndene som elsker sin jord, til de som bor i de ville, bråkete byene og jobber 10 timer i døgnet for å finansiere sin utdannelse. Ikke bare er de fra Guatemala helt utrolige, men dette landet gjør noe med alle som kommer hit tror jeg. Vi blir rolige og avslappet og mer åpne. Kumi er ett godt eksempel, hun er fra Japan. Når man har kommet hit er det veldig vanskelig å forlate landet, spesielt med de vennene jeg har fått, og med de som jeg møter. Mens jeg var på kurs med Kumi kom 3 venner av Lencho fra Chicago for å løpe maraton i Cobán. Jeg fikk ikke møte dem på fredag fordi alle hadde reist til Cobán før vi var ferdige med kurset. Det var bare meg, Diego, Seferino og Katie igjen i huset. Becky, John og Clara fra Chicago dro sammen med Lencho og Jonatan for å løpe, løpet var på søndag. Det var en kenyansk kvinne som vant for 4 gang i kvinneklassen, hun løp maraton 8 min. saktere enn i 2008. I manneklassen var det.. surprizzze!!!.. også en mann fra Kenya som vant! Men Clara kom inn som nr. 16, og Jonatan og Lencho gjorde det også veldig bra. Så lenge de var glade og fornøyde med innsatsen spiller det ingen rolle. Det er morsomt for dem å være med på, og de har møtt mennesker fra hele verden. Katie og jeg "drev" huset, kokte mat for guttene (Sef og Diego) og gikk turer med Skokie (hunden til Lencho), Katie fortalte at hun ikke hadde dratt til Cobán fordi hun hadde jobbintervju over skype på mandag. Hun har søkt på jobb i Sør - Afrika og de intervjuet henne!! :)

Etter jobbintervjuet hennes fortalte hun plutselig at Canche (eller Ingrid som hun egentlig heter), en Guatemaltec som er venn av Lencho (Julio egentlig, de elsker kjælenavn her) skulle dra til Panajachel (kalt Pana) og Lago Atitlan (el Lago) og at hun tenkte å bli med. Siden det var hele tiden min plan å komme meg til Atitlan sa jeg jeg at jeg blir gjerne med. Vi viste ikke at Lencho og de fra Chicago (som ikke kjente hverandre før de alle møtte Lencho, og som nå er bestevenner) var i Antigua og skulle kjøre til Pana samme dag. Vi avtalte med Canche (det betyr lys hudet), at hun skulle komme å hente oss i huset til Lencho, jeg pakket sakene mine og vi ventet. Etter flere telefoner fram og tilbake ble det til at vi avtalte å spise lunsj med den andre gjengen på veien til Pana, så vi stoppet ved en veiresturant som var kjempeflott, med god mat, og jeg møtte Rebecca (Becky), Clara og John (kalt Juanito eller Gordo) fra Chicago for første gang der. De var noen av de hyggeligste og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang. Clara er gift med to barn, men oppfører seg som en gal tenåring. Vi kjørte videre til Pana i to biler, de fra Chicago hadde leid en bil, men jeg endte med å kjøre med Jonatan som sjåfør resten av veien, mens Katie byttet til leiebilen. I Pana satte vi fra oss bilene og gikk for å finne en båt.

Canche (egentlig Ingrid) og Jonatan, bak Jonatan, blondie /Becky, Lencho (egentlig Julio), Clara og Juantio (egentlig John)

Det var ganske sent og Atitlan er kjent for å få høye bølger på ettermiddagen. Vi kom oss ikke avgårde før kl. var 18:00 og middagen var avtalt til 18:30. På Casa dos Mundos får alle samme middag, med valg mellom regular og vegetarisk. Båturen over var litt skummel synes jeg, små båter på en innsjø som blir gal rundt 12:00 og som sent på kvelden er skikkelig "choppy", og folk reiser rundt fra innsjø til innsjø i små båter. Fenomenet kalles xocomil, jeg skal fortelle om det senere. Heldigvis tok turen bare 20 min., men med så røff sjø var det som en evighet, flere var storøyde, selv noen fra Guatemala som helt sikkert må være vant med dette. Jeg skjønner ikke at de ikke er redde for å reise med båtene, nesten ingen i Guatemala kan svømme, og båtenes flytevester er nesten en vits.

Meg og Katie på båten fra Pana.

Da vi kom frem var det kun oss de ventet på for middagen, vi ble servert en 4 retters middag, med nydelig suppe, salat, en stor posjon spagettirett og til slutt en dessert som jeg ikke likte så godt (kake). Vi hadde kjøpt 6 flasker vin, så vi drakk vinen vår til maten og etter middagen hadde vi lyst til å gå i en "hot tub" men vi fikk vite at det tok 7 timer å varme den opp, i stedet hoppet vi inn i de mørke bølgene i sjøen. Vi jentene delte ett stort rom og våknet veldig tidlig på morgenen (det er lyst kl 05:00 og stappmørkt kl 19:00), drakk kaffe nede på terassen. Hotellet er bygged oppover en klippe, så man går alltid opp eller ned. Etter kaffen hoppet vi (bokstavelig talt) av hotellet og ned i vannet.

Lencho og Clara sitter i baugen av båten. John og Ingrid (Canche).

Vannet var så deilig, og vi svømte og svømte kjempelenge. Vannstanden i El Lago har steget, så vi fant noen av hotellets balkonger under vann. Vi tok en ekspedisjon rundt klippene, og nøt å svømme. Dessverre måtte de fra Chicago returnere til Guate siden de hadde fly til Chicago kl. 07:00 i morges, så vi sjekket ut kl. 11:00 og de 3 fra Chicago betalte ALT for oss andre!!! Det er veldig generøst tatt i betraktning at de ikke kjenner meg og Katie så godt, dette er ikke ett billig sted (bilder kommer forresten, skal skrive mer om Atitlan og steder å bo), og i alle fall ikke jeg var med i den orginale planen. Det var ganske raskt og spontant vi tre i Chimal bestemte oss for å dra. Siden de fra Chicago betalte alt, bestemte jeg meg for at jeg ville ha en til natt med luksus, jeg skulle uansett bli igjen her i Atitlan siden jeg er på reise, og jeg har vært i huset til Lencho i Chimal lenge. Jeg har hatt "gratistur" så lenge her i Guatemala, at jeg tenkte at jeg har penger til en til natt her, som jeg betaler selv. Jeg kiddnappet katten på stedet for natten som selskap etter at mine venner hadde dratt, og nå sitter jeg klar til å dra til San Pedro la Lagunas før El Lago "se vuelve loco" (før innsjøen blir gal) som innbyggerene sier. Det er mange legender og historier om hvorfor det blir så høye bølger i denne sjøen, jeg skal prøve å finne tak i dem.

Meg og Jonatan, vi stoppet litt før Pana (veien er svingete ned fjellet) ved ett utkikkspunkt til innsjøen, det er bare det at det var så mørkt og tåkete, så vi så det vises ikke så godt på bildet.

Gjengen på bryggen fra hotellet før de andre dro, en som jobber her som heter Florencio kalles også Lencho (vanlig kjælenavn for de med det navnet, som alle som heter Francisco kalles Pancho eller Paco) tok bildet av oss. Den eneste måten å komme til Dos Mundos er med båt, eller gå 25 min. til Santa Cruz, 10 min. eller 2 timer til San Marcos, men med ryggsekk i stekende sol er det ikke aktuelt.
Det siste Jonatan sa før de dro er at han kom til å savne meg, han ringte til og med da jeg var på kurs med Kumi og sa at han savnet meg og Sef i huset. Det siste Lencho sa var at han ikke ville si "adjø" her, så jeg MÅTTE komme tilbake til huset hans. Jeg lovte dem å komme tilbake om 2-3 uker. Jeg skal besøke en annen felles venn, Lucia i Rue (forkortelse for Retalhuleu) og så har jeg sjekket ut noen kurs i San Marcos.

Magien i Guatemala tar aldri slutt! :)